web analytics

Tag Archives: new orleans

Hummer og kanari

Fridom eller døden

shackles

Neste helg er det premiere på den nye filmen til Quentin Tarantino. Django Unchained heiter den, og er ein slags miks av spaghetti-western og blaxploitation. Jamie Foxx spelar hovudrollen som slaven Django som jaktar på kona si som også er slave, men har blitt seld til den fæle plantasjen Candyland. Det blir ein brutal affære, og filmen har fått ein streng attenårsgrense her i landet. I USA har det vore bruduljer rundt filmen, blant anna fordi karakterane brukar ordet “nigger” omlag annatkvart minutt. Spike Lee nektar å sjå filmen, avdi han ikkje vil vanære sine forfedre, medan andre meinar det er uhøyrt at ein kviting lagar film om dei farga si store tragedie, men heldigvis for Tarantino ser det ut til at det er nok av andre folk som gjerne vil sjå Django gje slaveeigarane ein rikeleg dose av si eiga medisin. Eg også.

Ein heil del av den afro-amerikanske befolkninga synest det et litt pinleg at forfedrane deira var slaver. Kvifor fann dei seg i det? Kvifor gjorde dei ikkje opprør? Årsaka til at dei har slike tankar må nok skuldast på det amerikanske skulevesenet, og kanskje kan media og underhaldningsindustrien få eit spark eller to også. For ikkje å snakke om Onkel Toms hytte, som etablerte nokre stereotyper om afro-amerikanerane som har visst seg vanskelege å bli kvitt. Forestillinga om at slaveriet eigentleg ikkje var så gale, og at slavene sjølv stort sett hadde det ganske fint, har fått leve hos amerikanerane, godt hjulpet av at dei amerikanske slavene faktisk blei fleire i fangenskap, slik at plantasjeeigarane stort sett var sjølvforsynt med slaver sjølv etter at dei ikkje fikk lov til å hente fleire frå Afrika. Men sanninga er at slavene ikkje var dei kvite herrenes lydige slaver i eit kvart henseende. Dei fann seg ikkje i det. Dei saboterte. Dei gjorde opprør. Denne veka var det 202 år sia det største av dei gjekk for seg.

Charles Deslondes var hjernen bak opprøret. Han var født på Haiti, og kanskje var han inspirert av slaveopprøret der, som jo faktisk endte med siger. I USA var han slavedrivar for oberst Manuel Andry, som slavedrivar var han fri nok til at han kunne reise relativt fritt rundt i området. Det gjorde han, og fikk på det viset organisert eit opprør. Medan den kvite overklassa var opptatt med å feire karneval, og hæren for ein stor del var opptatt av å krige med Spania, gjekk dei til åtak seint om kvelden den åttande januar 1811. Manuel Andry blei overraska med ein øks i hovudet på soverommet sitt. Han overlevde, men sonen hans var ikkje like heldig. Dei tok med seg det dei kunne finne av våpen, og ga seg ut på vegen. Der møtte dei fleire folk, slaver og såkalla “maroons”, slaver som hadde flykta ut i sumpen i Louisiana og danna koloniar der. Dei starta å gå mot New Orleans, og på vegen brann dei ned plantasjar, fekk stadig fleir våpen, og stadig fleire folk. Målet var å ta New Orleans og gjere byen til ein republikk for farga. Til slutt var dei over 500 mann. Dei var tydeleg militært trent, delt opp i kompanier med kvar sin offiser, nokon av dei med kamptrening frå Haiti. Uniformar hadde dei også, og Charles Deslondes leia dei frå hesteryggen.

Ein lokal milits prøvde å stoppe dei, og måtte gje opp, men frå Baton Rouge kom den ordentlige hæren med forsterkningar. Morgenen den tiande januar hadde dei opprørarane på flukt. Dagen etter kunne general Wade Hampton erklære at opprøret var slått ned. Leiarane var drept eller tatt til fange. Blant dei Charles Deslondes, som aldri blei stilt for retten. I staden kappa dei henda av ham, skaut ham først i det eine låret, så i det andre, før dei brakk begge beina hans. Så skaut dei ham i overkroppen, og før han hadde rukket å døy pakka dei ham inn i ein bunt med høy og tente på ham. Dei som fekk ein slags rettssak var ikkje mykje heldigare. Atten stykker blei dømt til døden, halshugd, og hovudene deira blei vist frem til andre slaver for å avskrekka dei frå å gjere opprør sjølv. I etterkant sørga styresmaktane for at opprørarane blei fremstilt som ein gjeng med skurkar og bandittar ute av kontroll. Det er først i dei seinare åra det har komet frem at opprørarane var godt organiserte med eit klart politisk mål.

Trudde dei verkeleg at dei kunne klare det? Å innta New Orleans, og gjere byen til ein republikk for frigjorte slaver? Dei må nesten ha trudd det. Dei må i kvart fall ha visst at når dei reiste seg mot slaveeigarane var det ingen veg tilbake. Det var fridom eller døden. Kanskje meinte dei at det var betre å døy i kamp for fridom, enn å leve heile livet som slave? Eg veit ikkje.

Django Unchained er nok meir inspirert av Tarantinos filmsamling enn av virkelege hendelser, men kanskje nokon ein gong kjem på tanken om å lage film av Charles Deslondes og opprøret hans i 1811? Det er ein film eg gjerne vil sjå.

Bok og Film

Hjorthen leser bok: Blues for New Orleans

New Orleans is Flooded
Creative Commons License photo credit: Spiritwood Images

Når Katrina traff New Orleans, dikene brast, og kaos, forvirring, død og ødeleggelse ble sluppet løs på den vakreste byen i USA, så var det en hendelse for historiebøkene.

Samtidig skapte katastrofen et vell av historier, der bare en ganske liten del av dem noen gang vil få plass mellom to permer. Noen av dem er gode og oppbyggelige historier om det gode i oss, som noen ganger viser seg i de man minst skulle tro hadde det i seg.

Som hos Jabbar Gibson, den småkriminelle fyren med flere dommer bak seg for biltyveri, besittelse av kokain m.m. Når Katrina traff stjal Jabbar en forlatt skolebuss, kjørte rundt i New Orleans til han hadde fyllt bussen med 70 flomofre, og kjørte dem til sikkerhet syv timer unna i Houston, Texas. Gibson var 20 år gammel.

Historier om mennesker som viser enormt mot og styrke i en krisesituasjon. Som Rosezina Jefferson som var gravid, og veene hadde begynt, da hennes fem år gamle sønn fikk et astmaanfall. Rosezina hoppet ut fra andre etasje, ned i flomvannet, og svømte en halv time for å hente hjelp. Med veer. Hun ble reddet og flydd til Baton Rouge, der hun fødte en sønn. CNN hadde saken, og på TV gråt hun:

“I’m happy about this baby… but I miss my other baby.”

En venn av Rosezina så innslaget, og ringte sykehuset med den gledelige beskjeden at hennes “other baby”, den fem år gamle sønnen med astmaanfallet, også var blitt reddet ut, befant seg i Houston Astrodome, og hadde det etter forholdene bra.

En sekretær på sykehuset i Baton Rouge kjørte hele natten, 300 miles, til Houston og tilbake for å hente sønnen.

Det er også historier om ineffektive systemer, og ren og skjær dumskap. Som da to løytnanter og helkopterpiloter i den amerikanske marinen reddet mer enn hundre stykker, bare for å få en streng reprimande fra sine overordnede. Deres oppgave var å fly forsyninger til militærbaser, ikke redde flomofre fra New Orleans. En av pilotene skal ha blitt så rasende over reaksjonen at han ikke klarte å la være å gi sine overordnede en overhaling tilbake. Med det resultat at han ble midlertidig tatt ut av aktiv flyvetjeneste og omplassert til en kennel i Pensacola.

Keeping Watch: A Coastie keeps a sharp lookout from a helicopter over flooded New Orleans
Creative Commons License photo credit: Tidewater Muse

Andre medlemmer av avdelingen protesterte på en litt mer stillferdig måte, ved å fjerne merkene på uniformen der det sto “So Others May Live”

Så slipper vi heller ikke unna historiene om menneskenes iboende anlegg for ondskap. Politiet i Gretna stengte hovedåren ut av New Orleans over til vestsiden av Mississippi, broen Crescent City Connection, og skjøt varselskudd mot mennesker som forsøkte å unnslippe den veien:

Mens vi nærmet oss broen, dannet væpnede politimenn fra Gretna en linje foran foten av den. Før vi var kommet nær nok til å snakke, begynte de å skyte over hodene våre. Dette sendte folkemengden flyktende i alle retninger.

På spørsmål om hvorfor, så var det fordi de ikke ville åpne Gretna for hordene som visstnok hadde plyndret New Orleans.

Vi skal ikke ha noen Superdome i vår by.

329-707
Dette handlet om mer eller mindre dårlig skjult rasisme, en rasisme som var enda tydeligere i nabolaget Algiers Point. Et område som gikk klar av ødeleggelsene, og holdt seg tørt. Der dannet innbyggerene en milits, der man for å holde flyktninger unna sperret gatene med tømmer og nedblåste trær, fant frem det man hadde av våpen, pistoler, rifler, hagler, og minst en maskinpistol av typen Uzi, og begynte å patruljere området på jakt etter folk som ikke hørte til der.

De aller fleste innbyggerene i Algiers Point er hvite, mens områdene rundt er overveiende svarte. Alle i militsen var hvite, og det utviklet seg etterhvert til en ren jakt på fargede mennesker. De som har mage til det kan lese mer om dette i The Nations glimrende, men skremmende stykke her, om Katrinas skjulte rasekrig.

tinroofDet er mot dette bakteppet James Lee Burke har skrevet kriminalromanen The Tin Roof Blowdown. Enda en roman i den kritikerroste serien om New Iberias hardt prøvede politietterforsker Dave Robicheaux. Seksten bøker har det blitt om denne karen, siden den første i 1987, men her går det fortsatt ikke på rutinen. 

Historien spinner rundt forsikringsagenten Otis Baylor og hans familie, som når orkanen treffer har det trygt og godt i sitt hjem i ett av de områdene som gikk klar av det verste. En generator sørger for strøm og isbiter til Jack Daniels, og Baylorfamilien bryr seg filla om at nabolaget er forvandlet til en stinkende kloakk. Men skjebnen er ikke ferdig med å kaste møkk på vifta riktig ennå. Fire fargede småkriminelle er på tokt i nabolaget, og innen to av dem rekker å bli skutt ned utenfor Baylors hus, så har de plyndret et av nabohusene, og funnet mer enn de kunne forvente av både det ene og det andre.

Robicheaux og hans kolleger fra New Iberia er utlånt til New Orleans for å bistå med etterdønningene av katastrofen, og ganske snart har vi en ganske innfløkt sak i hendene som involverer en forsvunnet narkoman prest, mafia, FBI, Al Quaida, blodige diamanter, narkotika, drap, tortur, en hel haug med penger, og en skurkejævel av den aller verste sorten som har lagt sitt hat på Robicheauxs datter Alafair.  

Nå er det jo ikke slik at The Tin Roof Blowdown er noe revolusjonerende nytt fra Burkes hånd. Han beveger seg i det samme landskapet han pleier å bevege seg i, med den vanlige miksen av gangbangers, organisert kriminalitet, korrupt næringsliv, og innmellom også et og annet normalt menneske som gjør så godt man kan. Robicheaux har fortsatt lyst på en drink, mens hans venn og tidligere kollega, Clete Purcell, fortsatt drikker ved hver eneste anledning, og er en løs kanon på dekk.

Plot har aldri vært Burkes store styrke, det er personen Robicheaux som hever bøkene hans over det vanlige krim-tramset, og heller ikke i denne er plotet det viktigste eller det som gjør boka verdt å lese.

Det som gjør The Tin Roof Blowdown til en av de beste Robicheauxbøkene er at den virker å være skrevet i en blanding av glødende sinne og bunnløs sorg. Sorg over det som en gang var New Orleans, og kanskje aldri blir det samme igjen. Sinne rettet mot dem som gjorde katastrofen mulig. Robicheaux har alltid vært en mann som befinner seg i skjæringspunktet der han både tar all verdens sorg og problemer innover seg, med empati og forståelse, og i det neste øyeblikket har lyst til å gå berserk eller like godt sprenge hele verden i fillebiter. Men aldri har det vært så tydelig som her.

Burke skriver poetisk, det er litterær krim, der han bruker bibelske bilder, og trekker inn både William Blakes The Tiger, og Voltaires Candide. Det siste er nå forresten bortkastet på denne leseren ihvertfall, men resultatet ellers er, om du ikke har skjønt det allerede, nok en strålende Robicheaux-roman.

Det eneste problemet med romanen er at uansett hvor god den er, så er den ikke i nærheten av å tangere virkeligheten, og alt som skjedde under, og etter at Katrina traff New Orleans, og dikene brast. Men en god krim, det er det.

%d bloggers like this: