web analytics

Tag Archives: Musikk

Hummer og kanari

Rist laus

8588950448_7c76561cca_k

Taylor Swift kjem aldri til Haavebua. Den amerikanske superstjerna er for stor for slike tilhøve. Ho kjem aldri til å riste laus på scena i Trovikbakken i kort svart kjole og cowboystøvlar. Slik ho hadde første gong eg såg og høyrde henne. Det var i 2007, på eit av desse fæle Country Music Awards-showa. Ho kom opp av scena midt i ein raud blomst, daskande på ein sølvglitrande gitar som det sant og seie ikkje såg ut som ho var heilt komfortabel med. Ho hadde gitt ut debutplata si nokre månader før, til stor suksess. Ho var 17, sikkert nervøs for å opptre blant fleire av heltane sine, og sang rett og slett ganske dårleg. Likevel spissa eg øyra. Og trass i den usikre vokalprestasjonen, som garantert hadde fått henne tidleg utstemt frå Idol, hadde ho den der udefinerbare utstrålinga som gjer at ein legg merke til ho. «Our Song» er ei slik sak som snik seg inn i hjernen din, og nektar å la seg skrape ut igjen.

Det er annleis no. Trur eg. Men i 1989 eller deromkring var musikk blodig alvor. Musikken var ein stor del av identiten. Å like både Metallica og Madonna var umogleg. Ein måtte velje ein av dei. Om ein, som meg, gjekk for rock’n roll, var det ikkje berre uttrykk for at ein likte musikken litt meir rufsete. Det var også eit klart statement om at ein hata kommers listepop, og endå meir kveget som kjøpte svineriet. Snobberi av verste sort. Eg trudde eg hadde lagt den tida bak meg, men om eg skal være ærleg har eg det nok fortsatt i meg. Taylor Swift følgde opp «Our Song» med eit nytt album og singelen «Love Story», som var minst like umogleg å få ut av hovudet. Likevel tok eg ho aldri til hjartet. Eg har aldri tvinga sambuaren til å høyre på henne. Taylor Swift vart ei guilty pleasure. Musikk som eg song med til, men aldri heilt ville vedkjenne meg. Den passa ikkje inn i min mix av deprimerte, middelaldrande, melankolske, misantropiske menn med kassegitar. Menn som Ryan Adams.

«You say you wanna play country, but you’re in a punk rock band» skreiv Adams på nittitalet. Ei setning som presist oppsummerte bandet han spelte i då: Det eminente Whiskeytown. I 1997 ga dei ut ei plata «Strangers Almanac», som nok er den plata eg har spelt aller mest dei siste tjue åra. Så gjekk dei i oppløysing, Adams gjekk solo, var på nippet til å få det store gjennombrotet tidleg på 2000-talet, men skusla det bort. Denne veka kom han med ei ny plate. «1989» er tittelen, og her har Adams gjort den kommersielle genistreken å spele inn Taylor Swifts siste plate, som også heiter «1989», song for song. Taylor Swift tok steget frå countrypopmusikken og over i popverda med den plata, men Adams tek songane tilbake til sine røter. Alt er ikkje like vellukka, men mykje av det er strålande. Det har blitt Adams beste plate på 15 år.

Meir interessant er det imidlertid å sjå korleis forståsegpåare som ikkje kasta bort eit gram med trykksverte når Swift gav ut sitt poplokomotiv i fjor, no er frå seg av lukke over denne nye versjonen. Adams får ut potensialet, seier dei – han loddar djupet i desse songane. Gjer dei meir ekte og ærlege. Sjå her Taylor, slik gjer dei vaksne det. Det er tydeleg at dei tek Adams langt meir på alvor som formidlar av dei emosjonane som ligg i musikken, enn dei gjer med ho som faktisk har laga den. Det ligg ei dårleg skjult nedvurdering av ein ung og uhyre talentfull artist og låtsnekker her. Det naturlege spørsmålet er om det handlar om kjønn. Er det utovertissen til Ryan Adams som gjer han så interessant? Spør du VGs musikkanmeldar Morten Ståle Nilsen, vil han sikkert seie nei,det ligg ikkje noko nedvurdering i hans anmelding. Samstundes er teksten hans på nettsida til VG krydra med lokkande overskrifter til saker om Taylor Swift som f.eks «Taylor Swift i heftig rumpekrangel», eller «Taylor Swift i sexy undertøyshow».

Jau, kjønn er nok ein del av det, om enn ubevisst. Strukturar som er så innarbeidde at vi ikkje ser det sjølv. Men mest handlar det kanskje om godt gamaldags snobberi i haldninga til popmusikk som faktisk er populær. Det gjeld ikke minst meg sjølv, og eg ber herved om orsaking. Frå no er ikkje lenger Taylor Swift ei guilty pleasure. Berre pur glede. Sett ho på, og rist laus.

Hummer og kanari

1001 Album: Ellington at Newport

200px-EllingtonAtNewportDen observante leser, om vedkommende finnes, vil kanskje stusse litt på at vi nå har kommet til plate seks av de 1001, selv om dette bare blir den fjerde jeg skriver om. Årsaken er at Spotify ikke kunne hjelpe meg med riktig utgivelse av The Louvin Brothers, og heller ikke med Fats Domino. Så da feier vi fort forbi dem, og ender opp i Newport.

Det er Duke Ellington og hans spelukanter som står på scenen, og jeg skal ikke skrive noe særlig mer om den saken tror jeg. Erik fra balkongen har allerede skrevet en fin post om konserten, og i motsetning til meg så vet han hva han snakker om.

Ørene mine er ødelagt av år med steel guitar, enkle tregrepslåter, og hjerte og smerte i prærieland. Det har frustrert meg litt i senere tid, jeg føler av og til at jeg har hørt den samme sangen i små variasjoner i 20 år. Jazz er uvant, det sklir ikke akkurat rett inn, og ved første gjennomlytning høres Ellington at Newport rett og slett kjedelig ut.

Men jeg gir den et par sjanser til, og det hjelper. Musikken kryper innpå meg, for å parafrasere Aristokattene, det er’kke John Prine folkens, men det svinger! En klassikerknøl speller bare no møl på sitt solohorn, men tar’un med i dat band blirn en helt annen mann, reine hulebo’rn.

Å rinky dinky dinky.

Jeg er nok ikke noen jazzmann, jeg tenker på David når noen sier Bowie, eventuelt tenker jeg på bowiekniven faktisk, men det er en annen historie.

Men kanskje jeg er på gli?

Hummer og kanari

The Wildest

album-wildestHar du ikke hørt om Louis Prima sier du? Nei nei, det er kanskje ikke så rart, men hvis du har sett Disneys Jungelboken i original utgave så har du i hvert fall hørt Louis Prima. Det er han som er stemmen til orangutangen med menneskeambisjoner, King Louie, og det er altså han som synger en av de kuleste Disneysangene noen sinne. I Wanna Be Like You.

Men det var elleve år etter at han hadde gitt ut albumet som er fjerde plate ut i boka med 1001 album man må høre før man dør. The Wildest.

Allerede da var Prima en erfaren herremann. Han begynte med New Orleans-jazz på 20-tallet, gikk over til swing på 30-tallet, og et storband på 40-tallet. På 50-tallet hadde imidlertid storbandet begynt å gå med underskudd, og det passet dårlig siden hans fjerde kone, som forøvrig var den kvinnelige vokalisten i bandet, var gravid. Det fikk Prima til å kontakte en gammel venn i Las Vegas og spørre etter jobb. Det fikk han på nattklubben The Sahara, og Prima ringte saksofonmannen Sam Butera og ba ham tromme sammen noen musikere. Vi kommer til Vegas!

Prima, kona, Butera og bandet jobbet steinhardt utover femtitallet, flere show hver kveld, ferdig med siste runde klokka seks om morgenen, men det betalte seg. Primas popularitet økte, The Sahara ble et populært sted, og i 1956 bestemte Capitol Records seg for å prøve å fange stemningen på plate. Innspillinger ble gjort, og resultatet ble altså plata The Wildest. Den er en skikkelig humørbombe.

Den sparker i vei med den ordentlige versjonen av Just a Gigolo/I Ain’t Got Nobody, som sparker beina unna David Lee Roth når som helst, og på veien videre får vi gullkorn som The Lip, Jump Jive and Wail, Buena Sera, og mye annet moro. Dette albumet rocker faktisk bolle, og plassen blant de 1001 er vel fortjent.

Hør det før du dør!

Hummer og kanari

Elvis Presley

elvispresleyElvis Presley var mitt første musikalske idol. Før den tid hadde jeg stort sett nøyd meg med å høre på den møkkamusikken andre i husstanden dro med seg hjem. Kassetter med Jan Eggum og Abba, kan dere tenke dere. Men med innkjøpet av min første LP, en dobbeltplate med fransk tittel og en tegning av kongen på omslaget, så var det ingen vei tilbake. Elvis var på plass for å TCB.

Hvorfor akkurat Elvis vet jeg ikke, antagelig må da ha vært medieoppmerksomheten rundt hans død som på en eller annen måte trengte inn gjennom fotballidiotskallen, og lurte meg til å tro at det var en god ide å kjøpe akkurat ham.

Og akkurat i det jeg skriver dette dukker Tanita Tikaram opp på TV-skjermen, den gamle gode musikkvideoen til Good Tradition. Fin poplåt, og hun lignet da ikke så rent lite på Elvis gjorde hun vel? (Du kan se den nederst i venstre hjørne hvis du ikke leser dette for lenge etter at jeg skrev det)

Men hun danser dårligere.

Uansett, jeg ble hekta på Elvis-pakka, fikk etterhvert en hel del plater med fyren, så King Creole på TV og syntes den var fantatstisk, så Fun in Acapulco også. Jada, den var vel ikke noe høydepunkt da.

Så når album nummer to i 1001 album du må høre før du dør er den selvtitulerte debutplata til Elvis the Pelvis, så er det kjent stoff for meg.

Men hvor mange år er det siden jeg har hørt på Elvis nå? 20 år? Antagelig mer, men plata sitter som en kule den. Blue Suede Shoes er riktignok spilt i hjel, og jeg kan dy meg for I Love You Because, men I Got A Woman, One Sided Love Affair, Money Honey m.fl sender meg rett i barndommen, og gjør det klart at det ikke er noen grunn til å skamme seg over å spille Elvis i 2009.

I boka fremhever man Trying To Get To You som høydepunktet her, og det er greit det. Den er på en måte essensen av Elvis, både rocker, tåreperse, og et sted der inne kan man også høre et frampek av Vegas-Elvis. Her er den i en versjon fra det sagnomsuste comeback-showet fra 1968.

Han er vel fortsatt Kongen, er han ikke?

%d bloggers like this: