web analytics

Tag Archives: oppvekst

Hummer og kanari

Huskeglemme

Jeg husker ganske lite fra barndommen. Noen ganger lurer jeg på om jeg husker ganske lite fra voksenlivet også, men det er nå en annen sak. Men altså barndommen. Jeg husker lite, men av og til kommer det glimt, ting som jeg har glemt, som plutselig dukker opp, og forsvinner igjen. Det kan være ting, små opplevelser, lukter, jeg vet ikke hva. Ja, dere vet antagelig hvordan det er. Jeg regner med at dette er ganske allmengyldig, selv om jeg har inntrykk av at folk flest husker mer fra sin barndom enn det jeg gjør.

Men hukommelsen er en slu jævel, den tilpasser seg situasjoner, og er særs upålitelig. Jeg har et tidlig minne fra barndommen av at jeg sitter på et persisk teppe foran barskapet til gamlingen og er baby. Jeg har på meg blå babyklær. Men sannsynligvis husker jeg ikke dette i det hele tatt, men derimot et bilde av meg på et persisk teppe foran barskapet til gamlingen. Og etterhvert som åra går så er det vanskelig å vite hva som er ekte minner, og hva som er skyggebilder av andre minner, bilder, noe som har blitt fortalt en, noe som kanskje aldri har skjedd, noe som har skjedd med noen andre.

Så jeg vetta fankern jeg, om det er noen vits i å notere ned sånne små bruddstykker av glemte minner som dukker opp. Erstatter jeg bare minnene med nye minner om at jeg skrev dem ned, og at vi kanskje snakket om det i kommentarfeltet etterpå? Og hvem bryr seg egentlig? Bryr jeg meg? Gjør du?

Men altså, grunnen til at jeg skriver dette var at jeg fikk et sånt minne-flashback tidligere i kveld. Flopsy holdt på med å organisere skapplassen vår når jeg kom hjem fra jobb. Til det hadde hun kjøpt inn noen nye trådkurver, og Hagbarth holdt på å leke med esken som disse trådkurvene hadde vært i før de ble pakket opp og tatt i bruk. Han krøp inn i esken, lukket igjen, påsto at det var en båt, og at stuegulvet var havet.

Et ganske lite hav formodentlig. Lopphavet kanskje?

I hvert fall fikk det meg plutselig til å tenke på at jeg selv hadde lekt med en lignende stor eske når jeg var liten. Men jeg lekte ikke at det var en båt, jeg tegnet knapper inne i esken, og lekte at det var en heis. Så da var det å ta esken over hodet, trykke på knappen, og så gå vente på at heisen skulle gå opp i andre etasje. Også husker jeg at jeg lurte moren min til å ta heisen sammen med meg. Vi tok esken over hodene våre, trykket på knappen, og forsøkte å gå opp trappen.

Det endte med at hun dunket hodet sitt, og det var vel den leken antar jeg. I  hvert fall er det slik jeg husker det.

Jeg husker ikke hvordan hun så ut, jeg vet ikke hvor gammel jeg var, alt jeg husker er den magiske følelsen av at en eske kunne bli en heis, og den milde skuffelsen over at når alt kom til alt så var den bare en eske som en liten gutt hadde tegnet knapper som egentlig lignet skuffende lite på vanlige heisknapper.

Dere ser hva jeg mener? Her er jeg allerede i gang med å tolke dette minneflashbacket ditt det passer meg i dag. Husker jeg egentlig den magiske følelsen? Eller den milde skuffelsen? Eller er dette noe jeg smører på etterpå for å gjøre meg interessant?

Egentlig husker jeg kanskje bare esken, tusjen, heisen, og dunket?

Kommer Hagbarth til å huske at jeg ikke kunne skyve eskebåten hans helt til land fordi det sto en annen eske i veien som jeg ikke gadd å flytte på fordi jeg egentlig holdt på å sortere gamle klær, og ikke hadde tid til å leke like mye med ham som han gjerne ville?

Vil han huske magien eller skuffelsen?

Hummer og kanari

Å tenke det verste

Ålreit, jeg bryter sammen og tilstår. Jeg kjefta på Hagbarth når jeg skulle hente ham i barnehagen i dag. Han var nemlig veldig sint når jeg kom, og uansett hvor mye jeg spurte så ville han ikke si hva som var galt. Han sparket i sekken sin, ville ikke gå, ville ikke være igjen i barnehagen, ville ingenting. Etter å ha forsøkt med det gode en god stund uten hell, så tenkte jeg at nok fikk være nok, så jeg løftet ham opp for å bære ham hjem. Da begynte han å hyle, han ville gå selv, så jeg satte ham ned igjen. Men da gikk han selvfølgelig ikke noe sted, bare sto der og holdt seg på armen som om jeg liksom skulle ha gjort ham noe vondt.

Når han fortsatt ikke ville verken bæres eller gå selv, så må jeg innrømme at jeg hevet stemmen et par decibel.

Grunnen til at jeg nevner dette er at jeg tilfeldigvis ble sittende og se på Puls på NRK i dag. Det handlet om foreldre som tar med barna sine til syden og drikker seg fra sans og samling, noe som selvfølgelig ikke er bra, og så handlet det om når man skal gripe inn når man har mistanke om at barn i nabolaget ikke har det bra. Og la meg for all del understreke at folk må melde fra til de rette instanser om de vet at barn mishandles eller går for lut og kaldt vann i nabolaget. Det er bra å bry seg.

Men jeg synes det gikk litt over stokk og stein i dette Puls-programmet.

Selvfølgelig så dukker Ada Sofie Austagard opp, selvfølgelig må det nevnes at datteren hennes var et av de to Baneheia-ofrene, før hun får lov til å komme med noen skrekkhistorier hun har fått nyss i gjennom sitt arbeide med Stine Sofies Stiftelse. Og så slipper hun unna, helt uimotsagt, med å hevde at folk som ikke melder fra om barn som man mistenker mishandles faktisk medvirker, er medskyldige, til omsorgssvikten.

Og så kommer Ulrika Håkanson og forteller at det er viktig å melde i fra eller blande seg inn om man f.eks blir vitne til et barn som blir slått, eller kjeftet opp, i butikken. Da gjelder det å vise seg som en tydelig voksen og si i fra at dette ikke er akseptabelt.

Og så tilbake til Austegard igjen, der det trekkes frem at Stine Sofies Stiftelse nå har en kampanje gående der man fronter en alarmtelefon for nettopp slike tilfeller der man lurer på om nabobarna egentlig har det så bra under mottet: For barnas beste må du tørre å tenke det verste. Og jeg kjenner at jeg blir litt redd der jeg sitter.

For en utenforstående, en annen forelder som kom for å hente sitt barn i barnehagen kanskje, som eventuelt hadde kommet over Hagbarth og meg i barnehagen i ettermiddag, så ville det kanskje være lett å tenke det verste. Hvis man da kom inn i situasjonen mens det står på som verst. Jeg som kjefter, Hagbarth som gråter og holder seg til armen som om han har vondt. Og har man først begynt å tenke på det verste så er det lett å legge sammen to og to, og kanskje få både fem og seks. Hmmm…har han ikke lue på seg enda det blåser og er kaldt i dag? Hmmm…burde han ikke hatt en tykkere jakke på seg. Hmmm…hvorfor blir han egentlig så sint tilsynelatende uten grunn? Hmmmm….hvorfor snakker han om bæsj hele tiden? Hmmmm….burde han ikke spiste litt mer? Hmmm….burde ikke han vært i seng på denne tiden av døgnet? (Jo) Hmmm….her er det noe muffens?

Joda, jeg er sterkt tilhenger av at man skal si fra om man vet, eller tror man vet noe, men jeg er sterkt i mot kampanjer som går ut på å få folk til å gå og tenke på det verste hele tiden. Jeg vil ikke ha et samfunn der folk hele tiden går og tenker på det verste. Et slikt samfunn er jeg redd blir ganske pyton å leve i.

Nå tror jeg vel ikke at verken Austegard eller Håkanson mener at man ikke skal kunne kjefte på barn, jeg håper i hvert fall ikke det, men i så fall kan de godt tenke litt over hva de egentlig sier for noe. Please.

Hvis Jan Garbarek var en revolvermann...

I kjøkkenet med Sophia Loren

Jeg tipper vi var 15 år gamle, Ragnar Morgan og jeg, da vi var på gamle gode Parkbiografen i Skien. Jeg husker ikke lenger hva filmen het, eller hva den handlet om, men jeg husker vi støtte på en gjeng med gutter som var noen år eldre enn oss. De småertet oss litt sånn uskyldig, og hevdet at vi var på akkurat den filmen for å se Sophia Loren. Det var ikke sant, vi var der for å se James Coburn, men av en eller annen grunn har den episoden hengt med meg. Aner ikke hvorfor. Hjernen er en merkelig innretning sånn.

Men Sophia Loren var nå med i filmen, og jeg tror ikke jeg syntes hun var noe spesielt hot, antagelig var hun for gammel, litt for kjerring liksom, og hadde jeg visst at hun hadde gitt ut bok der hun inviterte leserene inn på kjøkkenet så hadde jeg neppe blitt særlig mer interessert av det.

Og hadde jeg sett bildet på baksiden av boka så hadde jeg antagelig blitt livredd for hele dama?

Hummer og kanari

1981-29-14 blogg å herregud

En av ulempene med å jobbe i kommunen er at tilgangen på frynsegoder er heller…frynsete. Særlig i denne kommunen, for den er på vei tilbake til ROBEK for full fart etter å ha gått på et overraskende 15 millioners underskudd i fjor. Ikke at jeg klager, jeg har fått normal døgnrytme igjen og trenger ikke frynsegoder på noen år ennå, men det eneste frysnegodet jeg så langt har notert meg er at jeg får lov til å høre på Radio Norge under utføringen av morgenrutinene. Uten å betale avgift til TONO.

Egentlig er konseptet til Radio Norge ganske irriterende, dere vet, musikk fra de fire siste tiår eller hva de nå sier for noe. Masser av hits som du kanskje helst skulle sett forble gjemt og glemt der inne i hjernebarken et sted. Det er ikke lett å være up and coming artist i dag, når radioen foretrekker å spille Nikita og I Was Made For Loving You på høy rotasjon hele dagen. Og natten med.

Men så er det den jævla nostalgien som det er så fordømt vanskelig å unngå. Jeg koser meg med Radio Norge både titt og ofte må jeg dessverre innrømme. Hver dag så har den slags ti på topp-greie fra et enkelt år, og tidligere denne uken spilte de det som skulle være de beste hitlåtene fra 1981. Det var en litt pussig opplevelse.

Ja, de kunne godt slutte å mase om at det er 29 år siden forresten, jeg VET at jeg drar på åra.

Men det var altså en litt pussig opplevelse å høre igjen disse hitlåtene fra 1981. De spilte blant annet Finn Kalviks episke Aldri i livet. Den fikk jo 0 poeng i den internasjonale Grand Prix-finalen, men nekter å legge seg ned og dø av den grunn. Jeg har en ganske klar oppfatning av at når denne sangen dummet ut Norge for hele Europa, så var jeg fortsatt et barn. Og det var jeg kanskje, men jeg innbilte meg altså at jeg ikke bare var et barn, men et relativt lite barn på den tiden.

Eller…ikke et lite barn da, men fortsatt så lite at jeg var mer opptatt av fotball enn av jenter. Bare det at jeg faktisk så på Melodi Grand Prix det året burde egentlig bekrefte det der. Det var noe som hørte den pre-pubertale barndom til.

Senere spilte de Kim Carnes, Bette Davis Eyes, som jeg av en eller annen grunn forbinder med Corner gatekjøkken og Ford Taunus, og Gyllene Tiders När vi två blir en, som jeg også forbinder med pubertet og alt det faenskapet der.

Det virker altså helt umulig for meg at Aldri i livet og När vi två blir en kan stamme fra samme år. Jeg får det ikke til å stemme!

Forklaringen kan jo være at  När vi två blir en brukte ganske lang tid på å nå frem til min vennekrets. Ting gikk litt senere den gangen, musikken spredde seg på en litt annen måte enn den gjør nå i internettets tidsalder. Ungdommen på Skotfoss var kanskje ikke helt oppdatert på musikkfronten, og i Kviteseid hørte man på Lillian Askeland og Dolly Parton. 200 mil igjen å kjøre, og veien ruller videre som før. Haiker du med meg så får du høre, en sang om en trailersjåfør.

Men sannsynligvis så er det bare det at det skjedde så mye i 1981 at hukommelsen kødder med meg. For tenker jeg etter så var 1981 den sommeren jeg gikk med avisa, og når jeg var ferdig med ruta pleide jeg å legge meg på sofaen med høretelefoner og spille enten The River, eller Gyllene Tiders Moderna tider, og på den plata var jo den der forbanna När vi två blir en.

Jeg fylte 14 år i august 1981.

Etter at jeg var ferdig med morgenrutinene den dagen så ble det tid til å se slutten av frokost-TV. Der hadde de besøk av ei som er 14 år nå i 2010. Voe, jenta fra Hønefoss som er landets mest leste blogger, og hun gjorde jo et godt inntrykk. Langt bedre enn om de hadde putta meg på TV i 1981. Hun hadde med seg moren sin, og jeg hang meg opp i en ting som de fortalte. Det er jo ganske mye trøkk rundt Voe og bloggen hennes, så der hadde foreldrene engasjert seg veldig. De leste gjennom alle kommentarer, og det er ingen liten jobb, i skrivende stund er det 659 kommentarer på den bloggposten jeg linker til i dette avsnittet. Dessuten leser de i gjennom mailen hennes, siden hun får en hel masse henvendelser også på den måten.

Og da lurer jeg på hvor morsomt det egentlig er å ha landets mest leste blogg, når resultatet er at foreldrene leser alt du skriver, og alt alle andre skriver til deg. Ville jeg latt mine foreldre lese min mail i 1981, om noe slik hadde eksistert? Et ganske så hypotetisk spørsmål siden ingen hadde brydd seg uansett, men nei, jeg ville hatt mailen for meg selv. Aldri i livet om jeg hadde latt noen voksne lese mailen min.

Og jeg tenker på hvordan det var å være 14 år, og hvordan min blogg ville sett ut om jeg hadde hatt en når jeg var 14. Det er ganske vanskelig å forestille seg egentlig, det hadde nok blitt ganske frynsete greier.

Men så er det sikkert sånn at Voe har en mailadresse i tillegg til den som er knyttet til bloggen hennes, og den gjetter jeg på at hun holder for seg selv.

Bok og Film

Hjorthen leser bok: Min kamp

Det ble sagt om Rod Stewart en gang på syttitallet at han antagelig kunne synge telefonkatalogen og få det til å høres bra ut. Det spørs om ikke man kan si noe av det samme om Karl Ove Knausgård, den karen er muligens i stand til å skrive telefonkatalogen slik at den blir lesverdig, akkurat så bra skriver han. Og enda så godt jeg liker denne første delen av Knausgårds seks bind lange kamp med seg selv, så hender det av og til at jeg tar meg selv i å lure på om ikke det er det han gjør her. Skriver telefonkatalogen.

Det er noe med gjentagelsene av det trivielle, alle de gangene det kjøpes cola og Bounty. Også er det noe med at det er så innmari gjenkjennelig. Knausgård er 68-modell, jeg er født i 67. Vi tilhører samme generasjon, og vi deler en hel del annet også. Et anstrengt forhold til en alkoholisert og ubrukelig far, vi har begge hørt på Green on Red, og skal man dømme etter denne boka, og også Ute av verden, så har vi nok også vokst opp med mange av de samme tankene og følelsene. Jeg husker en passasje fra Ute av verden, der Knausgårds alter ego, Henrik Vankel, forteller om et vanlig frikvarter på lærerværelset. Der samtalen beskrives som bølger av vann som beveger seg fra den ene fine sandstranden til den andre, men hver gang samtalens bølger beveger seg mot Vankel så er det ikke en myk sandstrand som blir kjærtegnet av bølgene for så å bevege seg utover igjen mot neste strand, det er en strand full av store steiner og klipper, der samtalen på en måte stopper opp. Den følelsen av utenforskap kjenner jeg meg veldig igjen i, og det er masser av lignende passasjer også her i Min kamp.

Så mange faktisk at Knausgårds kamp like gjerne kunne vært min kamp, fankern jeg kunne nesten like gjerne skrevet denne boka selv, og jeg blir nesten litt irritert over at jeg ikke har gjort det.Så når jeg sammenligner med telefonkatalogen så er det akkurat det, at alt her er så innmari kjent at jeg nesten ikke trenger å lese det. Om dere skjønner hva jeg mener?

Ikke dermed sagt at jeg ikke likte boka. Tvert i mot, men i stedet for å få meg til å reflektere om døden i vårt moderne samfunn, eller hva det nå er litt.viterne mener at dette handler om, så får boka meg til å tenke over mitt eget liv, og min egen oppvekst. Knausgård skriver at han ikke husket noe av det som skjedde i barndommen, men han husket alle stedene. Alle rommene, luktene, gjenstandene som befant seg der. Følelsen rommene ga, men altså ikke hva som skjedde der.

Jeg har det for en stor del likedan, og jeg lurer på hva som hadde dukket opp om jeg hadde forsøkt å nøste i det. Hvilke historier ville fått plass i min  kamp, og hvor sanne ville de ha vært? Jeg får litt lyst til å prøve, og det er ikke sikkert jeg hadde vært like snill med mine karakterer som det Knausgård  har vært med sine.

Apropo det, jeg har jo gått Knausgård i næringa i bloggform tidligere, mest kanskje i denne posten her fra 2005, der jeg har skrevet fiksjon omkring noen faktiske hendelser fra den gangen jeg var 17-18 år gammel. Blant annet kommer jeg inn på en hendelse om et forsøk på å stjele en bil, og der beskrives en navngitt fyr som en pyse. Han dukker opp i kommentarfeltet for å korrigere min versjon av historien, og for alt jeg vet så kan det godt være det er han som har den mest korrekte versjonen.

Mer gidder jeg ikke skrive, for sant og si så er det vel skrevet mer enn nok om Knausgård de siste månedene, men skal jeg lese bok 2?

Klart det!

%d bloggers like this: