web analytics

Tag Archives: oppvekst

Hummer og kanari

Ja til mer tvang i psykiatrien

Lost souls
Creative Commons License photo credit: Funky64

Det er mye fokus på tvang i psykiatrien om dagen. Brennpunkt NRK hadde et program om dette på tirsdag, og en av dem som er med i programmet intervjues i Klassekampen her. Sigrun skriver om det både titt og ofte, Hildring har vært inne på det, og Gro Hillestad Thune hadde en kronikk om dette på Aftenpostens debattsider på onsdag. Bare for å nevne noe av det som har vært skrevet i det siste.

Nå så jeg ikke Brennpunkt-dokumentaren, og skal ikke skryte på meg å ha lest alt som har blitt skrevet om dette. Det er et viktig tema, viktig å ha fokus på tvangsbruk, og jobbe for å redusere det til det aller nødvendigste. Det er mange sterke historier, og det er akkurat det. Det blir så vanskelig å snakke rasjonelt rundt det faktum at tvang i noen tilfeller er en nødvendighet når man blir konfrontert med de vonde historiene, som det åpenbart finnes en del av.

Men det finnes andre historier også. Min for eksempel.

Jeg skal prøve å være kort.

Min mor døde når jeg gikk i andre klasse, min far tydde til flaska. Jeg har en søster som stadig slår over i nordnorsk dialekt uten forvarsel, og jeg har en ti år eldre bror med ganske seriøse psykiske problemer. Det kaller jeg et litt under snittet bra utgangspunkt for et lykkelig liv.

Jeg husker i grunnen ikke så mye av barndomsårene, men jeg begynte å skulke skolen etter at moren min døde, og etter at jeg hadde holdt på med det i et par år ble jeg sendt på spesialskole ute i distriktene. Pedagogisk Psykologisk Distriktssenter for Vest Telemark het det, og lå i Kviteseid. Ti mil unna Skien. Det betydde internatskole, og tre timer i buss hver mandag og fredag. Her gikk jeg fra fjerde klasse, og til jeg var ferdig på grunnskolen.

Nå skal jeg ikke syte over det, jeg hadde på mange måter en fin tid der. Problemet var at jeg lærte for lite, og at klassesituasjonen, med ganske nært forhold til lærerene, og bare en håndfull elever, gjorde at jeg var totalt uforberedt på den virkeligheten som ventet på meg i videregående. Jeg var god i norsk og i engelsk, i resten av fagene kunne jeg for lite, og jeg var overhodet ikke klar for videregående. Jeg holdt ut i litt over to uker, og stort mer utdannelse enn det har jeg i grunnen ikke.

Så der fikk de som lurer på hva jeg gjør som nattevakt i et hotell i havgapet endelig et svar på det spørsmålet antar jeg.

Mange av dem som gikk på denne spesialskolen sammen med meg ble etter noe tid forsøkt tilbakeført til en vanlig klasse. Først en dag eller to i uka, etterhvert mer, og gikk det greit så var man tilbake i den vanlige skolen. Dette ble aldri forsøkt med meg. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg har en liten mistanke om at min ovennevnte bror med psykiske problemer kan ha vært en medvirkende årsak.

For de psykiske problemene hans ble verre. I årene fra jeg var sånn ca. 12-13 og til jeg var ferdig på skolen som femtenåring så var det så ille at det ikke var noe særlig å være hjemme. Med temmelig jevne mellomrom, sånn ca hver tredje dag, så ble han merkbart uroligere, sint, og kunne være aggressiv, ihvertfall verbalt. Jeg pleide å rømme huset til jeg trodde det hadde roet seg igjen. Det er vanskelig for meg nå i ettertid å vurdere om han virkelig var farlig, for mitt vedkommende var det kun en gang at et slik anfall endte opp som noe mer enn bare ubehagelig, jeg var på rommet mitt, han var urolig og sint og kom plutselig ned gangen, og inn på rommet mitt. Jeg oppfattet ham som truende, så jeg slo til ham i ansiktet, og løp. Han løp etter meg, og fikk tak i genseren min og rev den i stykker. Men han slapp meg når søster Dumbo ropte ett eller annet fra første etasje. Jeg så da mitt snitt til å komme meg ut av huset.

Men det var andre episoder også, men da var jeg heldigvis ikke hjemme.

Psykiatriske var selvfølgelig koblet inn, og han var også innlagt der, men siden det var frivillig, han var verken tvangsinnlagt eller på noen lukket avdeling, så dro han til stadighet hjem. Jeg mener å huske at sykehuset i disse tilfellene ringte for å si fra om at han nå hadde stukket av, og sannsynligvis var på vei i vår retning.

Som sagt, det er vanskelig for meg å vurdere i ettertid hvor stor trussel han virkelig var, men jeg syntes det var ubehagelig. Når jeg var hjemme i helgene så ble det til at man hele tiden så etter tegn som kunne tyde på at et anfall var under oppbygging. Og det ble i grunnen verre og verre.

Til slutt så var det så ille at jeg en fredag sa fra på skolen at nå ville jeg ikke hjem. Jeg følte meg ikke trygg. Noen måtte da kunne gjøre noe?

Og skolen var svært så forståelsesfull, de kunne fortelle at de hadde vært i kontakt med sykehuset opptil flere ganger, uten at det hjalp det minste. Det var ingenting de kunne gjøre.

Så jeg dro hjem allikevel.

Nå sitter ikke jeg på noen sannhet her. Jeg husker ikke så mye av dette, selv om det kommer når jeg nøster i det, jeg har ikke sett mappa mi. Jeg vet ikke hvilke vurderinger som ble gjort. Hva man mente på sykehuset. Hvilke valg faren min tok i denne forbindelsen. Hvilke valg han egentlig hadde. Men jeg tror jeg var et rimelig oppvakt barn. Jeg hadde ingen lærevansker, ingen andre adferdsproblemer enn at jeg nok var temmelig sjenert, og altså ikke gikk noe særlig på skolen mellom andre og fjerde klasse. Det må ha vært grunner til at man anså at det var bedre for meg å gå skolen ut på denne internatskolen, i stedet for at jeg ble forsøkt tilbakeført til vanlig skole. Og for meg virker det plausibelt at situasjonen med broren min kan ha vært en svært så medvirkende årsak til dette.

Resultatet var at jeg, som vel i utgangspunktet er ganske så akademisk anlagt, ikke egentlig hadde noen reell sjanse til å komme meg igjennom videregående.

Jeg oppfattet det ihvertfall den gang, som om skolen, og også andre, bebreidet sykehuset for at de ikke kunne holde på ham, og hvis mine teorier her er riktige, så må min høyst subjektive konklusjon bli ja til mer tvang i psykiatrien.

Også forstår jeg selvfølgelig at det er jævlig vanskelig det hele, for man har selvfølgelig rettigheter også som psykisk syk. Og dette er jo gudhjelpe meg rundt 25 år siden, det har ikke nødvendigvis noen relevans for dagens situasjon i psykiatrien, hva vet jeg. Jeg hadde bare lyst til å si noe om at disse rettighetene noen ganger kan ha uheldige utslag på andre menneskers liv, og skape nærmest uløselige dilemmaer.

Hummer og kanari

Barnehager for de aller minste, bra eller dårlig?

HPIM1413.JPG
Creative Commons License photo credit: Trenton Schulz

Responsen i bloggsfæren etter at Simen Tveitereid skrev sitt innlegg om små barn i barnehager har på en måte vist frem både det beste med den norske bloggsfæren, samtidig som den viser, ihvertfall en av grunnene, til at bloggere her i landet ikke har fått den helt store gjennomslagskraften utenfor bloggmiljøet, i motsetning til det som synes å være situasjonen i f.eks Sverige.

Marcus can't beat Mommy off with a stick.Tveitereids innlegg har avstedkommet en hel haug med poster og kommentarer der hans påstander blir, enten hyllet, eller imøtegått, på bakgrunn av den enkelte bloggers egne erfaringer med barnehager. Krydret med anekdoter og personlige betraktninger så har det blitt mange gode bloggposter ut av dette. Her er bloggsfæren god.

Og jeg er glad i bloggsfæren, men av og til skulle jeg kunne ønske meg litt større ambisjoner.

Tveitereid refererer f.eks til den anerkjente tyske professoren i utviklingspsykologi, Liselotte Ahnert, og hennes deltagelse på en konferanse her ilandet for en tid tilbake:

Lieselotte Ahnert, en internasjonalt anerkjent tysk professor i utviklingspsykologi, kom til en konferanse i Oslo for å presentere 20 års forskning på småbarn og barnehager. Blant annet undersøkelser av 15 måneder gamle barns tilvenning i 37 barnehager i Berlin. Ahnert fortalte at barnas nivå av stresshormonet kortisol var dobbelt så høyt i barnehagen som det hadde vært hjemme. Og det var like høyt den niende dagen ungene var alene, som den første.

Nå er riktignok Tveitereids hensikt med å trekke inn Ahnert bare å fortelle en anekdote for å bygge opp under sin absurde påstand om at norske forskere og politikere ikke vil vite hvordan småbarn har det i barnehagen, og det må han jo få lov til, anekdotene er ikke bare forbeholdt oss bloggere. Men hadde det ikke vært kjekt om noen av oss faktisk tok seg bryet med å forsøke å finne ut hvilke funn Ahnert egentlig har gjort? Er hun i mot å ha små barn i barnehager f.eks? Vil hun anbefale eller fraråde det?

Jeg sendte henne en mail og spurte, men anerkjente tyske utviklingspsykologer har sannsynligvis andre ting å gjøre enn å svare på dumme spørsmål fra ubetydelige norske bloggere. Jeg har i hvertfall ikke fått noe svar enda. Så da måtte jeg ta den litt tyngre veien, og skumme igjennom noe av det hun har liggende på websiden sin. Her er noe av det jeg fant:

Forskning på familier i den tyske middelklassen viser at foreldrerollen forandrer seg betydelig når barnet begynner i barnehage, men ikke nødvendigvis til det negative:

Most important, mothers of children in out-of-home care compensated for the time they spent away from their children by interacting at increased intensity when they were with their children in the early morning and evening hours. As a result, the total amount of attention the children received from adults was the same, wether or not they were enrolled in out-of-home care. These parents, confident about their choice of child care, also remained central figures in their children’s lives, providing the types and amounts of care that the children might have missed while at the centers.

Sarah and her sextupletsTveitereid skriver at hun på denne konferansen uttalte at barnas nivå av stresshormonet kortisol var dobbelt så høyt i barnehagen som det hadde vært hjemme. Etter hva jeg kan se så er dette ganske unyansert fremstilt, ihvertfall i følge dette:

(…) home reared toddlers were periodically and minimally distressed throughout the day, the toddlers in child care showed heigthened levels of behavioral distress around the time they were picked up from child care but not during the hours they were in the centers. (Mn uthevning)

Ja, her er jo ikke kortisol nevnt da, bare observert stressnivå, og det trenger ikke nødvendigvis bety at man er stresset selv om man oppfører seg som en hamster i løpehjulet like etter en god dose speed, så derfor har man brukt kortisolnivå for å få en noe sikrere indikator. Og det er vel ikke så overraskende at stressnivå og kortisolnivå øker når man blir introdusert for noe så vesentlig nytt som barnehage jo er. Men nøkkelen til at dette skal gå bra er ifølge Ahnert mor-barn relasjonen:

Although infant-mother attachment security was unrelated to cortisol-levels at home while children were becoming familiarized with child care, securely attached toddlers had markedly lower cortisol levels than insecurely attached infants, suggesting that secure infant-mother relationships buffered the stressfulness og entry into child care.

Tveiteried er altså bekymret for at det skal være negativt for barnet å begynne tidlig i barnehage. Svaret Ahnert gir er så vidt jeg kan forstå at dette kommer helt og holdent an på barnets tilknytning til foreldrene, og foreldrenes evne til å hjelpe til å dempe det stresset som barnet måtte oppleve i barnehagen.

Nå begynner dette allerede å bli ganske langt, så jeg skal ikke plage dere med flere sitater fra Ahnerts artikler. De ligger på nett, så hvis dere finner dette interessant så kan dere jo lese dem selv. Kort vil jeg allikevel nevne at Ahnert kommer inn på kjønn, og at dette påvirker kvaliteten i forholdet mellom barna og de som jobber i barnehagen. Det er en stor overvekt av kvinner i jobb i barnehagen, og de utvikler oftere trygge relasjoner til jenter enn til gutter. Dette har en viss effekt på aggresjonsnivået, ihvertfall hos de guttene som ikke klarer å få et trygt forhold til barnehagepersonalet.

Flere menn inn i barnehagen altså, det er viktig.

Ahnert er altså så vidt jeg kan forstå ikke motstander av barnehager, men hun påpeker at overgangen fra å være hjemme med mams eller paps hele dagen vil være stressende, og at det derfor er veldig viktig å bruke god tid på tilvenningen.

Det mest overraskende jeg fant mens jeg skummet var i forhold til de barna som kommer fra familier der foreldre-barn relasjonen er ustabil, utrygg, eller hva man nå vil kalle det. Det er vanlig å tro, ihvertfall har jeg gjort det, at det er disse barna som vil ha mest utbytte av å gå i barnehage, og gjerne fra tidlig alder, men Ahnerts funn ser ut til å peke mot det motsatte. At den ustabile hjemmesituasjonen gjør det vanskeligere å knytte seg til barnehagen, at barnehagen øker stressnivået hos barnet, og at det daglige oppholdet i barnehagen bidrar til å svekke det allerede ustabile eller utrygge foreldre-barn forholdet.

Om det betyr at disse barna ikke bør inn i barnehagen før senere, om de ikke bør i barnehage overhodet, eller om de trenger et mer tilpasset tilbud, se det vet jeg ingenting om.

I just caught a soap bubbleMange har påpekt at man ikke kan overføre funn fra barnehager i Tyskland og USA direkte til norske forhold, noe Tveitereid synes å være litt bitter over i sin andre kronikk der han svarer sine kritikere:

Da skrev redaktør Madeleine Bunting i The Guardian: Når forskere fortsetter å finne at gruppeomsorg i barnas tidlige år gjør dem mer aggressive, er det på tide med en grundig debatt. I Norge har verken politikere, forskere eller medier interessert seg for slike studier. De avvises som irrelevante, fordi de er gjort i barnehager i andre land. For en vågal arroganse!

Men det må sies at kritikerene nok har rett i at man skal være forsiktig med å direkte overføre funn i andre land til våre forhold. Leser man hva nevnte Bunting skriver her f.eks, så vil man se at Storbritannia har noe i nærheten av den verste forekomsten av barnefattigdom i den utviklede delen av verden. Hvert år fødes 200 000 barn inn i fattigdom, ett av tre barn altså.

Og uten å ha studert den forskningen det refereres til som hevder at tidlig barnehage skaper aggressive barn, så ringer det en liten bjelle i bakhodet som vil ha meg til å spørre: Er det barnehagen, eller er det fattigdommen som er årsaken?

Leser vi helt til enden av Buntings stykke så ser vi også at de som jobber i de engelske barnehagene er dårlig betalt, dårlig kvalifisert, og at arbeidsstokken har en turnover på 30 prosent. Noe som indikerer at dette er jobber som er omtrent like populære som telefonsalg. Det er klart at slike ting må tas med i regnestykket, norske barnehager er etter alt å dømme langt bedre enn de britiske på de fleste områder.

Så bør det naturligvis forskes mer på norske barn i norske barnehager, særlig for ett og toåringene. At vi henger litt etter her skyldes kanskje at andelen av så små barn i barnehage har vært temmelig lav her i landet sammenlignet med våre naboland. For bare fire år siden var forskjellen slik:

Andelen som har plass i barnehage er som følger:

 

  • Danmark: 73 prosent av ettåringene og 84 prosent av toåringene.
  • Sverige: 45 prosent av ettåringene og 85 prosent av toåringene.
  • Norge: 28 prosent av ettåringene og 48 prosent av toåringene.
  • Vi har vel tatt dem igjen nå, så da er det bare å vente på forskningen.

    Men det finnes altså norsk forskning på barns oppvekstr, her f.eks, og selv om denne omhandler barn fra fire år og oppover så er det kanskje verdt å merke seg at den mener at barnehage i all hovedsak er positiv?

    – Barnehagetilbud med høy kvalitet viste altså sammenheng med forbedring i barns atferd. De som forbedret sin atferd, var også de som likte seg best på skolen. Mødrenes deres tok i løpet av denne tiden mer utdanning og hadde høye ambisjoner for barna på skolen.

    Rikspedagog Stein Erik Ulvund har vel svart på spørsmålet mange ganger, hva er best av barnehage eller å være hjemme med en av foreldrene, og jeg tror han har pleid å svare at det ikke egentlig spiller noen rolle. Det er andre ting som er av mer avgjørende betydning, og det tror jeg er helt riktig. Skremselspropaganda ala den Tveitereid har lagt opp til tror jeg ikke det er noen særlig grunn til å legge vekt på. 

     Som Ulvund skriver så er det ofte slik at de som har lite erfaring og sparsomt med kunnskaper ofte har de mest trangsynte oppfatningene av hva som er «god nok» omsorg for barn. Barn av indianerstammen Navaho tilbringer store deler av dagen fastbundet til et reivebrett, med minimalt samspill med foreldrene. En åpenbar sak for barnevernet her i landet, men kulturrettferdige tester viser at disse barna utvikler seg helt normalt.

    Ingen grunn til å ha dårlig samvittighet om du har barnet ditt i barnehage med andre ord.

    Creative Commons License photo credit: Lab2112
    Creative Commons License photo credit: Word Freak
    Creative Commons License photo credit: Reini68

    %d bloggers like this: