web analytics

Tag Archives: nettliv

Hummer og kanari

Skal Stoltenberg delta i nettdebatten?

Breaking news on Twitter
Creative Commons License photo credit: Mickipedia

Nå til påske er det syv år siden jeg begynte som nattevakt. Det markerer på en måte også starten på min ferd ut i nettdebattenes grumsete farvann. Fra stort sett hyggelige stunder, riktignok ispedd noen skikkelig episke krangler,  på et Ringenes Herre-forum, via jobb som frivillig og ubetalt moderator for Dagbladets gamle diskusjonsforum for Midt-Østen og internasjonal politikk, en kort periode som moderator for Dagbladets gamle chattetjeneste, og så til egen blogg. Ispedd mer eller mindre vellykkede forsøk på å bidra til bloggsamfunnet gjennom Bloggblogg, Sonitus og Tordenblogg. Blant annet.

Mye har forandret seg på disse syv årene. I starten var det å bruke tid på å kommunisere med andre på nett noe fryktelig obskure greier. Ihvertfall tror jeg det var det inntrykket alle dem som ikke var på nett satt igjen med. Og de var jo i flertall. Kommentarer av typen “skaff deg et liv” florerte, de er det mye sjeldnere å se nå til dags. Fortsatt dukker det opp presumptivt intelligente folk som snakker om nettet som om det er en kloakk, noe fullstendig meningsløst som det ikke er grunn til å bruke tid på, men de blir færre og færre. Og kjennetegnes gjerne av at de selv aldri har prøvd å svømme på dypt vann på nett, og ikke egentlig vet hva de snakker om.

Mitt eget syn på nettdebattene har gått i bølger. Fra å være happy-go-lucky “hei, dette er jo dritkult”, og masse glede og optimisme, til noe mer pessimisme og tvisyn. Fra å sette veldig pris på det sosiale aspektet ved blogging og nettdebatt, til også å innse at det sosiale aspektet like gjerne kan oppleves hemmende og kanskje til og med ødeleggende. Og kritikerene har jo av og til rett, noen ganger er det kloakk. Men ikke så ofte som de tror, og i den senere tid synes jeg oftere og oftere at den virkelig gode debatten har fåregått på nett. Ikke i massemedia.

Men man må vite hvor man skal finne den, og det er ikke så ofte at det er i leserkommentarer under avisartikler akkurat.

Oldskool-nettdebatt
Oldskool-nettdebatt

Massemediene har gått fra å se på nettdebatt som noe greier som kanskje kan generere klikk, men som de ellers ikke helt vet hva de skal gjøre med, til å snakke varmt om nettdebattens viktighet. Når jeg var moderator for Dagbladet forsøkte jeg flere ganger å kontakte de ansvarlige for å få hjelp til å klargjøre hvor grensene skulle gå, hvordan man skulle reagere på overtramp, hva de egentlig ville med diskusjonsforumene sine. Som oftest fikk jeg ikke en gang svar på spørsmålene mine. Det fantes verken tid eller vilje til å prioritere nettdebatten.

Dette har endret seg, nå debatteres nettdebatten opp, ned og i mente, Jens Stoltenberg er på Twitter, Siv Jensen er på Facebook, og Bård Vegar Solhjell blogger jevnlig, og spør leserene sine om hvordan man kan oppnå samtale og demokratisering, ikke enveiskommunikasjon og hype. Dagbladet er i ferd med å få skikk på sine kommentarfelt, og i Teknisk Ukeblad skriver nettsjef Anders Brenna at Jens Stoltenberg bør delta i nettdebatten. For nettdebatten er lik samfunnsdebatten. Og omvendt.

Anders har nok tatt litt mye Møllers Tran, for fortsatt er det nok sånn at det er debatten i massemediene som er viktigst for politikerene. Men gjør det noe? Stoltenberg vil aldri ha noe problem med å få en kronikk på trykk i en av de store avisene, og gjennom nettutgaven, Twingly, Bloggurat og avisenes kommentarfelt, så kan en kronikk være et  godt bidrag til nettdebatten, selv om den ikke er publisert eksklusivt på nett.

Om politikerene vil bruke tid på å være tilstede på nett, og i nettdebatten, så er det brillefint det, men om de av en eller annen grunn finner det meningsløst, bortkastet tid, så synes jeg i grunnen det er helt greit om de får slippe også. Selv om jeg også mener at de i det minste kan ha mye utbytte av å lese litt nettdebatt innimellom.

Nå debatteres nettdebatten over alt. Moderering, ikke-moderering. Fullt navn eller anonym? Hva med pseudonym? Hvordan gjør vi nettdebatten bedre? Hvordan utnytter vi dens demokratiske potensiale? Hvordan gjør vi nettdebatten viktig?

Jeg har brygget på det en stund, og nå kjenner jeg det kommer for fullt. Jeg begynner å bli skikkelig lei av debatten om nettdebatten.

For trenger den være viktig? Kan vi ikke la det demokratiske potensialet seile sin egen sjø? Trenger nødvendigvis nettdebatten være så fryktelig bra for å være viktig? Og hva er egentlig viktig?

Bloggehypen, som i sin tid bygget på ideen om at bloggere skulle være et korrektiv til media, og en mulig politisk maktfaktor, har ridd bloggsfæren som en mare. Vi trenger ikke overføre den hypen til den generelle nettdebatten.  Nettdebatten trenger ikke være verken bra eller viktig. Alle aktører som i disse dager klør seg i hodet og lurer på hva de kan gjøre for å skape en bedre nettdebatt kan notere seg denne setningen:

God nettdebatt handler om å skape en arena der folk møtes for å snakke sammen, ikke forbi hverandre.

Så enkelt, og så vanskelig er det.

For meg har nettdebattenes gevinst vært nettop det at det har vært en arena der jeg har kunnet møte folk med erfaringer og kunnskaper som jeg ikke finner i eget nærmiljø. Jeg deltar ikke i nettdebatter fordi jeg tror at jeg vet best, og ønsker å overbevise andre om at det er slik. Jeg gidder ikke bruke tid på den typen debatter der det handler om å vinne.  Sånt er moro en stund, men blir etterhvert bare slitsomt. Jeg deltar i nettdebatten for å kunne komme med mine perspektiver på ting, og for å kunne få andres perspektiver i retur. Jeg deltar fordi jeg liker å snakke med mennesker som liker å snakke med meg.

2397881577_27e294dca9_mPetter Stordalen er på Twitter. Han har 1548 followers, hvorav jeg er en av dem. Selv følger han nå 13 stykker, blant andre Al Gore, Barack Obama, Demi Moore, Ashton Kuchter og Regnskogsfondet. Det blir ikke så mye dialog av det. Det blir enveis kommunikasjon bare, og det er ikke særlig interessant. Her forleden åpnet han det nye hotellet sitt i Larvik, sammen med Hagen og Treschow. Da twittret han om det:

Ps sjekk ut Farris Bad på nett. Utrolig hva man får for 500 millioner!!!

Da hadde jeg fryktelig lyst til å twittre et svar tilbake med et bilde av meg selv i hotelluniformen, og teksten: Utrolig hva man får for 20 kroner i nattillegg. Men jeg gadd jo ikke det, siden Stordalen gjennom hvem han følger på Twitter ganske åpenbart signaliserer at han ikke er interessert i å bruke dette mediet til å føre dialog med folk flest.

Nå har ikke jeg noe i mot Stordalen, tvert i mot egentlig, men dette illustrerer hvilke fallgruber som ligger i deltakelse i nettdebatten. Hvis du ikke gjør det ordentlig, så slår det tilbake på deg selv. Da er det bedre å la være, og la folk få prate videre i fred.

PS: Her generaliserer jeg så klart, ut i fra hva det er jeg setter pris på ved å delta i samtalen på nett. Det finnes flere perspektiver, og flere veier til målet om en god nettdebatt. Jeg kunne sikkert skrevet noen tusen ord til om dette, men denne posten er vel strengt tatt alt for lang allerede. Jeg kommer nok tilbake til saken før eller siden. I mellomtiden anbefaler jeg f.eks Hannes post om Twitter,  eller FjoseBergs post om det samme. Mer om sosiale medier via Bloggurat her.

Hummer og kanari

Nettliv og commie care

Det er rart å tenke på at det bare er noe sånt som ti-elleve år siden jeg tok mine først vaklende skritt ut på det store stygge internettet, inspirert av Habbens  beretninger om porno og nakne kjendiser. Jeg var med andre ord ikke spesielt tidlig ute med å komme meg på nett.

På den tiden var verden fortsatt ung og naiv, og det fantes verken blogger (jojo, det fants kanskje blogger, men de var i så fall ikke mange, og het noe helt annet) eller elitebloggdebatter. Men YahooChat fantes, og siden utvalget av nordmenn var begrenset hendte det ikke rent sjelden at man kom i snakk med folk fra det store utland. Det var ganske lærerikt.

Man lærte f.eks fort at indere og pakistanere var umulige å kommunisere med på nett. De var rett og slett rare og ute av stand til å forstå humor hele gjengen, til tross for at engelskkunnskapene ellers var ganske gode. Briter og amerikanere var naturlig nok mye lettere å snakke med.

YahooChat på den tiden var nesten litt som en global landsby. Selv om man selvfølgelig kommuniserte mest med nordmenn, så var det aldri noe problem å finne noen fra den store verden å veksle ord med hvis man følte for det. Det slo meg her om dagen at etterhvert som fler og fler folk har funnet seg en plass i et eller annet nettsamfunn så har kanskje den globale landsbyen blitt mer avgrenset? Den store verden er fortsatt bare et par tastetrykk unna, men som regel ender man opp med å kommunisere med folk som i den store sammenhengen befinner seg rett borti gata?

Med dette i bakhodet dumpet jeg innom KevinMD her forleden, og der diskuterte man såvidt amerikansk helsevesen kontra europeisk. Kevin er rimelig skeptisk til “socialized medicin” som det jo heter over there, og jeg tenkte jeg kunne bidra til diskusjonen med en liten kommentar. Som første gangs kommentator prøvde jeg å være både høflig og ydmyk, men jeg fortalte at jeg syntes det var ganske underholdende å høre hvordan mange amerikanere så på den europeiske modellen som noe i nærheten av rein ondskap, og det verste som har skjedd menneskeheten siden svartedauen.

Og det tok ikke lang tid før jeg fikk svar fra en fyr som kalte seg for Supremacy Claus, og det tenkte jeg at jeg skulle dele med dere. Ikke bare fordi han kaller meg Dr.H og sier at jeg må være både ung, naiv og ha en veldig god helse, men rett og slett fordi dette svaret var en studie i hvordan man skal skjelle ut noen skikkelig, men på en så underholdende måte at det er umulig å la seg støte. Jeg bøyer meg i støvet!

Dr. H: You have to be young, and very healthy to be that naive. Commie Care, the bubonic plague? Let me think a minute.

Commie Care is Cheap Care. No one in your country gets high tech care. They may wait for fictional high tech care, but no one gets it. Your medicine is the same as ours of 30 years ago, like a rural family practice.

Are there trauma centers? You car accident victims expire at the scene, as Princess Diana did under French Commie Care. No helicopters. No trauma centers. No equipment in the rescue vehicle. Untrained incompetents play around with someone with a tear in her aorta at the scene. They take an hour to travel 4 miles to the hospital. The latter is worthless, except for the autopsy. That is Commie Care for a Princess. Imagine Commie Care for the ordinary person.

Are there any transplants going on in Norway? What is the wait for emergency surgery? Your slacker, Commie doctor goes home at 5 PM. In England, they did not want to give a raise to doctor to $90K. They imported cheap terror doctors. The Brit twits earned their terror bombings. These doctors are so inadequate, they only burned their own buddies.

Hound dogs must be used to find a doctor. When you hunt him down, how much does he want to do for the patient, since he is paid the same as my plumber. Euro docs have the same skill as our nurse practitioners.

When a heat wave hit the Commie Care of France, it could not even provide fans, let alone medical treatment. 11,000 people died in the heat, and got “my solidarity” from Pres. Chirac, on vacation in cool Canada.

As a patient, I would fight Commie Care in the US to the death, because of what it is, Cheap Care.

The left was deserted by the facts 100 years ago. All that remains are lies. The poorest person in the US gets superior care than the wealthiest person in lying, Commie Europe.

Sånn skal det gjøres. Hadde denne karen skrevet på norsk hadde han vært konge av kommentarfeltet til VamPus, det er jeg bombesikker på!

%d bloggers like this: