web analytics

Tag Archives: Musikk

Hummer og kanari

Hjorthens julekalender: Luke 17 – Panhandle Rambler

I går var jeg litt i overkant sur med Jason Isbell. Det skal jeg veie opp for i dag, med å være litt i overkant overstrømmende med denne herremannen her:

ely

Nei, det er ikke Tommy Lee Jones. Dette er Texas-rockens grå eminense. Bautaen Joe Ely. En av årets store overraskelser er egentlig hvor lite fuzz det ble ut av at mannen ga ut en strålende plate i år. Han virker å ha gått under radaren for mange denne gangen, til tross for at han altså leverer varene til mer enn godkjent denne gangen også.

Ely nærmer seg 70 etterhvert, og det hører man jo på den nye plata. Det går litt mer i moll enn det har pleid å gjøre. Rockefoten er ikke like mye tilstede som i gamle dager. Musta notta gotta lotta sleep last night er et tilbakelagt stadie virker det som, og det er vel sånn det må være. Tiden tar oss alle igjen en gang. Men Ely eldes med stil. Panhandle Rambler er et utsøkt album. Utsøkt sier jeg dere!

Han har produsert plata selv. Skrevet de aller fleste sangene, bare supplert med Guy Clark og Ray Stepehensons vakre Magdalene og Butch Hancocks When the Nights Are Cold. Særlig førstnevnte er en højdare her. Han krydrer miksen med spansk gitar og meksikansk trekkspill, og det låter fantastisk. Det er fortsatt krutt i den uttrykksfulle stemmen. Dette er musikk fra The Texas Panhandle. Slettene vest i Texas. Forblåst og flatt. Oljerigger som pumper hele natten. Det er her han kommer fra, Ely. Det er her han ble født, i Amarillo. Det er her han vokste opp, i Lubbock. Vel har han flyttet til Austin nå, men det er i dette landskapet han hører hjemme. Det er hit han drar når sanger skal gjøres ferdig. Når inspirasjonen trenger et lite dytt.

Ely har holdt på siden 1977. Han har vært Springsteen-rocker med Texas-Twang. Han har vært countryrocker og americanaforbilde. Han har turnert med The Clash. Han synger faktisk back up på Should I Stay Or Should I Go.  Han har skrevet bok, og spilt verden over. I Panhandle Rambler kommer han hjem igjen. Dette er hans beste plate på lang tid. Kanskje er det den beste hittil?

Hummer og kanari

Hjorthens julekalender: Luke 16 – Something More Than Free

Noen minutter for seint, mye på grunn av at kraften våknet i dag, men her er altså årets niende beste plate. Luke 16 i julekalenderen. Her finner vi denne kjernekaren:

isbell

Det er et gammelt bilde dette. Fra Austin City Limits, der Jason Isbell fremfører låter fra sin forrige plate. Southeastern. Den plata var Isbells karrierehøydepunkt, foreløpig kan vi kanskje legge til litt sånn håpefullt, og en av de beste platene i det nye århundret så langt. Forventningene til årets plate, Something More Than Free, var skyhøye. Enkelte hadde vel holdt av plassen som årets album allerede før den kom ut. Men sånn gikk det altså ikke.

Med de eneorme forventningene var det kanskje ikke annet å vente, men årets Isbell-utgave føltes som en aldri så liten skuffelse. Ærlig talt må jeg tilstå at etter hvert som jeg har jobba med denne årslista lurer jeg på om ikke en niende plass også er litt for høyt for denne plata.

Det betyr ikke på noen måte at det er en dårlig plate. Vi får en Isbell som er litt lettere til sinns enn sist vi traff ham. En lysere plate er det. Og visst er det fine sanger. Gode tekster. Ypperlig americana, for all del. Hadde det ikke vært for skyggen fra Southeastern hadde den kanskje stått seg bedre, men jeg opplever den som litt tam. Tekstene er skisser av karakterer. Dyktig gjort, men bare unntaksvis gripende. Jeg synes produksjonen er litt tam. Det er ikke mye som gnistrer her. Det er trygt og traust. Solid, men tør jeg si det…på grensen til kjedelig?

Jeg tror jeg setter på Souteastern igjen jeg.

Hummer og kanari

Hjorthens julekalender: Luke 15 – Sprinter

Hvis du tar to fyrer kjent for å ha jobber med PJ Harvey, Rob Ellis med ansvar for produksjon og trommer. Ian Oliver på bass. Plukker inn Adrian Utley fra Portishead til å håndtere gitaren, og setter en naturkraft av et kvinnemenneske med alt for mye levd liv og livsvisdom for en 23 år gammel kropp til å puste, mumle, synge, skrike i mikrofonen. Hva får du da? Jo du får luke 15 i Hjorthens julekalender.

torres

Dama heter egentlig Mackenzie Scott, men når hun gir ut plater eller holder konserter er det under det vinklingende navnet Torres. I år har hun gitt ut sitt andre album, kalt for Sprinter, og det er fine greier fra start til mål skal jeg si dere.

I følge henne selv er Sprinter en plate som handler om oppveksten hennes i tjukkeste baptist-Georgia. En oppvekst hun setter pris på, selv om hun altså drømte om å løpe vekk fra alt sammen. Tittelkuttet beskriver dette på ypperlig vis. There’s freedom to, and freedom from. Freedom to run, from everyone. Følelsen av å høre til, og ikke høre til på samme tid. Lengselen bort, samt alt som holder deg igjen. Men før vi kommer så langt som til Sprinter har vi allerede vært gjennom New Skin der det proklameres at om du ikke kjenner mørket er du den jeg frykter mest. I Son, You Are No Island får man passet sitt påskrevet.

Son, you are no river
Your currents don’t run steady as she goes
Son, you’re not a man yet
You fucked with a woman who would know
I would know
I would know
I would know
I would know
I would know
I would know
I would know
I would

Torres benytter seg av den gamle gode og svært effektive teknikken der man tar den helt ned. Noen ganger er det så mye luft at man kan høre henne puste. For så å trøkke til med alt som remmer og tøy kan holde. Det er en plate med mange høydepunkter, og egentlig ingen dødpunkter. Og hun sparer det beste til slutt. Den såre og følsomme The Exchange, som handler om både hennes egen, og hennes mors adopsjon. Egentlig. Men ikke på noen sentimental Tore på sporet måte. Det er en åtte minutters sørgesang, og det er ingen happy ending.

Underwater
Underwater
I am afraid to see my heroes age
I am afraid of disintegration
If you’re not here, I cannot be here for you
If you’re not here, I cannot be alone
Mother, father
I’m underwater
And I don’t think you can pull me out of this

Plata er ellers kjemisk fri for steel guitar, så det er ikke bare cowboy-helvete på lista altså. Bare så dere vet det!

Hummer og kanari

Hjorthens julekalender: Luke 14 – The Rose of Roscrae

Denne plata har bare rast nedover lista mens jeg har holdt på med denne julekalenderen, og egentlig burde den nok vært en luke eller to lenger ned, men nå må vi bare få den ut før det er for sent. I luke 14, og rett under topp 10, finner vi den gamle ringreven, forfatteren, historiefortelleren, kriminologen, maleren, norgesvennen som ser ut som det her:

russellpic

The Pugilist at 59 der kanskje, men det er litt vanskelig å vite når den godeste Tom Russell er født, for her samsvarer ikke norsk og engelsk Wikipedia, og engelsk Wikipedia har likegodt to år å velge mellom. Russell er født i 1947, 1948, eller eventuelt 1950, avhengig av hvem du spør. Men engelsk Wikipedia er nok mest rett, siden herren selv i intervjuet jeg har rappa bildet fra sier han er født i Los Angeles, sent på førtitallet. Men om det er 47 eller 48 som er rett får andre rydde opp i.

Russell har ellers levd et omflakkende liv. Etter å ha fått seg en master i kriminologi valgte han bort det akademiske livet. It was in Africa that I decided that spending the rest of my life around white academic people would be a really big drag. Those boring, back biting phonies, publish or perish and all that shit. I wanted to work with street problems and these people never went out of their offices, except to screw each other’s wives. There was no soul or passion to the academic life. People were hiding behind the University walls out of fear. Han valgte gitaren i stedet, ga ut sin første plate i 1976, og sin foreløpig siste i år. The Rose of Roscrae. Det er bra saker.

The  Rose of Roscrae er siste akt i det som kan beskrives som en løs trilogi. The Man From God Knows Where og Hotwalker er de to andre aktene. Plater som blander sammen gjesteartister, gamle opptak, nyskrevne låter og gamle folksanger, for å fortelle en historie om hvordan USA har blitt det det en gang var. Eller noe sånt. Det høres relativt ambisiøst ut i utgangspunktet, og The Rose of Roscrae tar det virkelig helt til toppen, og kanskje litt over toppen også om man skal være ærlig. Det er en to og en halv times folk-opera. 52 spor. Rundt halvparten av dem originale Russell-sanger skrevet for anledningen. Resten er gamle lydopptak, nye gjesteartister i hopetall, bra folk som Joe Ely, David Olney, Gretchen Peters, Guy Clark og jeg gidder ikke holde på lenger, men det ER fler. Gamle standardlåter og ny folk-country i en fin blanding. Og alt sammen for å gjøre en kort historie lang. Historien om hvordan en ung irsk gutt møter kjærligheten, mister den, finner den igjen, roter den bort, og kanskje finner den igjen. Eller noe sånt. Egentlig er det historien om hvordan USA ble snekra sammen av irske fylliker, eks-slaver og meksikanere. Eller som Green on Red sang det en gang. That’s how the west was really won. Plenty of cheap labour, and a mighty gun.

The Rose of Roscrae får full pott for ambisjoner. Russell er en historieforteller av rang. Dette er som en John Ford-western. Mer Morgan Kane enn Cormac McCarthy kanskje. Her er det plass for romantikk og vemod. Han var ikke så verst når han var edru. Musikalsk kan han bli litt traust og tung på labben av og til, men her går det stort sett bra altså. Det kan godt hende det er karrierehøydepunktet og hans beste plate. Det må bli nesten full pott for utførelsen også. Det eneste problemet er at dette er så alt for mye på en gang. Man orker rett og slett ikke høre på denne fra start til mål veldig ofte.

Men man angrer ikke når man gjør det!

Hummer og kanari

Hjorthens julekalender: Luke 13 – Natalie Prass

Luke 13 betyr at det er Lucia-dagen, og som vi vet gikk det ikke så bra med stakkars Lucia. Hun fikk blant annet revet ut øynene sine, og sånt er alltid litt kjipt. Litt kjipt har det nok vært å være Natalie Prass også til tider, uten sammenligning forøvrig, hennes debutplate er i hvert fall intet mindre enn et godt gammel dags nå er det slutt-album. Hjerte og smerte, pakket inn i smektende strykere, og sukkersøt melankoli. Ja, her er forresten et bilde av den unge damen.

prass

Plata begynner med den nydelige My Baby Don’t Understand Me, det er countrysoul av beste merke. En slags blanding av Carole King og Dolly Parton? Med en liten dæsj Dusty Springfield? Our love is like long goodbye, We keep waiting for the train to cry. synger hun. Det er ekte hjertesmerte, og du er bare dakar lita, nuffenuffenuff liksom. Så fortsetter hun med Bird of Prey, og da er du solgt. Oh you, you don’t leave me no choice, But to run away, You are a bird of prey, With a heart like the night. Stakkars kvinne. Plata fortsetter i samme sporet, helt til vi på slutten glir over i noe som kan minne om gode gamle Scott Walker. Kontrasten mellom Prass’ sine temmelig mørke tekster og hennes søte stemme er effektiv, og dette bare understrekes av smakfulle strykere og blåsere. Dette er en perle av et album. En sånn plate Maria Mena skulle ønske hun hadde i seg?

Litt kuriosa må vi ta med. Plata er gitt ut på plateselskapet til Matthew E. White, og er egentlig to-tre år gammelt. White la det på hylla til han hadde ressurser til å gi det ut og promotere det skikkelig. Penger han skaffet seg med sitt eget soloalbum som kom i 2013. Natalie Prass brukte ventetiden til å synge i bakgrunnen for Jenny Lewis, og ellers lage klær for bikkjer. Men plata kom til slutt ut, og har fått mye skryt fra alle kanter. Tidligere i år skulle hun egentlig spilt i København, som oppvarming for Ryan Adams, men hun rakk ikke flyet. Ryan Adams fant derfor ut at han like gjerne kunne varme opp for seg selv. Han tok på seg en kjole, kalte seg for Natalie Sass, introduserte seg selv med at han vanligvis var mye penere, men fuktigheten i lufta føkka til håret, og så spilte et sett med låtene til Prass.

Men la nå for all del ikke Ryan Adams stjele showet da. Det er Prass dere skal høre på i dag, ikke Sass.

%d bloggers like this: