web analytics

Tag Archives: nazistene

Hummer og kanari

Party like it’s 1945

Dusseldorf, 1937: Frå ei utstilling av degenerert kunst, der formålet var å vise kor sjuke kunstnarane var i hovudet sitt.
Dusseldorf, 1937: Frå ei utstilling av degenerert kunst, der formålet var å vise kor sjuke kunstnarane var i hovudet sitt.

Gratulerer med dagen alle saman. Fredag var det 70 år sidan dei allierte kunne erklære andre verdskrigen for vunnen, og Noreg atter var fritt. Britane feirar rett nok sin Victory in Europe-dag dagen før oss, altså den sjuande mai, for det var den dagen kapitulasjonen vart underskriven. Dette er historisk prov på at ting som skjer ute i vide verda brukar litt tid på å kome hit. Vi kan trøste oss med at vi uansett ligg ein dag framfor russarane, som ikkje feirar sin frigjeringsdag før niande mai. Det er i dag det, så akkurat i dag kan det vere på sin plass med eit lite hurra også for Stalin. Eit godt døme på at også paranoide, totalitære massemordarar kan ha sine gode sider.

Vi har altså vore frigjorde i cirka 70 år no. Det tynnast i rekkjene blant dei som hugsar korleis vi hadde det under okkupasjonen. Heldigvis finst det masse historisk materiale som kan hjelpe oss å hugse. Tidlegare denne veka sirkulerte det eit skriv på sosiale medier frå den tida. Det var tilskreve Kultur- og folkeopplysningsdepartementet, som var ledet av Gulbrand Lunde frå 1940 til han drukna under mystiske omstende i 1942. Det skulle vere eit utdrag frå eit dekret, og omhandla kva slags repertoar orkester og artistar kunne framføre utan å havne på Grini. Musikkstykke i fox-rytme, såkalla swing, kunne ikkje overstige 20 prosent av repertoaret for danse- og underhaldningsorkester. Dei måtte halde seg til komposisjonar som gjekk i dur, og skulle det syngast, måtte ein halde seg til tekstar som uttrykte livsglede, ikkje jødisk-dystre tekstar. Kontrabass skulle kun spelast ståande, og med boge. Ingen plukking av strengane, maks ti prosent synkopering, og i den grad det var mogleg burde bruken av saksofon innskrenkast, og erstattast med cello, bratsj eller passande folkeinstrument.

Problemet med skrivet var at det ikkje fanst noko kjelde på det. Gudbrand Lunde nekta tvert i mot å gjennomføre tyske pålegg om å forby jødisk litteratur og musikk. Mest sannsynleg var det ein parodi, laga av gode jøssingar. Eit falsum, som blir genialt og morosamt av di det faktisk kunne ha vore sant. Nasjonalsosialistane i Tyskland hadde jo sterke meiningar om kva dei meinte kunne godkjennast som verdig kunst. «Entartete Kunst», altså utarta kunst, eller som det gjerne vart brukt i Noreg, degenerert kunst, var eit omgrep som omfatta alt frå ikkje-naturalistisk moderne kunst, til jazz, swing og anna «negermusikk». Dei meinte at dette var kunst som var ugermansk, kulturbolsjevistisk, inspirert av jødar, marxisme og sinnsjukdom, og umogleg å forstå for folk flest. Og nazistane nøydde seg ikkje med å skrive sinte lesarbrev. Dei var handlingsmenneske. Rundt 20.000 kunstverk vart fjerna frå museum og private samlingar. 4000 abstrakte og surrealistiske måleri vart brent. 82 verk av Edvard Munch vart stempla som degenerert kunst, og fjerna frå offentlege samlingar. Kunstnarar som dreiv med slikt vart stempla som fiendar av folket, fleire vart fengsla, og mange rømde landet.

I Noreg har og hadde vi eit litt anna syn på kva som var god og dårleg kunst. Vi var sjølvsagt ikkje med på at Edvard Munch var degenerert. Vi er så glade i jødisk-dystre tekstar at vi gjorde Leonard Cohen til norgesven og rikstrubadur. Men no, i 2015, må vi atter ein gong våge å ta debatten om degenerert kunst. 70 år etter frigjeringa er det ingen som er meir frigjorde enn russen. I år har dei fått fortent negativ omtale for musikken dei høyrer på.

Nokon som kallar seg for Tix og The Pøssy Project har laga nokre russesongar som hyller fyll, festvaldtekt, og far betaler på ein måte så stupid at ein knapt trur det er mogleg. Plutseleg framstår det falske dekretet frå NS og Gudbrand Lunde som ein sabla god idé. Sjølvsagt i ei noko oppdatert utgåve. Det må være mogleg å få sett ein stoppar for dette svineriet? Dette bør vere ein vinnarsak for kulturminister Widvey. Far min kjempa ikkje mot nazistane for russens rett til å synge om å knulle nokon berre for lættis. Brenn alle spor etter disse makkverka!

Der folk brenn bøker vil ein til slutt også brenne menneske, var det ein fyr som sa ein gong. Eg veit ikkje om dette gjeld for musikk også. Der du brenn russemusikk vil du til slutt også brenne russebussar? I så fall er det heilt greit for meg.

Party on folkens!

Hummer og kanari

Samfunnsaktuelle NRK Super

fugleveien

På NRK Super finn dei alltid gode løysingar på kvardagens små og store problem. Ta Fugleveien 3 til dømes. Tidligare denne veka fann den vesle fuglen Muffin ein blome som ho blei veldig glad i. Ho kalla den for Fysjda av di den lukta ganske stramt, og tok den med seg heim til dei andre fuglane. Men akk, då vart det dårleg stemning i Fugleveien. Dei andre syntes Fysjda lukta heilt utruleg forferdeleg, og som om ikkje det var nok, stanken fekk dei andre blomstane til å visne. Nei nei, sa dei, vi vil ikkje ha Fysjda her. Vekk med den! Muffin vart sjølvsagt lei seg, men ho gav ikkje opp. Ho sette hardt mot hardt. Muffin elskar Fysjda, sa ho. Må Fysjda gå, så går Muffin også. Då fekk dei andre fuglane noko å tenke på. Dei kom til at Fysjda berre var litt annleis, og annleis er bra å vere. Dei kom opp med ei løsning på problemet. Dei kunne jo berre lage ein eigen plass for Fysjda. Ein plass litt bortanfor Fugleveien 3, slik at stanken ikkje hindra dei i å sitte ute og grille, men nær nok til at Muffin kunne komme på besøk så ofte ho ville. Genialt, og som sagt så gjort. Alle vart glade igjen. Trur eg då. Det var ingen som spurde Fysjda om ho var nøgd med den løysinga.

Nokon vil derimot kjenne igjen politikken til dei andre fuglane. Eigne soner for stinkeblomar? Stinkeforbud der fuglar flest held seg? Bortvisning om stanken blir for nærgåande? Ein skulle nesten tru det var Arbeidarpartiets Libe Rieber-Mohn som har skrive manus til denne episoden. Løysinga er nær identisk med hennar forslag til korleis Oslo skal løyse tiggarproblemet. Stanken (eller tigginga) må fjernast frå skikkelege menneskje, så får heller dei som har interesse av det oppsøke dei stadene der det er lov å tigge (eller lukte som man vil). Men dei lurar ikkje meg. Dette er det Neil Young ein gong kalla for “A kinder, gentler, machine gun hand”. Dei pakkar jernneven inn i eit silketørkle. Dei tør ikkje vere like rett fram som til dømes Heinrich Himmler, som meinte at jødene burde sendast til Madagaskar, der dei kunne få ha si eiga koloni når krigen var over. Der kunne dei få styre seg sjølv som dei ville, rett nok under oppsyn av ein tysk politiguvernør med eit ukjent antall soldatar i bakhånd. Uheldigvis for tyskarane, og jødane, varte krigen mykje lenger enn dei trudde. Skulle dei bli kvitt “jødeproblemet” måtte dei ty til andre, og meir endelege løysingar. No meiner eg sjølvsagt ikkje at Arbeidarpartifolk flest (eller fuglane i Fugleveien 3) er nazistar inst inne, eg meinar berre at forslaget med tiggarsoner berre er ei feig løsning dei kjem trekkjande med av di dei ikkje vil ta sjansen på å foreslå eit generelt tiggeforbod og dermed fremstå som totalt hjartelause. Som om nokon, nokon gong har mistenkt Libe Rieber-Mohn for å ha eit hjarte. Det hadde vore betre om dei gjekk for totalt forbud om dei no allikevel har tenkt å fremstå som handlekraftige.

Det er lett for meg å snakke. Vi har ikkje noko tiggeproblem i Sogn og Fjordane. Vi har på heilt naturleg vis blitt ein tiggarfri sone. Det er langt hit, det er dårleg ver, og ikkje er vi så mange menneske at det er verdt turen heller. Det sto nokon og freista å selge Folk er folk ved inngangen til Amfi her for eit par veker siden, men dei vart ikkje verande så lenge i kystbyen. Tiggarane held seg stort sett i sitt naturlege habitat, Oslo, og det må eg seia. Vi må hjelpe tiggarane der dei er, slik at vi slepp å hjelpe dei her hos oss. Eg kjøpte ikkje Folk er folk her i Florø, men det har hendt eg har gjett ein slant til folk som kan meir enn to songar på trekkspelet sitt i Oslo. Men eg er forsiktig. Klok av skade gjer eg ikkje til kven som helst. Ein gong kjøpte eg eit leksikon av ei søt ung dame som dreiv å tigga på Karl Johan. Eg endte opp med å betale fleire tusen kroner for det i etterkant. Etter det har eg berre gitt til tiggarar som ikkje snakkar til meg. Men det kan jo hende eg hadde sett annleis på det om eg budde i Oslo?

Annleis er bra, fann dei ut i Fugleveien 3. Men du får ikkje vere annleis her hos oss, du får vere annleis ein annan plass, og så kan vi kome og sjå på deg når vi har lyst. Men kva skjer om familien til Fysjda ser at Fysjda har fått seg ein bra plass å bu, og kjem rekande etter for å busette seg? Kjem stanken til å øydelegge alle blomane i nabolaget? Må dei flytte familien Fysjda ennå lenger bort? Kjem dei til å angre på at dei ikkje berre kasta ho på komposten? Har dei vore håplaust naive og skaffa seg ris til eiga bak, eller kjem det til å gå seg til med tida? Berre tida vil vise, men eg uroar meg ikkje. Eg veit at same kva det er dei rotar seg opp i der borte i Fugleveien, så er det ikkje så farleg.

Etterpå kjem nemleg Professor Balthazar, og det er ikkje den ting han ikkje kan fikse med sitt geniale hovud og si makeløse universalmaskin.

Hummer og kanari

Lest #12

The very minimum a political system must do is to ensure the survival of your nation and the continued existence of you and your kin. If it does not fulfill these criteria then it is useless, regardless of what you call it. Right now, it is hard to argue that Western democracies contribute to the cultural and genetic survival of their majority populations. We need to realize th…at democracy is a tool to achieve a specific goal, not an end in itself. It is not a bad tool, but perhaps it shouldn’t be the only one we have in our tool box

Fjordman, på bloggen Democracy Reform

Eller som en annen stor tenker skrev det noen år tidligere:

What we must fight for is to safeguard the existence and reproduction of our race and our people, the sustenance of our children and the purity of our blood, the freedom and independence of the fatherland, so that our people may mature for the fulfillment of the mission allotted it by the creator of the universe. Every thought and every idea, every doctrine and all knowledge, must serve this purpose. And everything must be examined from this point of view and used or rejected according to its utility

Adolf Hitler Mein Kampf del 1, kapittel 8

Men Fjordman er verken nazist eller fascist altså, bare en mild og vennlig islamkritiker.

Hummer og kanari

Hjorthen leser bok: Bloodlands

Så mye er sagt, skrevet, lest om annen verdenskrig. Man skulle tro at man snart hadde full oversikt over det som skjedde i årene fra 1939 til 1945. Sånn sett tenkte jeg det var ganske dristig av forlag og forfatter når de i forhåndsomtalen av Bloodlands kaller det for a new kind of European history. Litt dristig føles det nok også når de skriver følgende: At war’s end, both the German and the Soviet killing sites fell behind the iron curtain, leaving the history of mass killing in darkness. Massedrap i mørket? Snakker vi om Holocaust her? Nazistenes drap på seks millioner jøder, pluss minus? Er ikke dette gjennomforsket, ferdigformidlet, og noe alle vet skjedde? Med unntak av Tore Tvedt og en og annen dust hos Brodins snakkeboble på Facebook da. Er det virkelig noe nytt å legge til her, noe vi ikke visste fra før?

Ja, egentlig er det  jo det.

Jeg vet ikke hva som er vanlig gjengs oppfatning om annen verdenskrig, jeg kan bare snakke for meg selv, men litt forenklet har min versjon av annen verdenskrig vært omtrent så her: Hitler ville ha lebensraum, og etter litt annekteringer her og der invaderte han Polen i 1939. Ja forresten invaderte Stalin Polen samtidig fra den andre siden, men det er fort gjort å glemme. Britene og Frankrike tenkte at nå fikk det være nok, de erklærte krig, og dermed feide tyskerne gjennom mesteparten av Europa. Belgia, Nederland, Frankrike, Danmark, Norge. Britene sto i mot på den lille øya si, men der fikk de nå bare holde på tenkte Hitler, jeg invaderer Sovjetunionen i stedet. Før vinteren kommer har vi feid over dem. Men sånn gikk det ikke, Wehrmacht nådde aldri frem til Moskva. Stalingrad var et vendepunkt, Japan bombet dessuten Pearl Harbor og dro USA inn i krigen. Dermed var det bare et tidsspørsmål før det hele var over. Den tiden brukte tyskerne på å sende seks millioner jøder i konsentrasjonsleir og gasset dem med zyklon B, men så kom D-dagen, de allierte feide unna all motstand på veien mot Berlin. Den røde arme var også med, og vips hadde Hitler skutt seg og kongefamilien kunne komme hjem.

Men jeg har allerede trådt feil i starten her, for Bloodlands er ikke egentlig en bok om annen verdenskrig. Den er ikke en bok om felttog, bombetokt, fremrykninger og tilbaketrekninger. Store deler av boka foregår til og med før annen verdenskrig bryter ut i 39. Jeg må begynne på nytt.

Bloodlands er en bok om massedrap. Ikke folkemord, selv om man sikkert kan kalle det for det også, men forfatter Timothy Snyder velger bevisst å ikke bruke det ordet. Ikke genocide, men altså mass killings. Massedrap, begrenset til området som han kaller Bloodlands. Området mellom sentrale Polen og den russiske grensa. Inkludert Hviterussland, Ukraina, Latvia, Litauen, Estland, og altså Polen da. Den historien begynner ikke med angrepet på Polen i 1939. Den begynner med Stalins bevisste utsulting av bøndene i Ukraina på begynnelsen av 30-tallet. Holodomor som det kalles, direkte oversatt betyr det drepe ved sult, og det var akkurat det som skjedde. Det er denne delen av boka som blir mest sjokkerende for meg, siden dette har vært et så godt som ukjent for meg. Joda, jeg husker Nansen og Quisling i Ukraina, men det var i første runde av sult i Ukraina på 20-tallet. Jeg husker også at vi var innom temaet under historiestudiet mitt, men omfanget og hva det egentlig innebar var nytt for meg. Hva det innebar var dette:

Survival was a moral as well as a physical struggle. A woman doctor wrote to a friend in June 1933 that she had not yet become a cannibal, but was “not sure that I shall not be one by the time my letter reaches you.” The good people died first. Those who refused to steal or to prostitute themselves died. Those who gave food to others died. Those who refused to eat corpses died. Those who refused to kill their fellow man died. Parents who resisted cannibalism died before their children did. Ukraine in 1933 was full of orphans, and sometimes people took them in. Yet without food there was little that even the kindest of strangers could do for such children. The boys and girls lay about on sheets and blankets, eating their own excrement, waiting for death.

In one village in the Kharkiv region, several women did their best to look after children. As one of them recalled, they formed “something like an orphanage.” Their wards were in a pitiful condition: “The children had bulging stomachs; they were covered in wounds, in scabs; their bodies were bursting. We took them outside, we put them on sheets, and they moaned. One day the children suddenly fell silent, we turned around to see what was happening, and they were eating the smallest child, little Petrus. They were tearing strips from him and eating them. And Petrus was doing the same, he was tearing strips from himself and eating them, he ate as much as he could. The other children put their lips to his wounds and drank his blood. We took the child away from the hungry mouths and we cried.”

Dette markerer starten på en periode med massedrap i disse områdene, enten det nå er Hitler eller Stalin som står for dem, massedrap i betydningen døde mennesker i hopetall som resultat av en bevisst politikk. Ikke som collateral damage ved bombing av byer, ikke dødsfall som følge av trefninger mellom soldater. Nei, det handler om drap av sivilbefolkning eller krigsfanger, enten de nå ble skutt, gasset, eller sultet i hjel. Og fy faen som de ble drept. Kvinner, barn, gamle. Og menn selvfølgelig. Fra Holodomor, via Katyn til Treblinka, Warsawa, Minsk, Leningrad og Babij jar. 14 millioner mennesker anslår Snyder antallet til å være, og mener selv det er et konservativt anslag. Det er klart det gikk for seg. Som den østeriske politimannen skriver i brev hjem til kona si om hva han driver med på østfronten:

During the first try, my hand trembled a bit as I shot, but one gets used to it. By the tenth try I aimed calmly and shot surely at the many women, children, and infants. I kept in mind that I have two infants at home, whom these hordes would treat just the same, if not ten times worse. The death that we gave them was a beautiful quick death, compared to the hellish torments of thousands and thousands in the jails of the GPU. Infants flew in great arcs through the air, and we shot them to pieces in flight, before their bodies fell into the pit and into the water.

Fjorten millioner døde altså, inkludert de 5,4 millionene jøder Snyder anslår Holocaust til å omfatte. Det er en så enorm skala at det egentlig er umulig å ta innover seg. Vi må ikke tenke på det som fjorten millioner, men som fjorten millioner ganger en, skriver Snyder. Men det er ikke til å unngå at man blir litt mettet etterhvert som beretningen skrider frem. Det er 30 000 døde her, 120 000 døde der, kanskje 40 000 døde der. Til slutt klarer man ikke å forholde seg til det. Da hjelper det å hive på noen enkelteksempler, som de jeg har limt inn over her.

Bildet som Tore W. Tvedt mener beviser at Holocaust er en eneste stor løgn

Så vidt jeg kan bedømme har Snyder gjort en fabelaktig jobb med denne boka. Bare det at jeg klarte å karre meg gjennom en bok som denne uten å gi opp halveis er indikasjon god nok for meg på at dette er bra saker. Både forarbeid og formidling. Det nye her er jo at Snyders historievinkling setter Hitler og Stalin inn i samme historie. I hvert fall jeg har hatt en tendens til å se nazistenes faenskap som en historie. Stalins utrenskninger og massive utbygging av Gulagsystemet som en helt annen historie. Her er dette to sider av samme sak. Hitler og Stalin står mot hverandre, og gjør i noen sammenhenger til at alt blir enda verre enn det kanskje hadde blitt i utgangspunktet. Denne måten å se historien på føles riktig.

Snyder har ellers sikkert hatt flere mål med denne boka. Ett av dem har antagelig vært å gjøre noe med synet vårt på Holocaust. Her i vesten er jo dette stort sett synonymt med Auschwitz og de tyske konsentrasjonsleirene. Dette er en feiloppfatning.

The image of the German concentration camps as the worst element of National Socialism is an illusion, a dark mirage over an unknown desert. In the early months of 1945, as the German state collapsed, the chiefly non-Jewish prisoners in the SS concentration camp system were dying in large numbers. Their fate was much like that of Gulag prisoners in the Soviet Union between 1941 and 1943, when the Soviet system was stressed by the German invasion and occupation. Some of the starving victims were captured on film by the British and the Americans. These images led west Europeans and Americans toward erroneous conclusions about the German system. The concentration camps did kill hundreds of thousands of people at the end of the war, but they were not (in contrast to the death facilities) designed for mass killing. Although some Jews were sentenced to concentration camps as political prisoners and others were dispatched to them as laborers, the concentration camps were not chiefly for Jews. Jews who were sent to concentration camps were among the Jews who survived. This is another reason the concentration camps are familiar: they were described by survivors, people who would have been worked to death eventually, but who were liberated at war’s end. The German policy to kill all the Jews of Europe was implemented not in the concentration camps but over pits, in gas vans, and at the death facilities at Che?mno, Be??ec, Sobibór, Treblinka, Majdanek, and Auschwitz.

Oppfatningen vår av nazistenes massedrap som et industrialisert, byråkratisk folkemord er en smule unyansert. En million mennesker døde i nazistenes konsentrasjonsleirer. Ille nok, bevares, men ti millioner mennesker ble drept uten noen gang å se snurten av en konsentrasjonsleir. De ble skutt over massegraver i Hviterussland, sultet i hjel i leirer for krigsfanger som ikke besto av noe særlig annet enn piggtrådgjerder rundt fangene. Intet skjul for vær og vind. Eller de ble gasset i dødsleire som Treblinka.

The pyres were huge grills made from railway rails laid upon concrete pillars, some thirty meters across. By spring 1943, fires burned at Treblinka day and night, sometimes consuming the corpses of decomposed bodies exhumed from the earth by Jewish laborers, sometimes the bodies of those who had just been asphyxiated. Women, with more fatty tissue, burned better than men; so the laborers learned to put them on the bottom of the pile. The bellies of pregnant women would tend to burst, such that the fetus could be seen inside. In the cold nights of spring 1943, the Germans would stand by the flame, and drink, and warm themselves.

Og dermed vet dere hva denne boka handler om. Dette er jo for spesielt interesserte, men er du blant dem er den verdt en varm anbefaling. For min egen del sitter jeg igjen med mye etter å ha lest den. Jeg visste jo at det var ille på østfronten, men ikke hvor ille. Jeg visste at Stalin solgte kornet fra Ukraina i stedet for å la bøndene spise, at det førte til sult, joda, men ikke hva det egentlig innebar. Her er det tanker å spinne videre på, og ny innsikt å hente, både når det gjelder Hitler og Stalins regime.

Tyske soldater hilses på sin vei inn i Ukraina

Noen strøtanker på tampen.

Når man får et slikt innblikk av hvor galt det egentlig var fatt, hva de egentlig gjorde, og hva de hadde gjort om de faktisk hadde klart å ta Sovjet før vinteren dro seg til. Det er ganske utrolig at Vest-Tyskland fikk innpass i NATO allerede i 1955. Bare ti år etter kapitulasjonen.

Ett av krigens paradokser: Storbritannia gikk til krig for å beskytte Polens selvstendighet, tilsynelatende i hvert fall, men gjorde lite eller ingenting for å hjelpe polakkene mens den doble invasjonen pågikk. Ei heller under de påfølgende massedrapene av den polske eliten. Siden hadde verken britene eller amerikanrene problemer med å overlate polakkene i Stalins hender. Amerikanerene tilbød Stalin å sende bombefly på tokt over Polen for å stoppe tyskernes massedrap mens den røde arme nærmet seg Warsawa. De fikk nei. Stalin så seg tjent med at tyskerne drepte dem som senere kunne tenkes å kjempe i mot sovjetisk styre. Etter krigen var Polen bak jernteppet. Hvorfor i det hele tatt gå til krig over Polen når innbyggernes skjebne åpenbart ikke betydde all verden? Hva hadde skjedd om britene ikke hadde erklært krig, men fortsatt sin appeasment-taktikk?

En annen fin ting med boka er Snyders humanisme. Den strekker seg ikke til bare til ofrene,  det er så alt for lett å identifisere seg med ofrene, og gjøre gjerningsmennene til umennesker. De som sto bak dette må også forstås på et eller annet vis. Hvorfor handlet de som de gjorde? Man kan forstå at lokalbefolkning som har dårlige erfaringer med den ene okkupanten omfavner den neste okkupanten. Politimannen som skrev til sin kone om alle han skjøt på østfronten gjorde det fordi han trodde de ville gjøre det samme mot han og hans familie. Han slåss mot dem der, slik at han slapp å slåss mot dem hjemme?

Boka skal også ha skryt for at den har gitt meg lyst til å se Idi i smotri på nytt, og det skal fankern meg noe til.

Og til slutt så er det vanskelig å lese dette nå, uten å ha Utøya med seg et eller annet sted i bakhodet. Her kommer bokas siste lille aha-opplevelse:

The human capacity for subjective victimhood is apparently limitless, and people who believe that they are victims can be motivated to perform acts of great violence.

Vi ler jo gjerne av de stakkars islamkritikerene og innvandringsmotstanderene som føler seg kneblet og forfulgt. Vi synes de er latterlige og patetiske, men skal vi tro Snyder er denne subjektive offerrollen livsfarlig. En viktig bestanddel i den cocktailen som fikk familefedre til å skyte og gasse andre mennesker i tusenvis. Antagelig også en viktig bestanddel i det som fikk vår lokale massedrapsmann til å leie seg en gård. Dette er skummelt.

Men hvordan får vi folk ut av offerrollen? Det gir ikke Bloodlands og Timothy Snyder noe svar på.

 

Hummer og kanari

Lest #10

The pyres were huge grills made from railway rails laid upon concrete pillars, some thirty meters across. By spring 1943, fires burned at Treblinka day and night, sometimes consuming the corpses of decomposed bodies exhumed from the earth by Jewish laborers, sometimes the bodies of those who had just been asphyxiated. Women, with more fatty tissue, burned better than men; so the laborers learned to put them on the bottom of the pile. The bellies of pregnant women would tend to burst, such that the fetus could be seen inside. In the cold nights of spring 1943, the Germans would stand by the flame, and drink, and warm themselves.

Også dette er fra  Bloodlands: Europe Between Hitler and Stalin av Timothy Snyder, og nå skal jeg kanskje ikke plage dere med flere utdrag fra den. Skjønt hvem vet, jeg er fortsatt langt fra ferdig med den. Uansett er den verdt å lese, blant annet for sine skildringer av Tyskernes herjinger på østfronten. Som det står et annet sted i boka: photographers and cameramen captured of the corpses and the living skeletons at Bergen-Belsen and Buchenwald seemed to convey the worst crimes of Hitler. As the Jews and Poles of Warsaw knew, and as Vasily Grossman and the Red Army soldiers knew, this was far from the truth. The worst was in the ruins of Warsaw, or the fields of Treblinka, or the marshes of Belarus, or the pits of Babi Yar. Og det er fortsatt ikke hundre år siden altså. Skremmende.

Page 1 of 3123
%d bloggers like this: