web analytics

Tag Archives: politikk

Hummer og kanari

Svake mennesker, jeg sier…

GryJannicke1982(Jarvin)

Frank Rossavik i Morgenbladet sier han ble glad for Kristin Clemets utspill om nordmenns manglende arbeidsmoral. Jeg antar det skyldes at det ga Rossavik muligheten til å sitere Jannickes monsterhit Svake Mennesker, og dessuten åpnet opp for en anekdote om legen som forsøkte å pushe ham over på uføretrygd på grunn av hørselhemming og tinnitus.

Kan sjefsideologen, selveste hjernen i Høyre, få lov til å analysere komplekse temaer med bruk av anekdoter om polske snekkere som hjalp til med oppussing, samt meningsmålinger som slår fast at 20 prosent av befolkningen kjenner noen som får uføretrygd på urettmessig grunnlag, så må jammen meg journalister i intelligensavisa Morgenbladet også få lov til å fortelle anekdoter og trekke inn meningsmålinger fra Dagbladet.no tenkte kanskje Rossavik, og gledet seg til å la fingrene hoppe opp og ned på tastaturet.

Vel, jeg ble ikke så glad jeg. Verken for Clemets uttalelser, eller for Rossaviks tastaturhamring.

Derimot så er jeg glad for at det begynner å synke inn hos noen at vårt velutbygde sikkerhetsnett her i landet bidrar sterkt til at norske arbeidstagere er blant verdens mest produktive. Ja faktisk de aller mest produktive i følge FN her for en snau måned siden. Når bedriftene kan skyve arbeidstagere som ikke henger med på kjøret over på AFP eller andre former for trygd, og la det offentlige ta kostnaden, så er det bra for næringslivet. De sitter igjen med de beste, og mest fleksible medarbeiderene. Resten får sitte hjemme og se på Home and Away.

Klart det er urettferdig at staten skal betale for at næringslivet skal være produktivt og omstillingsdyktig, rent isolert sett, men det lønner seg. Det som er bra for næringslivet er bra for oss alle. Den amerikanske økonomen Peter Lindert har f.eks oppsummert den skandinaviske velferdsmodellen som noe i nærheten av en gratis lunsj. At de pengene staten bruker på helse og velferd nærmest betaler seg selv tilbake. En sannhet med modifikasjoner så klart, et eller annet sted finnes det nok en grense for når velferdsstaten tipper over til å bli en belastning, at den i stedet for å stimulere til vekst heller begynner å begrense den.

Det er mulig vi begynner å nærme oss det punktet, jeg vet ikke, men foreløpig ser det jo ut til å gå sånn nogenlunde rundt.

Men dette har jeg mast om før, og at både Elin Ørjasæter og Frank Rossavik peker på produktiviteten og velferdsstaten i samme uke kan vel tyde på at det begynner å spre seg. Det er bra. (Ikke at jeg innbiller meg at det er min fortjeneste altså, bare  sånn for å presisere)

Så kan jeg mase om noe annet i stedet.

For eksempel om at jeg er skuffet over at Rossavik åpenbart har kjøpt den populære forestillingen om at norske arbeidstagere er blant de sykeste i verden. Det vises til 350 000 på uføretrygd og et sykefravær som skal være på et nivå som er formidabelt i internasjonal sammenheng. Slik kan det ikke fortsette skriver han, og siterer legen Eivind Meland som i en kronikk i Bergens Tidende, slik Rossavik siterer ham, ser ut til å ønske seg tilbake til et sykdomssyn der sykdom helst er “et objektivt fenomen som rammer mennesker på en uforskyldt måte.” Alt for mange får visst uføretrygd på subjektive opplevelser, uten objektive funn av sykdom.

Og så nevner han riktignok klasseproblemet. At sykefravær og uføretrygd forekommer hyppigst hos folk med lav lønn og lav utdannelse. Men det får ingen innvirkning på konklusjonen. Noe må gjøres. Det må strammes inn. Folk må komme seg i jobb.

Jeg tror kanskje det hadde passet bedre om Rossavik hadde sitert et annet av versene i Jannickes hit:

Svake menneske, jeg sier
Du svake menneske
Se på meg
Det er jeg som har stil og karakter

Men står det nå så ille til som Clemet og Rossavik synes å mene?

Nei det gjør ikke det vet du. Sykefraværet får man lett ned på europeisk nivå om man gjør som Høyre vil. Begrenser lengden man kan gå sykemeldt til et halvt år. Nå er det vel tvilsomt om noen blir friskere av det, men man får dem i hvert fall over i en annen kø.

Og sånn er det med uføretrygden også. Grunnen til at det er så mange på uføretrygd i Norge, i europeisk sammenheng er det bare Ungarn, Sverige og Nederland som kan konkurrere med oss, er rett og slett den at vi skyver arbeidsledige over på uføretrygd. Vi har nemlig en utrolig lav arbeidsledighet her i landet, med tanke på finanskrisa burde den vært høyere, men det er den altså ikke.

Slår man derimot sammen de uføretrygdede og de arbeidsledige, så vil man se hvor mange det er totalt som er utenfor arbeidslivet. Da vil man se at Norge befinner seg sånn omtrent midt på OECD-tabellen. Vi er på en trettende plass av de 28 landene som er med i oversikten, og med 13,4 prosent av den yrkesaktive befolkningen utenfor arbeidslivet befinner vi oss på nivå med, om enn litt bak land som USA, Irland, Belgia og Storbritannia. For å nevne noen. Ungarn, Spania og Sverige topper tabellen med klar margin.

Tallene er fra 2007.

Vi har altså et system som styrer noen mennesker inn mot uføretrygd, heller enn mot dagpenger.  Man kan selvfølgelig diskutere hvorvidt det er hensiktsmessig. Jeg vil tro at det i hvert fall gavner politikerene, som gjerne holdes ansvarlig for arbeidsledighet i en helt annen grad enn de gjør for andelen uføretrygdede? Dessuten er det nok behagelig for dem som har blitt arbeidsledige, og ikke egentlig har noe realistisk håp om å komme seg ut i arbeidslivet igjen. Med uføretrygd slipper du den ydmykende opplevelsen det er å måtte forholde seg til et arbeidskontor som ikke har noen forutsetninger for å kunne hjelpe deg ut i arbeidslivet igjen, muligens med unntak av et og annet truckførerkurs.

Slik jeg ser det så er ikke problemet med de mange på uføretrygd et spørsmål om moral. Det handler heller ikke om at det er blitt så lukurativt å gå på trygd at de ikke gidder å jobbe. Selvfølgelig er dette også faktorer, men neppe de mest avgjørende. Det handler mest om et spesialisert arbeidsliv med stadig større krav til kompetanse, og stadig færre dører der de som mangler utdannelse kan banke på.

Og så handler det om distriktene. Norge er et langt land, vi bor spredt. Er du 55 år gammel når hjørnesteinsbedriften i Ytre Innvik blir lagt ned er det lettere å søke mot trygda enn det er å bryte opp fra bygda der du har bodd hele ditt liv, hvis det er det som må til for at du skal skaffe deg ny jobb.

Ingen måter å styre et samfunn på er perfekt. Justeringer må man gjøre hele tiden, men den skandinaviske modellen har da alt i alt fungert ganske bra så langt. Skal vi bytte den ut med noe annet håper jeg virkelig vi gjør det med litt bedre beslutningsgrunnlag enn anekdoter om polske håndverkere, og meningsmålinger på Dagbladet.no

Hummer og kanari

Hjorthen tar valget: Høyre

Foto: Kenneth T.Kjelsnes (Creative Commons, funnet på Flickr)
Foto: Kenneth T.Kjelsnes (Creative Commons, funnet på Flickr)

En gang på åttitallet hørte jeg Jan P.Syse tale i Ibsenhuset i Skien, det var fabelaktig. Fyren var en gudbenådet taler, kastet manuskriptet, kjørte på med Ibsensitater og andre buskvekster, var småironisk og morsom og stemningen var høy. På setene foran meg satt det tre ungdommer i SV-uniform, og når Syse var ferdig var det de eneste tre i salen som ikke reiste seg og klappet både hjertelig og lenge. Det året stemte jeg Høyre for første, men ikke siste gang.

Høyre er det partiet jeg har stemt på flest ganger, faktisk er de vel det eneste partiet jeg har stemt på mer enn en gang, i hvert fall så lenge vi holder oss til Stortingsvalg.

Men et eller annet sted på veien har Høyre og jeg skilt lag. Jeg har fortsatt sympati med dem, det er ikke det, men de snakker ikke til meg lenger. Det blir litt som med Bruce Springsteen føler jeg, de gamle klassikerene er fortsatt jævlig bra, de klarer fortsatt å røre meg, og det er ikke det at de platene han har gitt ut de siste åra er dårlige, de er bare ikke så bra som de en gang var. Han prøver å sette fingeren på nåtidspulsen med sanger om 11 september, Irak-krigen, Obama og alt det der, men gløden er på en måte borte. Bruce er gammel og rik, han mener det godt, men han bor bare ikke i mitt nabolag lenger. Sånn er det når jeg hører Høyre nå til dags også. Gamle sanger om igjen, bare dårligere, uten sprut, uten energi, av og til litt catchy, bedre enn mye annet man hører på radio for all del, men jeg kjøper heller Stein Torleif Bjellas Heidersmenn enn Springsteens Working on a Dream.

Om dere skjønner hva jeg mener.

Skønt, egentlig så minner vel Høyre strengt tatt mer om Smokie enn om Springsteen for tiden. Mesteparten av besetningen er byttet ut, de har ikke hatt en hit på 15 år, men har fortsatt et publikum som trofast møter opp, litt færre for hver gang riktignok, for å høre de gamle gode sangene i litt dårligere versjon.

And Who the Fuck is Astrup?

Aiaiai, det er godt valget snart er over, jeg vet ikke om dere orker flere dårlige vitser, men jeg har i hvert fall snart fått nok!

Det er flere ting som gjør det vrient for meg å stemme Høyre nå for tiden, men om vi nå skal peke på en eneste ting så må det være det evindelige maset om de mange som står utenfor arbeidslivet. Nå sist eksemplifisert ved Kristin Clemet som nevner at det blant de 600 000-800 000 som er helt eller delvis utenfor arbeidslivet er mange som kunne vært i jobb, og at grunnen til at de ikke gjør det handler om dårlig arbeidsmoral. Dette underbygger hun på denne måten:

– Mitt inntrykk er at for eksempel polakker har en helt annen innstilling og arbeidsmoral. Vi hadde noen som hjalp oss med oppussing, og de gjorde en utrolig jobb. De sto på hele tiden, jobbet ti timer om dagen, og gjorde virkelig et imponerende arbeid.

Dette skal liksom være Høyres super-intelligente sjefsideolog, og så går hun ut på denne måten og snakker om et problem som er utrolig komplisert, og reduserer det til et spørsmål om moral, uten særlig annet enn anekdotiske bevis. Det blir for dumt.

Sykefraværet blir neppe noe tema i valgkampen, men Høyre skal forsåvidt ha skryt for at de er relativt klare på at de ikke ønsker å fornye avtalen om inkluderende arbeidsliv som går ut i år. Den virker nemlig ikke godt nok sier Høyre, de vil se på andre tiltak som kanskje kan virke bedre. Ja, det er vel egentlig bred borgelig støtte på det punktet. Oppfylles ikke IA-avtalen så må man se på andre virkemidler. Det betyr antagelig karensdager og økt arbeidsgiverbetaling ved sykdom. Kanskje også begrensninger i hvor lenge man kan gå sykemeldt.

Dette basert på myten om at vi har et for stort sykefravær her i landet. For å sitere Høyres egne sider:

– Utgiftene til sykefravær er tredoblet siden 1978
– Det utgjør omtrent 125 000 årsverk
– Siden 2001 har sykefraværet gått ned med 3 prosent
– Det er særlig i offentlig sektor at man sliter med høyt fravær og liten reduksjon
– Sykefraværet vil koste om lag 33 milliarder kroner i 2009

33 milliarder, det er jo ikke mer enn hva Siv Jensen, som Høyre altså gjerne vil samarbeide med, bruker i løpet av et gjennomsnittlig folkemøte i valgkampen.

Nå tror ikke jeg at sykefraværet i Norge er så høyt om man tar i betraktning at vi har høy arbeidsdeltagelse med flere eldre og flere kvinner i jobb enn landene vi sammenlignes med, men den diskusjonen får vente til en annen gang. Det som irriterer meg er hvordan Høyre (og andre) på den ene siden vil redusere sykefraværet, mens de på den andre siden vil at eldre skal jobbe lenger, at det skal bli vanskeligere å få uføretrygd, at funksjonshemmede og uføre skal inkluderes mer i arbeidslivet. Vi har jo så mange som står utenfor arbeidslivet må vite.

Men det regnestykket kommer aldri til å gå opp. Det lar seg rett og slett ikke gjøre, både å redusere sykefraværet, og få flere eldre, uføretrygdede og funksjonshemmede ut i jobb. Man må eventuelt velge.

Rett skal være rett, Høyre er ikke alene om disse tankene, langt i fra, Bjarne Håkon Hanssen og Høyre står neppe så langt fra hverandre her, men sist han forsøkte seg på noe kom jo Valla i veien, og om det er noen trøst så misliker jeg Hanssen mye mer enn jeg misliker Høyre. Men altså, Høyre påstår selv at de ikke selger lettvinte løsninger på vanskelige problemer, og vanligvis så tror jeg dem jo på det, men når de snakker om sykelønn, uføretrygdede og arbeidsmoral så er det vel i grunnen akkurat det de gjør.

Når jeg begynte å tenke på hva jeg skulle skrive om Høyre så var det mye den samme gamle leksa som dukket opp i tankene først, dere vet, forholdet til Fremskrittspartiet. Det er ikke så mange dagene siden Høyre lå trygt plassert i dødens posisjon, skviset ut av valgkampen gjennom fokuset på Jens vs. Jensen, med stø kurs mot sitt dårligste valg noensinne. Men så har det skjedd noe gitt. Siv Jensen har så langt ikke gjort noen god valgkamp, og Frp faller på målingene. Erna Solberg har fått plass, og grepet muligheten. På VGs siste måling er Høyre og Fremskrittspartiet på vei mot å bli ganske jevne i størrelse med henholdsvis 18,1 og 21,8 prosent.

Så Høyre er faktisk i ferd med å gjøre en brukbar valgkamp, og for dem som ønsker seg en borgerlig regjering er det antagelig godt nytt. Skal det lykkes å stable på beina en borgerlig regjering som kan overleve over tid er man nok avhengig av at Høyre gjør et godt valg, slik at Frp ikke blir for dominerende i en regjering.

Ønsker du en borgerlig regjering tror jeg altså det smarteste du kan gjøre vil være å stemme på nettopp Høyre.

Høyres hovedsaker i år går på bokstavrim, og dreier seg om skole, skatt og samferdsel. Det er jo ikke så veldig spenstig da, men det er vel sånn det har blitt. Høyre er et traust og ansvarlig parti, hvis vi holder den alltid irriterende Jan Tore Sanner utenfor, så er de også for en stor del både anstendige og ærlige. Og kjedelige. Som Henrik Syse sier til DN så er de et parti du godt kan kjøpe bruktbil av.

Men kan man stemme på dem da?

Nei, det tviler jeg på.

Hummer og kanari

Hjorthen tar valget: Senterpartiet

Må vi tvinges til å flytte til Distrikts-Norge spør Bergens Tidende på forsiden i dag, torsdag. Jeg vet ikke helt hvem de spør, men om det er Senterpartiet skulle man tro svaret var et høyt og rungende ja. Før valget for fire år siden snakket de om at de skulle flytte 6000 statlige arbeidsplasser ut av Oslo. Ifølge Dagens Næringsliv her om dagen klarte de å flytte 30-40 stykker på fire år i regjering. Det kan man selvfølgelig harselere over, men det gjelder å sette seg hårete mål. Sikter du mot stjernene så treffer du kanskje tretoppene. Problemet med denne visjonen var at Senterpartiet ikke siktet mot stjernene, de siktet mot tretoppene, og endte opp i en grøft full av brennesler. Senterpartiet burde legge lista mye høyere. Hvorfor ikke flytte ALLE statlige arbeidsplasser ut av hovedstaden? Da hadde man kanskje klart å flytte flere titalls arbeidsplasser til?

Med hensyn til å flytte arbeidsplasser ut av Oslogryta så mente Dagens Nærlingsliv at Senterpartiet burde gå foran med et godt eksempel og flytte både seg selv og partiorganet Nationen ut av Oslo før de maste mer om å flytte på de statlige arbeidsplassene. Dette vil jeg på det sterkeste ta avstand fra. Jeg bor selv ute i Distrikts-Norge, og er det noe vi har nok av her ute så er det senterpartister. Vi vil ikke ha flere. Orker dem ikke rett og slett. Jeg vil faktisk hevde at den beste grunnen til å stemme på Senterpartiet for oss i distriktene er at vi dermed får sendt enda noen flere av dem inn til Oslo.

Jeg synes det høres ut som en god deal. Vi sender senterpartistene inn til Latte-bygda, og til gjengjeld sender de mere penger ut til oss i distriktene. Vinn-vinn!

Men de statlige arbeidsplassene kan de bare beholde i Oslo, send oss heller noen barristaer, og kanskje noen kinesere som kan lage ordentlig kinamat, i stedet for bare grønnsaker i buljong.  Kanskje litt sushi?

Jeg må innrømme at jeg har gruet meg til å mene noe om Senterpartiet. Finnes det egentilig noe mindre sexy enn Senterpartiet? Assosiasjonene løper umiddelbart til kjeledresser fra Felleskjøpet, traktor, gjødselepredning, Magnhild Meltveit Kleppa, Anne Enger Lahnstein, Borten i underbuksa og Vidkun Quisling. Riktignok het de Bondepartiet når Quisling var forsvarsminister, men de lurer ingen. Same shit, new wrapping?

En liten avsporing siden vi nå allerede har Quislet debatten? På Wikipedia kan man lese at Quisling var den første som tok arbeiderene på alvor, med henvisning til Menstadslaget, der Quisling sendte et helt gardekompani og fire marinefartøyer for å holde de kampglade arbeiderene fra Norsk Hydro og Union på plass.

Og dermed ser vi jo at tidene har forandret seg. Der Bondepartiet sendte militæret mot arbeidere på 30-tallet, så sitter Senterpartiet i dag i regjering med sosialister og sosialdemokrater. Selv om det ikke er arbeidere i Arbeiderpartiet lenger, så vil nok noen sikkert mene at dette er flere skritt i riktig retning. Uansett så lar vi nå Quisling være Quisling, og Bondeparti være Senterparti. Hva står Senterpartiet for i dag?

Nettsidene deres gir oss fire hovedsaker, og aller øverst står et grønt og fornybart næringsliv. Senterpartiet vil skape titusenvis av nye arbeidsplasser innenfor fornybar energi i en ny, grønn tidsalder! Bioenergi, vindkraft og småkraftverk må prioriteres i omleggingen av energipolitikken. I tillegg vil de ha en storstilt satsning på vei, kollektivtransport og jernbane der DU bor. De vil ha en trygg og nær omsorg med utbygging av omsorgsboliger, sykehjem og dagtilbud. Der DU bor. Og så vil de bruke store penger på å styrke innholdet i skolen. Der DU bor.

Vel og bra det, men har de levert varene i de fire årene med rød-grønt samarbeid?

Det får du nesten vurdere selv.

Senterpartiet driver med realpolitikk, de har lang erfaring med å samarbeide med andre partier for å få resultater for egne hjertesaker, dette kan de. De har troverdighet på distriktspolitikken, og er naturligvis det partiet man bør stemme på om man for enhver pris vil holde Norge utenfor EU. De er bedre enn sitt gjødselstinkende rykte, men først og fremst er de vel bare dørgende kjedelige. Er det nok til å stemme på dem?

Nei det tviler jeg på.

Hummer og kanari

Hjorthen tar valget: Folkemøte med Oddvar Stenstrøm

TV2 dro i gang sitt første folkemøte i valgkampen onsdag kveld, og hadde for anledningen børstet støv av Oddvar Stenstrøm. Det var et smart trekk, for det fikk oss til å innse hvor lite vi egentlig har savnet Holmgang.

Men Oddvar Stenstrøm er ikke på valg, så vi gyver løs på selve møtet med en gang.

Skatt var første punkt på programmet, og det er samme gamle leksa om igjen. Stoltenberg er liksom den ansvarlige faderen som forsøker å fortelle barna sine hvorfor de ikke kan spise is til middag hver dag, mens Jensen er tenåringsdatteren som furter fordi hun ikke får viljen sin. Hun mener vi kan spise is til middag hver dag, godteri til kvelds, og allikevel ikke bli feite.

Og så begynner Høybråten å snakke om kontantstøtten, og det er like før jeg holder på å sovne, men jeg våkner igjen når Stoltenberg prøver å innbille oss at en sykehjemsplass koster to millioner kroner i året, men at det er gratis for den enkelte, men blir prompte arrestert av Stenstrøm som kommer trekkende med moren sin som bor på sykehjem og blir trukket 85 prosent av trygda for oppholdet.

Stoltenberg prøver seg med at han mente at vi slapp å bygge våre egne sykehjem, for det gjør fellesskapet for oss. Inni seg stiller han nok de to spørsmålene vi alle lurer på: Er moren til Oddvar Stenstrøm 140 år gammel, og er det ikke egentlig på tide at også Stenstrøm får sykehjemsplass.

I hvert fall er det dette jeg tenker på i det jeg reiser meg for å gå på do. Det kan bli en lang kveld.

Når jeg kommer tilbake igjen så er de i full gang med å snakke om fattigdom. Kristin Halvorsen prøver å forklare et eller annet, mens Stenstrøm står og bjeffer, og ingen blir noe som helst klokere. Sponheim kaster seg inn og hakker på Halvorsens fire år gamle anklager mot Bondevik, men Stoltenberg rykker inn som ridder i hvit hest og går god for Halvorsens store hjerte for de fattige barna.

Så får Siv Jensen ordet og jeg frykter at alt er i ferd med å gå til helvete, men da kommer Stenstrøm til unnsetning og annonserer reklamepause. Den kommer som en lettelse.

Fattigdommen er et sånt spøkelse som dukker opp hver eneste valgkamp, ikke fordi noen egentlig bryr seg om de fattige mellom valgkampene, men fordi det er sånn at uansett hvor finmasket vi gjør sikkerhetsnettet vårt så vil noen klare å svømme mellom maskene. Det er et lett område for politikerene i opposisjon til å score billige mål på politikerene i posisjon. Vi bor jo i verdens rikeste land må vite, og enkeltskjebner trumfer ethvert forsøk på å se det store bildet. Jeg vet ikke om det er grunnlag for å kritisere de rød-grønne for å ha gjort for lite for fattigdommen, men det er neppe grunnlag for å hevde at de har gjort noe mindre enn Bondevik II gjorde. Og uansett hvem som vinner valget i år, så kommer vi til å ha akkurat den samme fattigdomsdebatten neste gang det stunder til valg.

Erna Solberg sitter også i panelet! Skulle du ha sett! Hun vil avskaffe fattigdommen gjennom å bedre skolen. Mens Sponheim og Høybråten vil ha målrettede tiltak. Så kommer Jensen og vil gi foreldrene til barna verdigheten tilbake. Slik at de kan kjøpe ranselene selv og slipper å gå til Frelsesarmeen. La oss huske på dette neste gang noen i Fremskrittspartiet bitcher om sosialklienter, vil gjøre det vanskeligere å få uføretrygd, og dessuten redusere ytelsene for å tvinge slabbedaskene ut i jobb.

Så setter vi over til asylsøkerene som er i ferd med å oversvømme landet. Det er så fryktelig mange av dem. Det er helt ute av kontroll. Det er så mange at jeg knapt nok ser TV-skjermen. Siv Jensen sitter og rister av glede i stolen over at hun endelig får sjansen i favorittgrenen. Hun vil ha lukkede mottak, mottak i nærområdene der flyktningene kommer fra, og dessuten må de sendes ut fortere enn svint. Jern-Erna hiver seg på og er lettere sjokkert over regjeringen, men hun har noen gode råd som ikke en gang er dyre. Regjeringen må bli tøffere og kutte ut de småliberale tendensene.

Men heldigvis kommer Sponheim inn og setter tingene inn i perspektiv, det er 0,01 promille som kommer til Norge, faktisk er det mange færre asylsøkere som kommer til Norge enn det er folk som stemmer på Venstre. Ingen grunn til bekymring altså.

Men han liker ikke juksemakere han heller, og får støtte av Navarsete som riktignok ikke vil ha passkontroll på Svinesund, men vil ha økte kontroller. Noe som kan bety økte inntekter til statskassen gjennom bøter til øl sprit og kyllingsmuglere på dagstur med bagasjerommet fullt av kontrabande.

Høybråten liker heller ikke juksemakere, mens Siv Jensen synes det er kostelig å høre de andre partiene prøve å leke tøffe mens det bare er Fremskrittspartiet som har mislikt juksemakere og andre svartinger i førti år.

Stoltenberg vil være streng men rettferdig, men jeg må slå av TV for å gå på jobb. Det er i hvert fall ikke rettferdig, men akkurat i det jeg skal til å trykke på knappen avbryter Stenstrøm for siste gang og slår fast at dette var alt vi rakk for denne gang. Jeg gikk altså ikke glipp av noe.

Jaja, sant og si hadde jeg vel ikke gått glipp av noe uansett når jeg hadde slått av.

Hummer og kanari

Regnestykket går ikke opp

NAV-logo på brevark
Creative Commons License photo credit: mrjorgen

Valgkampen suser avgårde forbi ørene og øynenen mine. Jeg prøver å stenge det ute, men uansett hva jeg gjør så siger det inn, og gudhjelpe meg så kjedelig det er. Det er de samme folka, de samme sakene, de samme argumentene, den samme kaklingen som det har vært de siste 20 åra. Norsk valgkamp trenger sårt en ekstrem oppussing, for det vi har nå er nesten ulidelig, selv for meg som er relativt samfunnsengasjert.

Men altså, alle politikerene er veldig opptatt av å fortelle oss hvor de skal pøse inn penger til glede for oss alle. Hvor det skal satses, løftes og forbedres. De er ikke fullt så hissige på å fortelle hva de vil ta fra oss, hvor det skal kuttes, og hvilke tilbud som skal reduseres. Sånn sett er det nesten så man må ta av seg hatten for Høyre, som i det minste er klare på at de vil gjøre noe med sykefraværet.

Selv om dette noe fort vil innebære at IA-avtalen neppe fornyes, og at karensdager og økt arbeidsgiverbetaling fort kan bli virkelighet, jfr Nikolai Astrups kronikk i Dagbladet tidligere i år.

Men det passer ikke så godt å snakke høyt om dette i valgkampen, forståelig nok, man vinner ikke mange stemmer på å annonsere kutt i universelle goder som sykelønna.

Riktignok er det ingen i dag som snakker høyt om å øke arbeidsgiverbetalingen, men vi vet at både Bondevik II og Bjarne Håkon Hanssen har forsøkt å få det til tidligere, og at alle de borgelige partiene varsler at nye virkemidler må vurderes dersom målene i IA-avtalen ikke oppfylles.  Altså trenger man ikke være Snåsakaill for å spå at dette fort kan bli et tema etter valget.

Jeg har gått og tenkt på denne posten til og fra i et halvt år, minst. Jeg har så mye tanker at jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne, og kommer sikkert til å glemme halvparten av det jeg hadde tenkt å si, men vi får bare kjøre på og se hvor det ender. Vi kan begynne med noen fakta fra Høyres nettsider:

– Utgiftene til sykefravær er tredoblet siden 1978
– Det utgjør omtrent 125 000 årsverk
– Siden 2001 har sykefraværet gått ned med 3 prosent
– Det er særlig i offentlig sektor at man sliter med høyt fravær og liten reduksjon
– Sykefraværet vil koste om lag 33 milliarder kroner i 2009

33 milliarder, det er jo ikke mer enn Siv Jensen slenger rundt seg i et gjennomsnittlig Tabloid det? 

Ellers så synes jeg det er særlig interessant her at det er offentlig sektor som særlig sliter med å få ned sykefraværet, og vi vet vel alle hvilken gren av offentlig sektor det er som trekker opp her?

Pleie og omsorg selvfølgelig.

Så hva skjer om det virkelig blir slik at arbeidsgiver må betale mer av sykelønna?

Jo selvfølgelig, det offentliges utgifter til sykefravær øker, resultatet er strammere budsjetter, mindre penger, ostehøvel, nedskjæringer, ansettelsesstopp, større press på dem som jobber der, og hva blir resultatet av det?

Enda høyere sykefravær kanskje?

Og så kan man spørre seg om det virkelig er slik at sykefraværet er så fryktelig mye høyere i Norge enn i sammenlignbare land. Dette er en sannhet som har fått lov til å feste seg, men i siste utgave av Dag og Tid går Kjell Risa, lektor ved Høgskolen i Bodø i rette med denne oppfattelsen. Han viser til at det vanlige sykefraværet i Norge varierer mellom tre og ni dager, at det er de få langtidssykemeldte som trekker snittet opp, og avslutter sitt innlegg med den tenkte situasjonen at Norge fra 2010 reduserer den maksimale tiden man kan gå sykemeldt, fra dagens 12 måneder, til halvparten.

Da vil sykefraværet vårt dale med noen prosentpoeng, og vil plutselig være omtrent på EU-nivå.

Det som er greia er at selv om altså 750 000 eller hvor mange det nå er altså står utenfor arbeidslivet, så har vi allikevel høy sysselsetting. Blant annet med mange eldre arbeidstakere. Dette bidrar til at vi får et høyere sykefravær. Tar man hensyn til dette er ikke sykefraværet i Norge spesielt høyt skriver Risa.

Og paradokset burde være åpenbart for alle: Hvis man skal inkludere flere av disse 750 000 inn i arbeidsstokken, kronikere, funksjonshemmede, de eldre skal jo jobbe lenger nå,  så vil sykefraværet garantert øke ytterligere. Dette lar seg rett og slett ikke kombinere. Regnestykket går ikke opp!

Så vidt jeg kan skjønne må man altså ta et valg. Enten satser man på å få ned sykefraværet, eller man prøver å få flere av de som står utenfor arbeidslivet inn igjen. Begge deler er en umulig oppgave.

Ønsker man å få flere med helseplager eller funksjonshemminger i arbeid er det en dårlig ide å øke kostnaden for arbeidsgiver ved sykdom. Da bør man heller gå motsatt vei og la det offentlige ta alle kostnadene ved sykdom, kanskje utenom den vanlige tredagersen. Og man må tåle at sykefraværet øker.

Ønsker man å redusere sykefraværet er den enkleste løsningen rett og slett å gi de som er langtidssyke sparken.

Men ikke si det til Siv Jensen!

%d bloggers like this: