web analytics

Tag Archives: per sandberg

Hummer og kanari

Syriatesten

Syrian boys, whose family fled their home in Idlib, walk to their tent, at a camp for displaced Syrians, in the village of Atmeh, Syria, Monday, Dec. 10, 2012
Syrian boys, whose family fled their home in Idlib, walk to their tent, at a camp for displaced Syrians, in the village of Atmeh, Syria, Monday, Dec. 10, 2012

Det har vore ei hektisk veke. Partia våre har samla seg for å bli einige om kva vi skal gjere med appellen frå FNs høgkommissær for flyktningar om å ta i mot fleire hjelpetrengande frå Syria. Det vart sjølvsagt eit sirkus. Framstegspartiet forlét forhandlingane før dei var komne skikkeleg i gang. Dei vil nemleg ikkje ta i mot ein einaste ein. SV heldt ut ei stund til, før dei også kasta korta. Dei vil ha inn mange, og det fort, men skjønte vel at dei ikkje kom til å få særleg gjennomslag.

Dei andre partia heldt ut. Jonas Gahr Støre kom rett frå Arbeidarpartiet sitt landsmøte med eit vedtak i ryggen om 10.000 syrarar over to år. Det skulle ein tru var grei skuring, all den tid det såg ut til å vere fleirtal på Stortinget for å ta imot nettopp det talet. Likevel klarte tåkefyrsten frå verste vestkant å forhandle talet ned til 8000 over tre år. Lat oss håpe det ordnar seg med politikken for Støre framover, nokon karriere som bilseljar har han nok ikkje å falle tilbake på.

Sjølvsagt er det Per Sandberg og Framstegspartiet som lagar mest moro for pengane. Før helga gjekk dei frå dissens i regjeringa, til kabinettspørsmål, og over til eit krav om folkeavstemming for å avgjere syriaflyktninganes skjebne. Dette gjorde dei i ein slik fart, at om dei held dette tempoet framover, har vi vore gjennom både riksrett og nyval innan helga er omme, og litt ute i neste veke er truleg statskuppet gjennomført, monarkiet avskaffa og Carl I. Hagen innsett som president. Her blir det liv (rai rai). Men eigentleg var det jo berre Sandberg som snakka før andre hadde tenkt for han. Som vanleg.

Sandberg raste også mot eit «vaffelmøte» mellom Høgres Trond Helleland og den mislykka bilseljaren Jonas Gahr Støre. Her skal dei ha snikra saman Syria-avtalen medan dei åt vaflar og såg Noreg og Sverige spele fotball. – Å invitere folk på vaflar, og så lage vaflar på pulver, det er dårleg handverk. Når ein skal lage vaffelrøre, så må ein gjere det frå botnen av. Og når du nyttar pulver for å lage vaflar, så er det fordi du har hastverk. Hastverk kombinert med dårleg handverk gir dårleg resultat, seier Per Sandberg til VG. Han gløymde å nemne at det er vanskeleg å lage vaflar utan å knuse nokre egg. Harmen over dei dårlege vaflane var stor, og vaflar er då også det einaste fagområdet der eg finn det verdt å høyre på Sandbergs refleksjonar. Er det noko han kan, er det vaflar. Vaflar og akevitt. Der er han god.

Frp har vore sure og sinte, slamra med dører og styra på, men særleg konstruktive har dei ikkje vore. Vi har fått det diffuse «hjelpe dei der dei er»-mantraet, men dei har ikkje følgt det opp med konkrete tal. Hadde dei banke friske milliardar i bordet hadde det vore lettare å ta dei på alvor. Slik dei har heldt på blir det berre til at dei forsterkar inntrykket av at dei som vil hjelpe dei der dei er, helst ikkje vil hjelpe nokon, nokon plass. Dei har ikkje passert syriatesten. Men sutringa går kanskje heim hos grunnfjellet.

Det er ikkje berre politikarane som har hatt ei travel veke. På internett har Norges tapre tekstkrigarar verkeleg fått opp dampen. Landets siste skanse mot den muslimske invasjonen meiner det no er på tide å ta til våpen. At landssvikarane i Arbeidarpartiet må stillast for retten. Dei ville ikkje ha kjøpt ein bruktbil av Støre, men meiner at han burde ha vore skoten. Massemordaren frå Utøya og regjeringskvartalet var ein varslar, synd han ikkje fekk tatt Brundtland i staden for alle ungdommane. Men heldigvis var visst halvparten av ungdommane muslimar. Både på Facebook og Twitter finst det folk som samlar desse kommentarane, til glede for PST og alle oss andre som likar å bli skremde skikkeleg før vi skal legge oss om kvelden. Eg les til auget blir stort og vått, og det er to ting som slår meg.

Det eine er at fleirtalet av dei tapre tekstkrigarane har ein temmeleg slapp omgang med det norske språket. Det andre er at det er påfallande få av dei som skriv på nynorsk. Kan nynorsken vere ei vaksine mot ekstremisme? Eller er det berre slik at nynorskbrukarar flest er for opptatt med å skrive kronikkar mot kommunesamanslåing til å bry seg med innvandring?

Det forklarer uansett kvifor bystyret vårt denne veka fekk lov til å seie «ja» til syriske flyktningar, tilsynelatande utan at nokon vart truga på livet. Det kan vi kanskje vere litt stolte av? Vi har passert syriatesten. Velkomne skal dei vere.

Hummer og kanari

Gerhardsen hadde ikke likt dette

For noen uker siden var jeg tilhører på et foredrag med Ola Braanaas, viktig mann i norsk fiskeoppdrett, og mannen som fikk Kong Olav til Skjerjehamn. Bare for å nevne noe. Det var ganske interessant så lenge han snakket om fiskeoppdrett og Kina. Ikke fullt så spennende når han begynte å snakke om samfunn, historie og den slags. Han trakk frem den gamle usanne myten om det lutfattige Norge, krydret foredraget med gamle Arbeiderplakater, så var det opp med Jan Thomas og en raljering over dagens Norske samfunn og alle de uvesentlighetene som dominerer nyhetsbildet. Mens politikerene småkjekler og mangler både ryggrad og  handlekraft. Nei, det var nok ikke dette samfunnet Einar Gerhardsen jobbet for!

Hvilket kan være sant nok det, for all del. Jeg har de siste dagene prøvd å harve ned det siste ordentlige arbeidskravet i det fordømte årsstudiet i Historie som jeg holder på meg. Oppgaven var å drøfte hvorfor Norge ble med i NATO, og i den forbindelse har jeg måttet skumme litt i biografiene til både Jens Chr. Hauge og Haakon Lie. Og man kan mene ganske mye om disse gutta i AP-oligarkiet som styrte skuta i etterkrigstiden, men pusekatter var de i hvert fall ikke. På godt og vondt antagelig.

Jeg tenkte på dette i dag, når jeg fulgte oppstyret etter Per Sandbergs idiotiske uttalelse i Stortinget i dag. Her må jeg skynde meg og understreke at jeg er helt og holdent på Arbeiderpartiets side altså, og jeg forstår godt at mange ble sinte og opprørt. Allikevel så tok jeg meg i å ønske at de hadde reagert på en annen og litt tøffere måte enn å forlate stortingssalen i tårer. Jeg skulle ønske noen hadde reist seg og ropt til Sandberg at de skulle knuse ham som en lus i stedet. Nå blir det i stedet en runde med offerrollebadminton som ikke gjør noe godt for noen.

Jeg mener, Haakon Lie hadde vel lokket Sandberg inn i bøttekottet med ei halvflaske akevitt, og gitt ham et par lusinger. Da blir det litt stusselig med Eskil Pedersen som klager på at han ikke har fått noen telefon fra Siv Jensen med beklagelse. Men det er vel sånn det har blitt. Som den anerkjente og uavhengige bloggeren og forfatteren Kristine Tofte spissformulerte på Twitter:

I vår kultur er det berre den svake som fortener å vinne. Dermed slåss politikarane om å framstå svakast. Korleis endte me her?

Det er vel for komplisert til å svare enkelt på det spørsmålet, men vi får vel de politikerene samfunnet etterspør. Etterkrigstidens AP-oligarker hadde vært fisk på land i dagens politiske virkelighet? Den tiden er forbi da Norge kunne bankes inn i NATO på noen måneder, selv om flertallet i stortingsgruppa i utgangspunktet var skeptiske eller uttalte motstandere. Det hjelper liksom ikke så mye å lengte tilbake til den tidens handlekraftige politikere. Ei heller er det vel bare negativt at det har blitt rom for følelser også i politikken, tvert i mot er det vel mest bare positivt det.

Sårede følelser derimot, det kan det fort bli litt mye av. Ikke bli såret, bli sinna, hadde det vært noe å tenke på? Kan jeg bli politisk rådgiver nå?

Ikke det? Jeg er såret! Og vonbråten!

Hummer og kanari

Hjorthen tar valget: Fremskrittspartiet

Per Sandberg ser på partilederdebatten
Per Sandberg ser på partilederdebatten

Vi overlever fire år med Fremskrittspartiet i regjering skrev Olav Kobbeltveit i Bergens Tidende for noen uker siden, og det har han selvfølgelig rett i. Vi overlevde årene med Quisling og Terboven, da skal vi nok klare å stå av noen år med Jensen og Sandberg også.

Men det hadde kanskje vært best å slippe?

Nå må det vel sies at når vi først skal holde oss med et parti på høyrefløyen som bygger seg opp på misnøye og fremmedfrykt, så har vi tross alt vært ganske heldige. Sammenlignet med British National Party, Vlaams Belang, og andre høyrepopulistiske partier med en viss oppslutning nede på kontinentet, så er Fremskrittspartiet ganske snille. De mener det godt, de fleste av dem, de er gode på bunnen. I hvert fall noen av dem. Ta nå en titt på Per Sandberg f.eks, så er det lett å se at der har vi en kar som har mer til felles med Peter enn med Nick Griffin.

Og selvfølgelig overlever vi det om det nå skulle bli slik at Fremskrittspartiet får være med og danne regjering. Saken er nemlig den at selv om Fremskrittspartiet har blitt et stort parti, så er det altså fortsatt slik at tre fjerdedeler av folket synes de er en gjeng med idioter. I hvert fall stemmer de på et annet parti, og siden Frp er et fløyparti, mens veien til makt her i landet går gjennom sentrun, så vil et Frp i regjering være nødt til å inngå noen kompromisser som kan bidra til å matche SVs kamelspiserekord og vel så det.

Joda, vi vil nok få se endringer i asylpolitikken, men dem de nå skal samarbeide vil holde igjen såpass at det ikke blir helt vilt. Mottak i Afrika tror jeg nok f.eks vi kan se bort fra. Visst blir det skattelette og endringer i den økonomiske politikken, men Høyres smertegrense vil sørge for at det ikke tipper over i det fullstendig uansvarlige. Og så videre og så videre.

Et spørsmål dere kan få lov til å drøfte i kommentarfeltet hvis dere gidder:

Om det blir borgerlig flertall; vil Frp få størst gjennomslag for sin politikk i, eller utenfor regjering?

Svaret er ikke gitt; et Frp som ikke får lov til å være med å leke hvis Høyre, Krf og Venstre skal danne regjering vil ha ganske sterke kort ved forhandlingsbordet. De vet at en slik regjering ikke kan forvente hjelp fra Ap eller Sp for å stable seg på beina, de er avhengige av Frp. Om Jensen og kompani derimot får lov til å være med på å danne regjering, så er det dem som må kompromisse. Venstre og Krf kan like godt samarbeide fra sak til sak med et Ap i mindretall, om de ikke får innrømmelser fra Frp.

Resultatet kan bli at en borgerlig regjering med Frp vil bli trukket mot sentrum, mens en borgerlig regjering uten Frp vil bli trukket mot høyre?

Men Frp skal jo ha pluss i margen for at de er kreative. Tenker utenfor boksen. Eller…de gjør i hvert fall et eller annet utenfor boksen da, jeg er ikke sikker på om det kvalifiserer til å kalles tenke egentlig, men de prøver da i det minste. Ta nå f.eks helsevesenet. Der vil Frp ha stykkprisfinansiering, slette sykehusgjelda slik at de kan bygge den opp på nytt, øke satsing på forskning, redusere egenandel, kort sagt bruke mer penger. Men de har noen sparetiltak også. Det er nemlig sånn at halvparten av helsebudsjettet vårt går med på livets seks siste måneder, og det er jo meningsløst. Frp har svaret:

Aktiv dødshjelp.

Riktignok har Siv Jensen satt landsmøtets vedtak på vent, og mener at aktiv dødshjelp foreløpig skal begrenses til Stoltenbergregjeringen, men det står i programmet. Det skal innføres, man må bare vente litt! Så hvis vi alle nå kunne overtales til å dø seks måneder tidligere, så vil vi ha dobbelt så mye penger å bruke på slankeoperasjoner, brystforstørrelser og logopeder. Kreativt! Bort med køer og korridorpasienter, Jack Kevorkian inn som helseminister.

Jaja, det meste er jo forsåvidt bedre enn Bjarne Håkon Hanssen, så kanskje…

Men nei, det er mange grunner til at man ikke kan stemme på Frp. Asyl og innvandringspolitikken f.eks. Riktignok kan det bli riktig morsomt når Frp en gang kommer i regjering, og innser at det er begrenset hva de kan gjøre uten å bryte konvensjoner og menneskerettigheter. En borgerlig regjering med eller uten Frp vil kanskje ikke bety så mye sånn rent praktisk, men man vil merke det på retorikken. Tonen vil bli skarpere, og jeg tror ikke det vil gjøre det minste godt for integreringen. Det er ille nok allerede, senest i dag, på VGNetts partilederdebatt, sto alle partilederene i kø for å stemple asylsøkere som gruppe som kjeltringer. Kun Lars Sponheim hadde anstendighet nok til å si at sånn kan man faktisk ikke holde på. Jeg orker ikke tenke på hvordan det blir med Frp i regjering.

Skjønt, kanskje vil det ha en oppdragende effekt. Jensen har vel allerede gått tilbake på det der med at Krekar ut av landet går skal være første oppgave?

Så har man selvfølgelig miljø og klimaproblematikken, der er ikke Frp akkurat på ballen kan man si. Jeg har dessuten ikke noe større til overs for at staten skal inn og løse alle problemer, slik Frp gjerne mener den skal. I eldreomsorgen går Frp nå f.eks inn for at en statlig nemd skal gå inn og fatte vedtak om hvilket pleiebehov den enkelte har. Det er jo ren idioti. Kommunen løser den oppgaven best og mest fleksibelt selv. Jeg har ikke noen tro på at strengere straffer sånn generelt er noe som vil gjøre samfunnet vårt bedre, ikke klarer jeg å hisse meg opp over bilavgifter og bompenger, og dessuten får jeg fnatt av anti-intellektualismen som partiet representerer, og som sikkert kommer til å prege kommentarfeltet under her.

Men finnes det ikke noen grunner til å stemme på Frp da?

Tja, de har jo blitt et stort og veldrevet parti etterhvert, man må gi dem det. De er dyktige på mange måter, og som nevnt så kan det godt være at en borgerlig regjering med Frp vil være mer sentrumsorientert enn en borgerlig regjering uten dem. En god ting med å få Frp i regjering er selvfølgelig at da vil magien fort kunne forvitre. Da vil det ble avslørt at Frp ikke var så veldig annerledes enn de andre partiene allikevel, slik man ser rundt om i kommunene der de har kommet i posisjon.

Og før eller siden vil vi nok oppleve Frp i regjering, skal vi ikke like gjerne stemme på dem i år og bli ferdig med det?

Nei, det tviler jeg på gitt!

Hummer og kanari

Integrering igjen

Immigration Is Not A Crime

Vi har vel alle hørt det før:

For snille politikere som ikke tør å stille krav til innvandrere. Og en for generøs velferdsstat som skaper passivitet.

Denne gangen er det visst Per Sandberg og Libe Rieber-Mohn som mener dette. De har vært i frokostdebatt hos Civita i anledning utgivelsen av boka Migrasjon og frihet, et forsøk på å slå an en ny tone i innvandringsdebatten, men Sandberg og Rieber-Mohn hadde bare gamle sure toner å komme med om man skal tro Dagbladets dekning.

Så spørs det hvor mye det tjener Ap i valgkampen at deres profilerte statssekretær Rieber-Mohn nå får sine meninger slått sammen med Frps Per Sandberg.

Gerhard Helskog var også i panelet, og hvis vi fortsetter å tro på Dagbladet, så var alle tre såre enige i at det er naivt og ødeleggende å overse problemene som det norske samfunnet sliter med i dag.

Det er selvfølgelig vanskelig å være uenig i det, problemer er sjeldent lure å overse, men hvilke problemer snakker vi om her egentlig? Er det ikke på tide at noen spør? Alt for ofte får folk lov til å lire av seg lekser om alle problemene som innvandringen fører med seg, uten å spesifisere, og uten at noen går dem nærmere på klingen. Det er liksom bare opplest og vedtatt at innvandring fører med seg problemer, og at integreringen i Norge har vært mislykket.

Og for å understreke så viser man til USA, der integreringen derimot er ytterst vellykket.

Det er ikke noen overraskelse at innvandring byr på utfordringer, og man kan ikke forvente at all integrering går knirkefritt, men mitt inntrykk er at integreringen i Norge er bra på skinner. Lever jeg i en annen virkelighet enn Per Sandberg, og nå altså Libe Rieber-Mohn? Er det et spørsmål om hva man ser på, eller handler det om øynene som ser? Kan vi snart få en integreringsdebatt der følelsene skyves vekk fra frontlinjene, og man i det minste forsøker å være litt faktabasert?

Som Virrvarr altså påpekte så fint her for litt siden, så ser det ut til at integreringen i Norge faktisk går forbausende bra:

(…) hvis vi definerer integrering som at invandrere deltar i yrkeslivet, har gode norskkunnskaper, tar høyere utdannelse, samt at barn av innvandrere klarer seg bra på skolen, så går integreringen i riktig retning. Ting kan definitivt bli bedre, men det er ikke på sin plass å snakke om noen krise i integreringspolitikken

Kan ikke de som er så hissige på integreringsspørsmålene være så vennlige og sette ned en komite som kan sette opp noen retningslinjer for hva som er en bra nok integrering? Slik at vi vet hva som er målet liksom, og kan finne ut hvor skoen trykker aller mest?

Rieber-Mohn sa:

– Det er klart det er bedre å betale folk for å jobbe enn å betale dem for ikke å jobbe. Vi har kanskje vært for flinke til å formidle hvilke rettigheter innvandrerne har. Fokuset bør nok over på hvilke muligheter de har i arbeidslivet og hva som kreves for å lykkes der.

Jeg tror nok det finnes en del mennesker her i landet som vil stusse litt på påstanden om at man har vært for flinke til å fortelle folk hvilke rettigheter man har, det er ihvertfall en vanlig kritikk mot helsevesen og NAV at man selv må skaffe seg rede på hvilke regler som gjelder, men det er kanskje annerledes for innvandrere, hva vet jeg. Uansett så høres det ut som en strålende taktikk for å få ned velferdsstatens utgifter: Ikke formidle til folk hvilke rettigheter de har! Særlig effektivt i forhold til innvandrere som ikke kan språket så godt. Tenk på alle pengene vi kan spare!

Eller enda bedre, vi kan TA FRA DEM rettighetene?!? Hvorfor har ikke noen tenkt på det?

Nei, det er nok best at vi får fokuset over på mulighetene i arbeidslivet, og hva som kreves for å lykkes der. Kanskje vi kan trykke opp en folder med adresser og telefonnummer til alle landets renholdsfirmaer? Oppfordre dem sterkt til å endre navnet sitt til noe norskklingende kanskje? Passe på trappevasken, og ikke slakte geit på balkongen er også viktige punkter, det er fort gjort å få et dårlig rykte.

Per Sandberg har også ideer. Han vil la kommunene velge selv hvilke innvandrere de vil ha, noe som for meg ihvertfall høres ut som en strålende ide. Mye bedre enn å la innvandrere velge selv hvor de vil bosette seg ihvertfall, individuell frihet har aldri ført noe godt med seg. Som et eksempel på hvorfor dette er en god ide viser han til at tamiler vil integreres raskere i landbrukskommuner, siden de har erfaring og kunnskaper om landbruk som vi kan gjøre god nytte av.

Ja, for i landbruket peker alle piler oppover, ikke minst sysselsettingen?

Sandberg er lett å gjennomskue, han vil bytte ut bøndene med tamiler, og tror at dette vil bety billigere mat.

La oss ikke glemme Helskog forresten, han var jo også i panelet. Han hevdet at det norske systemet har ødelagt innvandrerene, at vi bruker velferdssystemet til å holde innvandrerene nede, sammenligner med USA, viser til at 7 av 10 innvandrere i USA tror at morgendagen blir bedre. Undersøkelser fra europeiske land viser at det gjelder bare 2-3 av 10 her.

Eller der da. Vi vet jo ikke hvilke europeiske land undersøkelsen omfattet.

Helskog hevdet også at innvandrere som lykkes i det europeiske arbeidsmarkedet bruker doping, mens dette nærmest er et ikke-eksisterende fenomen i USA, men dette måtte han senere be om unnskyldning for.

Ifølge Imdi var sysselsettingsandelen for hele befolkningen 72 prosent før finanskrisa slo inn. For innvandrerbefolkningen var andelen 63 prosent, men mennene er omtrent på samme nivå, det skiller 3 små prosent.  Forskjellen i sysselsetting skyldes for en stor del at kvinnene i innvandrerbefolkningen er ikke har gått ut i jobb i samme grad som sine norske søstre.

Hvilket, ifølge Sandberg, understreker galskapen i å forby sexkjøp. Her tar man jo fra innvandrerkvinnene den åpenbare veien til meningsfyllt arbeid.

Boka frokostmøtet egentlig handlet om er skrevet av Torkel Brekke, Marius Doksheim, Erlend Sand og Torstein Ulserød. Den kan lastes ned gratis på Civitas hjemmeside.

Creative Commons License photo credit: daveknapik

%d bloggers like this: