web analytics

Tag Archives: pakistan

Hummer og kanari

Al-Qaida la ikke terrorplaner på studentvisum

Seems Odd
Creative Commons License photo credit: Rubin 110

Dere husker kanskje nyheten fra tre uker tilbake? Al-Quaida la terrorplaner på studentvisum skrev Dagbladet og VG med, mens de siterte villig vekk fra BBC og CNN om hvordan et stort terrorplot mot England nå var blitt avverget? Gordon Brown var informert, og brukte anledningen til å oppfordre Pakistan om å aksjonere mot terrorister.  Demokratene lurte på når vi kunne vente det samme her til lands, mens Siv Jensen ikke trengte å si noe som helst antar jeg.

Men skulle du ha sett. Ingen av de pågrepne ble tiltalt for noe som helst, og er for lengst sluppet fri igjen. Uten at det blir store overskrifter i avisene av den slags. VG har omtalt at ni av dem ble sluppet, men ikke de siste tre. Dagbladet har så vidt jeg kan se ikke funnet det for godt å videreformidle utviklingen i saken i det hele tatt?

Nå ønsker britene å utvise elleve av de tolv av “hensyn til nasjonal sikkerhet”, men dette kan vise seg å bli vanskelig all den tid man åpenbart ikke har nok på dem til å sikte dem for noe som helst. Storbritannia er da fortsatt en rettsstat.

Eller?

Hummer og kanari

Mr.Boombastic snakker om muslimer og begravelser

Life and Death - Cementery in Belfast, Maine
Creative Commons License photo credit: Mainephotonut

Vanligvis så er det slik at samtaler man overhører blant gjestene i lobbyen er temmelig kjedelige saker. Enten er folk edru, og snakker så lavt at jeg ikke får med meg hva de snakker om, ellers så har de varierende grader av promille, og da stiger jo volumet, samtidig med at substansen synker. Men her forleden var det faktisk en diskusjon som fanget oppmerksomheten min.

På den ene siden hadde vi en kvinne som vel var det man kan kalle politisk korrekt, og når jeg fanget opp de første replikkene så var det hennes påstand om at nordmenn er de verste nasjonalistene av alle som gjorde at jeg været med ørene. Det var imidlertid hennes motstander som gjorde at samtalen klarte å holde på oppmerksomheten min lenger enn ti sekunder.

Vi kan jo kalle ham for Mr.Boombastic.

Det var en hyggelig fyr dette, pratsom, jovial, og som navnet antyder, med sterke meninger om det meste. Ikke minst om muslimer. De var han ikke så begeistret for. Han var bekymret. Skremt over utviklingen. De kunne aldri bli som oss. Muslimer kunne aldri noen gang bli norske, ihvertfall ikke dem fra Pakistan.

Kvinnen forsøkte seg med å si at dette ville gå seg til over tid, men det nådde ikke frem. Mr.Boombastic lot seg ikke rikke, muslimer kunne aldri bli nordmenn, og han hadde argumentet som vant debatten også.

– Ta deg en tur på en hvilken som helst kirkegård og se om du finner noen muslimer der. Hvis du gjør det så må du ringe meg, for det vil jeg gjerne se. Muslimene vil begraves i hjemlandet, og den norske stat betaler 15 000 for hver av dem for å få det til. Hvis de er så norske som de sier, hvorfor kan de ikke begraves i vår jord da? 15 000 betaler staten for å få sendt den urnen til Pakistan, og det flys ned flere stykker hver eneste dag. De kan aldri bli norske, de vil jo ikke en gang begraves i vår jord.

Og det var ingen som hadde noe svar på dette. Om jeg hadde deltatt i samtalen istedet for å lytte til den fra hjørnet mitt så hadde ikke jeg heller hatt noe svar. For sant å si så kan ikke jeg heller huske å ha sett noe særlig til pakistanske navn på noen norsk kirkegård.

Så Mr.Boombastic vant den diskusjonen, slik verdens Mr.Boombasticer gjerne gjør. De kvir seg jo ikke for å hevde antagelser basert på eget føleri og egne fordommer som ubestridelige fakta, og hvis man da ikke tilfeldigvis sitter klar med fakta selv, så blir det fort bare en konkurranse om å rope høyest.

Men at man vinner en diskusjon behøver ikke å bety at man har rett.

Google er vår beste venn når vi ønsker kjappe svar, og det tar meg ikke lange tiden å konkludere med at Mr.Boombastic nok er litt for bombastisk. Religionshistoriker Alexa Døving har nemlig forsket på dette med norsk-pakistanske begravelser, og ifølge henne så er det flere og flere norsk-pakistanere som gravlegges i Norge, og selv om mange fortsatt blir begravet i Pakistan så har det altså lite eller ingenting med fedreland, familiegrav, røtter eller patriotisme å gjøre.

– Graven blir rett og slett i det landet der viktige personer fra den avdødes slekt befinner seg. Når man får en stadig større del av viktige relasjoner i Norge, blir det flere graver her. Det er et tydelig tegn på integrasjon. Valg av begravelsessted handler ikke om etnisitet og nasjonalisme, men om den endelige familietilhørigheten i Norge. Så stedet for de døde og stedet for de levende krysser ikke lenger nasjonale grenser.

Døving hevder i 2005 at noe sånt som 80 prosent av norsk-pakistanerene begraves i pakistan, noe som ikke er helt unaturlig når hun samtidig sier at det er for de først ankomne pakistanerene, de som har vært her siden tidlig 70-tall, at det er vanligst med begravelse i Pakistan. Disse er jo også eldst, og vil selvfølgelig dø oftere enn de senere generasjonene. Uansett hvor mye A og B-gjengen driver og skyter på hverandre. Derfor vil vi sannsynligvis se at dette tallet vil synke fort etterhvert som den generasjonen faller i fra.

Tidligere i år, i en artikkel på Kulturnett.no anslås det fra ulike begravelsesbyråer Utrop har vært i kontakt med, at omkring 40-50 % av muslimer som dør i Norge sendes tilbake til sitt opprinnelsesland for å begraves. Jeg vil anta at det er et litt for lavt tall, men at det har sunket siden Døving snakket om dette i 2005 er nok svært sannsynlig.

For noen kulturer er det nok viktig å bli lagt i hellig, eller i nasjonal jord, men dette gjelder ifølge Døving ikke norsk-pakistanerene. Og i stedet for å tviholde på sine egne ritualer og tradisjoner så har flere norske begravelsesskikker fått innpass i den pakistanske kulturen. Slikt som blomster, krans, kiste og personlige taler. Kiste er egentlig noe muslimer ikke foretrekker, men det er påbudt i Norge, og har da etterhvert blitt en del av tradisjonen for muslimske begravelsesritualer her i landet.

Mr.Boombastic bommer dessuten totalt når han sier at det flys urner til Pakistan, da kremering ikke er et alternativ for muslimer, og når han ikke har sett noen muslimske graver på de kirkegårdene han har besøkt så har det ingenting med norsk vs. pakistansk jord, det er fordi muslimer ikke kan ligge i kristent viet jord, eller på en gravplass sammen med ikke-muslimer.

Men det finnes flere gravlunder i landet som har en egen del utskilt til muslimer.

Med andre ord så tåler ikke de høylydte argumentene til Mr.Boombastic at man går dem nærmere i ettersyn, så når jeg ikke har klart å finne rede på om det nå er slik at staten yter en støtte på 15 000 kroner til norsk-pakistanere som skal begraves i Pakistan, så betyr ikke det nødvendigvis at han har rett på det punktet heller.

Så holdt det visst stikk denne gangen også, jo høyere man snakker og jo mer skråsikker man er, jo større er sjansen for at det er store deler bullshit som blir presentert.

Hummer og kanari

Natural Born Killers

Yes. I would like to thank all my friends and supporters, Anne West, who I love and respect. Gabrielle Uhl from Germany, and so many countless other friends. And of course my family, my mother and father, brothers and sisters, nieces and nephews, my wife Barbara and my children – Nadia, Amenia, Kira, and Noemi. I love my children. I love my family. That’s it.

Nei, dette er ikke en takketale fra en mann som har vunnet en pris for et eller annet godt utført arbeide, og benytter anledningen i rampelyset til å takke sine støttespillere. Dette er de siste ordene til Kevin Kincy som ble henrettet av delstaten Texas den 29 mars 2006.

Kincy var fra Houston i Texas, og han ble dømt til døden for å ha drept en kar ved navn Jerome Harville. Sammen med sin kusine Charlotte oppsøkte Kincy Harville, og siden Harville hadde hatt et forhold til Charlotte fra før slapp ham dem inn. Da trakk Kincy en .25 kalibers revolver og skjøt Harville i hodet. Charlotte skal så ha knivstukket sin tidligere kjæreste en rekke ganger før hun og Kincy lastet bilen til Harville full av møbler, stereoanlegg og en 9mm pistol og stakk av.

Omtrent to uker senere observerte en FBI-agent en Honda Accord som raste avgårde i rundt 160 kilometer i timen på motorveien øst for Beaumont. Han sjekket skiltene og oppdaget at det var bilen til Harville, og dermed var det en politijakt på gang. Kincy ble stoppet i en veisperring etter at politiet hadde punktert ett av dekkene hans. Han benektet ethvert kjennskap til drapet på Harville, men under biljakten hadde han kastet gjenstander ut av bilvinduet som ledet politiet til hans kusine Charlotte. Hun tilsto alt og ble dømt til 40 års fengsel.

Dette er vel strengt tatt en ganske ordinær historie når alt kommer til alt. Kincy var den syvende drapsmannen som ble henrettet i Texas dette året. Den 12 i USA. Siden USA gjeninnførte dødsstraffen i 1976 har man henrettet 1099 stykker, noen av dem sannsynligvis uskyldige. Kincy var nummer 1016 i den rekka. Du vil nok finne mange lignende historier blant disse skjebnene, og bryr vi oss? Kanskje ikke noe større? At Kincy og søsteren hans en gang gikk på skole i London, var unge og håpefulle, og at Kincy noen ganger skulle ønske at han aldri hadde vendt tilbake til USA gjør neppe noe større inntrykk på oss.

At Kincy hevder han skjøt Harville i selvforsvar låter ikke spesielt troverdig når vi kan se at han før drapet hadde dommer på seg for mordforsøk, biltyveri og salg av kokain. Det hjelper ikke noe større at han skal ha skrytt av drapet i etterkant heller.

Men Kincy hadde famile, foreldre som hadde vært gift med hverandre i 35-40 år. En bror og en søster. Tre barn. I denne tilfeldige og strengt tatt temmelig ordinære saken ligger det mange historier skjult hvis man bare vil se etter dem.

Kevin Kincys sak klikket jeg meg helt tilfeldig inn på via denne siden her. Der kan du finne lignende siste ord fra henrettede forbrytere i Texas, i tillegg til informasjon om hva de er dømt for. 405 saker er det der for å være nøyaktig, og bak hver eneste en av dem finnes det historier. Bak Robert J. Salazars siste ord:

Yes. Yes, I do. Do I just talk to the front? O.K. To everybody on both sides of that wall–I want you to know I love you. I am sorry that the child had to lose her life, but I should not have to be here. Tell my family I love them all and I will see them in Heaven. Come home when you can. I am done. Love you all.

Finnes det en historie om en atten år gammel gutt som passet sin kjærestes to år gamle datter. Av en eller annen grunn må han ha mistet besinnelsen og slått barnet så hard og så mange ganger at hun fikk skader som minnet patologen om ting han hadde sett i bilulykker. Barnet døde ikke umiddelbart, så atten år gamle Salazar la barnet i barnesengen og gikk for å kjøpe øl sammen med en kamerat. Moren kom hjem, fant barnet sitt bevisstløs, med ujevn pust, og blod i munnen. Barnet døde senere på kvelden.

Som sitt siste måltid ba Salazar om følgende: a dozen tamales, six brownies, refried beans with chorizo, two rollo candies, six hard shell tacos with lettuce, three big red sodas, ketchup, hot sauce, six jalapeno peppers, tomatoes, cheese, and extra ground beef.

Noen av dem gir uttrykk for at de angrer, som Robert Neville jr gjør her:

Yes. Ms. Carolyn Barker, and Tina, I would like to apologize to you all. To Amy’s sister, and everybody else here. I love you all. I hope you can find it in yourselves to forgive me and I hope all this here will kinda settle your pain and I hope the Lord will give you comfort and peace. And I just want you to know I am very sorry for what I have done. And if I see Amy on the other side, I will tell her how much you love and miss her and we will have a lot to talk about. Mom, Dad, and Charlotte – I am sorry for putting you through all this pain and stuff. I did talk to Brandon and I think I got a little stuff stopped. I love you all and I will see you on the other side. O.K

Amy som han refererer til her var jenta som Neville kidnappet sammen med Michael Wayne Hall. Hun var 19 år gammel, og hadde en kromosomfeil kalt for Turners syndrom. Neville og Hall jobbet sammen med henne i en dagligvarehandel. En morgen på vei til arbeid så de henne sykle langs veien, de plukket henne opp og tok henne med til et øde sted utenfor Fort Worth, og skjøt henne. Først gjentatte ganger med et luftgevær, deretter syv ganger med en 22 kalibers pistol. Så forsøkte de å rømme til Mexico, men ble stoppet ved grensen. Neville skrøt senere, både til etterforskere og media, av at han hadde ledd mens Amy lå på bakken og gispet etter luft.

Hvorfor drepte de henne? For adrenalinrushet og for å øve seg. Neville var overbevist om den hvite rases overlegenhet og skal ha hatt som ambisjon å bli en minoritetsdrepende seriemorder.

Og sånn kan vi fortsette. Med Kia Johnson som skjøt og drepte en nattevakt på en Stop’N Go i San Antonio for 23 dollar. Med Ivan Murphy som slo ihjel en 80 år gammel dame og kom unna med smykker for 7000 dollar. Eller Richard Hinojosa som ble overrasket under et innbrudd hos en 19 år gammel kvinne. Han kidnappet henne, tok henne med til et isolert sted og misbrukte henne seksuelt før hun ble stukket ihjel, antagelig med en skrutrekker.

Skjønt, kanskje Hinojosa eller noen av de andre var uskyldige?

Dette er ikke et innlegg verken for eller i mot dødsstraff. Egentlig er det ikke et innlegg for eller i mot noe som helst, jeg bare kom over denne siden med henrettede forbrytere i Texas og ble litt overveldet av alle skjebnene. Alle historiene. Alt det vonde i verden som vi vanligvis blokker ute av tankene våre. Jeg har holdt på med denne posten i hele dag, og kunne sikkert holdt på i et par dager til, men nå skal jeg prøve å avrunde:

Jeg er i mot dødsstraff, i likhet med nordmenn flest. I likhet med nordmenn flest har jeg også en litt sånn ufrivillig tendens til å bli mer opprørt av at USA henretter sine forbrytere enn at Kina og Iran gjør det. Det er fordi man forventer mer av USA som liksom skal være det frie verdens fyrtårn. Men allikevel. I USA er historiene tilgjengelige. Vi kan klikke oss rundt på nettet og finne ut at Frank Welch ble henrettet i Oklahoma den 21 august i år for å ha voldtatt og drept to kvinner på brutalt vis i 1987. Hans siste måltid var en super supreme pizza og to liter cola. For henrettede i Iran, Kina, Sudan eller Pakistan er det lite informasjon å finne. Historiene ikke så mange, eller så lette å grave frem. Og dermed også vanskeligere å engasjere seg i, eller kritisere.

Men det går rette veien. Registrerte henrettelser falt med 25 prosent på verdensbasis i 2006. FNs generalforsamling vedtok for et par uker siden et moratorium – en oppfordring til å utsette alle planlagte henrettelser, og New Jersey ble like etterpå den første amerikanske delstat siden 1972 til å fjerne dødsstraffen. Noe som forsåvidt var en relativt symbolsk handling, ingen hadde blitt henrettet i New Jersey siden 1963, men forhåpentligvis en viktig symbolsk handling.

…og til sommeren er det OL hos en av verstingene. Uten at det ser ut til å bekymre norske idrettsutøvere nevneverdig.

%d bloggers like this: