web analytics

Tag Archives: oppvekst

Hvis Jan Garbarek var en revolvermann...

Kroppsspråk

I den fasen av livet der hormonene bruser, der det å komme i kontakt med det uoppnåelige kjønn forekom meg å være en nærmest umulig oppgave, tenkte jeg at det burde finnes et hemmelig tegn som jentene kunne vise når de var interessert i litt action.

Jeg skulle visst bare ha visst?

Bok og Film

Her kommer Ole Brumm

….en liten bjørn i skogen.

Inspirert av kommentarfeltet til Fr.Martinsens post om Tommy og Tigeren, her er kosedyrene til Cristopher Robin Milne, de som inspirerte faren hans, A.A.Milne til å finne på historiene om Ole Brumm, Tussi, Nasse Nøff og de andre vennene i Hundremeterskogen.

Egentlig bor de vel forresten ikke i Hundremeterskogen om man skal være nøyaktig, det er vel noe surr som Egner fant på tror jeg. Hundremeterskogen er en skog som ligger i det området der Brumm og vennen hans oppholder seg, Ashdown Forest, i Sussex.

A.A.Milne drev egentlig på med mer seriøse greier, han skrev skuespill, men suksessen med Brumm overskygget alt annet han gjorde. Noe han visstnok fant mildt irriterende.

Den første utgaven av den første boka kom i 1926, og ble jo en hit kan man si. Disney kjøpte så rettighetene til Brumm i 1961, og har dermed holdt på i snart femti år med å kommersialisere og ødelegge den matglade og lett filosofiske bjørnen, til glede for stadig nye generasjoner.

Men det var med disse to her det hele begynte…

…og hvor enn de drar og hva som enn hender dem på veien, så vil alltid en liten gutt og Bjørnen hans leke sammen på det fortrollete stedet øverst i Skogen.

Hvis Jan Garbarek var en revolvermann...

Dingse?

Jeg vet ingenting annet om dette bildet enn at det er tatt i Scheveningen. Nederland en gang i Gamle Dager, men det fikk meg til å huske noe som jeg helt hadde glemt.

I ungdommen, den gangen snøen lå fra november til april, så drev vi en del med en ulovlig fritidsaktivitet. Vi stilte oss opp på strategiske steder der biler som kom kjørende var nødt til å bremse opp, og når de gjorde det så vi vårt snitt til å poppe frem fra skyggene og henge oss bakpå bilen. Så skled vi etter bilen på føttene helt til toppen av bakken, eller til sjåføren oppdaget hva som holdt på, og stoppet og kom ut for å skjelle oss ut.

Jeg mener vi kalte dette for “å dingse”, i hvert fall i Kviteseid, men at det fantes flere lokale varianter for å beskrive denne aktiviteten. Tror faktisk vi kalte det noe annet på Skotfoss, men klarer ikke å komme på hva det var.

Ahhh…følelsen av kulda som biter i kinnene, og gjennomvåte strikkede votter på hendene. Hendene rundt støtdemperen eller tilhengerfestet. Særlig bobla var fin å dingse etter.

Best å stoppe der før jeg kommer så langt tilbake i hukommelsen at jeg kommer på at jeg var en skikkelig pyse som bare turte å prøve meg på å dingse et par-tre ganger.

Bok og Film

Hjorthen ser film: Mørke på kanten av byen

twolaneBare tittelen er nok til at Springsteen-assosiasjonene ramler inn i hodet. Two Lane Blacktop. Jeg ser for meg lange sommerdager i Timmis gamle Peugeot. We drove eight hundred miles without seeing a cop, we got rock’n roll music blasting off the t-top. Ungdom, lange netter, forventninger til alt det fine som skulle skje når man bare fikk lappen selv og kunne komme seg vekk.

Men Two Lane Blacktop er ikke Darlington County. Den er ikke Thunder Road. Det er ikke noe egentlig håp om en bedre fremtid, man har kanskje kommet seg vekk, men det er jo ingeting der. Two Lane Blacktop er Racing in the Streets. Drømmene er frynsete, vi stirrer alle inn i natten. Alene.

Racing in the Streets er siste sporet på den første siden av Darkness on the Edge of Town, den plata som mer enn noen annen var soundtracket til tenårene mine. Det var, er, en av mine favorittsanger. Some guys they just give up living. And start dying little by little, piece by piece, Some guys come home from work and wash up, And go racin’ in the street. Men jeg skjønte ikke den gang at det ikke finnes noen frelse i å kjøre om kapp i gatene. Like lite som jeg den gang skjønte at Two Lane Blacktop er en strålende film. Om jeg så den da, jeg innbiller meg at jeg gjorde det, og at jeg syntes den var kjedelig, men jeg kan ta feil. Det kan ha vært en annen film.

Uansett, den er ikke kjedelig, men den er uvant. Det er en film uten noe egentlig plot, uten noen egentlig retning, hovedpersonene er navnløse, og dialogen er sparsom. Men det er en eksistensiell bilfilm, en strålende road movie, Richard Linklater kaller den både den siste sekstitallsfilmen, enda den kom i 1971, og den første syttitallsfilmen.

Våre “helter” er The Driver og The Mechanic, spilt av James Taylor og Dennis Wilson i sine eneste skuespillerroller. De kjører rundt i en trimma ’55 Chevy, på jakt etter noen å kjøre om kapp med for penger. En dag hopper The Girl inn i bilen deres og skaper friksjon mellom de to kompisene, og de støter stadig borti Warren Oates på veien, kjørende i en knalltøff GTO. Det ender med at gutta og GTO blir enige om å kjøre om kapp gjennom statene, hele veien til Washington DC. Vinneren får den andre sin bil.

Og hvis det hørtes ut som et plot så er det bare nesten sant, for ingen av dem kommer noen gang til DC, ingen av dem ender opp med jenta, og ingenting forandrer seg egentlig noe særlig fra filmens begynnelse til filmens slutt. Alle er fortsatt like fremmede ovenfor hverandre, og ovenfor verden forøvrig.

Ingen i denne filmen er f.eks i stand til å snakke med hverandre. I den grad The Driver og The Mechanic snakker sammen så er det om bilen, eller om penger. Når de prøver å snakke med The Girl så blir det bare keitete. Den eneste som snakker i denne filmen er GTO, og han kan det tilsynelatende, det er bare det at alt han sier virker å være løgn.

blacktop

Akkurat som i Racing in the streets så er Two Lane Blacktop en film som i bunn og grunn handler om den umulige balansen mellom å ville vekk, og ville høre til. Lengselen etter å ha noen, og lengselen etter å være fri. Jakten på mening i en meningsløs tilværelse. Two Lane Blacktop er en film for all the shutdown strangers and hot rod angels rumbling through this promised land, den er som en klassisk Springsteen-sang, fra den gang han fortsatt betydde noe. Jeg liker den veldig godt.

Hvis Jan Garbarek var en revolvermann...

I dag er det #2

I dag er det 10 år siden skuespilleren George C.Scott døde.

George C.Scott
George C.Scott

Scott var visst best kjent som en fabelaktig teaterskuespiller sier Wikipedia, men han gjorde seg bemerket på film også. Han fikk en Oscar for å ha spilt Patton i filmen ved samme navn, og han var en fabelaktig General Buck Turgidson i Doctor Strangelove. Selv husker jeg ham best for rollen i den fine og skumle skrekkfilmen The Changeling.

Men egentlig husker jeg George C.Scott fordi han lignet på en fyr som drev og besøkte min gamle far en gang i tiden. Kringstad het han. Dette var mens jeg fortsatt gikk på internatskole i Kviteseid og var hjemme i helgene. En fredag kom jeg hjem, og da var ikke gamlingen hjemme, men Kringstad hadde flyttet inn på rommet hans. Det var jo litt snodig. Årsaken var vel at gamlingen hadde reist til kameratklubben på Notodden for avrusning eller noe lignende, og så hadde vel Kringstad tatt på seg jobben med å være barnevakt da. Som om det var nødvendig, jeg gikk nå uansett mest på selvstyr.

Seinere døde Kringstad på sofaen i stua vår, og det var akkurat rundt de tider at vi hadde sett The Changeling på video. Etter det pleide vi å spøke med at Kringstad skulle komme stormende ut av uthuset vårt i mørket for å ta oss, hver gang vi gikk forbi det i mørket.

Ikke at jeg trodde noe på det da, men jeg måtte alltid se meg over skulderen allikevel. Man kunne jo aldri vite…

%d bloggers like this: