web analytics

Tag Archives: ørsta

Hummer og kanari

To Ørsta and back again

Tirsdag den 6 desember klokka 09.00 startet min siste eksamen på høyskolenivå. I hvert fall i denne omgang. Hvilket betydde at jeg atter en gang måtte ta turen nordover til nabofylket. Forrige gang var en skjellsettende opplevelse der jeg skiftet politisk standpunkt to ganger i løpet av turen, holdt på å fryse i hjel mens jeg prøvde å sove bak i bagasjerommet på den gamle Toyota-stasjonsvognen, så en rev, og på merkelig vis klarte å få en B på eksamen. Denne gang tenkte jeg at jeg skulle gjøre ting litt annerledes. Jeg hadde liten lyst til å sove i bilen, så jeg forsøkte å bestille meg et rom på Volda turisthotell.

Det rommet hadde dama til kollegaen min stukket av med. Hun skulle ha eksamen i samfunnsfag samme dagen den tøyta, så jeg måtte se meg om etter annen overnatting. Turisthotellet var fullt.

Jeg endte opp med å bestille meg et rom på Ivar Aasen-hotellet som ligger millom bakkar og berg ut med havet, nærmere bestemt Ørsta. Ørsta Volda, potato potatoe. Hvem bryr seg? Ta seg betalt kunne de i hvert fall, sunnmøringene. 1395 for et rom er langt mer enn jeg er vant til å betale for et hotellrom i hvert fall. Men jeg ba om badekar da. 1395 for et varmt karbad, det er det nesten verdt.

Så jeg la i vei etter jobb mandag den 5 desember. Formen var fin, humøret på bånn. For ute var det snø. Ikke at det er så unormalt med snø i desember, men når den ikke har kommet før, så kunne den godt ha ventet et par dager til, slik at jeg fikk bare veier. Men neida. Sånn flaks har jeg selvfølgelig ikke. Så det ble biltur i snøværet ja, og det må sies, jeg er ikke noen rallysjåfør. Jeg er faktisk ganske forsiktig bak rattet, tar det med ro, tar ingen sjanser, og liker meg ikke på glatta. Noen ville kanskje gå så langt som til å kalle meg en pinglesjåfør, men det ville være å overdrive. Pinglesjåfører var alle de brødhuene jeg tok igjen på veien, som suste av gårde langs Jølstra i 45 kilometer i timen. Som bremset ned til 25 kilometer i timen hver gang de møtte en bil. Var det en lastebil stoppet de gjerne helt opp. Jeg mener, skal du være SÅ jævla pingle så har jeg et godt råd: Selg bilen og kjøp deg en 2CV som du bare bruker når det er varmt nok til å rulle ned taket. På snøføre har du ingenting å gjøre. Rull bilen inn i garasjen, lås døra, kast nøkkelen, og ikke ring låssmeden før tæla slipper taket.

Det ble en lang kjøretur altså.

Halvveis viste det seg at ladekabelen jeg hadde med meg plutselig hadde sluttet å virke. Eller virket bare av og til for å være nøyaktig. Telefonen gikk dermed tom for strøm, hvilket betydde at jeg ikke fikk hørt på Spotify, og enda viktigere: Min kjære fikk ikke tak i meg på telefonen. Jeg fikk så vidt ristet liv i telefonen på ferga mellom Folkestad og Volda, da tikket det inn en melding om at hun ikke fikk tak i meg. Ring! Var hun bekymret? Fryktet hun at jeg lå i en grøft et eller annet sted mens snøen lavet ned og livet ebbet ut? Jeg sendte melding om at jeg hadde telefontrøbbel, og fikk kjapt svar: Den stakkars kvite pusen var ute i snøstormen mens hun ikke var hjemme, trodde jeg den frøs, eller gikk det bra mon tro?

Akk ja. Jeg kjørte av ferga, og satte kursen rett mot Ørsta. Det er ikke så store stedet, kan ikke være SÅ vanskelig å finne et jævla Ivar Aasen-hotell?

Vel, det hadde vært mye lettere om det faktisk hadde stått et eller annet sted på fasaden, gjerne med lys, at dette var et hotell, for jeg kjørte forbi to ganger før jeg ga opp og slo på telefonen igjen for å bruke siste rest av batteriet på å fyre opp GPS’en. Men da fant jeg det til gjengjeld fort. Noen minutter før 22.00 kjørte jeg inn på parkeringsplassen foran hotellet. Der var det fullt. Jeg måtte på baksiden. Nøyaktig klokken 22.oo sjekket jeg inn, og to minutter etterpå sto jeg i restauranten og spurte om det var mulig å få seg noe å spise.

Nei, her var det stengt. Riktignok satt det folk ved bordene, og stemningen var god, men middagsserveringen var stengt. Den stengte klokken 22.00. Jeg kikket på telefonen min. 22.02.

Jaja, sånn er det. Er man to minutter for sent ute så er man to minutter for sent ute. Tenk om man skulle begynne å slakke litt på åpningstidene? Hvordan i alle dager skulle det gå? Det er en skikkelig slippery slope, plutselig sitter man der og aner ikke når man verken skal stenge eller åpne. Nei, her gjelder det å passe tiden skal jeg si dem. Ikke noe slinger i valsen hos Ivar Aasen. Jeg så ut på det baarutte havet, og det var ruskutt å leggje ut paa. Ikke hadde jeg båt eller fiskeutstyr heller. Har dere ingenting jeg kan spise, spurte jeg. Joda, jeg kunne få smørbrød. Eller skive da, som jeg ville kalt det. Smør er vel uansett så dyrebart i disse tider at de ikke kaster det bort på brødskivene til sultne gjester fra nabofylket. Jaja. Jeg takket ja til et såkalt smørbrød, ja, jeg takket til og med ja til to stykker. Jeg ventet tålmodig mens de ble laget til, det tok bare litt lenger enn å steke en biff, og så tok jeg dem med meg opp på rommet.

Jeg hadde heldigvis med meg en ekstra lader til telefonen, det var flaks. Jeg banket den i veggen og fikk lurt inn litt strøm igjen. Banket i meg skivene, og begynte å tappe i badekaret. Det tok en evighet å fylle, og når jeg slo av krana skjønte jeg hvorfor. Proppen passet ikke, så her rant det vann ut nesten like fort som krana klarte å pøse det inn. Men jeg har vært på lugubre hotell før. Jeg tok plastikken som var pakket rundt tannglassene på badet, og la det rundt proppen i stedet. Det fiksa biffen. Eller i hvert fall smørbrødet. Eller skiva da, som jeg kaller det. Så hentet jeg noe eksamensrelatert lesestoff, tok av meg klærne, og hoppet opp i badekaret. Telefonen hadde jeg også med, og tok et frekt bilde av meg selv nesten dekket av vann og skum, for å vise Flopsy hva hun gikk glipp av.

Jeg hadde ambisjoner om å ligge og lese pensum til utover natta, men jeg sovnet faen meg.

Nå vel. Jeg var våken halv fem, halv seks, halv sju, og var livredd for å forsove meg, men når det endelig ble tid for å stå opp hadde jeg mest lyst til å bli liggende. Men det hadde vel vært for dumt. Og dyrt. Jeg kledde på meg, pakket sekken, betalte for rom og smørbrød, 65 kroner for to skiver var vel i det minste billigere enn burger på Statoil? Ut i mørke natten bar det, klokka var 08.00. Kaldt og jævlig. Giv eg var i eit varmare land. Inn i bilen, ut på veien, og 08.45 var jeg på plass på Høgskulen i Volda. Fit for fight. Uten penn. Eksamensvaktene hadde heller ikke penn. Butikken var ikke åpen ennå. Heldigvis hadde en annen eksaminand vært forutseende nok til å ta med opptil flere penner. Jeg fikk låne en med logoen til Møre sparebank. Klar. Bring it. Gi meg oppgavene. Do your worst!

Og oppgavene kom. Til min store lettelse var de fleste av spørsmålene av en slik art at jeg kunne svare i hvert fall delvis på dem. Så da gjorde jeg det. Tok meg tre timer. Toppkarakter blir det ikke, men jeg stryker vel ikke heller får en tro. Da er jeg fornøyd.

Og så kjørte jeg hjem igjen. Hadet Volda, vi sees kanskje aldri igjen.

Riktignok er det fortsatt en mappeinnlevering igjen, men i praksis er jeg nå omsider ferdig med dette årsstudiet i historie. Jeg skal ikke påstå at jeg er veldig stolt av dette, men litt kry er jeg jo. Ikke fordi resultatene er så fantastiske, men fordi jeg har klart å karre meg gjennom samtidig som jeg har jobbet over 120 prosent, hatt skribentjobbing, og en travel hverdag. Studiene har som regel vært prioritert nederst på lista over ting som må gjøres, som regel har jeg i grunnen prioritert det lavere enn Football Manager også, men jeg kom meg altså gjennom. Er du stolt av meg, spør jeg Flopsy når jeg plukker henne opp på jobben.

– Joa, men du kunne godt lest litt mer, svarer hun.

%d bloggers like this: