web analytics

Tag Archives: narkotika

Hummer og kanari

Hasj og sigaretter

Det er mange ting eg framleis har til gode å freiste her i livet. Ein av desse tinga er sigarettar. Ein gong i ungdommen fann eg rett nok ut at eg skulle begynne å røyke. Ti-pakning med Prince vart innkjøpt og synleg plassert i brystlomma saman med ein lighter. Eg skulle nok helst tøffe meg. Det einaste problemet med planen min var at eg ikkje våga å putte sigaretten i munnen og fyre opp. Eg hadde høyrd eit hopetal av historier om korleis folk hadde blitt kjempedårlege når dei fyrte opp sin første sigarett. Grøne i ansiktet hadde dei spydd magen opp gjennom kjeften. Og er det noko eg verkeleg hatar så er det å spy.

Så eg gjekk inn på toalettet på skulen der eg gjekk, låste døra, og fyrte opp sigaretten min utan å putte den i munnen. Då eg hadde brent opp omlag halvparten av den, sløkte eg den og la den tilbake i røykpakka. Resten av veka brukte eg til å vise den fram til medelevar og lærarar, i eit forsøk på å overtyde dei om at eg hadde starta å røyke. Det gjekk ikkje så bra. Eg vart for det meste ignorert. Det var i alle fall ingen som trudde særleg hardt på at eg hadde slutta meg til røykarane sine rekker. Eg valde derfor å legge røykeprosjektet mitt på is, og freista i staden å juge på meg eit aktivt sexliv, utan at det fungerte så mykje betre. Å vere ung er for jævleg.

Karriera mi som røykar vart altså kort og særdeles lite ærefull, men det er heldigvis eg som ler sist. Røyking er ikkje kult lenger. Det er ikkje tøft. Røyking er for taparar. Dagfinn Høybråten kasta røykarane ut i kulda, og det er vel ingen som har sakna dei sidan. Men dette er visst ikkje nok. Det er aldri nok. Jakta på røykarane held fram, og no er det politikarane i Flora kommune som er på krigsstien. Røykarane skal framover nektast å forpeste lufta framfor inngangsdøra til Flora Samfunnshus.

Ikkje for det, eg er eigentleg like positiv til å avrette røykarar med nakkeskot som det folk flest er, men er det ikkje litt mykje no? Kan vi ikkje heller freiste å tenke litt nytt ein gong i blant? I staden for å lage endå eit forbod kunne det til dømes tilretteleggast betre, slik at røykarane heller ville stå ein annan stad enn framfor inngangsdøra med desse likspikarane sine. Kvifor ikkje flytte askebegera litt unna, til ein eller anna triveleg krok litt unna hovedinngangen? No som vi lever i høgteknologiske tider kunne vi kanskje til og med gjeve dei nokre stolar, og ikkje minst ein stor tv-skjerm og eit par høgtalarar. Så kunne vi hatt tv- overføring til røykekroken, slik at dei som sit ute og røyker også kunne fått med seg kva som foregjekk inne på Samfunnshuset. På dette viset unngår ein å sleppe røykarane inn i huset. For som alle veit, så stinkar det røyk av dei, sjølv etter at røyken er stumpa. Eg vil påstå at dette hadde vore den beste løysinga for alle partar, og det heilt utan å forby noko som helst! Ein kunne til og med ha eit kamera i røykekroken, og overføre røykaranes aktivitetar og samtaler på storskjerm inn i Samfunnshuset. Det seiast jo gjerne at det er røykarane som har det gøyast, så da kan ikkje-røykarane følge md på det røykarane gjer, utan å risikere kols, kreft og kuldesjokk. Knallbra!

Eg forstår at det må vere ein viss orden på ting i samfunnet vårt. Noko må vere forbode, og eg har ikkje ein gong noko problem med at ganske mykje er forbode, med det går likevel ei grense. Og denne grensa synes eg vi tek til å nærme oss ganske kraftig. Eg synes derfor at Stortinget burde innføre eit forbod mot å lage nye forbod. Men sjølvsagt med eit lite smutthol. Dersom Jacob Nødseth vil forby noko, så må han få lov til det, men ikkje utan at han samtidig gjer ei vurdering og opphevar eit anna forbod. Lat oss til dømes seie at Nødseth er så oppteken av å forby røyking framfor inngangsdøra til Samfunnshuset at han vel å gå for dette. Greit nok, men i bytte må det då til dømes bli lov til å røyke hasj inne på Samfunnshuset.

Ja, eg skrev hasj der. Ikkje få moralsk panikk, folkens. Eg berre lurar litt. Eg las nemleg eit intervju med Kjartan Kristiansen frå Dum Dum Boys nyleg, og der kjem dei inn på Kjartans historie som heroinist. Journalisten spør om korleis dette kunne ha seg, og Kjartan spør tilbake om ikkje journalisten har røykt hasj nokon gong. Kjartan spør som om hasj er det naturlegaste i verda, på linje med filter-kaffi og kneippbrød. Og sjølvsagt har journalisten røykt hasj. Han har ingen problem med å innrømme det heller. Slik det også i filmar frå Hollywood, eller for den del frå det norske filmmiljøet. Den siste revejakta, Tomme tønner. Hasj er mainstream. Det er ingen som syntes det er noko spesielt ved det. Og då må det jo vere lov til å spørre om det er noko vits i å ha eit forbod?

Eg forstår at det er eit poeng at ein av og til lagar lovar som skal vere haldningsskapande, men når det gjeld hasj så virkar det jo ikkje dette noko større. Med unntak av nokre gamle tanter, ein og annan politimann og den fysioterapeuten eg delar hus med, så er det ingen som synes hasj er noko særleg å snakke om. Det er ikkje sett på som noko verre enn spritfylla. Og det er som vi alle veit ikkje forbod mot å overdrive inntaket av spiritus. Ikkje at det er så viktig for meg altså, eg vågar jo ikkje ein gong å forsøke meg på vanlege sigarettar. Hasjen held eg meg langt unna, eg berre tenker høgt.

Norsk narkotikapolitikk har aldri fungert særleg bra, så her bør det vere rom for nytenking. Og dersom en gjev folk lov til å røyke hasj på Samfunnshuset, vil dette i det minste gjere underverk for besøkstala på forestillingane til Sogn og Fjordane Teater. Og tenk så morosame bystyremøta hadde blitt! Det er då alltids noko, er det ikkje? Eg meinar det er verdt eit forsøk.

Hummer og kanari

Samtaler med Hagbarth #5: Vi diskuterer rusproblematikk

– Du, det er bra det finnes skurker enkli!

– Synes du det ja, men er det ikke litt dumt at de stjeler og gjør dumme ting da?

– Jo, men de blir snille igjen når medisinen slutter å virke.

– Jaha? Er det medisinen som gjør at de blir skurker altså?

– Ja, de tar medisin, og da får de veldig lyst på gull skjønner du!

– Hmmm…men hvorfor tar de sånn medisin da?

– For først så virker det som om det er en god ide, og at alt blir bedre, men etter en liten stund så blir livet liksom ødelagt.

– Så de lurer seg selv da på en måte?

– Ja. Jeg skal ALDRI ta sånn medisin!

– Nei det er nok best å styre unne den da.

– Men…men…hvordan kan jeg la være å ta sånn medisin når jeg ikke vet hvordan den ser ut!!!

– Der sa du noe. Det er nok best å være forsiktig ja.

– Ja. Husker du dem som knuste bilen vår, og så fikk de blod?

– Husker det ja, var de sånne skurker som hadde tatt medisin eller?

– Nei de var bare dumme de.

Hummer og kanari

Hovedstad vs. Høljeby

Neida, jeg skal ikke dra de aller dypeste analysene her, men helgen for to uker siden befant jeg meg i Oslo av en eller annen grunn. Og det kan ikke benektes at det er forskjell på Hovedstad og Høljeby. Jeg kom sent inn til byen, det var bikkjekaldt, men jeg hadde med meg GalaxyTabben min, og ved hjelp av GPSen på den så fant jeg hotellet fort som bare det. Stordalens nye “Sosiale medier-hotell”, og jeg skjønner hvorfor det er et “Sosiale medier-hotell”, for når jeg kom og forsøkte å sjekke inn så virket ikke innsjekkingsautomaten. Resepsjonisten var ikke å oppdrive, så jeg hadde ikke noe annet å gjøre enn å henge nede i resepsjonen der og Twittre.

Ikke at jeg klandrer respesjonisten altså, for utenfor døren sto det to ambulanser, og mens jeg hang i resepsjonen og Twittret så løp det ambulansepersonell fram og tilbake til heisen med bårer og bærestoler og gud vet hva. Ikke at jeg vet hva som hadde skjedd, men jeg følte meg hensatt til en episode av CSI Oslo. Heldigvis uten David Caruso.

Litt mer dramatisk enn en standard kveldsvakt på Byens Beste Hotell var det i hvert fall.

Til slutt fikk jeg nå sjekket inn da, og etter å ha slengt bagen fra meg på kottet la jeg på vei ut i storbynatten for å finne meg en burger. Omtrent tvers overfor hotellet lå det noe som het Illegal Burger, som hevdet å ha byens beste burgere, og uten å ha testet på langt nær alle burgerne i Hovedstaden så kan jeg ikke gå god for den påstanden, men god var den i hvert fall. Ulovlig eller ei. Bedre enn burgerutvalget i Høljebyen var den utvilsomt!

Relativt mett i vommen tenkte jeg at det var for galt å gå rett til sengs uten i hvert fall å ha tatt en liten kveldstur nedom Karl Johan. Som sagt så gjort som det heter, jeg gikk ned på Karl Johan, rundt ett kvartal, og opp til hotellet igjen. På den tiden rakk jeg å bli tilbudt kokain av en svær neger, og sex av tre litt mindre ditto. Den ene av de litt mindre fulgte etter meg omtrent hele veien opp til hotellet igjen og virket genuint opptatt av  at jeg skulle ha det bra, bonde i byen som jeg jo var. Hun var skikkelig iherdig, var proaktiv, og tok ikke et nei for et nei. Akkurat slike folk jeg trenger i butikken min, men når jeg spurte om hun var interessert i en ekstrajobb så takket hun nei og gikk sin vei. Hvilket jo var bra, for jeg begynte å bli litt redd for at jeg aldri skulle bli kvitt vedkommende.

Det var synd med den jobben da, men vi hadde vel uansett ikke kunnet matche lønna.

Og nå kommer jeg endelig til det som skulle være poenget med denne posten i utgangspunktet. Morgenen etter la jeg veien mot Oslo Plaza, og på veien dit tok jeg dette bildet.

Ganske illustrerende for hvordan jeg opplevde Oslo sentrum denne hustrige januarhelgen altså.

Denne helgen har jeg fri igjen, men har altså holdt meg hjemme i Høljebyen. Egentlig skulle jeg vært på fest med kultur og kommuneeliten, men siden jeg har 38.5 i feber så har jeg bestemt meg for å tilbringe mine siste dager sammen med familien. Håper så mange som mulig av dere har anledning til å komme i begravelsen. I formiddag var jeg en liten tur ute i byen for å kjøpe morsdagskake til det storforlangende vesenet jeg bor sammen med, og i dag tok jeg dette bildet:

Jeg tror ikke jeg gidder å bruke flere ord på dette her, men der har dere det altså. Forskjellen på hovedstad og høljeby oppsummert i to bilder.

Jeg vet hva jeg foretrekker…

Hummer og kanari

Dagbladet akkurat nå

Trenger ikke photshoppe en gang
Trenger ikke photshoppe en gang

I Halden har en kvinne fra Estland blitt dømt til 7 års fengsel for å ha smuglet halvannen kilo heroin, eller urent mel som Dagbladet kaller det, i en spesialsydd truse fra Nederland.

Hun glemte å ta høyde for at tollerne på Svinesund har opparbeidet seg en solid kompetanse på narkosmugling i truser.

Hvis jeg noen gang skal smugle narkotika så skal jeg i hvert fall ikke bruke trusetrikset. Jeg er ikke helt sikker på hvordan jeg skulle gjort det, men det første trekket tror jeg rett og slett måtte bli å kjøpe meg en Toyota Prius med GPS. Etter det så er det visst bare å følge instruksjonene:

(Klikk for større bilde)

gps

Bok og Film

Hjorthen leser bok: Kraftfull bikkjekrim

The Power of the Dog

Det er nesten ikke måte på godord man kan lese på omslaget til Don Winslows episke krim, The Power of the Dog. Ian Rankin sier at Winslow er så god at du nesten vil beholde ham for deg selv, Val McDermid kaller boka “a damn good read“, mens James Ellroy mener at dette er den første store narkoromanen siden Dog Soldiers, og mener at den er både skremmende, trist, og intens. En nydelig komprimert visjon av helvete.

Ellroy vet hva han snakker om, han har levert noen vanvittig flotte versjoner av det samme helvetet selv, f.eks i American Tabloid, som tar for seg konspirasjoner, svik, mafia, CIA, FBI, Hollywood, J.Edgar Hoover, og drapet på John F.Kennedy, i et språk så skittent, og en historie så blodig, at man knapt har lest noe lignende, verken før eller siden.

Men Winslow følger Ellroy til døra i The Power of the Dog,  og mange vil antagelig mene at han overgår Ellroy i denne historien som følger krigen mot narkotika, fra grensetraktene mellom USA og Mexico, til Colombias jungel, og en liten visitt til Hong Kong for å kjøpe kinesiske våpen.

Bare så det er sagt, jeg synes Ellroy er bedre, men The Power of the Dog er så absolutt verdt å plukke opp, hvis du ikke orker å vente på filmen som vel kommer til å komme før eller siden.

The Power of the Dog handler altså om krigen mot narkotika. War on Drugs. En krig omtrent like vellykket og gjennomtenkt som den pågående krigen mot terror. Gjennom snaut 550 sider følger vi et knippe personer gjennom årene fra 1975 frem til 1999, med en bitteliten epilog lagt til 2004. Hovedpersonen er Art Keller, ex-bokser som har kommet hjem fra Vietnam, og fått seg jobb i DEA. En i utgangspunktet bra mann, som etterhvert får sitt moralske kompass forstyrret av en jakt på hevn for en død og torturert kollega.

Boka er handlingsdrevet, intens, og full av action. Det går på bekostning av karakterskildringene. Art Keller, som den middelmådige bokseren som vinner meksikanerens respekt fordi han tåler en trøkk er en klisje. Akkurat som de andre karakterene i boka er klisjeer. Den gode hore, Nora Hayden, som selger sex for dop som sekstenåring, men siden hun er så vanvittig pen får hun seg en vellykket horemamma som mentor, og blir luksusprostituert med enorme kunnskaper om alt som måtte være nødvendig for historien. Alt fra hvordan en narkobaron bør oppføre seg for å vinne tillit hos det meksikanske folket, til kinesesisk kultur og språk, muligens tilegnet seg i løpet av en liten flytur.

Eller leiemorderen med bakgrunn fra den irske mafiaen, som helst bare vil være snekker og ha det kjekt med sin kjæreste, men blir innhentet av fortiden og tvunget til den ene grusomheten etter den andre.

Og la oss ikke glemme den allstednærværende Sal Scachi som både er CIA, er involvert i hemmelige operasjoner med militæret i mellom-amerika og Colombia, har forbindelser til den italienske mafiaen, og som om ikke det skulle være nok, også er medlem i Opus Dei. Ikke en mann du ønsker å legge deg ut med.

Nei, det er ikke karakterene som er styrken i The Power of the Dog, de er pappfigurer, klisjeer javisst, men bare unntaksvis kommer dette i veien for handlingen.

Og handling er det altså mer enn nok av. Winslow tråkker gassen i bånn allerede fra første setning, The baby is dead in his mother’s arms, og han rører verken clutch eller brems før boka er ferdig. Sammenligningen med Ellroys American Tabloid er høyst naturlig, Winslow er minst like blodig. Vi får servert konspirasjoner som vi nok kan være ganske sikre på har ihvertfall en viss rot i virkeligheten. Iran-Contras, utdanningen av latinamerikanske soldater ved den såkalte School of America, og Operation Condor,  dødsskvadroner i sør og mellom-amerika kan være stikkord her. Krydret med at høyst virkelige personer som Colombias kokainkonger, Escobar og Orejuelabrødrene, Luis Colosio, presidentkandidaten som ble myrdet under mystiske omstendigheter i Tijuana, i 1994, og lederen for FARC-geriljaen, (som jeg ikke husker navnet på i farta, men han er vel dau nå) gjør små biroller her og der. Du sitter unektelig og lurer på akkurat hvor fakta glir over i fiksjon av og til.

Og i tillegg til Ellroy kan vi kanskje også slenge på en sammenligning med Steven Soderberghs film Traffic fra 2000, som kanskje er et eksempel på hvordan denne boka kunne ha vært om man hadde lagt litt mindre vekt på action, og gitt karakterene litt mer kjøtt på beina.

Men det er ikke meningen å klage altså, det er helt greit at Art Keller ikke er en ny versjon av Kurt Wallander, med sine personlige problemer, eller enda en variant av den hardkokte detektiven som alltid har en kvikk replikk på lager. Til tross for mine små innvendinger er denne boka en maktdemonstrasjon av Don Winslow. Han kan jeg godt lese mer av.

Konklusjonen: Val McDermid har rett. The Power of the Dog er a damn good read, selv om den kanskje ikke er en fremtidig klassiker?

Eller?

%d bloggers like this: