web analytics

Tag Archives: Musikk

Hummer og kanari

Everything dies baby, thats a fact

Asbury Park Eulogy in Grafitti
Creative Commons License photo credit: Sister72

Firdaposten har sin faste plateanmelder som stadig boltrer seg i spaltene med terningkast og mer eller mindre velformulerte produktomtaler. Fint det selvfølgelig, men sist lørdag ga han Bruce Springsteen seks øyne på terningen, og provoserer meg dermed til å måtte skrive en liten post.

Dere som har fulgt denne bloggen lenge vet at The Boss og jeg går langt tilbake i tid. Helt fra jeg litt sånn tilfeldig havnet i Drammenshallen samtidig med at mannen og hans E-Street-Band spilte der har jeg hatt ham med meg. Han leverte soundtracket til ungdomsårene mine, og jeg tror det er trygt å si at han har vært med og forme meg. At jeg ville vært en litt annen person uten ham. Så det sitter langt inne når jeg sier dette, men jeg tror det må sies nå:

Folk må faen meg skjerpe seg.

Seks øyne på terningen til Working on a Dream må bety at denne plata er på høyde med det beste han har gjort. Helt der oppe med Born to Run. Vel så god som Nebraska. Antagelig bedre enn både Darkness on the Edge of Town og The River.

Ja, i teorien er det vel mulig. Det er bare det at Working on a Dream ikke er i nærheten. Den er ikke en gang i nærheten av utspilte Born in the USA. Muligens er den omtrent på linje med de tafatte Human Touch og Lucky Day som ble dobbeltutgitt en gang på tidlig nittitall, men jeg er sannelig ikke sikker på det heller. Working on a Dream er…ja…det er synd å si det, men den er traurig som bare fy. Om ikke den er direkte dårlig, så er den ihvertfall likegyldig.

Vår lokale musikkguru er ikke alene heller. I Lyd og Bilde skriver Tor Aavatsmark om åpningssporet Outlaw Pete:

Det hele starter med den episke balladen om den lovløse Pete. Vi følger Pete gjennom hele livet, der han konstant er på flukt fra fortiden, er fortid han ikke kan flykte fra. Den mest politiske sangen på albumet, og inspirert av We Shall Overcome-perioden. Minner på mange måter om både Jungleland og Lost in the Flood, men musikalsk mer spennende enn sine to berømte forgjengere. Her slipper The Boss seg helt fri, med stadige temposkifter, et vell av instrumenter og over åtte minutter varighet. En av albumets definitivt beste låter!

Musikalsk mer spennende? Han har jo rappa verset fra I Was Made For Loving You, og selv om jeg kan være med på at dette er det beste sporet på Working on a Dream, men man kan da ikke seriøst mene at dette er musikalsk mer spennende enn Jungleland?!?

Resten av anmeldelsen er også full av panegyriske vendinger, og jeg er uenig i det aller meste av dem. Når Springsteen i tittelsporet synger The cards I’ve drawn’s a rough hand darlin’, I straighten my back and I’m working on a dream, I’m working on a dream…And our love will make it real some day” så er det mer Åge Aleksandersen enn Woody Guthrie over det. Så lenge vi holder om hverandre så går nok alt bra til slutt skal du se. Dette holder rett og slett ikke fra en artist, kunstner, poet, som presumptivt skal være blant de aller største. Kanskje den aller største i noen år på syttitallet.

Men det er lenge siden, og mannen som frem til og med Tunnel of Love ikke hadde gjort en eneste dårlig plate, har i de tyve årene som har gått siden da hatt store problemer med å lage en eneste plate som er skikkelig bra.

Greit nok, The Seeger Sessions er kanon den, mannen er jo fortsatt en formidler av format, men det er altså coverlåter. Når han prøver å lage noe selv går det i ball for ham. Jeg har forsvart The Rising som et absolutt hederlig forsøk på en reaksjon på 9/11, men jeg spiller den jo aldri. Jeg kan anerkjenne Devils and Dust som et godt forsøk på å lage noe med substans, men den griper meg ikke. Magic fikk jeg aldri noe tak på, selv om jeg nynnet på Radio Nowhere en uke eller to. Faktum er at på få unntak nær så har Springsteen vært middelmådig i 20 år nå.

Allikevel fortsetter pressen å hylle mannen. Hvilken annen artist får en plateanmeldelse over to sider i Dagbladet? Heldigvis blir plata på det nærmeste slaktet, men allikevel. Har Tom Waits noen gang fått en plateanmeldelse over to sider i Dagbladet? Patti Smith? Bob Dylan? Har Halvdan Sivertsen?

Ikke at jeg har noe i mot lange plateanmeldelser. Tvert i mot, men 997 av 1000 plateanmeldelser i Dagbladet er så korte at man likegjerne kunne klart seg med å droppe teksten og heller forstørre terningen bittelitt.

Det holder nå folkens. Springsteen er rett og slett ikke relevant lenger. Han har blitt en P4-artist. En som alle liker. Til tross for at han ikke lenger har noe særlig på hjertet. Han er ikke lenger noen talsmann for arbeiderklassen, den vanlige mannen i gata. Han er sikkert en bra fyr, lykke til på reisen og alt det der, men han bor ikke her omkring lenger.

Hummer og kanari

Spellemann-skandalen

spellemannskandalen

Derfor hadde de fortjent å bli beæret med hovedprisen under Spellemann i går kveld, som en slags siste dans på bordet. For det er all grunn til å frykte at nedturen så smått har begynt for Madcon nå. Det hele lukter dessverre av «one-hit-wonder», med tanke på hvordan ting har artet seg med oppfølgeren.

Robert Hoftun Gjestad i Aftenposten synes det er en skandale at ikke Madcon ble årets spellemenn.

Men han har jo ikke noe annet argument enn at Beggin’ ser ut til å bli en one-hit-wonder, og at det er slutt på moroa for Madcon, og dermed burde de få den som et plaster på såret.

Jojo, han sier et eller annet om at de har gjort stor suksess i Europa salgsmessig, på radio og live, men det er ikke det han legger mest vekt på. Dessuten så har han ikke fått med seg at Årets spellemann er en pris som deles ut på bakgrunn av artistopptredener, altså konserter, møte med publikum, vel så mye som på bakgrunn av platesalg. Det ser man da også på listen over tidligere vinnere av denne prisen, der er det stort sett bare folk som har spilt MYE live.

I den sammenhengen ville det blitt litt stusselig om Madcon skulle fått prisen på bakgrunn av en singel som har slått an i Europa, en singel som var en hit her i landet i 2007, samt en og annen konsert på landets kjøpesentere.

Riktignok er det kanskje en liten skandale at Espen Lind får prisen, for vel er Scared of Heights ganske catchy, men resten av albumet er nå så som så, og Lind har vel ikke akkurat opparbeidet seg et rykte som en formidabel live-artist han heller.

Hadde det vært noen rettferdighet i dette så hadde antagelig prisen gått til Vassendgutane, som i tillegg til å selge mye plater antagelig spiller mest live av alle. Men det blir vel for harry for Oslo-folk og kultureliten i Spellemannskomiteen.

Ja, de blir for harry for meg også, det er ikke det altså…

OPPDATERT: Og nå hiver jammen meg Dagbladet og Håkon Moslet seg på også. Hva er dette for noe? Neste år foreslår jeg at vi bare dropper juryen og gir prisen til den artisten som har flest Google-treff.

Hvis Jan Garbarek var en revolvermann...

The First Lady of Jazz

Ella Fitzgerald
Ella Fitzgerald

The First Lady of Jazz synger her under et arrangement i forbindelse med president John F.Kennedys fødselsdag. Året er 1962.

Hummer og kanari

Max Manus, piratkopier og sperrefrister

Cultural decay
Creative Commons License photo credit: hasund

En gang for lenge siden var jeg butikksjef i en liten platebutikk. På den tiden var det sånn at platebransjen opererte med sperrefrister på nye plater som de forventet en del trøkk rundt, med påfølgende mye salg. Det fungerte sånn at butikkene fikk CD’ene noen dager før slippdatoen, med streng beskjed om at det ikke var lov til å selge dem før den datoen plateselskapet hadde sagt at det var okay.

Jeg pleide stort sett å overholde de fristene, men til min fortvilelse var ikke Roxette platebar, på kjøpesenteret rett over gata, like nøye på det. Så når Prodigy i 1997 skulle slippe sitt tredje album, The Fat of the Land, så var jeg litt på hugget. Husker jeg ikke helt feil, så var slippdatoen på en mandag, mens butikkene fikk plata torsdagen før. Forhåndsinteressen var stor, og det er klart at om jeg var lovlydig og holdt igjen, mens konkurrenten over gata satte den ut i hyllene i tide til helgesalget, så var det snakk om en del kroner i tapte inntekter.

Så jeg allierte meg med en fyr på fredag formiddag, han gikk bort på Roxette for å sjekke forholdene, og der sto ganske riktig The Fat of the Land i hylla, og det ble observert at det ble solgt et eksemplar av den også.

Og her var det at jeg, og rettferdighetssansen min, gikk skikkelig på trynet.

Jeg satte meg ned og skrev et kort brev som jeg faxet til de andre konkurrentene i byen, unntatt Roxette, der jeg sa klart i fra hva jeg kom til å gjøre. At jeg ikke kom til å sette The Fat of the Land ut i butikken, men at jeg kom til å ha den på hylla bak disken, og selge den før sperrefristen til de som måtte finne på å spørre om den. Selvfølgelig forklarte jeg også hvorfor jeg valgte å gjøre det på den måten, at jeg visste at konkurrenten over gata solgte den før sperrefristen, og ikke var interessert i å gi fra meg omsetning.

Jeg solgte en god slump med CD’er den helgen, men på mandag fikk jeg en telefon fra plateselskapet der jeg ble skjelt huden full. Etter hva jeg forsto så hadde han som eide de andre konkurrentene i byen sladret til plateselskapet, og jeg ble sittende med skjegget i postkassa.

Jaja, bortsett fra at jeg måtte tåle litt kjeft, så fikk det ikke noen andre konsekvenser, men jeg husker at jeg ble fryktelig irritert på at fyren fra plateselskapet ikke hadde forståelse for at jeg gjorde det jeg gjorde, når jeg visste at konkurrenten allerede solgte plata. Han hadde så vidt jeg forsto nekta for hele greia, og sluppet unna med det.

Jeg skjønner jo at når bransjen fikk beskjed om brudd på sperrefristen, så måtte de gjøre et eller annet. Det jeg burde gjort var selvfølgelig bare å selge plata, uten å si et pip til noen om det.

Your seat
photo credit: Audringje

Dette bare en anekdote jeg kom på i forbindelse med denne saken om piratkopien av Max Manus, som avisene, John M.Jacobsen og advokat Erik Tøndel er litt opptatt av om dagen. De legger nå ned en god del ressurser på å finne ut hvem som har besørget denne piratkopien, og blir latterliggjort av Jan Omdahl i Dagbladet. Han mener dette er unødvendig ressursbruk, og skriver:

Nyheten denne gang er så vidt jeg kan forstå en påstand om at vedkommende kinomaskinist er i ferd med å bli sirklet inn. (Dog ikke før advokatfirmaet har fakturert et ukjent antall timer for tidkrevende og komplisert detektivvirksomhet.)

Til hvilken nytte?, må det være lov å spørre.

Omdahl mener det ikke er bryet verdt fordi det er lite trolig at denne piratkopien har noen negativ effekt på kinobesøket, og jeg er enig med mye av det han sier. Det er sannsynligvis ikke sånn at antall nedlastninger av en film har særlig negativ effekt på kinobesøket, og ihvertfall ikke på en film som Max Manus, der en uvanlig stor grad av kinogjengerene er litt oppe i åra, og neppe bruker mye tid på The Pirate Bay. Mange som laster den ned ser den på kino allikevel, og mange av dem som laster den ned ville uansett aldri gått på kino og sett den.

Men Omdahl går glipp av ett poeng, og det er det faktum at det skal være en kinomaskinist som har laget piratkopien.  Som jeg sier i en kommentar på Undercurrent, så er jeg enig i at det er meningsløst å bruke store ressurser på å finne en tilfeldig publikummer som har sett sitt snitt til å filme en piratkopi med videokamera fra salen. 

Men at en kinomaskinist gjør dette er straks litt mer alvorlig. Det sier seg vel selv at man ikke kan la en kinomaskinist, som har muligheten til å piratkopiere det meste som går på kino, og har muligheten til å sikre tålelig bra kvalitet på opptakene også, med tilgang til tom sal, få ture frem med piratkopiering uten reaksjoner. 

Ja, jeg er enig i at filmbransjen er omtrent like store idioter som platebransjen i spørsmål om fildeling (og la oss ikke en gang begynne å snakke om forfatterene, eller hva Eirik?). Men akkurat i dette tilfellet har jeg forståelse for at de forsøker å få tatt vedkommende, om ikke akkurat koste hva det koste vil, så forstår jeg at de legger litt penger og arbeid i det.

Men sannelig om jeg er sikker på at man har det rette fokus blant piratjaktere og produsenter. Til Dagens Næringsliv, som hadde den opprinnelige saken om piratjakten, sier Erik Tøndel:

– Vi kommer til å gå etter de opplasterene som vi finner som resultat av undersøkelsene. Målet er videre å finne ut på hvilken kino opptaket fant sted.

Men det å finne ut hvilken kino, og hvem som står bak opptaket burde selvfølgelig være førsteprioritet. For ikke å si eneste prioritet. Det blir ikke flere kinogjengere av å melde potensielle kunder til politiet.

Bok og Film

Hjorthen leser bok, snakker om Eldkvarn, og sammenligner med blogging. Vrøvl med andre ord?

Det er ikke noen grunn til å skrive store analyser om Texter och historier från Den stora Landsvägen, selv om jeg hadde vært i stand til det. Det er en praktbok med en gjennomgang av Eldkvarn, Plura og Carla Jonssons lange karriere, helt fra starten av, da de het Piska mig hårdt, og opp til og med den forrige platen deres, Svart blogg. De viktigste tekstene har fått plass, med akkorder, og noen få ord fra Plura, eller Carla da, i de tilfellene hvor det er han som har skrevet dem, om hvor sangene kommer fra. Inspirasjon, hvor de er skrevet, etc.

Mest for fansen med andre ord. Men i tillegg til dette så har man fått folk i kretsen rundt Eldkvarn til å skrive noen ord her og der, mellom hvert album er det en tekst, og der dukker Håkon Hellstrøm opp, Sophie Zelmani, og to av Pluras ekser har også fått slippe til. Wenche Arnesen, som en kort periode faktisk sang i Eldkvarn, og den ikke helt ukjente Kajsa Grytt. Særlig Kajsas tekst er fin, men mer om den litt senere.

For når jeg leser om Plura, og hører tekstene hans, så hender det ofte at jeg blir sittende og trekke litt paraleller til både denne bloggen, og til blogging sånn generelt. Plura blogger jo på en måte til akkompagnement, alt han skriver kan tilbakeføres til hans eget liv, og det legger han ikke det minste skjul på. Og i den forbindelse er det to ting som sitter igjen etter å ha lest denne boka:

Det første er fra Leif Nylens tekst i boka, der han forteller fra en musikkfest på Konstfack i 1973. Plutselig, og utenfor programmet, dukker det opp en fyr på scenen. Han har en konsumkasse (Hva er det egentlig? En plastpose?) over hodet, og han fremfører noe seom fremstår som en blanding av fylleskrål og poesi. Det er Plura Jonsson, og Nylen lurer på om ikke Plura aldri egentlig har tatt av seg denne kassen igjen.

Men er det ikke et nydelig bilde på blogging egentlig?

Som om vi sitter rundt kafebordet med hver vår pose over hodet og snakker om våre liv? Posene skjuler kanskje i varierende grad? Noen ser hvem som sitter under posen, andre ser bare posen? Og resultatet fremstår ofte som en blanding av fylleskrål og poesi ja?

I forhold til Pluras tekster, mine og andres bloggposter, så er det jo et godt spørsmål hvor mye vi egentlig viser frem fra under posen. Hvor ærlige er vi egentlig? Hvor mye holder vi igjen? Hvor mye forandrer vi? Hvor mye er egentlig sant?

Hvilket leder oss over på det andre poenget som jeg tenkte jeg måtte trekke frem når jeg leste det, og da er vi kommet frem til Kajsa Grytts tekst:

Det er virkelig slik. At kunsten kan bli i stedet for livet. Man kan føre over alvoret og gjøre en sensasjonell rockelåt av det og på den måten slippe å ta hånd om den lidelsen et menneske skaper når hun følger sitt eget besatte ego. Det er noe skremmende med det romantiserende sviket og forfallet. Den som ventilerer og gjør sitt liv til en historie blir den som klarer seg. Han kommer til å reise seg og gjøre en historie ut av det. Men han går videre uten konfrontasjon. Han konfronterer og skrifter for publikum. Han blir helten. Så får de som “helten” har sveket eller forlatt nøye seg, eller holde ut med, bildet helten tegner opp for skriftefaderen/tilhørerene.

Her er det også fristende å sammenligne litt med blogging. For det er kanskje slik at også blogging kan komme i stedet for livet? At man kan føre over alvoret og skrive en sensasjonell bloggpost, og på den måten slippe å gjøre noe aktivt?

Jeg følte litt på det nå nylig, i forbindelse med det som skjer på Gaza. Avisene er fulle av det, det opptar meg, vanligvis ville jeg skrevet om det, og så vært mer eller mindre ferdig med det. Men denne gangen føltes det meningsløst. Jeg følte for å gjøre noe annet, men hva kan man gjøre? Jeg gikk i byens fakkeltog, og overtalte Flopsy til å gjøre det samme. Ikke for å støtte palestinerene mot Israel, men for å vise den håndfullen med palestinske flyktninger her i byen at vi føler med dem. Og det føltes viktig og riktig å gjøre noe i real life, i stedet for foran skjermen.

Men her ser dere hvordan jeg tegner et fordelaktig bilde av meg selv, for i den store sammenhengen gjør det vel liten forskjell, enten jeg gjør det ene eller det andre. Det ene er ikke noe særlig mer meningsfyllt enn det andre, uansett gjør jeg alt for lite. Når det kommer til stykket er jeg mest opptat av meg selv og mitt eget forgodtbefinnende. Jeg som de fleste andre.

Men Kajsa Grytts ord er allikevel litt viktige. Det kan være greit å huske på at Pluras tekster bare er en side av saken. At en personlig bloggpost aldri kan ta på seg å fortelle den hele og fulle sannheten. At en sak alltid har flere sider. Vi er som regel helten i våre egne liv. Vår egen protagonist. Det samme er antagelig sant for skurkene i våre liv. De har også sine historier.

Det tredje jeg biter meg fast i er Mikael Ringlanders ord om Eldkvarns kirkekonserter og de to platene de så langt har resultert i. Han skriver at Plura er en sjelesørger uten at han vet det selv. At Eldkvarn setter ord og toner på våre følelser. De viser at noen har gått foran oss. At vi ikke er alene. At andre har gått igjennom det samme som vi har. At det funker som en måte å bearbeide følelsene på. Han sammenligner sangtekster med bibelord, sier at de fungerer omtrent på samme måten. Ord man har med seg som hjelp til å tolke livet.

Og her tror jeg bare jeg skal la blogg være blogg og si ja, akkurat sånn er det.

[audio:sonder.mp3]
%d bloggers like this: