web analytics

Tag Archives: neil gaiman

Bok og Film

Hjorthen leser bok: Mitt hjem er min borg

Skal vi prøve å holde liv i denne bloggen i sommer, selv om det er spaltefri fra Firdaposten? Vi får se hvordan det går. Jeg har i hvert fall lest en bok jeg tenkte å skrive noen ord om. Shirley Jacksons We Have Always Lived in the Castle. Som det snart skal komme frem, det er en bok jeg anbefaler varmt.

castle

Men hva slags bok er det? Noen har karakterisert den som en gotisk historie, og det kan jo godt hende de har rett i det. For meg så er dette ordet, gotisk, litt diffust. En følelse. Jeg vet ikke helt hva som ligger i det, men la oss undersøke. Wikipedia har heldigvis en oppskrift på hva som skal til for å klassifisere noe som gotisk litteratur. Dette trenger du:

  • En skjønn jomfru. Hun må være ung, vakker, ren, uskyldig og følsom. Gjerne med en mystisk fortid.
  • En eldre og helst ganske dum kvinne.
  • En helt.
  • En skurk.
  • En dum tjener som kan komme med beskjeder, være komisk innslag, og bringe plotet fremover om nødvendig.
  • Klovner, gjerne i overført betydning da. Som kan løsne på spenningen, og også bidra med komikk.
  • Banditter
  • En prest eller lignende. Disse er alltid svake, ofte direkte onde.
  • Et slott. Eller noe som kan passere som slott. Et kloster, et stort hus som aller helst skal ha sine egne hemmeligheter på lur. Dette er særs viktig for den gotiske historien. Man kan ikke ha en gotisk historie gående i et rekkehus på Gulset.

Mye av dette er tilstede i We Have Always Lived in the Castle. Vår hovedperson er Mary Catherine Blackwood, eller stort sett bare Merricat. Hun er atten år gammel. Muligens ikke like ren hele tiden, men ung, uskyldig og følsom kan hun godt være. Vi må nesten anta at hun er vakker også. Ungdom er alltid vakkert på et eller annet vis. Og hun har en mystisk fortid. Slik presenterer hun seg selv i starten på boka.

My name is Mary Katherine Blackwood. I am eighteen years old, and I live with my sister Constance. I have often thought that with any luck at all I could have been born a werewolf, because the two middle fingers on both my hands are the same length, but I have had to be content with what I had. I dislike washing myself, and dogs, and noise. I like my sister Constance, and Richard Plantagenet, and Amanita phalloides, the death-cup mushroom. Everyone else in my family is dead.

Dette siste er ikke helt sant, hun bor også sammen med sin onkel Julian, som riktignok ikke har vært helt seg selv etter hendelsen som tok livet av resten av familien, men han er absolutt i live. Julian er ingen tjener, tvert i mot, det er søster Constance som pleier ham, men Julian kan fylle rollen som klovn. Han er på vei inn i demensen. Han har begynt å surre litt, men ofte er han lynende klar. Han er historiens komiske pusterom.

Constance, søsteren til Merricat, kan være den eldre og dummere kvinnen, men hun får forsåvidt konkurranse om den rollen fra et par andre bipersoner. Skurken er deres fetter Charles som dukker opp og truer det livet de to søstrene har bygget for seg selv. Bandittene er folket i landsbyen som ligger like ved huset de bor i, og selve huset. Det viktige huset. Det er ikke et slott, vi er tross alt i USA en gang rundt midten av forrige århundre, men det er så nær vi kan komme i en amerikansk småby. Et stort familien Bates-aktig hus, isolert fra omverdenen inne i en stor hage. Alt som mangler er vel egentlig den svake/onde presten, men vi har en doktor som kanskje kan gjøre jobben?

Uansett er vi nær nok til at vi må godkjenne dette som et stykke gothic fiction.

Plotet har vi allerede vært inne på. Familien til Merricat, Constance og Julian døde alle sammen, etter å ha blitt forgiftet av arsenikk under et middagsmåltid i Blackwoodhuset. Constance hadde laget maten, og hun vasket sukkerskåla nøye før politi og ambulanse ble tilkalt, angivelig fordi det var en edderkopp i den. Arsenikken var i sukkerskåla. Constance overlevde fordi hun ikke spiste sukker på desserten den kvelden. Merricat hadde vært ulydig og blitt sendt til sengs uten middag. Onkel Julian tok bare et lite dryss, og overlevde. Constance ble mistenkt for å ha tatt livetav hele gjengen, men frikjent i retten. Nå lever hun, Merricat og Julian alene i det store Blackwood-huset. Constance går aldri lenger enn ut på plenen utenfor huset. Julian har ikke helse til å gå noe sted. Merricat er den eneste som av og til beveger seg ut i verden. Nærmere bestemt inn til landsbyen for å kjøpe dagligvarer og låne bøker på biblioteket. Stort sett er de alene i det store huset, men av og til stikker en gammel venninne av familien innom for å se til dem.

jackson38Men en dag kommer fetter Charles opp. Han prøver å overtale Constance til å bevege seg ut i verden igjen. Prøver å oppdra Merricat. Vil sende Onkel Julian på pleiehjem. Og han er veldig interessert i safen der søstrene oppbevarer et ukjent pengebeløp. Merricat er ikke imponert.

Mer skal jeg ikke si om handlingen. Les den selv, det er en vidunderlig bok. Merricat er en hovedperson som setter spor etter seg. Hun er et naturbarn. Klin gæren, om enn på svært sjarmerende vis. Boka tar noen uventede vrier her og der, selv om det vel ikke kommer som noen stor overraskelse hvem som egentlig sto bak forgiftningen av familien den skjebnesvangre kvelden for mange år siden. Den er full av atmosfære, mystikk, og jeg er ganske sikker på at f.eks Kelly Link og Neil Gaiman har lest denne i formativ alder og gjemt den et eller annet sted i bakhodet. At hun har vært en inspirasjon for Stephen King er det ingen tvil om. Og best av alt er at det er ingenting ved denne boka som føles datert. Den kunne godt vært gitt ut i dag.

Dette ble Shirley Jacksons siste bok, hun døde av hjertesvikt i 1965, 48 år gammel. Hun slet med både helsa og psyken store deler av livet, og det er sannsynligvis slik at hun følte seg litt som Merricat selv. Muligens et utslag av paranoia, men hun følte seg nok aldri hjemme i småbyen i Vermont, der hun bodde med sin jødiske professorektemann. Men at man har paranoia betyr som kjent ikke at de ikke er ute etter deg.

Og hvis paranoiaen fører til slike fine romaner er det, kanskje ikke fint da, men i hvert fall en ålreit bivirkning.

Les denne boka folkens!

Bok og Film

Neil Gaiman om H.P.Lovecraft

Til glede for det segmentet av leserne som synes at Gaiman er hot, og ellers leser/skriver litt fantasy/horror. Hei hei Avil og tb, her er Gaiman som snakker om Lovecraft. På min skjerm er riktignok bildet så mørkt at det er umulig å se snurten av Gaiman, men man hører ham klart og tydelig…

Via Cynical-C Blog

Bok og Film

Hjorthen ser film: Beowulf

Alle har vel etterhvert hørt om Beowulf, både diktet, som er Englands nasjonaldikt, koblingen til Tolkien og Ringenes Herre, og de etterhvert mange filmatiseringene. Sist ut på filmfronten er Robert Zemeckis filmatisering av Neil Gaiman og Roger Avarys manus.

Filmen er laget med samme type animasjon som i Zemeckis temmelig mislykkede Polarekspressen, og dette, kombinert med litt lunkne kritikker i hovedstadspressen gjorde at forventningene ikke akkurat var skrudd i været, men dette var faktisk en fin filmopplevelse.

Historien tør være velkjent. Beowulf, sønn av Ecgtheow, reiser fra Sverige til Danmark for å drepe monsteret Grendel, sønn av Lara Croft, som terroriserer ølhallen til Hrotghar, kongen av Danmark. Noe han jo forsåvidt gjør med glans, noe som ikke faller i god jord hos Grendels moderlige opphav, og Beowulf må ut og slåss på ny. Siden må han også hanskes med en illsint drage.

Gaiman og Avary gjør et par kreative tvister med historien, uten å miste hovedlinjene, og uten at jeg kjenner originalmaterialet i detalj her så vil jeg tro de er til historiens beste. Filmen klarer også på sett og vis å forene heltekvadet med de mer revisjonistiske utgavene av historien som vi har fått i senere tid. Jeg tenker da på John Gardners fine bok Grendel, som forteller første del av historien her fra Grendels synspunkt, samt filmen Beowulf og Grendel, som kom for et år eller to siden. Zemeckis’ film er slettes ikke uten sympati for sine monstre, men det er allikevel ingen tvil om at det er Beowulf som er helten, sine svakheter og sin menneskelighet til tross.

Og det er Beowulfs menneskelighet som gjør denne filmen til en langt mer severdig film enn den beslektede 300. Til tross for at den ikke ser like bra ut. Zemeckis animasjonsteknikk (er det Performance Capture den kalles?) har kommet seg betraktelig siden Polarexpressen, men fortsatt kan karakterene fremstå som om de er tatt rett ut av en av Shrek-utgavene, og pådratt seg Parkinsons i overføringen, og alle som en lider de av den relativt ukjente sykdommen Dead Eye Syndrome. Men innvendingene til tross, dette glemmer du fort, og til tider er den også visuelt nydelig. Ikke minst er de forskjellige monsterene nærmest til å spise opp.

Men Angelina Jolie i nettoen, uten kjønnsorgan, men med høyhælte…ehh…hæler, strengt tatt var hun vel omtrent like hot som en barbiedukke?

%d bloggers like this: