web analytics

Tag Archives: post-apokalypse

Bok og Film

Hjorthen leser bok: Survival is Insufficient (Apokalypse igjen)

steleven

Endetiden er i vinden. Apokalypsen herjer både her og både der. The Walking Dead er flaggskipet, men det er en tydelig trend i tiden at slutten på sivilisasjonen slik vi kjenner den er noe som fenger. I den forrige boka jeg leste var det Joe Hill som satte verden i flammer. Og jammen handler det om apokalypsen i den boka jeg akkurat leste ferdig også, men heldigvis på en helt annen måte enn i Hills The Fireman, og enda lenger borte fra det bunnløse mørket The Walking Dead har å by på.

Hvilket ikke på noen måte er ment som noen nedvurdering av disse nevnte kulturuttrykk, som jeg sluker med skrekkblandet fryd og entusiasme, men det er jo fint at det er mulig å finne andre vinklinger på utslitte temaer.

I Emily St. John Mandels bok Station Eleven er det heldigvis fritt for zombier, selv om verden har gått fullstendig av hengslene. En pandemi som bare kalles for The Georgia Flu rammer verden hardt og brutalt. De som smittes får influensasymptomer, og så går det fort nedoverbakke. To dager etter at de merker sykdomen er det som regel slutt. Og gjett om folk blir smittet! Svartedauen blir en mild forkjølelse i forhold. Der den beregnes til å ha tatt livet av omtrent 60 prosent av Europas befolkning går The Georgia Flu virkelig hardt til verks, og tar livet av om lag 99 prosent av menneskene på jorda. Eller i hvert fall den delen av jorda vi får vite om i boka da. Den oppstår i Georgia – landet, ikke den forente staten – men sprer seg til Nord Amerika, Europa og Asia. Om det går greit med Afrika og Australia vet vi strengt tatt ikke, men det spiller forsåvidt ikke noen større rolle. Verden slik vi kjenner den er  uansett forbi.

Station Eleven forteller en historie som spinner rundt filmstjernen og skuespilleren Arthur Leander. Boka begynner med at han får et hjerteinfarkt på scenen, under en oppsetning av King Lear i Toronto. Leander dør, mens kunstig snø faller over scenen. I salen befinner den tidligere paparazzi-fotografen Jeevan seg. Nå har han besluttet å gjøre noe mer meningsfullt med livet sitt, og utdanner seg til paramedic. Han skjønner hva som skjer, og er kjapt på scenen for å prøve å redde livet til Leander. En annen av skuespillerne i stykket er åtte år gamle Kirsten. Både Jeevan og Kirsten overlever influensaepidemien som kommer til Nord Amerika med et fly fra Moskva samme kveld som Leander dør. De møtes i forbifarten i teateret mens ferdigutdannet medisinsk personell har avløst Jeevans gjenopplivningsforsøk. Men de møtes ikke igjen senere i boken.

Boka hopper så i tid. Fra lenge før pandemien starter, via dagene der den slår til for fullt,til vi møter Jeevan, Kirsten, og en av Leanders gamle venner i det som er bokas nåtid. Vel 20 år etter katastrofen. Kirsten er nå en omreisende skuespiller med teatertruppen The Travelling Symphony. De reiser rundt i området rundt The Great Lake, i USA, og spiller Shakespeare for innbyggerne i de forskansningene som har dukket opp her og der. På en av vognene deres står det skrevet. Survival is Insufficient. Et sitat de har rappa fra en eller annen Star Trek-episode. Verden er ikke trygg, på langt nær, men ting har stabilisert seg etter de første crazy årene som boka nøyer seg med å hinte til. Den reisende symfonien er bevæpnet. De er forsiktige. De styrer unna forskansninger som føles ubehagelige eller utrygge, men noen umiddelbar fare er det ikke, så lenge man holder sammen og tar sine forhåndsregler. Det er i ferd med å danne seg samfunn igjen.

Det er en bok med mange lag dette. Det er så mye man kunne diskutert rundt denne historien. Hvilke kulturuttrykk ville overlevd en slik verdensomspennende katastrofe? Hva med religion? Er det best å huske det som var før, eller er det bedre å glemme? I Station Eleven er det, tjue år etter, steder der man ikke vil huske tiden før. Det vokser opp barn som ikke vet at verden en gang var annerledes. Samtidig bringer skuespillertruppen Shakespeare ut til folket. En fyr har laget et museum av ting fra før pandemien.

Tenk hvor liten verden plutselig ville blitt. Uten strøm, telefon, aviser og sosiale medier. Og nesten uten mennesker.

Jeg likte Station Eleven veldig godt. Den er fin og lese, og gir som sagt mye å bite i. Så kan man selvfølgelig spikke fliser her. Hva lever The Travelling Symphony av? Jakt og fiske? Joda, det jaktes i boka, men vi får ikke så mye innblikk i hvordan folk egentlig lever sine liv tjue år etter en forferdelig katastrofe. Og er tjue år nok for at verden skal stabilisere seg igjen? Skurkene vi møter i Station Eleven er ikke mange,  og de er ikke akkurat av episke proposisjoner. Der The Walking Dead kanskje er for pessimistisk i sitt bunnløse mørke, er Station Eleven nesten for positiv i sin tro på at mennesket helst vil gjøre godt?

Men det er innvendinger jeg blåser en lang marsj i. Station Eleven er egentlig ikke så opptatt av selve samfunnets kollaps. Den er mer interessert i å fortelle historier om mennesker. Og kunst. Jeg synes den lykkes fantastisk godt med det, det er en fin leseopplevelse jeg gjerne anbefaler.

Hummer og kanari

En tur rundt i verden

Vi tar oss en liten runde ut i sen store verden, og først: her er han igjen!

Jesus altså, og denne gangen er han i en potet i Florida Men hva er en potet uten fiskepinner?

I England (hvor ellers?) finner du verdens største fiskepinne!

Jaja, alt kan ikke være bare moro og spill heller. Våre gamle homohatende venner i Westboro Baptist Church er fortsatt i full sving. Nå lover de å demonstrere i Heath Ledgers begravelse, og på nettsiden deres kan man lese at Ledger nå er i Helvete hvor han har begynt å sone sin evige dom for å ha spilt i den perverse homofilmen Brokeback Mountain.

Men man må ikke være for streng med Westboro Baptist Church. I det minste er de langt mer underholdende enn Trond Ali Linstad, selv om de ellers er omtrent på samme linje. I Aftenposten forklarer Linstad dette med homofili. Det skyldes gjerne individuell legning, men kan også være en kulturell ytring. Men uansett årsak så ender det med fordervelse hvis man ikke klarer å kontrollere avviket sitt:

I Koranen og i Bibelen, omtales et slikt samfunn, der homoseksuell praksis spilte en viktig rolle. Det var samfunnet til Lot. Men den praksisen slo tilbake på samfunnet, som ble ødelagt. Det ligger lærdommer i det.
Uansett legning eller kulturell ytring, så er det å gå “med lyst” til eget kjønn, avvist i Koranen. Muslimer vil holde fast ved det.

Bra Trond Ali!

Men det er ikke bare de homofile som møter på hat og forakt på sin vei gjennom livet. Gothere som går med kjæresten sin i bånd og prøver å ta henne med på bussen må også tåle litt av hvert. Ihvertfall i West Yorkshire.

Tasha Maltby beskriver seg selv som et menneskelig kjæledyr. Hun oppfører seg som et dyr, og lever et rolig og enkelt liv. Slik kjæledyr gjerne gjør:

“I don’t cook or clean and I don’t go anywhere without Dani. It might seem strange but it makes us both happy. It’s my culture and my choice. It isn’t hurting anyone.”

Dani er forloveden hennes da, eller som det vel heter der i gården: Matfar.

Uheldigvis for dem så er ikke samfunnet klart for menneskelige kjæledyr riktig ennå. En bussjåfør har gjentatte ganger nektet dem å ta bussen med begrunnelsen at de ikke slipper på freaks som ham og bikkjer som henne. Nå beskylder det lykkelige paret busselskapet for diskiriminering.

Og sånn kan man fortsette hele dagen om man vil, men man må vel sove litt også. La meg avslutte med en link til Gerry Canavan som på culturemonkey snakker om post-apokalyptiske historier og hvorfor de er så populære. Aller morsomst er det imidlertid når han på egen blogg tar for seg hvor ofte Frihetsgudinnen har blitt brukt som symbol i post-apokalyptiske filmer og tegneserier. Og en Audi-reklame.

Okay….helt til slutt og aller sist: En mektig versjon av Smoke on the water!

%d bloggers like this: