web analytics

Tag Archives: nav

Hummer og kanari

Sjekk hvor lei denne bloggeren er av tullete NAV-kritikk

Ikke misforstå, jeg hater NAV like mye som mannen i gata. Akkurat som alle andre er jeg for at saksbehandlerene skal utsettes for kinesisk vanntortur, mellomledere bør waterboardes, og folka på toppen burde antagelig vært henrettet, men slikt tør jeg ikke spøke med lenger. Selv har jeg hatt en liten disputt med NAV nylig angående et barnebidrag, der jeg klaget på et vedtak, fikk medhold, men endte opp med å måtte betale pengene jeg ikke skyldte allikevel. For sånn er det ting fungerer der i gården. Det er for all del mye man kan kritisere NAV for, men noen ganger går kritikken over alle støvleskaft. Slik den gjorde i går.

Ja, jeg snakker om saken som vel har vært slått opp i omtrent alle medier nå. Den om legen som var lei av å skrive legeattester til NAV. Så han skrev følgende til NAV:

«Eg viser til tidl. attest, datert 18.04.12

For å tilfredsstilla det komplette idiotiet i NAV-systemet stadfestar eg at ho framleis er gravid med termin iflg. ultralyd som før, sett til 05.08.12»

Visstnok måtte legen attestere graviditeten tre ganger, og det kan man jo forsåvidt mene er unødvendig. Haha så dumme NAV er liksom. Og alle kaster seg selvsagt på, for er det noen som skal tas hver gang det er mulig, så er det NAV. Ingen sak er for liten.

Men hva er egentlig saken her?

Jo, en gravid kvinne har altså søkt NAV om engangsstønad ved fødsel. Hun har termin den 5 august, engangsstønad kan ikke utbetales før svangerskapet har vart i 26 uker. I følge svangerskapskalkulatoren jeg fant et eller annet sted på nettet vil det si at hun tidligst kunne fått disse pengene utbetalt den 4 mai 2012. Legens første attestasjon av svangerskapet er datert til den 18.april 2012. Hun har altså søkt for tidlig, vært nødt til å søke igjen, og da kan man jo mene at det er fullstendig urimelig at man må levere ny dokumentasjon på at man er gravid, men sånn er det altså. Og kanskje finnes det gode grunner til det også? Jeg ser i hvert fall for meg kreative muligheter til å svindle NAV for penger her, om det ikke settes noe krav til at attester skal være mest mulig up to date. La oss si at man blir gravid, går til legen og får en attest på dette. Så tar man abort, men søker allikevel NAV om engangsstønad?

Genialt? Eller litt søkt? Uansett klarer jeg ikke helt å hisse meg opp over dette.

Men jeg kjenner at jeg klarer å hisse meg litt opp over måten mediene dekker denne saken, og ikke minst hvilke uttalelser de lar den vordende mor få blamere seg selv med over det ganske land. Til TV2 sier hun at “alt styret med NAV har gått ut over gleda ved å gå gravid og venta på å få ein liten gut.”

– Dei har vore gledesdreparar, meiner ho.– Å ha det slik me har hatt det, har vore som å gå med eit tonn på skuldrene. Det er utruleg slitsamt og me har ikkje fått ting på plass på grunn av dette

Huff og huff altså. Engangsstønaden er altså en stønad til dem som ikke har opptjent rett til foreldrepenger, beløpet er vel på drøyt 35 000 kroner eller deromkring, og er ment til å gå til slike nødvendigheter som barnevogn, stellebord, og hva man nå trenger for å få et nytt familiemedlem inn i huset. Å begynne å snakke om NAV som gledesdrepere som ødelegger gleden ved å være gravid, og legger et tonn med stein på skuldrene dine, mens det enda er omtrent tre måneder igjen til barnet faktisk kommer, er ikke det litt… litt i meste laget? Er det ingen måte på hvor stakkarslig man skal gjøre folk? Seg selv? Åpenbart ikke.

Folkens, dette er en ikke-sak, og er det nå så forbanna morsomt at en lege kaller NAV-systemet for forbanna idioti?

Njaeiii…ikke egentlig?

Hummer og kanari

Sirkus sosial

Denne laurdagen hadde eg tenkt å skrive om korleis eg var på nippet til å selge både sambuar og barn til sirkuset som var i byen på andre påskedag. Men det var før eg las Firdaposten denne veka. Om ein skal tru på avisa er det altså slik fatt at Flora kommune no betalar rektor Torleik Stegane ved Eikefjord skule to årsløner for å late vere å jobbe frem til pensjonsalderen. Samtidig meiner ordførar-Bengt at ein skal kutte ytingane til sosialhjelpsmottakarar for å tvinge fleire ut i jobb. Eg treng visst ikkje selge familien til sirkus likevel. Vi bur allereie i et.

Bengt seier at å redusere sosialstønadane til naudhjelpssats på 70 kroner per dag er noko som kan motivere det han kallar «frisk ungdom» inn i arbeidslivet. Dette er folk som har komme skeivt ut og som treng ein kickstart for å komme i gjenge igjen. Lat meg kome med ei tilståing her. Ein gong for lenge sidan var eg sjølv nettopp ein slik ein, ein som kom skeivt ut av startblokkene. Eg droppa ut av vidaregåande, gjekk arbeidsledig ei stund, og har vore på min del av meiningslause aktivitetar i regi av det som den gong heitte Aetat.

Ein gong vart eg kasta ut av eit jobbsøkingskurs fordi eg ikkje ville skrive fiktive jobbsøknadar på jobbar som ikke eksisterte. På sosialen måtte eg klare meg med rekvisisjon på matbutikken, der det var klart spesifisert at eg ikkje hadde lov til å bruke den til å kjøpe øl, etter at sakshandsamaren på sosialkontoret hadde sett meg køyre bil. Han meinte at eg umogleg kunne trenge hjelp til livsopphald når eg hadde ein bil å køyre rundt i. Eg kunne jo selge bilen, ikkje sant? Og det kunne eg sjølvsagt, men han eg hadde lånt den av hadde nok ikkje blitt så glad for det. Sakshandsamaren gadd ikkje sjekke om det faktisk var min bil. Kan hende skuldast det at eg var ein ung mann med langt hår, kva veit eg. Men dette veit eg: Å bli behandla som ein slask utan verdi, sett til oppgåver utan mål og meining, og avspist med rekvisisjon på matbutikken og mindre enn eit minimum med pengar til livsopphald gjer noko med ein som menneske. Og ikkje på ein god måte. Eg blei ikkje meir motivert av det, tvert i mot, eg starta å kjenne meg ubrukeleg sjølv. Det gjekk på sjølvrespekten og sjølvtilliten laus.

Greit. Ein skal vere varsam med å trekke generelle konklusjonar ut av personlege erfaringar. La oss heller løfte blikket og sjå litt vidare. Sosialhjelp er meint som ei midlertidig yting. Det er ei støtte meint til å hjelpe deg over kneika, og den er derfor lågare enn andre trygdeytingar. Det er ikkje meininga at ein skal gå på den i lengre periodar. Og for dei fleste som er innom sosialkontoret fungerar den som tilsikta. I snitt mottek folk sosialhjelp i litt over fem månader. Dessverre fungerar ikkje systemet like bra for alle. Ein ganske stor del av dei som mottek sosialhjelp er langtidsmottakarar. Men er dei latsabbar og unnasluntrarar? Neppe. Høgskolen i Oslo har gjort studier som viser at folk på sosialhjelp er sjukare enn mange på uføretrygd. Kan hende skulle fleire i denne gruppa ha vore på uføretrygd, og dei blir i alle fall ikkje friskare av å få utbetalingane kutta til 70 kroner dagen, samt bli tvinga til å jobbe.

Problemet med utspela til Høgre er at dei ikkje har noko substans. Dei konstruerar ein sosialhjelpsmottakar som alle elskar å hate; ungdommen som ikkje gidd å gjere noko med livet sitt fordi han får så mykje penger av NAV at han har det bra som han har det. Det er berre det at han ikkje fins. Frisk ungdom “navar” ikkje. Frisk ungdom jobbar eller går på skule. Og skulle dei vere uheldige og måtte innom sosialkontoret, er dei fleste av dei ute av den døra igjen i løpet av eit halvår. Frisk ungdom vil ta dei sjansane dei får, og kome ut att på andre sida. Bengt vil ha arbeidsplikt, men lova gir allereie kommunane høve til å kreve at mottakaren av ytinga gjer ein arbeidsinnsats til gjengjeld. Det er faktisk deira plikt, om det er det som skal til for å få dei ut av problema. Han har sjølvsagt heilt rett når han seier at  lang lediggang kan føre til at vi får varige klientar i sosialsystemet, men fins det noko som helst forskning som tilseier at svaret på den utfordringa er å gjere dei fattige endå fattigare? Tvert i mot vil ein nok finne at å leve i fattigdom heller fører til passivitet, marginalisering og isolasjon. Systemet med sosialhjelp fungerer bra for eit flertal av dei som brukar det. Det vi treng er ein debatt om korleis vi best hjelper dei andre. Da må vi snakke om røynda slik den er; ikkje om giddalause ungdomar, men om menneske med rusproblem og psykiske lidingar, og korleis vi best hjelper dei.

Svaret er ikkje arbeidsplikt og mindre pengar i lomma.

Klipp

NAV er fæle greier altså

At NAV er fæle greier virker noen ganger å være opplest og vedtatt. Noen ganger er det sant, andre ganger er kritikken på usaklig og urettferdig. Jeg prøvde å balansere inntrykket litt her for en måneds tid siden, men nå har Vibeke gått langt bedre og grundigere til verks:

Arbeids- og velferdsetaten – NAV – skal skape en etat av tre tidligere etater.  Det er en gedigen fusjon som ikke vil bli ferdig på en god stund ennå.  Det er ikke noen vanlig bankfusjon.  Problemet er at enkelte tror det, og de tror også at omorganiseringa er ferdig.  Grunnen til dette kan nok være at det som før var trygdekontoret og arbeidskontoret, fikk felles navn i 2006, og så var det noen pilotkontor som startet opp og fikk navnet NAV, og grunnet litt dårlig kommunikasjon fra departementet sin side – vil jeg tro – samt folks antagelser og måter å se verden på – så oppstod misforståelsen.  Men NAV er ikke NAV ennå.  Man er NAV i navnet, men ikke i gavnet.

NAV – en introduksjon

Hummer og kanari

Rammer og regnestykker

Advanced Theoretical Physics
Creative Commons License photo credit: Marvin (PA)

Onsdag 15 oktober var det såkalt Blog Action Day, men siden jeg har en forskrudd og forkrøplet døgnrytme så blir det vel heller Blog Action Night på meg. Så får det ikke hjelpe at kalenderen viser 16 oktober når jeg er ferdig utpå morrakvisten en gang.

Ironisk nok så falt denne bloggeaksjonsdagen i år på samme dag som skattelistene for 2007 ble offentliggjort. Ironisk fordi temaet for årets bloggeaksjon altså var fattigdom. Og i avisenes dekning av skattelistene så er det jo rikdom det fokuseres på. Man leter liksom ikke etter norges fattigste person, men forteller oss i stedet om hvem som er rikest på Robinson-øya, hvem som tjener mest i Hotel Cæsar, at Saera Kahns spåkone tjente nesten en million, og at Cato Schiøtz fikk en restskatt på to millioner.

Hvor mye journalistene har fått for å skrive dette vrøvlet er litt mer uklart, men Hallstein Røyseland f.eks, som er en 28 år gammel journalistjypling i VG, hadde i 2007 en skattbar inntekt på 463 432 kroner. Blant annet på å skrive om andre håpløst overbetalte mennesker som lever av å skrive.

Jeg har til dags dato tjent 1000 kroner på fire år med blogging, verden er i sannhet urettferdig.

Men nå var det jo den pekuniære fattigdommen som vel helst skulle være tema, og ikke den mer åndelige fattigdommen vi observerer i landets nettaviser på en daglig basis. Kronisk mangel på penger altså, og det er mange som har skrevet bedre bloggposter enn denne i løpet av bloggeaksjonsdagen. De kan du f.eks finne ved hjelp av den nye og svært lovende bloggportalen Bloggurat. Foreløpig er det bare en blogg plassert på kartet der inne, og den ligger i Høljebyen, men jeg regner med at det snart blir fyllt opp. Bloggurat kommer til å bli fin!

Sånn. Ingen flere avsporinger. Nå skal det snakker fattigdom. Jeg lover!

Noen sa en gang til meg at det egentlig ikke fantes fattigdom i Norge, bare mennesker som ikke klarer å styre pengene sine. Det er en grov forenkling, og det finnes unntak, men allikevel så er det et snev av sannhet i det. Den norske velferdsstaten holder seg med et sikkehetsnett som er ganske finmasket. Man kan selvfølgelig alltid diskutere størrelsen på ytelsene, mene at NAV på flere områder kunne gjort en bedre jobb, peke på skjevheter og hull som burde vært fyllt. Men det finnes hjelpeordninger, og for veldig mange mennesker så fungerer ordningene. Man blir ikke rik av dem, men om man er flink til å styre pengene sine så skal det være nok til at det går rundt. Man trenger ikke sulte, og man trenger ikke bo på gata i Norge i dag. Men allikevel så er det noen som gjør akkurat det.

Men er det nødvendigvis systemets feil?

For i dag (I går?), hvor alle snakker om hvor vanskelig det er å være fattig, hvor dårlig systemet er, så har jeg litt lyst til å være kjerringa mot strømmen, og si tvert om. Systemet funker faktisk ganske bra det, tatt i betraktning hvor komplekse mennesker, og menneskers problemer, kan være. For uansett hvor mange penger man kjører inn i systemet, hvor mange mennesker man ansetter, hvor mye bedre man utdanner dem, så vil det alltid finnes noen som faller utenfor.

Av forskjellige årsaker.

Problemet er at systemet handler om rammer og matematikk, mens mennesker er altfor komplekse og sammensatte at ofte vil ikke rammene passe helt. Regnestykket går ikke opp. Som når Virrvarr ikke kan betale egenandelen hos psykologen fordi hun har betalt strømregningen til foreldrene. Det dukker opp en variabel som ikke passer inn i regnestykket. Og før vi går helt bananas i systemkritikken, så skal vi huske på at mennesker er fulle av slike variabler. Uansett hva vi gjør med rammene og regnestykkene så vil alltid noen være i en situasjon som gjør at regnestykket ikke går opp.

Vi skal også huske på at det er mennesker som er satt til å sørge for at rammene passer, og at regnestykkene går opp. Noen av dem er flinke, noen er mindre flinke, noen kan ha en dårlig dag, men de aller aller fleste av dem forsøker å gjøre en så god jobb som mulig med de verktøyene og de ressursene de har fått utdelt.

Noen ganger er det nødvendig å utvide rammene, endre på regnestykkene. Andre ganger må det være opp til menneskene som søker hjelp å tilpasse seg. Det kan oppleves rigid, men sånn må det vel nesten være. For ethvert system er nødt til å ha, nettopp rammer og regnestykker, hvis ikke vil det kollapse ganske kjapt?

Og hvordan hjelper man dem som ikke oppsøker hjelp, ikke vil ta i mot den når den blir tilbudt, og kanskje ikke en gang ønsker hjelp? Er det systemets feil da også? Det forhatte byråkratiet?

Hildring kunne vi for litt siden lese om australske John O’Connor som døde 45 år gammel etter å ha levd på gata i 20 år. En mann som ikke lot seg hjelpe, og i kommentarfeltet sier Arachne noe som er veldig riktig:

Byråkratiet er nettopp laget for rettferdighet – for at mennesker skal ha rettigheter, ikke bare få eller ikke få godvilje etter noens forgodtbefinnende.

Byråkratiet. Rammene og regnestykkene. Det kan aldri bli perfekt, det har sine svakheter, men det er langt bedre enn sitt rykte. Og langt bedre enn alternativet.

Denne posten tok en helt annen retning enn jeg hadde planlagt, jeg hadde tenkt å begynne med dette sitatet om at det ikke fantes fattige i Norge, bare folk som ikke klarer å styre pengene sine, hoppe videre til Avils flotte post om mennesker som ikke er A4-kompatible, og så bruke meg selv som eksempel. Jeg er jo nettopp en av dem som ikke er så jæskla god på å styre pengene mine, noe jeg skrev om for et par år siden her. For et år siden tilsto jeg til og med at jeg en gang på tidlig nittitall stjal en ost fordi jeg ikke hadde penger til både brød og pålegg, så jeg har litt erfaring med å være blakk jeg også. Men noen ganger tar altså postene styringen og finner sine egne veier. Og kanksje holdt jeg ikke en gang løftet mitt om å snakke om fattigdom?

Om det var til det beste, se det får vi aldri vite, for jeg har tenkt å runde av her, enda så dårlig og uferdig jeg ser at denne posten er. Nattevakter trenger også å sove.

%d bloggers like this: