web analytics

Tag Archives: Musikk

Hummer og kanari

Rocken er død, leve rocken

Solo (CC)Creative Commons License Martin Fisch via Compfight

Eg oppdaga The Hold Steady for ni år sida. Debutalbumet deira hadde gått meg hus forbi, men oppfølgjaren Separation Sunday glefsa seg fast i strupen min, og nekta å slippe taket. Flerrande gitarar. Brusande hammondorgel, og ein vokalist som snerra, spytta, og brølte ut songar om dop, puling, religion og Rod Stewart. Eg synes fortsat den plata står som ei påle.

Eg hugsar ikkje lenger kor eg snappa opp dette bandet, men eg ante ikkje eit døyt om dei. Og i disse digitale dagar blei det til at eg lasta ned musikken, høyrde på den, men ikkje hadde noko albumcover til å gjere meg klokare. Eg ante ikkje kva folka i bandet het, kven som spilte kva, eller korleis dei såg ut. Eg lagde meg bilete i hovudet. Vokalisten som ein ung Iggy Pop. Atletisk, med langt hår og skinnjakke. Eg kunne ikkje tatt meir feil. Når eg etter ein stund fann ut at eg skulle spørre internett om litt meir info om dette bandet hamna eg på YouTube. Der så eg at vokalisten var ein middels høg, og svært lite atletisk kar ved namn Craig Finn. Han såg ut som han studerte økonomi. Han hadde passa betre i The Big Bang Theory enn i Spinal Tap. Eg må innrømme at eg blei overraska. Ja nesten skuffa. Det var noko som skurra. Som om Odd Bovim skulle ha tatt seg jobb som ny vokalist i AC/DC.

Eg kom til å tenke på dette her om dagen medan eg las eit intervju med Petter Baarlie. Gitaristen som har spela feite riff med Backstreet Girls i 30 år, og som er ute med si første soloplate nå i vår. Baarlie er ein hederskar. Han er hundre prosent rock’n roll. Han lånar ikkje bort gitaren til nokon som kunne tenkast å bruke den til å spele ballader. Aldri hatt ein streit jobb. Vært på fylla siden seint syttitall. Eit hardt liv der han ikkje alltid har hatt ein stad å bu. Måttet pante flasker for å ha råd til gitarstrenger. Det går heldigvis bedre nå. Baarlie kan eigentleg berre ein ting, og det er å spele gitar betre enn dei fleste. Hadde det ikkje vore for gitaren og musikken er det ikkje godt å seie korleis det hadde gått med ham. Baarlie er den siste av ein døande rase. Gutungen som ikkje fiksar skulen, ikkje fiksar samfunnet, men finn ei redning og eit utløp i rocken. Den vegen ligg ikkje åpen lenger. Rocken har flytta ut av garasjer og kjellerlokaler og inn i ungdomshus og musikkbinger. Dei adrenalinsøkande ungdommane som før kunne tenkast å skru forsterkaren opp til elleve og slå an ein powerakkord på telecasteren finn seg heller andre arenaer å blåse ut på. The Ramones hadde ikkje starta opp i 2014. Iggy and the Stooges? Gløym det. Rock som livsstil. Som ideologi. Som redningsplanke. Den er daud. Og i eit lite sekund kjenner eg eit visst vemod for akkurat det.

Men rocken har vore erklært daud fleire gonger. Først i 1959 når Elvis dro i militæret, Chuck Berry hamna i fengsel, Jerry Lee Lewis blei bannlyst etter den affæren med ho på 13, og flyet til Buddy Holly styrta. Men rocken var ikkje daud. Beatles og Stones fekk han på fote igjen på sekstitalet. Når Hendrix strøyk med, hippiane fekk seg jobb, og discoen og Eagles tok over såg det stygt ut, men så kom punken og rydda opp. Og rocken har fortsatt å utvikle seg. Det er kanskje ikkje så mykje opprør igjen, men den lever. Eg sitt her og høyrer på Okkerville River mens eg skriv dette. Bandet til Will Sheff, som er ein annan fyr som ikkje akkurat ser ut som om han er fostra opp på Jack Daniels, men plata deira, Silver Gymnasium, var den beste plata som kom ut i fjor. Iggy Pop sa ein gong at han har tilgode å møte ein overbevisande musiker som ikkje på eit eller anna vis ser sjuk, eller skitten ut. Will Sheff passar ikkje inn i det bildet med sine hipsterbriller, skjorte, slips og rufseskjegg. Slik Craig Finn ikkje gjer det. Sånn har det altså blitt. Rocken har blitt overtatt av den kvite og velstelte middelklassa. Rocken har blitt ei nerdegreie.

Og da slår det meg. Eg var for ung for punken. Nær øydelagt av puddelrocken på åttitalet. Når grungen kom spela eg California Blue og Møllerens Iren i eit aspirerande danseband som ikkje fekk ein einaste spelejobb. Det kan ha vore av di vi var meir interessert i å spele Neil Young-låtar enn å øve på dansebandrepertoaret. Det kan også ha vore av di vokalisten aldri møtte opp. Uansett, det blei aldri nokon sving på det. Kva som har skjedd etter at Cobain skjøt seg anar eg eigentleg ikkje. Men no føler eg at tida kan være inne. At rocken og eg endeleg er på same plass. Vaksne. I si beste alder. Vi har falt til ro, mista litt hår her, fått det igjen der, men vi har fortsatt litt kick igjen i oss. Det er ikkje for seint. Jau, eg kjenner det på meg. Det rykkar i rockefoten. Rock’n roll kan aldri døy. Det er betre å brenne ut enn å blekne bort.. Lets start a band!

Hummer og kanari

Story Songs

Okay, jeg tror gangen i dette var slik: Pelone Wahl hørte Luka av Suzanne Vega på radioen, og det fikk henne til å ønske seg lister med #storytellermusic fra Berekvam og Vidunderfull. Det fikk hun, men siden jeg selv er en sucker for sanger som forteller en historie. Noveller til musikk om du vil, så begynte jeg umiddelbart å tumle med en egen liste opp i hodet mitt.

Så når kidsa endelig sovnet satte jeg meg ned med Spotify og slang sammen en liste på de første, og dermed antagelig også de beste, sangene jeg vet om som altså forteller en hel liten historie på noen få minutter. Jeg valgte å ikke kikke på de andre listene over hva de tok med, slik at jeg ikke skulle bli korrumpert, men siden jeg så at Berekvam hadde 29 sanger på sin liste ble det selvfølgelig et poeng for meg at jeg måtte ha en mer.

Selvfølgelig kunne jeg jo bare nøyd meg med å lage en spilleliste bestående av albumene til David Olney, men jeg valgte å legge begrensninger på meg selv. Kun en sang pr artist. Angrer allerede litt på at jeg valgte Lake Marie fra John Prine og ikke tok den der om den bunnløse innsjøen i steden. Om ikke annet bare for lærdommen fra Prine…after years and years of writing story songs, I’ve learned that you better have a damn good ending to the story. And if you don’t have a good ending to the story, you better have a good moral to the story.

Here’s the moral to the story

 

Hummer og kanari

Neil Young inn i pensjonistenes rekker

En gang i tiden hadde jeg et nærmest religiøst forhold til Neil Young. Og da tenker jeg spesielt på rockeren Neil Young. Mannen som ser ut som om han truer sin gamle Les Paul til å frembringe de deiligste toner under de beste gitarsoloene verden har sett. Senere har jeg lært meg å sette vel så mye pris på den akustiske Neil Young. Visesangeren og countryartisten. Forholdet er riktignok ikke lenger like intenst, og den gamle mannen begynner å bli rusten, det er lenge siden han har gitt ut noe nyskrevet materiale som er verdt å bruke særlig med tid på. Men siden fyren blir 67 i dag, og dermed kan gå av med pensjon med god samvittighet, skal vi ta en kjapp liten gjennomgang av de ti beste sangene denne kællen har levert gjennom en lang karriere.

1: Like a Hurricane

En av de sangene jeg har spilt aller mest opp gjennom livet. Holder vi Springsteen utenfor er det antagelig en ganske klar førsteplass her. I want to love you but I’m getting blown away synger Neil med sin vanlige skjelvene stemme, og sånt var det jo lett å identifisere seg med i ungdommen. Teksten er fin den, men det er gitarsoloen som hever denne til himmels. Jeg foretrekker versjonen på American Stars N’Bars, der gitaren jubler, gråter og gang på gang på gang løftet meg opp til taket der jeg lå på sengen og følte hele verdens smerte omslutte meg på åttitallet. Aldri har musikk føltes sterkere.

2: Powderfinger

Jeg prøvde å spille denne på gitar her for noen dager siden, og kunne plutselig ikke huske akkordene lenger. Jeg kom til cause it don’t look like they’re here to deliver the mail, og så stoppet det helt opp. Er det sånn det begynner? Er jeg i ferd med å bli dement? Eller er det bare at det blir alt for lite klimpring for tiden? Jeg har spilt denne mye på gitaren opp gjennom årene. Men jeg har selvfølgelig spilt originalen enda oftere. Jeg pleide å identifisere meg med protagonisten i historien, ene og alene på grunn av alderen. Han har akkurat fylt 22, og jeg nærmet meg samme alder når jeg oppdaget denne. Når jeg fylte 22 selv var det en ørliten begivenhet. Nå var jeg akkurat like gammel som han fyren i Powderfinger. Men nå er jo dette mer enn 22 år siden. Føkk.

3: (Keep on) Rockin’ in the Free World

Jeg tror dette er den eneste Neil Young-teksten som i det rette øyeblikket kan tvinge frem en tåre i øyekroken min. Jeg tenker på den linja der jenta legger fra seg barnet sitt i en søppelcontainer. That’s one more kid that will never go to school, never get to fall in love, never get to be cool. Fankern, jeg feller nesten en tåre når jeg skriver dette. Og sånn kommer kontrasten i refrenget med Keep on rocking in the free world. Så enkelt. Så strålende.

4: Hey Hey, My My (Into the Black)

Vi kommer jo ikke utenom denne. Fra Rust Never Sleeps-plata, der den finnes både i akustisk (Out of the Blue) og elektrisk (Into the Black) versjon. Det gjør den også på Live Rust, og der er den om mulig enda tøffere. Særlig den elektriske. Hvis ikke det riffet der, dau, daudaudaudau, daudaudaudau, DRØNN DRØNN DRØNN får deg til å spille luftgitar får du heller begynne med makrame eller noe sånt.

5: Thrasher

Det handler jo egentlig om Neil Youngs brudd med Crosby Steals the Cash og er ganske krass. Men allikevel så fin. Her klaffer alt. Både tekst og melodi er vår mann på sitt aller ypperste. Full av bilder og metaforer som gjør at det går fint å knytte denne sangen til egne opplevelser. For hvem gidder vel bry seg med CSN&Y i dag? Ikke jeg. Men Thrasher spiller jeg gjerne noen ganger til før jeg går i pennalet.

6: Revolution Blues

Jeg lærte meg gitargrepene av Lillebjørn Nilsen, men jeg lærte å spille gitar av Bruce Springsteen og Neil Young. Kjøpte tjukke notebøker, en med komplett Springsteen, en med essensiell Neil Young. På den tiden var albumet On the Beach ute av print, og ingen jeg kjente hadde det. Hvilket var dønn irriterende, for ryktene ville jo ha det til at det var et av de aller beste albumene hans. Men jeg hørte ikke noen av disse sangene før plata endelig ble sluppet på CD i 2003. Hvilket ikke hindret meg i å prøve å spille dem, siden jeg nå hadde tekster og akkorder tilgjengelig. Ja, jeg hadde noter også, men jeg kan ikke lese noter, så det ble å prøve seg frem med vekslende hell. Revolution Blues var den eneste jeg følte jeg fikk til sånn nogenlude av sangene på On the Beach. Selv om jeg altså aldri hadde hørt hvordan den skulle spilles. Når albumet endelig kom viste det seg at jeg hadde truffet ganske bra, og at låta var minst like knall som jeg hadde forestilt meg at den skulle være.

7: Looking for a love

Neida, den hører egentlig ikke hjemme på en topp ti liste med såpass mye bra å ta av. Den føles litt uferdig, hadde trengt et vers til. Men jeg liker den så godt at jeg slipper den til allikevel. To årsaker til det egentlig, det ene er linja and never stop to think of any other time, for sånn må det jo være. Hvis din nye kjæreste mest av alt får deg til å tenke på en eller annen gammel kjæreste er det bare å glemme det. Men det er refrenget som er best. I hope I treat her kind, and don’t mess with her mind, when she starts to see the darker side of me. Jaja, er det kanskje litt emo når jeg tenker etter? Men jeg liker det!

8: Sugar Mountain

Neil Young skrev denne sangen som nitteåring etter at han da var blitt for gammel til å komme inn på ungdomsklubben han hadde pleid å henge på. Bandet hans og dama hans kom fortsatt inn, mens Neil måtte stå utenfor og kikke inn. Så dette er altså en sørgelig sang om tapt ungdom. Fra en nittenåring. Det er jo patetisk, men låta er så fin at han slipper unna med det. Slasken.

9: Southern Man

Ganske close race mellom denne og Alabama egentlig. Vi gir seieren til Southern Man på grunn av mer og tøffere gitar. Dessuten er After the Gold Rush en bedre plate enn Harvest.

10: My Heart

Jeg tror Sleeps with angels er den siste virkelig gode Neil Young-plata med nytt materiale. Den kom i 1994, så det er jo en god stund siden. Ikke dermed sagt at alt derfra og ut har vært dårlig, men han har jo et rykte å leve opp til, og det har han ikke klart siden nittitallet altså. Skulle jeg mene. My Heart er kanskje ikke egentlig den beste låta på den plata, men det er den jeg spiller. Og det er mest på grunn av refrenget: Somewhere, somehwere, I gotta get somewhere. It’s not too late, it’s not too late
I’ve got to get somewhere. Det er vel en bra oppsummering av mannens karriere egentlig. Alltid på vei et eller annet sted. Alltid i bevegelse. Ikke alltid like god,noen ganger til og med ganske dårlig, men aldri kjedelig. Og det ligger et håp der. Det er ikke for sent. Jeg må komme meg et sted. Jeg tror det egentlig ikke, men kanskje kanskje kanskje har mannen ett virkelig bra album igjen inne i den skranglete gamle kroppen?

Jeg har ikke sluttet å håpe.

Lyst til å høre sangene nå? Her er de på Spotify, med litt attåt.

Hummer og kanari

Comfortably Dumb

Anderson Councils Syndicate fikk rista løs støvet i Samfunnshuset

Førre fredag var det stor stemning i Samfunnshuset. Anderson Councils Syndicate, med til saman 11 musikarar og koristar på scena, spela seg i gjennom ein liten del av Pink Floyds katalog. Lyden var høg og god, musikarane flinke, oppmøtet var bra, og stolradane gynga i takt med musikken. Alle dei involverte kosa seg, men sjølv høyrde eg berre på eit par minutt før eg gjekk eg heim og la meg på sofaen. Ein gong surpomp, alltid surpomp. Det er ikkje det at eg har noko i mot Pink Floyd. Riktignok lurte eg ei stund på kvifor dei tok namnet sitt frå dei to bluesmusikarane Pink Anderson og Floyd Council, men om ein skal tru på gitarist David Gilmour var det slik at dei eigentleg ville spele blues, men dei var så dårlege på det at dei måtte finne på noko anna i staden. Dermed blei det prog-rock, og er det noko eg ikkje kan noko med så er det prog-rock.

Men det er ikkje difor eg er sur. Slett ikkje. Nei, det er heile konsptet med tributt og coverband slik som Anderson Councils Syndicate eg har problem med. Det einaste formildande eg kan kome på med desse banda er at dei ofte har ganske morosame namn. Slik som jentebandet som berre spelar AC/DC-songar, og sjølvsagt kallar seg for AC/DShe. Hayseed Dixie tek føre seg det same bandet, men dei kler låtane i bluegrass-drakt, og det svingar faktisk. Eller Mini Kiss, som faktisk har blitt ganske store på å vere kortvekste karar i kostymer, og som spelar coverlåter av Kiss. Chicks with Dixie er sjølvsagt transvestittar som spelar songane til Dixie Chicks med noko attåt. Medan No Way Sis blei så gode til å etterlikne Oasis at dei ved eit høve blei spurt om å steppe inn for originalane etter at desse måtte avlyse ei konsert i Paris.

Er ikkje dette berre morosamt seier du kanskje, og det er vel det, men det er eit symptom på noko verre. Noko sjukeleg. Det sørgelege faktum at folk dyrkar nostalgien sin som om den var ein bortkommen og pjuskete kattunge som treng varme, kos og Whiskas. Dei vil helst høyre på band som prøvar å likne mest mogleg på nokon som var heite og midt i tidsanda for tredve år sidan, heller enn å høyre på noko nytt som kanskje er meir relevant for den tida vi lever i no. Det er ingen som kjem på ideen om å be det eminente poporkesteret frå Egersund, I Was A King, om å spele på Samfunnshuset ein fredagskveld i oktober. Eller kva med visekunstnarane og ordsmedane Tønes og Stein Torleif Bjella? Kva med countrydronninga Ida Jenshus som i desse dager, riktignok noko overdrive, vert samanlikna med dei aller største namna i sjangeren? Berre gløym det. Det kjem ikkje nok folk til at det er verd bryderiet. Men lokkar du med Kokken Tor, eller eit anna ensemble som spelar kopiutgåver av gamle songar om igjen. Då kjem dei. Då kan dei kreke seg ut døra. Ikkje at eg skjønar kvifor, for dei kan jo like gjerne site heime i sofaen og høyre på Radio Norge.

Eg kjenner det på meg sjølv også. Livet har blitt ein evig kamp mot den helsikes nostalgien. Den bittersøte kjensla av at alt var så mykje betre før. Den gongen ein var ung. Då ein var kvikk både i kroppen og i kommentaren. Den gongen ein hadde tid til å lese Dostojevski, og til utforske den rette musikken. Då ein kunne dra av ein mann på fotballbana, og elske heile natta til endes etterpå. No er alt berre kjas og mas og tidsklemme. Det er frykteleg kaldt, og eg håpar eg døyr før eg blir gamal, som Roger Daltrey kunne ha sagt det om han berre kunne snakke nynorsk. Det er berre det at det ikkje er sant. Alt var ikkje betre før. Dei kvikke kommentarane vart som regel, då som no, avlevert inne i eige hovud lenge etter at situasjonen der den hadde vore kvikk var forbi. Ein hadde kanskje tid til å lese Dostojevski, men var ikkje smart nok til å forstå så mykje av kva det eigentleg handla om. Klart ein kunne elske heile natta, men det var berre så alt for sjeldan nokon ville vere med. Om eg for eit augeblikk skrur av Spotify-lista med dei beste Springsteen-låtane og tenker ordentleg etter, er det jo slik at eg har det minst like bra no som eg nokon gong har hatt det. Ikkje er det slik at framtida er bak meg heller. Med ørlite grann flaks kan eg fortsatt ha dei beste åra foran meg. Så kvifor i all verda skal eg dvele ved det som ein gong var? Kvifor ikkje freiste å ha eit ope sinn, kanskje oppdage eller oppleve noko nytt, leve i nuet? Vi blir ikkje smartare av å leve i fortida, vi blir dummare av det. Komfortabelt dumme. Vi må riste av oss nostalgien og sjå framover.

Alle desse Elton John-låtane som kom og gjekk og kom og gjekk og kom igjen, treng dei verkeleg vere livet? Eg håpar ikkje det!

Hvis Jan Garbarek var en revolvermann...

Hvil i fred #8

I forbindelse med at Etta James døde postet jeg et bilde her på bloggen av Etta, sammen med Withney Houston. Der skrev jeg at Withney bare var kunstnerisk død, men sikkert gjør et bejublet comeback en eller annen gang, hvis hun da ikke stryker med først.

Vel, hun strøk altså med først.

Jeg likte aldri Withney Houston. Gudbenådet stemme, forferdelig musikk. Jeg tror det var Elvis Costello som en gang sa noe om at hans største ønske var å produsere en plate med henne, der hun for en gangs skyld skulle få noe ordentlig å synge. Det toget har gått nå, så da gjenstår det vel bare å si hvil i fred da?

%d bloggers like this: