web analytics

Tag Archives: Musikk

Hummer og kanari

Hjorthens julekalender: Luke 12 – Nashville Obsolete

Når jeg sitter og hører på denne plate, mens jeg skriver dette, lurer jeg på om ikke den burde vært enda høyere på lista. Men vi får stå på den opprinnelige planen tenker jeg. Uansett har vi nå kommet halvveis i gjennomgangen av årets beste plater, og det markerer forsåvidt også et skille i denne lista. Mens platene til nå har vært fine plater som jeg har likt i større eller mindre grad, begynner vi nå på den delen av lista der de platene som jeg faktisk har hørt ganske mye på, og lagt meg på hjertet og/eller hjernen befinner seg. Det finnes sikkert drøssevis av plater som du kunne krangla inn på den delen av lista vi nettopp har lagt bak oss, skal vi altså nå inn i terreng der du må belage deg på å kjempe på tørre nevene om du vil bytte ut noe. På trettende plass over årets beste plater finner vi dette ensemblet.

drmachine

Ensemble og ensemble da. Dave Rawlings Machine er vel egentlig bare Dave Rawlings og Gillian Welch, samt hvem de nå finner det for godt å spille sammen med denne gangen?

Dave Rawlings og Gillian Welch har laget sju plater sammen, inkludert denne. Dette er den andre under Dave Rawlings Machine-navnet. Den første var mer som et slags overskuddsprosjekt tror jeg. Coverlåter i fin blanding med Rawlings/Welch-låter som ikke passet helt inn med Gillian som frontfiguren. Det føltes som et sånt album der man bare samla seg sammen rundt noen mikrofoner og spilte inn hva som nå måtte komme rekende. Det ble for all del strålende det, men på Nashville Obsolete tar de det over i en annen liga. Dette er et komplett album. Et kunstverk. En nytelse å høre på rett og slett.

Skal vi våge oss på å beskrive musikken? Det er vel nytradisjonalistisk country det her, er det ikke? Neil Young i Harvest-modus? Låtmaterialet er for en stor del storartet. Pilgrim (You Can’t Go Home) er en årets aller vakreste sanger. Short Haired Woman Blues er purt gull. The Trip er en elleve minutter lang reise gjennom det musikalske landskapet vi kaller Americana, årets beste Dylan-låt skrevet av noen andre enn Dylan, og har også albumets beste linje: Chewing gum and safety pins are what hold me in at the seams.

Og det er så vakkert alt sammen. En aldeles nydelig produksjon. Strengearbeidet her er av aller ypperste kvalitet. I sin sjanger finner man ikke bedre gitarist enn Rawlings. Synger bra gjør han også, og harmoniene er så fine at man får tårer i øynene. Jeg har ingenting å innvende mot denne plata. Ingenting!

I en rettferdig verden hadde det vært Rawling og Welch som var superstjerner som avisene ryddet forsidene for, og hvis noen sølte vann på scenen kunne Justin Bieber kommet med en mopp og tørket opp for dem. That’ll be the Day!

Hummer og kanari

Hjorthens julekalender: Luke 11 – Traveller

Luke 11 i julekalendern er viet til debutplata til en 37 år gammal skjeggebuse som plutselig trådde frem i lyset etter et langt liv som låtskriver og kormann for andre artister på Music Row. Ja, og som frontmann i bluegrassbandet Steel Drivers da. Det er en plate som har fått en overstrømmende mottagelse i statene, nesten litt for overstrømmende spør du meg, men visst er det en fin plate. Traveller med denne fyren her:

stapletonJa. Det er mye skjegg i år. Skjegg og hår-år. Skjegg og hår og syttitallssound er visst det hippeste man kommer borti nå for tiden. Musikk som skapt for radio. Skjegg pluss hår pluss syttitallssond pluss Chris Stapleton og bandet hans. Da har du en ganske hipp plate. I den grad noe som helst er hipt i denne sjangeren da. Det er vel ikke akkurat Kygo, men det er i hvert fall mer hips enn haps.

Nå vel og whatever. Dette er plata som American Songwriter mener er årets beste, og de er ikke alene om det. Jeg synes nok det er å overdrive litt. For meg lider den litt av å være litt for pen, litt for slick? Vellyden er så plettfri at man så alt for lett innbys til å bare la det hele gli forbi som bakgrunnsmusikk. Det perfekte soundtrack til en roundtrip langs lange øde amerikanske highways. Men visst er det bra, og om man åpner opp, lar den gå noen ganger på repeat, oppdager man den umiskjennelige kvaliteten. Ikke bare på fremførelsen og produksjonen, men også på tekst og melodi. Make no mistake. Dette ER en bra plate.

Det er en plate som står trygt plantet i country-tradisjonen. Det er whisky, veien, pappa, djevelen og mer whisky. Might as well get stoned. Stapleton kjører på trygge veier, det er ikke en eneste overraskelse her, men hvem bryr seg vel om overraskelser? Overraskelser er slitsomt. Når det trygge og kjente høres så bra ut som det gjør her er det ikke noen bedre plass å være. Det er bare å lene seg tilbake og kjenne på godfølelsen.

I et intervju med Rolling Stone snakker Stapleton om at country ikke er musikk for guttunger. Han ville lage en plate som voksne mennesker kunne sette seg ned å høre på. Og han sier at han ikke bryr seg om det, om noen ikke skulle elske denne plata. Han liker polarisering, sier han. Hvis man skal lage noe som tiltaler alle, blir det bare vanilje-is, og det har vi faen meg nok av allerede. Sier han. Og så trekker han seg litt, og sier at han ikke er ute etter å fornærme verken folk eller iskrem.

Traveller er kanskje ikke vaniljeis, men den er ikke akkurat fløteis med bjørnebærrippel og eggelikørrippel heller. Det er ikke dristigere enn krokan-is, men det er skikkelig god krokan-is! Smak på en bit da vel!

 

Hummer og kanari

Hjorthens julekalender: Luke 10 – In The Blazes

Nå har vi kommet til luke 10 dere, og det drar seg mot jul. Det er på tide med en ørliten oppsummering. Her er the bottom ten:

24: Don Henley – Cass County
23: Great Peacock – Making Ghosts
22: Jeff Lynne‘s ELO – Alone in the Universe
21: Kacey Musgraves – Pageant Material
20: The Mekons og Robbie Fulks – Jura
19: Dawes – All Your Favorite Bands
18: Bäddat för Trubbel – Två sjundedelar av ett liv
17: Tina Refsnes – No one knows that you’re lost
16: The Waterboys – Modern Blues

Og altså dagens luke i kalenderen på 15de plass: In the Blazes med denne fyren her:

tajsan

Aaron Lee Tasjan er navnet, og han er et nytt bekjentskap for meg i år. En jypling på 29 fra øst i Nashville har han allerede et langt liv som leiesoldat i musikkbransjen bak seg. Han har spilt med Jesse Malin, New York Dolls, Drivin’n Crying, Kevin Kinney, og sikkert en haug med andre. Tasjan i underbuksa er nemlig en habil gitarist, og nå prøver han altså å stable på beina en solokarriere.

Og hvorfor ikke? Riktignok er coveret ganske fælt, og stemmen hans er kanskje ikke av de mest distinkte heller, men den gjør jobben. Det som hever Tajsan over mengden av synge-sangskrivere er at han skriver ganske kule tekster, han er faktisk morsom både her og der, og alt er godt pakket inn i fine melodier. Det er vel egentlig Heartland-rock dette. Lucindas Room kunne vært Springsteen. E.N.S.A.A.T er Tom Petty. Made in America hadde ikke gjort seg bort på Mellencamps Scarecrow. I det hele tatt. Tajsan vet hvilke strenger han skal plukke for å treffe sånne som meg hjemme.

Og likevel. Enda så mye jeg setter pris på denne plata, så mangler den altså en liten x-faktor. Det lille ekstra som får meg til å spille den på repeat i dagesvis. Hadde jeg visst hva som manglet hadde jeg sikkert vært platemogul med millioner i banken, men noe er det. Jeg klarer aldri helt å gi meg over.

Men kanskje er det bare meg?

Hummer og kanari

Hjorthens julekalender: Luke 8 – No One Knows That You’re Lost

Jeg trodde ærlig talt ikke at jeg skulle ha denne plata på lista. Som kontrær utsider på innsida er det ikke min plikt å heie fram folk med røtter i Florø. Tvert i mot har jeg gjerne tatt på meg oppgaven med av og til å pirke litt i de innfødtes noe oppblåste oppfatning av sin egen bys fortreffelighet. Og når plata kom var jeg egentlig bare sånn middels fornøyd etter første lytt. Joda, pent og pyntelig, men det er jo ikke noe her som fanger interessen?!?

Men så snek den seg innpå meg gitt. I luke 8 på kalenderen finner vi denne berta her

refsnes

Tina Refsnes der altså. Fra Florø. Gitt ut på Vestkyst Records. Nytes best med en flaske Kinn-øl. Plata altså. Ikke jenta. Herregud. Ro ned den der kofferttenkinga. Livet er ikke en Rod Stewart-ballade fra søttitallet. Jesus!

Dette er debutplata til Refsnes, men vi som er herfra vet jo at hun har holdt på med sitt lenge, blant annet i det en gang så lovende bandet Luxury of Feeling Fine. Loff for kort. Hun har dessuten vært i Liverpool og studert. Nå har hun imidlertid bosatt seg i Oslo, uten at det virker som om hun har glemt hvor hun kommer fra. Ja, og vi andre som kommer herfra har i hvert fall ikke glemt hvor hun kommer fra. Det sies at man sjelden blir profet i eget land, men det gjelder ikke for Florø altså. Her er det bare å reise ut og gjøre et eller annet, og neste gang du er hjemme på besøk så er du profet. Sånn er det bare. Lett som en plett!

Profeten Tina Refsnes har tatt med seg en venn og dratt til Canada for å spille inn plata med en produsent ignoranter som meg ikke har hørt om før. Dette fordi han tidligere har produsert artister som ignoranter som meg ikke har hørt om før, til strålende resultat. Hun har fått låne et par canadiske spelukanter som ignoranter som meg ikke har hørt om før, og resultatet har altså blitt en plate som hun har kalt for No One Knows That You’re Lost. Vår lokale plateanmelder er fra seg av lykke, og mindre uhildede anmeldere har også vært svært positive. Man nevner Joni Mitchell og Laurel Canyon. Neil Young og Laura Marling. Jaja. Noe skal man jo nevne.

Det som er brennsikkert er at det er en flott produksjon. Luftig og fin, der den rike og fine stemmen til Refsnes får god plass til å boltre seg. Fint instrumentert av både innleide og medbragt spelukant. Og sangene er fine de. I dagens samfunn, der vi ikke lenger orker å konsentrere oss om noe som ikke griper fatt i oss umiddelbart er det kanskje en svakhet at plata mangler et par-tre låter som hopper rett i hjernebarken. Det kan gjøre at det er fort gjort å avskrive den som enda en flinkis-plate som er velment og bra, men aldri mer enn helt grei. Men det vil være å gjøre den urett. Dette er en plate som vokser på gjenhør. Den sniker seg innpå deg, og plutselig sitter den der. I luka. Årets 18de beste plate. Sett det på reklameplakatene dere. Årets 18de beste plate. Kåret av en blogg ingen lenger husker navnet på!

Da tenker jeg salget fyker til vers jeg!

Hummer og kanari

Hjorthens julekalender: Luke 7 – TVÅ SJUNDEDELAR AV ETT LIV

Julekalenderen er sein i dag, siden jeg har hatt en travel dag på jobb. Sort of. Men vi rakk det i dag også. I luke sju finner vi, jeg hadde nær sagt selvsagt, to sjuendedeler av et liv.

hjelle__large

Jeg spyr litt av denne lista mi over årets beste plater altså. Det er jo så forbanna pent og nusselig og pyntelig alt sammen. Faen så gammal jeg har blitt. Hvor er det blitt av skranglerocken jeg pleide å høre på? Nei, vi skrur opp tempoet litt. Har kommer ikke en ny episode av Kickin’ it, men derimot svensk skramlerock av beste merke. Mine damer og herre, la meg presentere nordens minst trendy band. Bäddat för Trubbel.

Det sies at den perfekte lengden på en popsang er to minutter og førtito sekunder. Så lenge orker ikke Bäddat för Trubbel å holde på. De pøser på med alt de har, ett vers og refreng. To vers. Repeter om nødvendig. Men så gjør de seg ferdig. Her trekkes ingenting i langdrag. Den lengste låta på plata er 2,29 lang. Det er kanskje ikke perfekt, men så har de jo en låt som heter Inte perfekt også da, så de tar det med godt humør. Og en flaske øl. Eller fler. Dessuten er det Lov att vara dålig.

Som sagt. Dette er et skikkelig skrangleorkester, straight outta Malmö. Da er det vel bare naturlig at Nisse Hellberg fra Wilmer X gjør en gjestevisitt. Hyggelig det. De fire gutta i bandet har kanskje ikke funnet opp kruttet på nytt, men de får det til å smelle på alle de rette stedene (Hah! Her rapper jeg formuleringer av meg selv gitt!) Det er en kraftpakke, tufta på frustrasjoner, humor, og fyllik-klisjeer. Om det ikke var for spriten hadde jeg vært alkoholist. Alt sammen levert med pønk-attityd og hår på brøstet.

Jau, denne kalenderluka har allerede vokst seg lenger enn alle sangene på plata, så kanskje vi like gjerne skal runde av her? Dette er kanskje ikke plata du går helt til bunns i, men av og til trenger du ikke dybde og vellyd. Noen ganger trenger du bare at noen gir deg en på kjeften. Bäddat för Trubbel tar gjerne jobben.

%d bloggers like this: