web analytics

Tag Archives: overgrep

Hummer og kanari

Å ringe etter pizza

Pizza delivery.... today?

Kvart år blir omlag 1000 tilfelle av valdtekt melde til politiet. Og talet er på veg oppover. Vi veit også at dei aller fleste som blir valdtekne ikkje melder dette til politiet. Regjeringas valdtektsutval vurderte i 2008 at mellom 8000 og 16000 personar blir utsette for valdtekt eller valdtektsforsøk kvart år. Det er ein god del. Det er når ein tenker på slike ting at ein kan prise seg lukkeleg for å bu her i Florø. I vår kommune er det nemleg ikkje så mange valdtekter å snakke om. Kanskje ikkje meir enn to til tre stykker i året, om ein skal tru på Arlene Vågene frå Høgre, slik ho blei referert her i avisa på torsdag. Ho meinte at det var for gale at Flora skal bruke heile 260 000 kroner på eit overgrepssenter i Førde, når det trass alt nesten ikkje er nokon i Flora som kjem til å bruke den luksusen. Vi kan gjere det billegare sjølv, om vi berre får fastlegane til å bidra litt. Og dessuten kan det skade Krisesenteret. Det kan vi sjølvsagt ikkje ha noko av!

Ja, vi snakka om dette forrige laurdag også, men siden det verkar som om ingen i HSU leste det må vi dessverre ta ein runde til i dag. Eg ber om orsak for det, eg veit at alle helst ser at eg held meg til tant og fjas, ispedd stygge ord når det minst måtte passe seg i den her spalta. Eg hadde faktisk tenkt til å bruke plassen på tull og tøys denne laurdagen også, noko om at det no gjeld å få fiska havet tomt for fisk slik at vi kan bremse takten havet stig med. Ja, vi er jo allereie godt i gang med det. Visste de at på eit eller anna tidspunkt dei seinare åra kom vi til eit punkt der det faktisk var fleire båtar enn det var fisk i havet? Ikkje i tal, men i vekt? Eg tenkte meg det. Men så las eg altså i avisa at det hadde vore møte i HSU, der dei framleis er skeptiske til nytt overgrepssenter, og da blei eg så eitrande forbanna at eg måtte la fisken segle sin eigen sjø inntil vidare.

Valdtekt altså. Det er noko svineri. Alle er samde i det. Det fins handlingsplanar og utval både her og både der, men tek vi det på alvor? Eg er fankern ikkje sikker. Som vi alle veit, ein handlingsplan er ikkje ei handling. Det er ein plan om handling. Litt som å skrive ei handleliste, men så ikkje gidde å gå i butikken allikevel, men heller ringe etter pizza. Ein stoggar svolten der og då, men når ein står opp neste morgon er det tomt for brød, melk og ost på kjøkkenet. Då må ein handle allikvel, men då er det for seint, for då står familien der og kjeftar og smell fordi blodsukkeret er i ulage, og det er di skuld. Dei roar seg ned om dei får pengar til skulebollar, men du rekk ikkje handle noko meir fordii du må skunde deg på jobb, og når du kjem heim på kvelden er det like tomt i kjøleskapet, og du rekk ikkje handle no heller. Du har trass alt ei spalte å skrive. Det seier seg sjølv at ein får ikkje løyst problemet med valdtekt på det her viset.

Av det mindretalet valdtekter som blir anmeldt til politiet, er det eit ørlite mindretal der saka til slutt endar med dom. Sjansen for å bli straffa for å valdta nokon er faktisk minimal. Kvifor er det slik? Riksadvokat Tor Aksel Busch sette ned eit utval som skulle finne ut av akkurat det. Dei fann ut at det ofte var store manglar i etterforskninga, utilstrekkelig avhøyr av mistenkte, manglande åstedsgransking og høgst varierande kvalitet på rettsmedisinsk undersøkelse av offeret. Regjeringas valdtektsutval framheva på si side at eit velfungerande overgrepsmottak kan vere heilt avgjerande for om ein får oppklart ein valdtektssak. Dei peika også på fleire utfordringar for overgrepsmottaka, mellom anna i forhold til at ein treng ein kontinuerleg kompetanseheving innan klinisk rettsmedisin, traumehandtering, og samarbeidskompetanse. Ikkje eit vondt ord om fastlegane her i kommunen, i kvart fall ikkje i dag, men trur vi verkeleg at dei er i stand til å stable på beina eit tilbod som gjev oss den kompetansehevinga regjeringas handlingsplan meiner må til for å betre tilbodet til dei som blir utsette for valdtekt? Når dei berre får to til tre tilfelle i året å bryne seg på? Sjølv vil eg nok svare eit klart nei på det spørsmålet. Flora kommune er rett og slett for liten til å drifte eit tilstrekkeleg godt tilbod aleine.

HSU landa altså på eit vedtak der dei skal innhente ei vurdering frå fastlegane om det er mogleg at den første akuttbehandlinga kan gjerast i Florø, eventuelt i samarbeid med krisesenteret. Eg meiner det er å selge dei ovegrepsutsatte på billegsal. Det er ikkje å ta valdtekne på alvor. Det er å ringe etter pizza. Det er sjølvsagt ei urettvis samanlikning; ulike utval og ulike budsjett, men politikarane våre gjev altså gladeleg 400 000 til MGP-fest, men kvir seg for å bruke 260 000 kroner for å gje betre rettstryggleik til overgrepsutsette. Det gjev i kvart fall meg ein vond smak i munnen.

Hummer og kanari

Krise og konkurranse

Lørdagens spalte i F-posten.

Slutwalk London 2011 - 18

Ein gong tidleg på nittitalet freista eg å skaffe meg ei utdanning. Det gjekk ikkje så bra, men noko fekk eg no med meg. Eg gjekk på det dei kalla for Helse og miljø, og ein dag fekk vi vere med på foredrag. Det var stas. I kvart fall ein stund. Ho som holdt foredraget jobba ved byens krisesenter, og der hadde ho vore lenge. Ho hadde mange historier å fortelle, og ikkje minst, ho hadde eit brennande hat til menn. Eit hat ho ikkje la nokon form for skjul på. Alle menn var valdelege. Slik var menns natur. Dei starta som små born med å rive vingane av fluger, tråkke maur til døde, og smøre sennep i rumpa på stakkars små uskuldige kattungar. Det blei ikkje noko betre når dei ble større. Hadde du ikkje fått bank av partneren din ennå, så var det nok berre eit spørsmål om tid. Som ein av berre tre menn i salen sank eg lenger og lenger ned i stolen for ikkje å bli sett. Til slutt fekk eg nok av heile greia. Eg sneik meg ut døra og gjekk heim.

Det var ikkje mannshatet som fekk meg opp og ut av døra. Sant og si hadde ho ikkje så mykje tru på kvinnene heller. Ho var nemleg overbevist om at alle slo barna sine. Ho gjorde det sjølv også, ikkje på jevnlig basis kanskje, men joda, ein øyrefik eller to hadde ho no delt ut når ho fant det å være på sin plass. Slik ho altså meinte at alle andre gjorde. Fleire tok til motmæle, men blei avfeid. Alle slo borna sine, slik var det berre, og dei som sa noko anna, dei for med løgn. Ho var ikkje til å rikke på det punktet.

Som med alle andre anekdotiske bevis er det all verdas grunn til å ta denne fortellinga med ein liten klype salt. Det er tjuge år sida, og det gjekk føre seg på ein heilt annan kant av landet. Ho var nok ei temmeleg forskrudd kvinne, med eit noko forkvakla menneskjesyn, men det er ikkje sikkert at ho var representativ for kva krisesentera sto for på nittitalet. Eller i dag. Når eg likevel dreg han frem i lyset i dag, er det berre for å gje ein forklaring på kvifor eg sjølv nærer ein viss skepsis til krisesentra.

Eg veit ikkje så mykje om korleis det står til med krisesentra i dag. Det eg veit er at krisesentra rundt om i landet, før tilbodet blei lovpålagt i kommunane  frå og med 2010, var av ein ganske varierande kvalitet. Berre halvparten av leiarane hadde relevant fagleg utdanning. Eigne ansatte med særskilt kompetanse om born i krise var det også berre rundt halvparten av sentra som hadde. Nokon grad av kunnskap om kvinner med nedsatt funksjonsevne var det berre rundt ein fjerdedel av dei ansatte som hadde. Det offentlege hadde riktignok hatt eit ansvar for finansieringa av sentra, men dei var ofte nøgd med det. Krav til kompetanse og drift var fråverande. Det var sjølvsagt betre enn ingenting, som vel var alternativet, men det må vere lov å seie at det og kunne vært mykje betre, utan å bli skulda for å hate kvinner.

Dette var vel også noko av bakgrunnen for at alle kommuner no er lovpålagt å ha eit krisesentertilbod, og dermed også har ei plikt til å ha ein viss grad av tilsyn med tilbodet dei betalar for. Det blei anbefalt at kommunane skulle bruke dei eksisterande krisesentra i størst mogleg grad, og det rådet blei stort sett fulgt. Og så får vi håpe og tru at det har gjort at kvalitet og kompetanse er på veg opp, og at krisesentra er i endring til noko betre. For ja, eg er fortsatt litt skeptisk. Ein av konsekvensane av at kommunanen nå må ha eit krisesentertilbod anten dei vil eller ikkje er at dei også er nødt til å ha eit tilbod til menn. Då rimer det dårleg at Krisesentersekretariatet, som monge av dagens krisesenter, også Krisesenteret i Sogn og Fjordane, sorterer under, berre er opptatt av menns vold mot kvinner. Krisesentersekretariatets ideologi byggjer på solidaritetstanken – kvinner hjelper kvinner, skriv dei på nettsida si. Ikkje eit ord om det tilbodet dein no er pliktige å gje til menn. Ein kan spørje seg om dei, med det enøyde fokuset på menns vold mot kvinner, er i stand til å gje eit tilbod til menn som måtte trenge det. Og vil menn oppsøke eit slik tilbod? Er eit krisesenter der dei er mest opptatt av mødrene det beste tilbodet for små barn?

Florøpolitikarane fryktar no at krisesenteret i byen skal få konkurranse frå det nye overgrepsmottaket som er under etablering i Førde. Eg gjer ikkje det. Eg ønskjer den velkommen. Eg har ikkje grunn til å tru noko anna enn at Krisesenteret i Sogn og Fjordane gjer ein god jobb, men eg trur at det kvinnepolitiske synet til Krisesentersekretariatet kan ha godt av å bli utfordra. Kanskje litt konkurranse om dei kommunale kronene kan vere med og bidra til akkurat det. Det står ikkje på nokon steintavlar at krisesenteret i Florø skal vere fylkets eineste tilbod til voldsutsatte i evig tid. Dei må levere varene. Det vikitgaste er tross alt at tilbodet er best mogleg, ikkje i hvilken kommune det ligg.

Hummer og kanari

Skjermdump fra Internett

Ifølge NRK: Skjermdump fra Internett
Ifølge NRK: Skjermdump fra Internett

NRK er på et lite korstog mot Internettet for tiden ser det ut til. Torsdag meldte de at det har vært en kraftig økning av overgrep på nett. En påstand basert på at henvendelsene til Kripos’ tipsmottak har økt de siste årene, og altså ikke all verden å legge vekt på. En henvendelse til Kripos er ikke nødvendigvis synonymt med et overgrep, og selv om antallet henvendeleser har økt de siste to-tre årene, så er mengden fortsatt et godt stykke unna 2004-nivå, da Kripos etablerte sitt tipsmottak.

Samme dag hadde de en sak om hvordan overgriperene opererer i chatterom på nettet.

Fredag ble det fulgt opp med en sak om gjerningsmenn som har funnet sin arena på nett. Igjen basert på tips til Kripos, og igjen uten å understreke at et tips om seksuell utnytting av barn ikke nødvendigvis betyr at et barn har blitt seksuelt utnyttet. Hvor mange saker som har blitt etterforsket av politiet på grunnlag av tips via tipsmottaket, eller den røde Kripos-knappen, sies det ingen ting om. Har man tiltalt noen? Fått noen dømt? Det kunne vært interessant å vite.

Lørdag var det duket for den klikkskapende overskriften Lager overgrepsfilmer på pikerommet, her er saken at voksne lokker barn med kontantkort hvis de sender nakenbilder av seg selv, filmer seg selv med webcam mens de masturberer etc. Lite smart av barnet, råttent gjort av den voksne, men er det overgrepsfilmer? Og er det bare på pikerommet det foregår? Hva med bildene som lastes opp på Deiligst.no og lignende sider, er det overgrepsbilder kanskje?

Det er mange unge jenter eller gutter som får for eksempel kontantkort for å kle av seg. Og det er mange som ikke tenker over konsekvensene av å sende nakenbilder av seg selv,  sier seksjonsleder ved Rogaland politidistrikt Bjørn Thorleif Vanvik til nrk.no. Men hvor mange er egentlig mange? Har man tiltalt noen for dette? Sikkert. Hvor mange er dømt? Noen få antar jeg. Mørketall? Sikkert nok, men finnes det noen som helst form for kunnskap om dette som er litt mer å støtte seg på en kvalifisert gjetting?

Så på søndag er det duket for en sak om hvordan mødre, tanter eller barnevakter i fattige land legger barna sine ut for salg, til glede for overgripere i vestlige lang. Her kan man i det minste berette om at en nordmann har blitt arrestert for å ha bestilt bilder av en liten jente fra Fillipinene.

Og man rekker en sak til før helgen er omme med en sak der man ber foreldre involvere seg i barnas internettbruk, og jammen fortsetter de ikke i dag også med en sak om at det er mange ulver der ute. Egentlig bare en sak som repeterer det som man allerede har tværet ut til det kjedsommelige i de tidligere sakene. Overgrep mot barn og unge som skjer på Internett, har økt kraftig, og lite tyder på at den negative utviklingen vil snu. – Vi har bare sett toppen av isfjellet, mener politiet. Fakta å slå i bordet med har man fortsatt ikke så mye av.

Nå skal jeg ikke underkjenne, eller på noen måte ufarliggjøre det at det finnes overgripere på nett, men denne massive suppekokingen på samme spiker blir nesten komisk. Med unntak av saken om barn i tredje verden er alle disse sakene skrevet av samme journalister. Hver sak består av resirkulerte sitater, de viser den samme videosnutten i flere av sakene. Illustrasjonsbildet er det samme i flere av sakene, en skjermdump fra Internett skriver NRK.

Hadde det bare vært en artikkel hadde det kanskje ikke vært så ille, men omfanget kombinert med vinklingen og mangelen på noe egentlig nytt her gjør at man får inntrykk av at man er ute etter å opplyse det norske folk om hvor farlig dette Internettet egentlig er.

Et av sitatene som går igjen:

Og i flere av landets politidistrikter fortelles det om voksne som oppsøker barn og unge på Internett, og får dem til å sende nakenbilder av seg selv, kle av seg foran webkamera, masturbere eller penetrere seg selv med gjenstander.

Her får jeg assosiasjoner til The Ring, og ser for meg skumle menn med frakk og ereksjon som kryper ut av dataskjermer over det ganske land og tvinger barna til både ditten og datten, men det jeg egentlig reagerer på er hvordan man så totalt nedvurderer barna her. Man får inntrykk av at i det øyeblikket de slår på PC’en så mister de enhver tankekraft og bare sitter der i påvente av at en voksen skal komme og be dem om å ta av seg klærne. Noe de da gjør fullstendig viljeløst. Det er noe med fremstillingen her som skurrer?

Elisabeth Staksrud ved Institutt for medier og kommunikasjon jobber for tiden med en doktoravhandling om barn og risiko på Internett. Til NRK sier hun at de som er mest utsatt er jenter i alderen 13 til 16 som startet å bruke Internett sent, som i mange tilfeller sliter sosialt. Hvilket vel burde være en god indikasjon på at det ikke er nettet som er trusselen? At man heller burde bli introdusert for nettet så tidlig som mulig?

At jenter i alderen 13 til 16 som sliter litt sosialt er mer utsatt enn andre for overgrep antar jeg forresten ikke bare gjelder på nett? Det var ikke noe ukjent fenomen når jeg var i ungdommen at gutter på 18-20 og enda eldre også kjørte rundt med 13-14-15 årige jenter i bilen. Neida, de var ikke overgripere alle sammen, og man skal passe seg for å generalisere, men disse gutta var nok ikke alltid de som fungerte best sosialt. Og ikke alle jentene heller vil jeg tro?

Jeg lurer på om ikke det kan være sånn at en god del av dem som i dag bruker chattesider for å komme i kontakt med unge jenter er de samme gutta som når jeg var i ungdommen kjørte rundt med 13 år gamle jenter i Taunusen?

Som alle tidligere rånere vet så er bilen, blant mye annet, også et middel til å komme i kontakt med jenter. Slik internett er, blant mye annet, også er et middel mange bruker til å komme i kontakt med jenter. Det er ingen som mener at alle bilførere er pedofile potensielle overgripere som må overvåkes sterkere selv om noen bruker bilen til å sjekke opp småjenter.

Når man leser disse artiklene fra NRK så kan man få inntrykk av at det er akkurat det man mener om Internett. At det renner over av onde pedofile, og dermed bør det settes inn tiltak?

Selv om det fortsatt er farligere å sette seg inn i bilen til en fremmed mann, enn å snakke med ham på MSN?

Her må jeg nok en gang understreke at jeg ikke synes det er noe ålreit at 25 år gamle menn sjekker opp 13 år gamle jenter på nett og begår overgrep mot dem. Jeg er også klar over at det å snakke med en fremmed på MSN kan føre til at du setter deg inn i bilen til vedkommende ved en senere anledning. Det kan nok også være at nettet forsterker problemet, gjør det lettere å være overgriper, eller gjør det lettere for sosialt vanskeligstilte voksne å gå over streken med ditto sosialt vanskeligstilte barn.

Men omfanget er høyst usikkert, og for de fleste av oss, også barn og unge, så er Internett en fantastisk oppfinnelse. Foreldre bør selvfølgelig involvere seg i barnas nettliv, akkurat som de involverer seg i andre deler av barnas liv, men det er ingen grunn til å gå rundt og være livredd for at noe skal skje bare fordi poden har laget seg en Facebookprofil. Problemet med disse artiklene fra NRK denne helgen er at de skaper inntrykk av det motsatte.

At ikke alle er like vel bevandret på Internett ser man forresten i kommentarfeltet der en av kommentatorene legger igjen link til sin blogg på WordPress.com, og får følgende svar tilbake av en annen kommentator:

Litt vel patetisk å lenke til en artikkel skrevet på WordPress.com, som selv hoster massevis av rene porno siter.

Her dokumenterte du veldig godt at mange av kritikerne her har en skjult agenda. Dere jobber for pornoindustrien, og ønsker ikke denne debatten velkommen. Skam dere.

Og i en annen kommentar:

Her ser vi sexindustriens sanne ansikt. De velger bevisst et navn som høres ut som en ung person. De angriper NRK og journalistene, mens de egentlig har en skjult dagsorden. Se innlegget ovenfor, med lenke til WordPress.com. WordPress.com er et selskap som driver mange store nettsteder som trenger stor båndbredde. De drifter flere rene porno nettsteder, som bl.a tilbyr naken chat. WordPress.com er således en interessent i denne saken, og deres kritikk ikke objektiv. WordPress.com holder til i Texas, USA, men artikkelen det er lenke til er på norsk. Den som har lagt inn lenka kan godt ha skrevet artikkelen. La dere ikke forlede av at det ser ut som en blogg. Det er enkelt å fikse.

Nettparanoien er fortsatt godt tilstede rund omkring, og NRK synes visst det er like greit? Hvor mange saker vil de klare å skvise ut av dette? Skal vi gå for tosifret?

Klipp

Uskyldig utslag av paringstrang?

Så sent som i februar i år kunne man lese at en 41 år gammel mann måtte møte i retten etter å ha nektet å betale en bot på 10 000 kroner for å ha kysset en kvinne på halsen i Østfoldbadet. At menns paringstrang til tider går ut over opptuktelsen, er en historie som har fulgt oss fra tidenes morgen. Men de beskrevne tilfellene viser at uskyldige utslag av denne naturlige trangen er illegitime, ja til og med straffbare i dagens norsk samfunn.

Jeg oppfordrer alle som møter på Arnt Folgerø i nærmeste fremtid til å kysse ham på halsen, kanskje beføle ham litt på baken eller mellom bena, så får vi se hvor uskyldig det egentlig er.

Denne kronikken i Kuksure Tidende trygler og ber om Fjordfittebehandling spør du meg.

Hummer og kanari

Er det nå så farlig med denne offerrollen da?

Locker
Creative Commons License photo credit: Steven Fernandez

Jeg var i konfirmasjon sist søndag, og der traff jeg familie som jeg ikke hadde sett på år og dag. Noen av dem var det så lenge siden jeg hadde sett at jeg faktisk hadde glemt at jeg hadde dem, og det var hyggelig det.  Noen av dem hadde fått med seg det som skjedde den sommeren for drøye to år siden, da Thomas døde, og jeg tror dette var noe de hadde tenkt litt på i forkant. Det var ihvertfall noe av det første som kom opp, at de hadde skjønt at det hadde vært tøffe tider, og de lurte på om det gikk bedre nå.

Noe det jo gjør.

Man lurte på om det var greit å snakke om det, og hadde vel kanskje lurt litt på forhånd hvordan man skulle forholde seg til dette.

Selv hadde jeg ikke tenkt over at dette kunne bli et tema, men jeg forsikret om at dette var noe jeg ikke hadde noen problemer med å snakke om. At det var helt greit, at det sikkert var vanskeligere for dem enn for meg. At det selvfølgelig var, og fortsatt kunne være noen, tunge stunder, men at man tross alt hadde klart å komme seg på beina igjen, og at det stort sett gikk veldig bra.

Og da pustet man lettet ut, og snakket stort sett om hyggeligere ting resten av dagen. Det er jo sånn det skal være, man har lov til å gå på en smell, men man må ikke ligge nede for lenge. Opp og stå. Stabbe videre i dette snodige kappløpet mot krematoriet. Vi unner deg ikke offerrollen. Som Tomas sier i en kommentar hos HvaHunSa:

La offerrollen ligge! Grin deg ferdig og rens resten med raseri! Drit i å la traumene vokse deg over hodet, eller stenge deg inne. Åpne kjeften og gi overgriperen all skyld og skam og dritt han fortjener!

Ja, han snakker jo om seksuelle overgrep da, overgriperen i mitt tilfelle er litt vanskeligere tigjengelig, enten man nå velger å tro på religion, skjebne eller tilfeldigheter som forklaringsbakgrunn.

Nå mener jeg ikke å sette likhetstegn mellom det å miste noen, og det å ha blitt utsatt for seksuelle overgrep. Det er offerrollen jeg er interessert i her. Den har jo blitt litt aktuell etter at Isabella Löwengrip og Martine Aurdal var i Studio 5 tidligere i uken og snakket om at de har vært utsatt for overgrep.

Mange har hyllet Aurdal og Löwengrip for at de er modige som snakker om dette, og det er greit det. Jeg er med på den, de er fine rollemodeller. Overgrep og alt annet som er vanskelig bør det være rom for å snakke om.

Aurdal sier:

– Jeg følte en usigelig lettelse da jeg leste Isabellas blogg om overgrepet. Den slapp ut litt av skamfølelsen min. Jeg skulle ønske at jeg reagerte slik hun gjorde for 13 år siden. Men jeg var så redd for å få offerstempelet i panna mi, at jeg valgte å late som om ingenting hadde skjedd, sier Aurdal.

Og Löwengrip:

– Jeg måtte få det ut. Jeg har en halv million lesere hver uke, og så dette som en anledning til å kunne si til andre voldtatte jenter: Våg å prate om overgrepet, våg å anmelde det. Vi er ikke ofre. Vi har ingenting å skamme oss over, sier Löwengrip.

Det er vel en tendens til at man skal sky offerrollen som pesten i disse dager. Man skal være som Aurdal og Löwengrip. Sterke, modige, åpne om det man har opplevd, og avvisende til tanken om at man er et offer. Og man skal ihvertfall ikke mase om det! Få det ut, bli ferdig, gå videre.

Men går det for fort? Bør man ikke få lov til å være svak innimellom også? Trenger man være sterk hele forbanna tiden liksom?

Og ja, selvfølgelig skal man passe seg for å omfavne offerrollen. Det er noen mønster man bør se opp for, (noe man jo var med og synset om borte hos Frk.Skavlan for en tid siden) Men samtidig så bør man kanskje også få lov til å være et offer ihvertfall for en stund?

Kanskje er det for noen faktisk nødvendig at man våger å være et offer? At det er det som er veien tilbake til normalen igjen?

Elisabeth Hjort (fint navn, selv om hun har en H for lite!) skrev om dette i Expressen i sommer, og endelig får jeg brukt den teksten til noe:

Men det finns en annan förståelse av vad det är att vara offer. I antologin Lyckliga slut. Sjutton berättelser om vardagsvåldet som kom förra året undersöker forskarna Viveka Enander och Carin Holmberg vad det är som gör att kvinnor till sist bestämmer sig för att lämna män som misshandlar dem. Förvånande nog var det först när de intervjuade kvinnorna kunde se sig själva som offer som de fick handlingskraft nog att bryta upp, att göra slut på sin situation.

Dette er interessant. Hjort skriver at det i dagens samfunn er kort vei fra offer til taper, og ingen vil vel være en taper? Denne forståelsen er altså en hindring for at kvinner bryter opp fra voldelige partnere, man vil ikke være et offer. Ikke en taper: Ikke en av dem, så man blir i stedet værende hos mannen som slår.

Mens de som altså klarte å se på seg selv som et offer, fikk handlingskraft nok til å bryte opp. Gjøre noe med situasjonen.

Ta in det. Offeridentiteten som subversiv kraft. En förlorare som förmår identifiera förlusten och ur det läget resa sig och gå. Att veta sig vara offer måste inte vara paralyserande eller passivt, det kan lika gärna röra sig om insikten att vara värd bättre.

Og egentlig er vel ikke dette så forskjellig fra det Tomas, Aurdal og Löwengrip sier. Det handler fortsatt om å få flyttet skam og skyldfølelse vekk fra seg selv. Forstå et det ikke er en selv som er problemet.

Men noen må kanskje tillate seg å være svake før de kan bli sterke igjen?

I så fall synes jeg de skal få lov til det, selv om det tar litt tid.

%d bloggers like this: