Jeg husker ganske lite fra barndommen. Noen ganger lurer jeg på om jeg husker ganske lite fra voksenlivet også, men det er nå en annen sak. Men altså barndommen. Jeg husker lite, men av og til kommer det glimt, ting som jeg har glemt, som plutselig dukker opp, og forsvinner igjen. Det kan være ting, små opplevelser, lukter, jeg vet ikke hva. Ja, dere vet antagelig hvordan det er. Jeg regner med at dette er ganske allmengyldig, selv om jeg har inntrykk av at folk flest husker mer fra sin barndom enn det jeg gjør.
Men hukommelsen er en slu jævel, den tilpasser seg situasjoner, og er særs upålitelig. Jeg har et tidlig minne fra barndommen av at jeg sitter på et persisk teppe foran barskapet til gamlingen og er baby. Jeg har på meg blå babyklær. Men sannsynligvis husker jeg ikke dette i det hele tatt, men derimot et bilde av meg på et persisk teppe foran barskapet til gamlingen. Og etterhvert som åra går så er det vanskelig å vite hva som er ekte minner, og hva som er skyggebilder av andre minner, bilder, noe som har blitt fortalt en, noe som kanskje aldri har skjedd, noe som har skjedd med noen andre.
Så jeg vetta fankern jeg, om det er noen vits i å notere ned sånne små bruddstykker av glemte minner som dukker opp. Erstatter jeg bare minnene med nye minner om at jeg skrev dem ned, og at vi kanskje snakket om det i kommentarfeltet etterpå? Og hvem bryr seg egentlig? Bryr jeg meg? Gjør du?
Men altså, grunnen til at jeg skriver dette var at jeg fikk et sånt minne-flashback tidligere i kveld. Flopsy holdt på med å organisere skapplassen vår når jeg kom hjem fra jobb. Til det hadde hun kjøpt inn noen nye trådkurver, og Hagbarth holdt på å leke med esken som disse trådkurvene hadde vært i før de ble pakket opp og tatt i bruk. Han krøp inn i esken, lukket igjen, påsto at det var en båt, og at stuegulvet var havet.
Et ganske lite hav formodentlig. Lopphavet kanskje?
I hvert fall fikk det meg plutselig til å tenke på at jeg selv hadde lekt med en lignende stor eske når jeg var liten. Men jeg lekte ikke at det var en båt, jeg tegnet knapper inne i esken, og lekte at det var en heis. Så da var det å ta esken over hodet, trykke på knappen, og så gå vente på at heisen skulle gå opp i andre etasje. Også husker jeg at jeg lurte moren min til å ta heisen sammen med meg. Vi tok esken over hodene våre, trykket på knappen, og forsøkte å gå opp trappen.
Det endte med at hun dunket hodet sitt, og det var vel den leken antar jeg. I hvert fall er det slik jeg husker det.
Jeg husker ikke hvordan hun så ut, jeg vet ikke hvor gammel jeg var, alt jeg husker er den magiske følelsen av at en eske kunne bli en heis, og den milde skuffelsen over at når alt kom til alt så var den bare en eske som en liten gutt hadde tegnet knapper som egentlig lignet skuffende lite på vanlige heisknapper.
Dere ser hva jeg mener? Her er jeg allerede i gang med å tolke dette minneflashbacket ditt det passer meg i dag. Husker jeg egentlig den magiske følelsen? Eller den milde skuffelsen? Eller er dette noe jeg smører på etterpå for å gjøre meg interessant?
Egentlig husker jeg kanskje bare esken, tusjen, heisen, og dunket?
Kommer Hagbarth til å huske at jeg ikke kunne skyve eskebåten hans helt til land fordi det sto en annen eske i veien som jeg ikke gadd å flytte på fordi jeg egentlig holdt på å sortere gamle klær, og ikke hadde tid til å leke like mye med ham som han gjerne ville?
Vil han huske magien eller skuffelsen?
Kontakt