web analytics

Tag Archives: oppvekst

Bok og Film

Hjorthen leser bok og ser film: Til Huttetuenes land

I open my mouth, drawing in the breath to shout his name, and he is running, long legs like his father’s, full of health and desperation, running pointlessly. It’s inescapable, what he is running from, but in the instant before I shout his name I am glad, glad to see him running, this boy of mine who will, I think, survive. “Robert!” I shout, at exactly the same time as his father, but Robert is heading down the street, head up, arms pumping. He won’t go far.

“Robert!” his father shouts again.

I am glad, oh so glad. Run, I think joyfully. Run, you sweet bastard. Run!

Dette sitatet er fra novellen Frankensteins Daughter, i Maureen F. McHughs bok Mothers and Other Monsters. En scene som jeg ikke har klart å glemme, muligens fordi jeg har skrevet om den før. Robert er tenåringssønnen med fraskilte foreldre, han bor hos moren, men etter å ha tagget ned politistasjonen og blitt tatt for det har foreldrene besluttet at han skal flytte til faren for en periode. Det er derfor han løper. Og jeg heier på ham. Akkurat som når jeg ser på det forferdelige Supernanny programmet. Når den eplekjekke supernannyen kommer inn og møter barna så håper jeg alltid på at de skal overfalle henne, binde henne med tau, og gi henne en skikkelig timeout innerst i et stort klesskap på loftet. Ja, jeg innser jo at de familiene som er med i dette programmet har havnet i et uheldig mønster som de trenger  hjelp for å komme ut av, men det hjelper ikke. Jeg heier på kidsa.

Akkurat som med stribørsten Hagbarth som aldri gir seg når han har bestemt seg for noe. Jada, jeg er fullstendig klar over at han må lære å tilpasse seg, at det er noen ting man bare ikke gjør, at det er ting som er forventet av ham etter hvert som han blir større, men samtidig så er det en liten del av meg som heier på ham når han nekter å gi seg for voksenovermakten.

I hvert fall når det er noen andre det går utover. Når det er meg han krangler med så har jeg ofte lyst til å bygge et fangehull i kjelleren og gi ham et par dager på vann og brød.

Når Max i filmatiseringen av Til Huttetuenes land biter moren sin og løper sin vei, så tenker jeg på den novellen til McHugh. Jeg tenker på Hagbarth. Jeg tenker på når jeg selv var liten. Og jeg tenker på den følelsen av avmakt man av og til hadde som barn. Når de voksne ikke forsto. Eller ikke var tilstede. Den følelsen av å være alene i verden som faen aldri helt blir borte selv i godt voksen alder. Jeg blir glad for at Max løper sin vei, jeg heier på ham, løp din fine fyr, ikke la deg kue, ikke bli som alle andre. Ikke bli voksen, det er fankern ikke noe å trakte etter. Løp din jævel, løp!

Men det er en meningsløs tanke, og det vet vel Max også innerst inne. Når han kommer til Huttetuenes land, så er det gøy en stund, men til slutt så raser alt sammen. Det er nok best å dra hjem allikevel, når alt kommer til alt.

På Twitter funderer jeg på hva som hadde skjedd om Max hadde blitt værende hos Huttetuene, og aldri dratt hjem. @FrkSolheim svarer at det nok var best at han dro, det ble vanskelig for alle at han var der. @Dybfest tenker at han nok hadde blitt spist opp eller knust om han hadde blitt værende. Jeg spurte etter å ha lest boka for Hagbarth, men ikke sett filmen ennå, og var dermed ikke helt enig i svarene.

Men nå forutsetter jeg at alle kjenner historien, og det er det kanskje ikke alle som gjør? Selv hadde jeg jo ikke lest den før nå nylig, så la oss ta et kjapt resyme. Til Huttetuenes land er en billedbok for barn. Den kom ut i 1964, var visst kontroversiell fordi den er relativt mørk til billedbok å være, i hvert fall den gang, og handler om Max som tar på seg ulvedrakten sin, blir helt på styr, og blir sendt til sengs uten kveldsmat. Den kvelden vokser det frem en hel liten skog på rommet hans, og et hav kommer rullende. Det har med seg en båt, og Max seiler gladelig med den til Huttetuenes land. Huttetuene er svære monsterlignende skapninger med klør og skarpe tenner. De brøler høyt, men Max blir ikke redd. Han stirrer dem inn i øynene, og da blir de så imponert over denne nye Huttetuen at de gjør ham til konge. Da blir det spetakkel, men så blir Max lei av å være konge, han lengter hjem, og dermed tar han farvel. Seiler tilbake over havet og tilbake til rommet sitt, der kveldsmaten fortsatt er varm.

Hagbarth er allerede godt bevandret i fortellerkunstens mange lure knep, han er overbevist om at Max bare drømmer hele greia. Det er jo en naturlig tanke, at det vokser frem en skog på rommet hans er neppe særlig realistisk, men jeg tenker at det er noe mer her. Nå må det sies at boka består av ti setninger, så her er det åpent for tolkninger for å si det slik, men jo. Jeg tenker at Max faktisk er ganske vill av seg, litt mer enn gjennomsnittet, og når han drar til Huttetuenes land så møter han likesinnede. Og så tenker jeg at disse Huttetuene egentlig er ville barn, akkurat som Max, som ikke har dratt hjem igjen. At de gjennom sitt opphold i Huttetuenes land har blitt til monstere. Eller i hvert fall monsterlignende skapninger. At de har vært der for lenge.

Når jeg funderte på hva som hadde skjedd med Max om han hadde blitt værende i Huttetuenes land, så tenkte jeg at han også etterhvert ville blitt til en Huttetu. Jeg skjønte ikke hvorfor det skulle være vanskelig for alle om han ble, og jeg trodde ikke at det var noen fare for at han skulle bli spist. Men det var fordi jeg ikke hadde sett filmen. Nå har jeg det, og nå forstår jeg hvorfor jeg fikk de svarene jeg fikk.

Okay, boka er en klassiker. Alle med barn i rette alder bør sporenstreks kjøpe inn. Men hva med filmen?

Det forekommer meg at dette er en film for kritikerene, mer enn for bøgen, noe som vel understrekes at at Rotten Tomatoes gir den 79% på kritikerratingen, mens publikum nøyer seg med 59%. Det er ikke en film som følger den vanlige formelen for barnefilmer, den er annerledes, og den er kanskje ikke for alle. Selv liker jeg den ganske godt, men er ikke helt overbegeistret heller. Jeg digger starten, jeg har klumpen i halsen når snøhulen til Max blir ødelagt, og jeg føler med ham når han er ensom og ingen har tid til ham. Jeg synes han som spiller Max gjør en kjempejobb, og jeg synes filmen ser aldeles smashing ut. Huttetuene er også fine, og klart inspirert av Maurice Sendaks tegninger i boka.

Men jeg synes den blir litt for lang, og jeg mister rett og slett litt av interessen når Max kommer til Huttetuenes land. Det er et eller annet som gjør at jeg ikke helt klarer å engasjere meg. I hvert fall ikke første gangen, men jeg har sett den halvannen gang med Hagbarth nå, og den vokser faktisk litt på meg etterhvert. Hagbarth henger også godt med, han sitter som et tent lys under innledningen i den virkelige verden, og er også veldig interessert ganske lenge etter at vi møter Huttetuene. Før han også nok synes den blir litt lang, omtrent på det punktet der de drar i gang en sølekakekrig, og det meste etterhver går galt. Men når Max må gjemme seg i munnen til KW er han på igjen, og dette har vi snakket mye om i etterkant. Ja, hele historien egentlig.

– Hvor gammel er Max enkli?

– Tja, tipper han er rundt åtte år gammel?

– Eller ni?

– Ja, eller ni.

– Eller ti!

– Ja kanskje, men da begynner han vel å bli litt for stor til å gå med ulvedrakt?

– Ja, og fire år er for lite til å gå med ulvedrakt.

– Nei det synes jeg ikke, du spretter jo rundt i Spiderman-drakt både titt og ofte, og da går det nok fint med ulvedrakt også.

– Hmmm…

Ellers så handler det vel egentlig om en reise inn i Max sitt følelseliv dette her, Huttetuene er ikke ekte selv om Hagbarth liker å tro det. Forholdet mellom huttetuene Carol og KW speiler kanskje forholdet mellom moren og faren til Max, og Max prøver så godt han kan å skjønne hvordan verden henger sammen. Så drar han hjem til slutt, og hva som hadde skjedd om han hadde blitt værende får vi aldri vite. Men det hadde nok ikke blitt noen happy ending.

Så er det kanskje ikke noen vits å gjøre opprør allikevel da. Ingen grunn til å stikke av. Det blir ikke noe bedre selv om man kommer frem dit de ville holder til.

Men jeg fortsetter nok å heie på de som prøver seg allikevel.

Hvis Jan Garbarek var en revolvermann...

På kjøretøyet skal rånere kjennes #5

Ahhh…min første sykkel var en Apachesykkel omtrent av denne typen her. Den sto vel i uthuset i et år før jeg lærte å sykle på den, tror det var sommeren før jeg fylte tolv. Ja, var temmelig sent ute med den syklingen. Men jeg tok det igjen når jeg først hadde lært det da. Jeg sykla både sent og tidlig.

Kompisene mine hadde også Apache, men det var Svithun-sykler. Min var DBS. Jeg tror salen var litt mer avrundet bakerst enn disse her, og jeg hadde ikke balleknusergiret på stanga, men derimot tre gir på styret. Noe som ikke forhindret meg i å få skrubbsår på pungen ved en anledning, men det er vel sånt som hører med.

Hva skjedde med Apachesykkelen min? Jeg byttet den ut med en racersykkel med tolv gir og bukkehornsstyre et par år senere. Tror faktisk noen til og med betalte med 500 kroner for den?

Raceren var fin den, men det er Apachen jeg husker best!

Hummer og kanari

Voldelige lærere

Schoolklas begin jaren '50 / Dutch classroom around 1950
Creative Commons License photo credit: Nationaal Archief

Jeg leser om lærere som går på selvforsvarskurs for å være i stand til å forsvare seg mot voldelige elever, og det får meg til å huske på en lærer skråstrek miljøarbeider jeg hadde en gang på ungdomsskolen den gangen for lenge siden. Jeg husker ikke lenger hva han het, men det er ikke så viktig, det som er viktig er at han visstnok kunne karate. Vi elevene syntes han var ganske kul, han spilte vel el-gitar også om jeg ikke tar helt feil. Men altså karate.

En kveld var det noe rabalder. Et par av gutta var litt krakilske, og denne læreren skråstrek miljøarbeideren hadde kveldsvakt. Det ble litt knuffing, litt høye stemmer, og plutselig står vår mann der i karateposisjon. Klar for action. Bring it on liksom.

Jeg var lidenskaplig opptatt av Bruce Lee på denne tiden, syntes dette var fryktelig spennende, og håpet noen skulle gjøre et utfall slik at vi fikk se om han virkelig kunne karate, eller om det var mest bare skryt.

Dessverre så kokte det hele bort i kålen.

Kokte bort i kålen gjorde det ikke den gangen en av gutta ble skikkelig forbanna og fikk det for seg at han skulle banke vaktmesteren. Geir Roger gikk i åttende, var stor som en mann, og sterk som en bjørn. Kan godt hende han hadde klart å ta gamle vaktmester Groven, men han fikk aldri sjansen. En av lærerene kom til unnsetning. Bevæpnet med to pekestokker i plast gikk han mot Geir Roger, fiket til ham i ansiktet med pekestokken. Geir Roger var ikke den som ga seg, men hver gang han kom nær nok så smalt det en pekestokk over kinnet hans. Til slutt måtte han melde pass. Dett var dett. Vaktmesteren slapp juling. Pekestokken var like hel. Geir Roger fikk noen kledelige røde striper på kinnene. Læreren som hadde svingt pekestokkene luktet fortsatt fjøs.

Kanskje er løsningen på disiplinproblemene i skolen såre enkel? Ut med nymotens tekniske hjelpemidler, inn med den gamle gode pekestokken?

Og ja, dette var i Telemarken, og jeg vil ikke se bort i fra at denne læreren hvis navn skal få være unevnt og Ingvald Godal kjenner hverandre…

Hvis Jan Garbarek var en revolvermann...

Kunsten å selge #17

Som rutinerte og trofaste lesere allerede vet, så gikk jeg på internatskole fra fjerde klasse og ut grunnskolen. Vi kan være kule og late som om det var en kostskole ala Langåsen Pensjonatskole, eller kanskje noe engelsk eller sveitsiske greier, men sannheten er jo at det var en skole for elever som av en eller annen grunn ikke fikset den vanlige skolen så bra. Trollskole om dere vil.

Men vi var ganske snille altså!

Denne reklamen her fikk meg til å huske den gangen denne internatskolen oppdaget appelsinjuicens fortreffelighet, og satte det opp på frokostmenyen. Og det var jo bra, for c-vitaminer er sunt, og godt er det også. Men tror dere vi fikk så mye appelsinjuice i glasset som damen på reklamen mener vi burde ha? A Full Big Glass?

Nope. Vi fikk et kvart lite kjøkkenglass til frokost, og det var det.

Når jeg spurte hvorfor vi ikke fikk mer, så forklarte de at dette var alt vi trengte av appelsinjuice, og drakk vi mer så var det rett og slett ikke sunt lenger.

I ettertid mistenker jeg at appelsinjuicerasjoneringen hadde mer med budsjetter enn helsehensyn å gjøre, men hva vet jeg om hva som var anbefalt på 70-tallet? Jeg tok det uansett ikke så tungt, jeg gikk heller ned på Bua og kjøpte meg en flaske 0.33 cola. Den kostet 2.50, inkludert pant.

Skitt, nå kan jeg vel like gjerne gå av med pensjon, jeg har begynt å snakke om hva ting kostet når jeg var ung!

Hummer og kanari

Journalist? Jeg?

Selv hadde jeg ingen sterke meninger om emnet, jeg var mest opptatt av jenter og fotball, men noen velmenende sjeler hadde fått det for seg at jeg, som var så flink til å skrive, burde bli journalist. Noen kjente noen som jobbet i NTB, og det var visst svære greier, og med mine evner så var det ikke noen tvil om at det var den veien jeg burde sikte meg inn på. Sa dem. Siden fintene mine ikke var på et nivå der jeg kunne forvente snarlig tilbud om proffeventyr i England, og draget på jentene strengt tatt heller ikke var så bra at det kunne gjøres til en karrierevei, så jattet jeg med og takket ja når skolen ordnet det sånn at jeg kunne være utplassert hos Telemark Arbeiderblad hver mandag i niende klasse. Det gikk ikke så bra.

Første dagen på jobb fikk jeg lov til å være inne i avishuset i Øvre Hjellegate, jeg fikk noen arbeidsoppgaver som passet til mitt kompetansenivå, og så kom det en eller annen fyr bortom for å slå av en prat. Han la an en småfleipete tone, og da tenkte jeg det var greit å svare med samme mynt, så når han spurte hvor jeg kom fra, så svarte jeg som sant var at jeg nok kom hjemmefra. Resten av den høsten sto jeg hver mandag ute i bakgården med feiekost og feide asfalten fri for døde blader. Skolen fikk tilbakemelding om at jeg hadde vært frekk i kjeften, og jeg fikk klar beskjed om at sånn gikk det ikke an å oppføre seg om man ville ha et bein innenfor noe sted. Så det var den journalistdrømmen. Heldig for meg at den ikke var min.

Tidligere i høst takket jeg nei til en mulig jobb som journalist i Firdaposten. Ikke fordi jeg ikke hadde lyst, men timingen var feil, dessuten var det uaktuelt for meg å si opp en fast jobb for et mer eller mindre usikkert vikariat. Da dukket andres journalistdrøm på mine vegne opp igjen. Takke nei til journalistjobb? Var jeg blitt gal? Tenk på pengene! Og samtalene! Statusen! At det ikke var en fast stilling kunne jeg ikke ta hensyn til, for det var ingen som begynte med fast jobb i den bransjen der.

Nå var ikke pengene så fryktelig mye å skryte av, dessuten har jeg snakket med Dag i Firdaposten flere ganger allerede, og det er ikke så mye å trakte etter. Det hadde sikkert vært kjekt, jeg er ganske overbevist om at jeg kan skrive om vårens første blåveis bedre enn de fleste, men det er fortsatt ikke slik at det bor en journalist inne i magen min som skriker etter å komme ut. En arrogant bedrevitende kommentarskribent, kanskje, men en lokaljournalist? Nei, ikke i min mage. Sant å si er jeg litt forundret over at mange åpenbart mener at journalistikken skal være den eneste rette vei for en slik som meg. Jeg burde heller fått langt mer kred for at jeg holdt ut i kommunehelsetjenesten i åtte måneder, spør du meg og sikkert hadde jobbet der ennå hvis det bare ikke var for at det ikke var noen fast stilling å få. Helsevesenet har jo det til felles med mediebransjen, det florerer av tvilsomme midlertidige ansettelser, og jeg ble altså gående på tremånederskontrakter. Det gidder man jo ikke i lengden om man har mulighet til å få noe annet.

Det var ellers en frustrerende jobb på mange måter, men man visste i det minste at den var viktig. Hvor ofte opplever egentlig journalistene i landets mange lokalaviser at det de gjør er viktig? Selv velger jeg morsomt foran viktig mesteparten av tiden, det er ikke det at alt trenger å være viktig hele tiden, jeg tenker bare på hva som gir mest status her. Ideelt sett burde det vært en sammenheng mellom hva som er viktig og hva som gir kred?

En hustrig høstdag sent i november 1982 satte jeg fra meg feiekosten og overlot bakgården til Telemark Arbeiderblad til sin egen skjebne. Jeg tror ikke noen merket at jeg forsvant, kanskje med unntak av vaktmesteren som nå måtte feie bort høstløvet på egen hånd. Etter jul begynte jeg i utplassering hos Bentronic i Rektor Ørnsgate, Skiens første videobutikk, der hyllene var fulle av videovold, og bakrommet fullt av VHS-kassetter med porno, skjult bak tilsynelatende tilforlatelige sportstitler. Cannibal Holocaust og Erotic Nights of the Living Dead ga atskillig mer kred i kameratflokken enn oppholdet i TA gjorde.

Man skal aldri si aldri. Om tilfeldighetene vil det slik og sjansen byr seg igjen, så kan det godt hende jeg hopper på journalisttoget og ser hvor det fører hen. Jeg er jo et skrivende menneske. Men om jeg aldri ender opp som journalist, så er det faktisk helt greit.

%d bloggers like this: