web analytics

Tag Archives: Musikk

Hummer og kanari

Hjorthen danser til arkitektur: Richard Shindell, South of Delia

Jeg var 11-12 år gammel, første gangen jeg hørte Bob Dylan. Okay, jeg hadde sikkert hørt ham før, noe annet skulle vel godt gjøres, men dette var første gangen jeg hørte ham. Hvis dere skjønner hva jeg mener. Jeg hadde rappa en kassett av min eldre søster, og på side A var det vegg til vegg med Eddie Skoller. What did you learn in school today, dear little boy of mine, og alt det derre. Dette var lenge før den morsomme dansken skulle stikke av med nasjonalsymbolet Sissel Kyrkjebø, så jeg kan ikke si jeg skammer meg.

På side B var det først litt mer Skoller, og så var det en fryktelig trønder som dro på med trekkspell og faenskap. Terje Tysland skulle jeg senere finne ut at dette var. Men midt inne mellom moromannen fra Danmark og Terje Trekkspell dukket det opp en kar ved navn Bob Dylan. Hva han gjorde der aner jeg ikke, men for alt jeg vet så likte han selskapet?

Det var bare en eneste Dylan-sang på den kassetten, men det var nok til å slå meg i bakken. Sangen det dreide seg om var Señor (Tales of Yankee Power)

Jeg skal ikke skryte på meg at jeg skjønte hva den handlet om, og jeg kan ikke si akkurat hva det var som gjorde at jeg falt så pladask for den låta. Kanskje var det bare det at den fikk meg til å assosiere frem bilder fra de westernfilmene man så som barn? Kanskje var det bare min patologiske dragning mot sanger som tilfeldigvis lunter av gårde i a-moll? Uansett så var dette nok til å gjøre meg til en moderat Dylan-fan. Jeg kjøpte Biography-boksen hans på vinyl, ene og alene fordi denne sangen var der.

Noen år senere kom CD’en og tok over markedet, og i en periode med dårlig råd solgte jeg alle LP’ene mine. Siden har jeg ikke hørt Señor (Tales ofYankee Power), det må vel være noe sånt som 15 år siden tenker jeg. Kanskje enda mer.

Til nå.

For i innledende runde i årets Idol var det ei ung jente som gjorde denne sangen med sjarm nok til at hun ble sendt videre til mellomrunden. (Hvor jeg tror hun forsvant)

Og på Richard Shindells nye plate, South of Delia, gjør han en versjon av denne sangen som får håret til å reise seg på ryggen min. Og der er det mye hår kan jeg fortelle dere!

Jeg ble først oppmerksom på Richard Shindell når han for noen år siden gjorde fabelaktige versjoner av James Keelaghans Cold Missoury Waters, Cliff Eberhardts Memphis, og Robert Earl Keens Shades of Grey på plata som han gjorde sammen med Lucy kaplansky og Dar Williams. Cry Cry Cry het den, og anbefales varmt. På South of Delia fortsetter han med akkurat dette som han gjør bedre enn de aller aller fleste, ta andres sanger og gjøre dem til sine egne.

For på South of Delia gjør Shindell kun coverlåter. Det begynner med The Band og Robbie Robertsons fine Acadian Driftwood, og før han runder av med Josh Ritters Lawrence KS har han rukket å strø sitt tryllestøv over Peter Gabriels Mercy Street, Jeffrey Foucaults Northbound 35, Woody Guthries Deportees (Plane wreck at Los gatos), og en hel masse annen snadder. Noen trad-låter blir det også plass til. Sanger om mennesker i oppbrudd. Mennesker i drift. Mennesker som har lang vei hjem. Dette er sanger som hører sammen, selv om de er skrevet i helt forskjellige tidsepoker.

Den eneste sangen jeg ikke får helt fot for i denne ellers så nydelige kolleksjonen er Shindells versjon av Bruce Springsteens Born in the USA. Greit nok at den tematisk glir fint inn med resten av utvalget her, men det føles allikevel unødvendig. Springsteen har for lengst tatt denne sangen tilbake selv, gjort den til en mer delta-bluesaktig sak, langt unna den etterhvert uspiselige versjonen som gjorde ham til en all american posterboy på åttitallet, og Shindell klarer ikke å tilføre noe ekstra til denne. Av Springsteens rikholdige backkatalog skulle jeg ønske Shindell hadde valgt noe annet enn denne.

Men ellers er det lite å sette fingeren på. Dette er voksenfolk, smakfullt arrangert, nydelig fremført, en plate å bli glad i. Flinke folk som Richard Thompson, Larry Campbell og Eliza Gilkyson bidrar til vellyden, og så får det heller være at man etter et par gjennomhøringer på rappen føler et visst behov for å sette på noe som røsker litt mer i øregangene. Dette er bra saker.

Shindell er forøvrig for tiden bosatt i Argentina, Buenos Aires for å være nøyaktig, og har også funnet plass til en låt av Argentinas svar på Bob Dylan på denne plata. Sólo le pido a Dios er skrevet av Leon Gieco, og står ikke noe tilbake for resten av utvalget på denne plata. Mulig det er en fyr som bør sjekkes ut litt nærmere?

Den eneste videoen jeg finner på YouTube med en sang fra denne CD’en vil ikke starte, men her er en gammel Shindell-klassiker.

%d bloggers like this: