web analytics

Tag Archives: Musikk

Hummer og kanari

Hjorthens julekalender: Luke 22 – Perpetual Motion People

Denne plata kom fra intet og tok meg med storm i år. Vel, intet og intet, mer informerte og oppegående folk enn meg har vel kjent til fyren en stund. For meg var han imidlertid et ubeskrevet blad. Hvem da? Mannen bak Perpetual Motion People vel. Sånn ser han ut.

furman

Så i år har vi altså en liste befolket med folk med hipsterskjegg. Folk som alltid går med poncho. Følsomme menn med følsomme stemmer, og nå altså en fyr med kjole og rød lebestift. Aldri noen sinne har det forekommet at en årsbesteliste har inneholdt så mange folk som man har lyst til å gi en på tygga bare ved å se på dem. Er dette en god ting, eller er det en dårlig ting? Det får være opp til hver enkelt å vurdere, men de lager jo fantastisk musikk. Jævlane! Damer trekker de sikkert også. Forbanna girlymen! Jeg kaster gitaren på sjøen og flytter til Thailand, der kvinnene fortsatt vet å sette pris på ekte menn. Helvete!

Nåvel. Mannen i den lille sorte der heter Ezra Furman. Han blir tredve år neste år. Han kommer fra Chicago. Han er visst gender-fluid sier Wikipedia, hvilket vel betyr at han snakker kjønn flytende? Han er en skikkelig rock’n roll-jøde. Religiøs, å jada. En outsider. Bifil og deprimert. Og villig til å snakke, eller i hvert fall synge, om alt sammen. Perpetual Motion People er hans andre plate med bandet The Boy-Friends. Jeg kan ikke si dere noe som helst om den første, men denne plata er en energibombe av hittil uante dimensjoner. Jeg har ikke blitt så gira på en plate siden Eivind Ratiti Løberg.

Hvordan skal vi beskrive dette da? Det høres litt ut som Ezra Furman and the E-Punk Band? Kan Violent Femmes være en markør? Nei, vi gidder ikke kjøre namedroppingøvelsen her. Det er uansett en energisk og ektefølt miks av en hel masse kule ting som du egentlig har hørt før, men som her låter usedvanlig friskt og fint. Furman skriver skarpe og selvreflekterende tekster, men det tar det litt tid før du egentlig får med deg, for du er alt for opptatt av å danse med. Eller i det minste nynne da. Vi som ikke er girlymen nøyer oss jo som regel med å nikke forsiktig med hodet og nynne med.

Det jeg liker aller best med plata er imidlertid hvordan den omfavner outsider-statusen som Furman naturlig nok inntar. We can’t fit in so we head for the fringes synger han på Lousy Connection. I en musikkverden der alt er strømlinjeformet og radiovennlig er Ezra Furman et glimt av hvordan det en gang var. Den gangen rock’n roll var veien ut for en stakkars tenåring som ikke føler seg hjemme noe sted. I dag er ikke rocken noe alternativ. Iggy Pop ville vel aldri begynt med musikk i dag? Og Ezra Furman inntar outsiderrollen med autoritet. Han ber ikke om unnskyldning for noe. Han hopper og spretter i alle retninger og ber om å bli sett for den han er.

Helt til han avslutter med hymnen One Day I Will Sin No More. Uten hint av ironi. Jeg håper den dagen er langt unna.

Hummer og kanari

Hjorthens julekalender: Luke 21 – All These Dreams

Etter at vi banka inn Josh Ritter på femte plass i luke 20 ble det en knallhard kamp i mitt indre om de fire første plassene. Eller i hvert fall de tre som ikke er på første plass. Den jeg hadde tenkt å plassere på plassen utenfor pallen kom sent i gang, men har sneket seg innpå for hver gang jeg har spilt den. Når jeg satte den på nå, med tanke på å skrive om den, tok det ikke mange taktene før jeg måtte erkjenne at dette er for bra til å ikke gi medalje. Så dermed måtte denne fyren her rykke ned et hakk.

SALISBURY, ENGLAND - AUGUST 31:  American musician Andrew Combs performs on stage at End Of The Road Festival 2014 at Larmer Tree Gardens on August 31, 2014 in Salisbury, United Kingdom.  (Photo by Andy Sheppard/Redferns via Getty Images)
(Photo by Andy Sheppard/Redferns via Getty Images)

Og nå sitter jeg her og hører på denne fyren, Andrew Combs, og tenker at det jo er for gærent at en så fin plate ikke skal komme på topp tre. Men noen må ta fjerdeplassen. Det blir unge følsomme Combs, med knappest mulig margin. Men pføy så fin den plata er!

Combs kommer egentlig fra Dallas, Texas, men som så mange andre har han flyttet seg til Nashville. Debutplata hans, Worried Man, slo stort an her i heimen for et par år siden. Årets oppfølger All These Dreams står ikke det minste tilbake for den. Det er førti minutter med voksen country, slik Glen Campbell og hans 70-tallskumpaner kanskje ville hørtes ut i dag. Det er laidback og fint, med gode melodier og en usedvanlig behagelig stemme.

Hestelukta er ikke påtagelig her. Foolin’ kunne vært en Jeff Lynne-produksjon. Strange Bird har mer enn et snev av McCartney. Tittelsporet kunne vært skrevet for Roy Orbinson, og ingenting her hadde vel gjort seg bort, eller skilt seg nevneverdig ut, på en Travelling Wilburys-plate?

Kanskje er det akkurat dette som gjør at det er Combs som til slutt taper kampen om pallen og tar fjerdeplassen. Alt er veldig fint. Det er ingenting å utsette på det. Men vi har likevel hørt det før, og noen ganger har vi til og med hørt det enda bedre før? Noe som for all del ikke må oppleves som en kritikk eller en avbefaling eller noe som helst negativt. All These Dreams er en knakande god plate!

Hummer og kanari

Hjorthens julekalender: Luke 20 – Sermon on the Rocks

Luke 20 altså, og det betyr at vi nå er inne på topp 5 her. Årets femte beste plate, av de jeg har hørt, er det denne kjekkasen her som har stått for:

ritter

En ting som slår meg når jeg prøver å finne et bilde av fyren som jeg kan rappe, er at han ser så forbanna blid ut på minst annethvert bilde. Josh Ritter. Hva er det han er så jævla oppesen for? Med tanke på hvor mange bibelreferanser han har krydra årets plate med, er det nesten så man begynner å lure på om han har blitt gladkristen i det siste?

Så galt er det nok likevel ikke. Det er nok bare det at Ritter ikke har fått memoet som sier at alle sanger-sangskrivere må fremstå som melankolske, mutte, og temmelig innesluttede personer. Ritter Live er visstnok det motsatte. Han er humoristisk og lun, med et smittende smil og et stort åpent hjerte. Og på årets plate skinner dette tydelig gjennom. Det er en plate som sprudler og spretter i alle retninger. En plate det er umulig å ikke bli i godt humør av.

Synes jeg da, men enkelte purister der ute synes visst dette blir litt for mye av det gode. Og visst kan spranget fra den forrige plata hans, som var veldig nedpå, virke stort, men de som mener det ble for stort kan bare ta seg en bolle. Dette er verken country, folk, eller nytradisjonalistisk noe som helst. Dette er new wave-country, og tekstene til Josh Ritter er like skarpe og smarte som de alltid har vært. De er bare litt vanskeligere å få med seg, nå som han synger dem litt fortere. Som på den ultrateite, men knallkule og fengende Getting Ready to Get Down. Jesus hates your high school dances!

En hang til melankoli har man vel alltid hatt, og jo eldre man blir, jo mer dipper det vel over til depresjoner. Da blir behovet for humørpiller som denne desto større. Visst har det kommet bedre plater enn denne i år, fire stykker for å være nøyaktig, men det er bare en som har gjort meg (ørlittegrann) mer happy enn denne. Get ready to get down!

Hummer og kanari

Hjorthens julekalender: Luke 19 – Art Angels

Nå har vi kommet til den luka som jeg har gruet meg mest til å skrive. Bak luke 19 finner vi denne dama:

PHILADELPHIA, PA - AUGUST 31: Singer Claire Boucher of Grimes and American Eagle Outfitters Celebrate the Budweiser Made in America Music Festival on August 31, 2014 in Philadelphia, Pennsylvania. (Photo by Astrid Stawiarz/Getty Images for American Eagle)
PHILADELPHIA, PA – AUGUST 31: Singer Claire Boucher of Grimes and American Eagle Outfitters Celebrate the Budweiser Made in America Music Festival on August 31, 2014 in Philadelphia, Pennsylvania. (Photo by Astrid Stawiarz/Getty Images for American Eagle)

Egentlig heter hun Claire Elise Boucher, er 28 år gammel, kommer fra Canada, og er best kjent under artistnavnet Grimes. Jeg aner ikke egentlig hva hun driver med. I år har hun gitt ut sin fjerde plate, Art Angels, og det er overhodet ikke min greie. Det er så langt fra min greie som det er mulig å komme. Jeg elsker den!

Og det er derfor jeg har gruet meg til å skrive om akkurat denne plata. Jeg har ikke noe språk til å beskrive den. Dette electronica-vissvasset som Boucher har mekka sammen hjemme på mac’en sin. Det er jo pop av verste sort. Av og til minner det om den driten jeg solgte på CD-singel i platesjappa på slutten av nittitallet. Bare mye mer artsy-fartsy. Dette er en miks av all den musikken du har hørt hundre ganger før, og hatet dypt og inderlig, men filtrert gjennom den eksentriske musikalske hjernen til dette vidunderet av en popmaskin høres det ferskt, fint og til tider bent frem genialt ut.

Jævlig irriterende spør du meg. Kan man ikke få lov til å lage en julekalender med rustne herrer, såre historier, og steel guitar uten at disse fordømte popjentene skal begynne å blande seg?

Nei, la oss bare gå forbi denne luka i stillhet. At denne plata får være på lista må være en karakterbrist. Et hull i dannelsen. Men den er så deilig! Hør på Realiti og prøv om du klarer å motstå den. Bedre menn enn meg har falt. Bedre kvinner også. Natalie Prass, som vi hadde med i en tidligere luke her, har nettopp gjort sin versjon av nettopp Realiti. Som hun sier:

“REALiTi” by Grimes. Four chords. Simple lyrics and melodies. I think the world of her. We worked this song out in the studio never having played it before and recorded it like 3 times through. I think it works although she’s probably going to say “what is this jazz shit” and hate it.

Vel, jeg hater den ikke. Tvert i mot, men den er jo ingen match for originalen.

Å sette Grimes opp på sjette plass på lista over årets plater er litt som å gi etter for den mørke siden, men faen, når kakene er så gode som her er det bare å gi seg ende over. For en plate!

Hummer og kanari

Hjorthens julekalender: Luke 18 – The Firewatcher’s Daughter

Er det fortsatt noe fres i denne julekalenderen? Å jada. Vi har kommet til luke 18, og sjuendeplassen på min liste over årets beste plater. Der finner vi ei berte som ser slik ut:

bc

Brandi Carlile heter hun, og hun har jaggu meg holdt på en stund. Noen hevder at hun ble kjent utenfor USA, og i Norge, etter at Grey’s Anatomy brukte en av sangene hennes i en promo. Dette vil jeg på det sterkeste avvise for min egen del. Jeg oppdaget Carlile etter at Berekvam satte den forrige plata hennes på fjerde plass over de beste platene i 2012. Hjelp, er det tre år siden alt? Føkk!

I år er hun ute med oppfølgeren The Firewatcher’s Daughter, og samme Berekvam degraderer henne til en 22 plass på årets liste over de beste platene. Men her er det snakk om små marginer og dagsform. Selv har jeg hørt mye mer på årets plate, enn Bear Creek fra 2012, og synes den er aldeles fantastisk.

Egentlig burde hun vel kalt seg for Brandi Carlile and the Twins, for hun har som vanlig med seg brødreparet Tim og Phil Hanseroth, og de bidrar både med nydelige musikalske detaljer, og på låtskriversiden. Denne gangen har de gjort dette på en ny måte, for dem i hvert fall, sangene var knapt nok øvd inn på forhånd, og så gikk de i studio og spilte inn det meste av det på ett forsøk. Det gir en nerve til plata som jeg liker veldig godt. Det er upolert, litt sprikende kanskje, men for det aller meste veldig veldig bra. Plata viser vel først og fremst at disse talentfulle folka i bunn og grunn kan gjøre omtrent akkurat hva de vil, rock, pop, folk, country og tjolahopp, med den aller største letthet.

Det er flust med perler her. Vakre I Belong to You. Sarte The Eye. Rockebolla Mainstream Kid. Covergullet fra Avett Brothers, Murder in the City. Og sånn kan vi i grunnen holde på til vi er Beginning to Feel the Years.

To streker under svaret her altså. The Firewatcher’s Daugher er i fyr og flamme i år også.

%d bloggers like this: