web analytics

Tag Archives: neil young

Hummer og kanari

Hjorthens julekalender: Luke 8 – No One Knows That You’re Lost

Jeg trodde ærlig talt ikke at jeg skulle ha denne plata på lista. Som kontrær utsider på innsida er det ikke min plikt å heie fram folk med røtter i Florø. Tvert i mot har jeg gjerne tatt på meg oppgaven med av og til å pirke litt i de innfødtes noe oppblåste oppfatning av sin egen bys fortreffelighet. Og når plata kom var jeg egentlig bare sånn middels fornøyd etter første lytt. Joda, pent og pyntelig, men det er jo ikke noe her som fanger interessen?!?

Men så snek den seg innpå meg gitt. I luke 8 på kalenderen finner vi denne berta her

refsnes

Tina Refsnes der altså. Fra Florø. Gitt ut på Vestkyst Records. Nytes best med en flaske Kinn-øl. Plata altså. Ikke jenta. Herregud. Ro ned den der kofferttenkinga. Livet er ikke en Rod Stewart-ballade fra søttitallet. Jesus!

Dette er debutplata til Refsnes, men vi som er herfra vet jo at hun har holdt på med sitt lenge, blant annet i det en gang så lovende bandet Luxury of Feeling Fine. Loff for kort. Hun har dessuten vært i Liverpool og studert. Nå har hun imidlertid bosatt seg i Oslo, uten at det virker som om hun har glemt hvor hun kommer fra. Ja, og vi andre som kommer herfra har i hvert fall ikke glemt hvor hun kommer fra. Det sies at man sjelden blir profet i eget land, men det gjelder ikke for Florø altså. Her er det bare å reise ut og gjøre et eller annet, og neste gang du er hjemme på besøk så er du profet. Sånn er det bare. Lett som en plett!

Profeten Tina Refsnes har tatt med seg en venn og dratt til Canada for å spille inn plata med en produsent ignoranter som meg ikke har hørt om før. Dette fordi han tidligere har produsert artister som ignoranter som meg ikke har hørt om før, til strålende resultat. Hun har fått låne et par canadiske spelukanter som ignoranter som meg ikke har hørt om før, og resultatet har altså blitt en plate som hun har kalt for No One Knows That You’re Lost. Vår lokale plateanmelder er fra seg av lykke, og mindre uhildede anmeldere har også vært svært positive. Man nevner Joni Mitchell og Laurel Canyon. Neil Young og Laura Marling. Jaja. Noe skal man jo nevne.

Det som er brennsikkert er at det er en flott produksjon. Luftig og fin, der den rike og fine stemmen til Refsnes får god plass til å boltre seg. Fint instrumentert av både innleide og medbragt spelukant. Og sangene er fine de. I dagens samfunn, der vi ikke lenger orker å konsentrere oss om noe som ikke griper fatt i oss umiddelbart er det kanskje en svakhet at plata mangler et par-tre låter som hopper rett i hjernebarken. Det kan gjøre at det er fort gjort å avskrive den som enda en flinkis-plate som er velment og bra, men aldri mer enn helt grei. Men det vil være å gjøre den urett. Dette er en plate som vokser på gjenhør. Den sniker seg innpå deg, og plutselig sitter den der. I luka. Årets 18de beste plate. Sett det på reklameplakatene dere. Årets 18de beste plate. Kåret av en blogg ingen lenger husker navnet på!

Da tenker jeg salget fyker til vers jeg!

Hummer og kanari

Neil Young inn i pensjonistenes rekker

En gang i tiden hadde jeg et nærmest religiøst forhold til Neil Young. Og da tenker jeg spesielt på rockeren Neil Young. Mannen som ser ut som om han truer sin gamle Les Paul til å frembringe de deiligste toner under de beste gitarsoloene verden har sett. Senere har jeg lært meg å sette vel så mye pris på den akustiske Neil Young. Visesangeren og countryartisten. Forholdet er riktignok ikke lenger like intenst, og den gamle mannen begynner å bli rusten, det er lenge siden han har gitt ut noe nyskrevet materiale som er verdt å bruke særlig med tid på. Men siden fyren blir 67 i dag, og dermed kan gå av med pensjon med god samvittighet, skal vi ta en kjapp liten gjennomgang av de ti beste sangene denne kællen har levert gjennom en lang karriere.

1: Like a Hurricane

En av de sangene jeg har spilt aller mest opp gjennom livet. Holder vi Springsteen utenfor er det antagelig en ganske klar førsteplass her. I want to love you but I’m getting blown away synger Neil med sin vanlige skjelvene stemme, og sånt var det jo lett å identifisere seg med i ungdommen. Teksten er fin den, men det er gitarsoloen som hever denne til himmels. Jeg foretrekker versjonen på American Stars N’Bars, der gitaren jubler, gråter og gang på gang på gang løftet meg opp til taket der jeg lå på sengen og følte hele verdens smerte omslutte meg på åttitallet. Aldri har musikk føltes sterkere.

2: Powderfinger

Jeg prøvde å spille denne på gitar her for noen dager siden, og kunne plutselig ikke huske akkordene lenger. Jeg kom til cause it don’t look like they’re here to deliver the mail, og så stoppet det helt opp. Er det sånn det begynner? Er jeg i ferd med å bli dement? Eller er det bare at det blir alt for lite klimpring for tiden? Jeg har spilt denne mye på gitaren opp gjennom årene. Men jeg har selvfølgelig spilt originalen enda oftere. Jeg pleide å identifisere meg med protagonisten i historien, ene og alene på grunn av alderen. Han har akkurat fylt 22, og jeg nærmet meg samme alder når jeg oppdaget denne. Når jeg fylte 22 selv var det en ørliten begivenhet. Nå var jeg akkurat like gammel som han fyren i Powderfinger. Men nå er jo dette mer enn 22 år siden. Føkk.

3: (Keep on) Rockin’ in the Free World

Jeg tror dette er den eneste Neil Young-teksten som i det rette øyeblikket kan tvinge frem en tåre i øyekroken min. Jeg tenker på den linja der jenta legger fra seg barnet sitt i en søppelcontainer. That’s one more kid that will never go to school, never get to fall in love, never get to be cool. Fankern, jeg feller nesten en tåre når jeg skriver dette. Og sånn kommer kontrasten i refrenget med Keep on rocking in the free world. Så enkelt. Så strålende.

4: Hey Hey, My My (Into the Black)

Vi kommer jo ikke utenom denne. Fra Rust Never Sleeps-plata, der den finnes både i akustisk (Out of the Blue) og elektrisk (Into the Black) versjon. Det gjør den også på Live Rust, og der er den om mulig enda tøffere. Særlig den elektriske. Hvis ikke det riffet der, dau, daudaudaudau, daudaudaudau, DRØNN DRØNN DRØNN får deg til å spille luftgitar får du heller begynne med makrame eller noe sånt.

5: Thrasher

Det handler jo egentlig om Neil Youngs brudd med Crosby Steals the Cash og er ganske krass. Men allikevel så fin. Her klaffer alt. Både tekst og melodi er vår mann på sitt aller ypperste. Full av bilder og metaforer som gjør at det går fint å knytte denne sangen til egne opplevelser. For hvem gidder vel bry seg med CSN&Y i dag? Ikke jeg. Men Thrasher spiller jeg gjerne noen ganger til før jeg går i pennalet.

6: Revolution Blues

Jeg lærte meg gitargrepene av Lillebjørn Nilsen, men jeg lærte å spille gitar av Bruce Springsteen og Neil Young. Kjøpte tjukke notebøker, en med komplett Springsteen, en med essensiell Neil Young. På den tiden var albumet On the Beach ute av print, og ingen jeg kjente hadde det. Hvilket var dønn irriterende, for ryktene ville jo ha det til at det var et av de aller beste albumene hans. Men jeg hørte ikke noen av disse sangene før plata endelig ble sluppet på CD i 2003. Hvilket ikke hindret meg i å prøve å spille dem, siden jeg nå hadde tekster og akkorder tilgjengelig. Ja, jeg hadde noter også, men jeg kan ikke lese noter, så det ble å prøve seg frem med vekslende hell. Revolution Blues var den eneste jeg følte jeg fikk til sånn nogenlude av sangene på On the Beach. Selv om jeg altså aldri hadde hørt hvordan den skulle spilles. Når albumet endelig kom viste det seg at jeg hadde truffet ganske bra, og at låta var minst like knall som jeg hadde forestilt meg at den skulle være.

7: Looking for a love

Neida, den hører egentlig ikke hjemme på en topp ti liste med såpass mye bra å ta av. Den føles litt uferdig, hadde trengt et vers til. Men jeg liker den så godt at jeg slipper den til allikevel. To årsaker til det egentlig, det ene er linja and never stop to think of any other time, for sånn må det jo være. Hvis din nye kjæreste mest av alt får deg til å tenke på en eller annen gammel kjæreste er det bare å glemme det. Men det er refrenget som er best. I hope I treat her kind, and don’t mess with her mind, when she starts to see the darker side of me. Jaja, er det kanskje litt emo når jeg tenker etter? Men jeg liker det!

8: Sugar Mountain

Neil Young skrev denne sangen som nitteåring etter at han da var blitt for gammel til å komme inn på ungdomsklubben han hadde pleid å henge på. Bandet hans og dama hans kom fortsatt inn, mens Neil måtte stå utenfor og kikke inn. Så dette er altså en sørgelig sang om tapt ungdom. Fra en nittenåring. Det er jo patetisk, men låta er så fin at han slipper unna med det. Slasken.

9: Southern Man

Ganske close race mellom denne og Alabama egentlig. Vi gir seieren til Southern Man på grunn av mer og tøffere gitar. Dessuten er After the Gold Rush en bedre plate enn Harvest.

10: My Heart

Jeg tror Sleeps with angels er den siste virkelig gode Neil Young-plata med nytt materiale. Den kom i 1994, så det er jo en god stund siden. Ikke dermed sagt at alt derfra og ut har vært dårlig, men han har jo et rykte å leve opp til, og det har han ikke klart siden nittitallet altså. Skulle jeg mene. My Heart er kanskje ikke egentlig den beste låta på den plata, men det er den jeg spiller. Og det er mest på grunn av refrenget: Somewhere, somehwere, I gotta get somewhere. It’s not too late, it’s not too late
I’ve got to get somewhere. Det er vel en bra oppsummering av mannens karriere egentlig. Alltid på vei et eller annet sted. Alltid i bevegelse. Ikke alltid like god,noen ganger til og med ganske dårlig, men aldri kjedelig. Og det ligger et håp der. Det er ikke for sent. Jeg må komme meg et sted. Jeg tror det egentlig ikke, men kanskje kanskje kanskje har mannen ett virkelig bra album igjen inne i den skranglete gamle kroppen?

Jeg har ikke sluttet å håpe.

Lyst til å høre sangene nå? Her er de på Spotify, med litt attåt.

Klipp

Neil Young to Induct Tom Waits Into Rock Hall of Fame

As if Tom Waits getting inducted into the Rock and Roll Hall of Fame next month wasn’t a cool enough news story already, it just got an epic injection via the addition of another NorCal-based icon to the ceremony: Neil Young will do the honors of providing the speech for Waits’ induction, Rolling Stone reports.

Neil Young er et passende valg her skulle jeg mene.

Hummer og kanari

Blindeskrift på operaen

I mai en gang var jeg en tur i hovedstaden, og da var det jo påkrevet med et besøk nede på den nye operaen vår. Kameraet var med, bilder ble tatt, og planen var vel opprinnelig å vise noen av bildene her på bruket i etterkant. Men så forsvant kameraet ut av syne en stund, og ute av syne er ute av sinn, men i forkant av siste helg så ble kameraet etterlyst og gjenfunnet. Dessverre hadde jeg nær sagt, for det kunne vært kjekt med et nytt.

Men i de seks ukene som har gått siden osloturen så har vel operabygget rukket å bli ihjelfotografert, så det blir ikke noen bilder i denne omgangen unntatt dette ene:

Dette kom ihvertfall som en overraskelse på meg, men operaen er altså full av blindeskrift!

Eller Braille, som det jo egentlig heter da.

Nå trodde jeg at jeg var jævlig smart og unik som skrev om dette, men om man googler blindeskrift operaen så finner man kjapt ut at man ikke er unik i det hele tatt, men at dette forlengst har blitt påpekt både av Andre Folk og av Fr.Martinsen.

Skjønt, kanskje er man litt unik allikevel, for såvidt jeg kan se så er det enda ingen som har fortalt hva det faktisk står skrevet med blindeskrift på operaen, før jeg altså gjør det nå:

På bildet over står det:

You were born to rock,
You’ll never be an opera star

Ja folkens, hele operaen er altså dekorert med teksten til Neil Youngs fine låt Opera Star, hentet fra det undervurderte albumet Re-ac-tor


Lyrics | Opera Star lyrics

Noen syntes nok det var en god ide, basert på  sangtittelen, men når man oppdaget hvordan teksten egentlig gikk så skjønte man jo at dette var en rimelig dårlig ide. Jeg mener:

So you stay out all night
Gettin’ fucked up
In that rock and roll bar

Det er jo ikke sånn man vil ha det, folk skal droppe å drikke seg dritings på en eller annen mørk bule, men heller komme til operaen og mingle. Dette kunne blitt en skandale!

Men man visste selvsagt råd, for å hindre at blinde eller svaksynte skal kunne komme seg opp på operataket, la fingrene gli over veggene, og finne ut hva som faktisk står der, så la man inn ujevnheter og avsatser som var så vanskelige å få øye på, på veien opp, at det rett og slett ville være forbundet med stor fare å slippe folk uten full førlighet og synet i orden løs på egen hånd der nede i Bjørvika.

Men de hadde altså ikke regnet med Hjorthen, og nå blir det skandale!

%d bloggers like this: