web analytics

Tag Archives: Musikk

Hummer og kanari

1981-29-14 blogg å herregud

En av ulempene med å jobbe i kommunen er at tilgangen på frynsegoder er heller…frynsete. Særlig i denne kommunen, for den er på vei tilbake til ROBEK for full fart etter å ha gått på et overraskende 15 millioners underskudd i fjor. Ikke at jeg klager, jeg har fått normal døgnrytme igjen og trenger ikke frynsegoder på noen år ennå, men det eneste frysnegodet jeg så langt har notert meg er at jeg får lov til å høre på Radio Norge under utføringen av morgenrutinene. Uten å betale avgift til TONO.

Egentlig er konseptet til Radio Norge ganske irriterende, dere vet, musikk fra de fire siste tiår eller hva de nå sier for noe. Masser av hits som du kanskje helst skulle sett forble gjemt og glemt der inne i hjernebarken et sted. Det er ikke lett å være up and coming artist i dag, når radioen foretrekker å spille Nikita og I Was Made For Loving You på høy rotasjon hele dagen. Og natten med.

Men så er det den jævla nostalgien som det er så fordømt vanskelig å unngå. Jeg koser meg med Radio Norge både titt og ofte må jeg dessverre innrømme. Hver dag så har den slags ti på topp-greie fra et enkelt år, og tidligere denne uken spilte de det som skulle være de beste hitlåtene fra 1981. Det var en litt pussig opplevelse.

Ja, de kunne godt slutte å mase om at det er 29 år siden forresten, jeg VET at jeg drar på åra.

Men det var altså en litt pussig opplevelse å høre igjen disse hitlåtene fra 1981. De spilte blant annet Finn Kalviks episke Aldri i livet. Den fikk jo 0 poeng i den internasjonale Grand Prix-finalen, men nekter å legge seg ned og dø av den grunn. Jeg har en ganske klar oppfatning av at når denne sangen dummet ut Norge for hele Europa, så var jeg fortsatt et barn. Og det var jeg kanskje, men jeg innbilte meg altså at jeg ikke bare var et barn, men et relativt lite barn på den tiden.

Eller…ikke et lite barn da, men fortsatt så lite at jeg var mer opptatt av fotball enn av jenter. Bare det at jeg faktisk så på Melodi Grand Prix det året burde egentlig bekrefte det der. Det var noe som hørte den pre-pubertale barndom til.

Senere spilte de Kim Carnes, Bette Davis Eyes, som jeg av en eller annen grunn forbinder med Corner gatekjøkken og Ford Taunus, og Gyllene Tiders När vi två blir en, som jeg også forbinder med pubertet og alt det faenskapet der.

Det virker altså helt umulig for meg at Aldri i livet og När vi två blir en kan stamme fra samme år. Jeg får det ikke til å stemme!

Forklaringen kan jo være at  När vi två blir en brukte ganske lang tid på å nå frem til min vennekrets. Ting gikk litt senere den gangen, musikken spredde seg på en litt annen måte enn den gjør nå i internettets tidsalder. Ungdommen på Skotfoss var kanskje ikke helt oppdatert på musikkfronten, og i Kviteseid hørte man på Lillian Askeland og Dolly Parton. 200 mil igjen å kjøre, og veien ruller videre som før. Haiker du med meg så får du høre, en sang om en trailersjåfør.

Men sannsynligvis så er det bare det at det skjedde så mye i 1981 at hukommelsen kødder med meg. For tenker jeg etter så var 1981 den sommeren jeg gikk med avisa, og når jeg var ferdig med ruta pleide jeg å legge meg på sofaen med høretelefoner og spille enten The River, eller Gyllene Tiders Moderna tider, og på den plata var jo den der forbanna När vi två blir en.

Jeg fylte 14 år i august 1981.

Etter at jeg var ferdig med morgenrutinene den dagen så ble det tid til å se slutten av frokost-TV. Der hadde de besøk av ei som er 14 år nå i 2010. Voe, jenta fra Hønefoss som er landets mest leste blogger, og hun gjorde jo et godt inntrykk. Langt bedre enn om de hadde putta meg på TV i 1981. Hun hadde med seg moren sin, og jeg hang meg opp i en ting som de fortalte. Det er jo ganske mye trøkk rundt Voe og bloggen hennes, så der hadde foreldrene engasjert seg veldig. De leste gjennom alle kommentarer, og det er ingen liten jobb, i skrivende stund er det 659 kommentarer på den bloggposten jeg linker til i dette avsnittet. Dessuten leser de i gjennom mailen hennes, siden hun får en hel masse henvendelser også på den måten.

Og da lurer jeg på hvor morsomt det egentlig er å ha landets mest leste blogg, når resultatet er at foreldrene leser alt du skriver, og alt alle andre skriver til deg. Ville jeg latt mine foreldre lese min mail i 1981, om noe slik hadde eksistert? Et ganske så hypotetisk spørsmål siden ingen hadde brydd seg uansett, men nei, jeg ville hatt mailen for meg selv. Aldri i livet om jeg hadde latt noen voksne lese mailen min.

Og jeg tenker på hvordan det var å være 14 år, og hvordan min blogg ville sett ut om jeg hadde hatt en når jeg var 14. Det er ganske vanskelig å forestille seg egentlig, det hadde nok blitt ganske frynsete greier.

Men så er det sikkert sånn at Voe har en mailadresse i tillegg til den som er knyttet til bloggen hennes, og den gjetter jeg på at hun holder for seg selv.

Hvis Jan Garbarek var en revolvermann...

Guitar Hero #4

Hummer og kanari

Ute av verden

Elvis ville fyllt 75 år i dag, om han ikke hadde dødd på dass den dagen i august 1977, og i den anledning sitter jeg og kikker på bilder av ham. Jeg tenkte jeg skulle skrive et par ord for anledningen, og poste et bilde eller to, han var jo mitt første ordentlige idol. Men så kom jeg over dette bildet, og dermed forsvant tankene i andre retninger.

Dette er bestemoren til Elvis, Minnie Mae Presley, som blir fulgt til bilen av Elvis’ daværende kjæreste og fremtidige kone, Priscilla. På den tiden het hun fortsatt Beaulieu. Fotografen her er James Whitmore, og i følge Life så er bildet tatt i mars 1960. Bildeteksten beskriver Priscilla som rockekongens seksten år gamle kjæreste, men hvis bildet er tatt i mars 1960 så er hun fortsatt bare 15 år gammel. Hun og Elvis møtte hverandre året før, Priscilla var 14, og den ti år eldre mannen falt pladask.

I disse Knausgård-tider får det meg til å tenke på debutboka hans, der den 26 år gamle Henrik Vankel roter seg opp i et forhold til den fjorten år gamle Miriam.

Det får meg også til å tenke på kollegaen til Elvis, Jerry Lee Lewis, som giftet seg med sin ikke altfor fjerne slektning på 13 år, og med det mer eller mindre ødela sin karriere.

Men Elvis, og foreldrene til Priscilla, eller hvem det nå egentlig var som bestemte, håndterte nok forholdet mellom Elvis og Priscilla noe bedre enn Lewis og hans unge kone gjorde. Elvis og Priscilla hadde sin romanse gående mens Elvis var i militæret, stasjonert i Tyskland. Når han dro tilbake til USA holdt de kontakten via telefon, men de traff hverandre ikke mellom mars 1960, da Elvis dro fra Tyskland, og sommeren 1962, da Priscilla fikk dra på et to ukers besøk. Hun kom på besøk igjen ved juletider, og etter det fikk hun lov til å flytte til USA, under betingelse av at hun begynte på en katolsk jenteskole, og bodde sammen med faren og stemoren til Elvis i et separat hus på Graceland. Men bare hvis Elvis lovet å gifte seg med henne i en ikke alt for fjern fremtid.

Og giftet seg gjorde de jo, men ikke før i 1967.

Jeg leste boka til Priscilla, Elvis og jeg, mens jeg fortsatt var kjempefan av Elvis, det må vel ha vært i 77 eller 78 tenker jeg. Der skriver hun at hun og Elvis ikke hadde samleie før de giftet seg. Tro det den som vil, i biografien om Priscilla hevder forfatteren Suzanne Finstad at dette ikke stemmer, at de derimot gikk hele veien på andre daten, og at Priscilla da allerede hadde hatt sex med Elvis’ soldatkompis Currie Grant i bytte mot at han introduserte henne for Elvis. Priscilla saksøkte Grant for den påstanden, og vant, men verken forfatter eller forlag var del av rettssaken, og Finstad står fortsatt ved at dette er sant.

Men nå farer jeg med sladder.

Det som er helt klart er at forholdet mellom Elvis og Priscilla neppe ville hatt noen særlig sjanse i dag. Paparazziene ville vært over dem som hauker, og fordømmelsen av at den 24 år gamle stjernen hadde et forhold til en 14 år gammel jente ville ført til en temmelig unison fordømmelse.

Men nå er alt det der ute av verden.

Her er et bilde fra 1958, før Elvis og Priscilla møtte hverandre.

Bok og Film

Hjorthen ser film: Murder on the dance floor

728_tony-manero

Saturday Night Fever var filmen som gjorde John Travolta til superstjerne for første gang. Siden skulle han bli glemt og gjemt før han igjen steg til stjernene, men det er en annen historie. Det var her det hele begynte.

I ettertid så ser man kanskje på Saturday Night Fever med nostalgiske øyne? En hyllest til discoen, Bee Gees, ungdom og living for the weekend? Den litt mindre goofy fetteren til Grease? En slags musikal med teite dansebevgelser og musikk som det egentlig ikke er lov til å like?

Litt sånn som budskapet i Springsteens Born in the USA ble borte bak sjefens svulmende biceps, veivende flagg, og tidsånden i Reagans Amerika, så har selve filmen Saturday Night Fever, og hva den egentlig handler om, blitt borte i Bee Gees fengende rytmer, og Travoltas lett parodierbare vrikking på dansegulvet. Nait fiver nait fi-ver, vi novv hao tu du it.

For egentlig er jo Saturday Night Fever en ganske mørk film om discokulturen, ungdomskulturen, på slutten av 70-tallet. Gruppevoldtekt, selvmord og en tilværelse uten mening. Unntatt lørdagskvelden på dansegulvet da. A-a-a-a staying alive, staying alive.

Før eller siden kommer noen til å finne på å lage en remake av Saturday Night Fever. Det er det antagelig ingen grunn til å glede seg til. Derimot er det all grunn til å glede seg til å se filmen Tony Manero, der regissør Pablo Larrain har skapt en komedie,  som er så beksvart at du knapt kommer til å trekke på smilebåndet en eneste gang mens filmen ruller, ut av historien om en middelaldrende arbeidsledig slask i Pinochets Chile som er besatt av Saturday Night Fever  (Og hvis du er redd for spoilere så er det her du skal slutte å lese).

tony-manerojpg-8c7f5bb7eaa19587

Spilt av Alfredo Castro er Raul Peralta en av de mest ufyselige, patetiske, stakkarslige hovedpersonene jeg har sett på år og dag. Til tross for at han er 30 år for gammel til det, så gjør han alt han kan for å fremstå som en kopi av Tony Manero, John Travoltas rolle i Saturday Night Fever. Han ser filmen igjen og igjen, lærer seg replikkene på et gebrokkent engelsk, lærer seg dansebevegelsene, og øver hver dag sammen med kjærestens datter og typen hennes, på et slags show de skal sette opp, basert på Rauls innbilte likhet med Tony Manero.

Når et populært TV-show annonserer at de skal arrangere en Tony Manero-look-alike-konkurranse for å finne Chiles svar på Tony Manero stiller Raul opp med hvit dress i en pose på ryggen. Han blir intervjuet, og sendt hjem med beskjed om å komme tilbake om en uke for selve konkurransen.

Det blir en begivenhetsrik uke.

Raul blir vitne til at en eldre dame blir overfalt av noen ungdommer. Han løper ned etter at ungdommene har løpt sin vei, får damen på bena, hjelper henne hjem, der han slår henne i hjel, og stjeler TV-apparatet hennes. Det selger han for å skaffe penger til noen gulvfliser av glass, som han har tenkt å bruke som dansegulv til Tony Manero-showet han forbereder. Når kinoen endelig tar Saturday Night Fever av plakaten, og erstatter den med Grease, blir Raul så forbannet at han tar seg inn til kinomaskinisten og slår ham til blods. Han prøver å ha sex med kjæresten, men får ikke junior opp i stående. Han prøver seg på datteren til kjæresten, uten større hell med junior der heller. Når han får nyss i at kjæresten til datteren til kjæresten også har meldt seg på Tony Manero-konkurransen, og til og med skaffet seg en hvit dress, så sniker han seg inn på rommet hans og driter på den.

Raul Peralta er i det hele tatt litt av en sjarmør altså.

Jeg sa det var en beksvart komedie, men det kan diskuteres. Å se på Tony Manero er omtrent som å få besøk av en slitsom fyllik på nattevakta. Litt ubehagelig når det står på, men du vet at det kommer til å bli en god historie som du kan le av etterpå.

Og med litt flaks så blir det kanskje en fin bloggpost av det også.

Jeg syntes Tony Manero var svært så bra, det eneste som trekker litt ned er at regissør Larrain ikke helt har visst hvordan han skulle få til en naturlig slutt på historien. Til gjengjeld så er Alfredo Castro intet mindre enn fantastisk i hovedrollen.

If I can’t have you
I don’t want nobody, baby
If I can’t have you, uh-huh, ah

Hvis Jan Garbarek var en revolvermann...

Kunsten å selge #3

beachboys

Beach Boys selger bilstereo for Craig Powerplay i 1977, og prøver å få solgt noen eksemplarer av sin nyeste plate i samme slengen. “hear the Beach Boys latest, The Beach Boys Love You, on your own Craig Powerplay system”. The Beach Boys Love You splittet kritikerene, noen mente det var Brian Wilsons store comeback, og The Beach Boys siste store album, andre mente det var beviset på at han ikke lenger hadde det som skulle til. Noen stor salgssuksess ble det uansett aldri.

Om de solgte noen bilstereoer aner jeg ikke.

%d bloggers like this: