web analytics

Tag Archives: psykiatri

Hummer og kanari

Lev!

Morning Light - San Francisco David Yu via Compfight

Kevin Hines tok bussen til Golden Gate Bridge. Det var ein sein septemberdag i året 2000, han var 19 år gamal. Legene til Hines hadde nyleg fortald ham at han hadde ein bipolar lidelse, og i hovudet hadde han ein stemme som fortalde ham kva han skulle gjere. Hines gjekk ut på brua, tok laupefart, brukte armane til å skyve seg over rekkverket i eit einaste hopp, og styrta med hovedet først mot den sikre død. Han angra seg med ein gong, strakk seg etter rekkverket, men det var borte. Han fall i 120 kilometer i timen mot vannflata snaue 70 meter under brua. På veg nedover gjentok han til seg sjølv fleire gonger. Kva har  eg gjort? Eg vil ikkje døy. Gud, vær så snill og redd meg!

Vi har alle noko vi slit med. Noko som er vanskeleg. Har vi det ikkje får vi det nok snart. Ein morgon eg gjekk forbi rutebilstasjonen såg eg eit kvitt ark ligge på parkeringsplassen utafor vinmonopolet. Det var noko handskrift på det, det såg ut som eit brev, og nysgjerrig som eg er gjekk eg bort for å ta ein titt. Ganske riktig såg det ut til å vere starten på eit brev, ein kladd kanksje, frå ein far til eit born. Ingen detaljar, men det var noko som var vanskeleg. Foreldra var fortvila, dei ville det beste, men dei kunne ikkje hjelpe sonen om han sjølv ikkje var med på notene. Ein historie omtrent like gamal som mennesket sjølv, og som dette brevet på den regnvåte asfalten gjorde så alt for tydeleg. Når ting er vanskeleg klarar vi ikkje å snakke saman om det. Vi bygger opp våre forsvarsverk. Vi åpnar ikkje opp. Ingen slipper inn. Vi kjempar på aleine til det går over. Eller til vi ikkje orker meir.

Selvmord er eit vondt og vanskeleg tema. Vi skyver det fra oss. Det der får fagfolka ta seg av tenker vi. Og det gjer dei jo. Noreg var tidleg ute med ein nasjonal plan mot selvmord. Det er tjuge år sida, og i den tida har vi hatt ein viss utbygging av det psykiske helsevernet nettopp for å forebygge selvmord. Effekten er diskutabel. Nyare forskning gjer eit hint om kvifor. Opptil 40 prosent av selvmordsofre har ikkje ein identifiserbar psykisk lidelse i forkant. Dei har ikkje vore i kontakt med noko psykisk helsevern, ikkje gjett uttrykk for at dei har nokon drastiske planar. Sjølvsagt har dei slitt med noko, men dei har ikkje funnet det naturleg å søke hjelp. Korleis kan vi hjelpe dei? Ein start kan vere å slutte å tenke på selvmord som kun ein sak for psykiatrien?

Det finst dei som har ein heilt rasjonell forklaring på kvifor dei ønsker å gjere slutt på livet, men oftast er det nok snakk om ein dyp fortvilelse. Alt blir håplaust. Ein finn ingen glede nokon stad. Ingen veg ut. Det er ikkje det at ein har noko stort brennande ønske om å døy, ein orker berre ikkje leve mer. Eg kjenner den følelsen, kanskje gjer vi det alle. Det er som om det er ein kjellerlem bak i hovudet ein plass, og nokon ganger åpnar den seg på gløtt. Mogleg det er gjennomtrekken frå øyrene mine som gjer at den bles opp av og til. Da gjelder det å få lukka den igjen med eit smell, for bak den er det berre ein altoppslukande tomhet, og om man ikkje får huka på låsen igjen fortare enn svint siv gifta ut i tankane. Alt blir tungt, og meiningslaust, og det tar tid å få lufta det ut att. Sjølv har eg klart å ha ein viss kontroll på den kjellerlemmen. Fått den igjen på eiga hånd når den har blese opp. Men nokon gonger er det for tungt. Nokon gonger må ein ha hjelp frå andre.

Vi vil ikkje vere til bry. Vi vil ikkje at andre skal vere til bry heller. At vi sjølv har ei høg terskel for å søke hjelp for psykiske lidelser kan vere greit. At hjelpeapparatet har ei like høg terskel for å gje hjelpa når vi ber om den er verre. Ofte får ein ikkje hjelp før ein har krasja skikkeleg. Det er forventa at ein tek seg saman, så da gjer man det. Tek seg saman so mange ganger at man til slutt er så frynsete at ein blir vanskeleg å teipe ordentleg saman igjen. Kostnaden? Mellom 500 og 700 selvmord i året. Vi må bli bedre til å be om hjelp, og vi må bli flinkare til å tilby den.

For ingen vil eigentleg døy. Kevin Hines fekk vridd seg i fallet slik at han traff vannflata med beina først. Han ødela ryggen, kunne ikkje bruke beina, men fekk karra seg til overflate med armane. Der klarte han å halde seg flytande til ein båt kom og plukka ham opp. Han blei heilt bra igjen, og har brukt livet etterpå til å freiste å hindre andre i å gjere den same feilen han gjorde. På 75 år reknar man med at over 2000 menneske har hoppa frå Golden Gate Bridge. Berre 33 av dei har overlevd. Dei som har fortald historien sin i etterkant seier alle det same. I det augeblikket dei slapp taket i rekkverket skjønte dei at dette var feil. Det var ikkje dette dei ville. Dei skjønar at dei vil leve. Dei vil ikkje døy. At uansett kor mørkt det ser ut kan det fiksast. Er du død kan du ikkje fikse noko som helst. Lev.

Hummer og kanari

Selvmord på norsk

Her er ukas spalte i Journalisten, nå også på bloggen. Alltid kjekt når man får tilbakemeldinger på det man skriver, og det fikk jeg på denne. Gode greier. Og med bakgrunn i disse tilbakemeldingene legger jeg til en liten presisering her på toppen. Jeg mener at det er den som tar livet av seg som har ansvaret for selvmordet. Klart man kan påpeke og kritisere om det er grunnlag for det, som f,eks bruken av personlighetstester på sårbare personer selv om man ikke har kompetanse til det, eller mangelfull oppfølging i helsevesenet, men når det kommer til stykket er det den som velger å ta livet av seg som bærer ansvaret. Tross alt.

Murder
Da den amerikanske internettaktivisten Aaron Swartz tok sitt eget liv tidligere i år, var det en såpass spesiell nyhet at også norske medier fattet interesse. Selve saken tør være kjent for de fleste. Det som imidlertid slo meg da jeg leste de norske kommentarene var måten de omtalte dødsfallet.  De var så befriende rett frem i sin omtale av selve selvmordet. Når kjente nordmenn tar sitt eget liv, er vi vant til å måtte lete etter kodeordene for å finne ut av hva som egentlig har skjedd. “Politiet mistenker ingen kriminelle forhold”. “En personlig tragedie”. Eller rett og slett at vedkommende er “funnet død”, uten at det knyttes sykdom eller ulykke til dødsfallet. I tilfellet Swartz fikk vi tilfredsstilt nysgjerrigheten, uten at det ble utbrodert unødvendig eller gjort til en sensasjon. Ja, det dreide seg om et selvmord. Han hadde hengt seg. Årsaken var antagelig en nært forestående rettssak der han risikerte en lengre fengselsstraff, men det ble også skrevet at det fantes en historie med psykiske problemer. Man kan sikkert diskutere om det strengt tatt var nødvendig å omtale metoden, men i den nøkterne settingen det ble skrevet synes jeg det må være greit. Hvorfor kan vi ikke være like rett frem når det handler om nordmenn?

Vær Varsom-plakatens selvmordspunkt ble endret i 2005. Før skulle selvmord som hovedregel ikke omtales. Nå er det lov å omtale, men det oppfordres til varsomhet. Bakgrunnen for endringen var at tabuene rundt selvmord var svekket. Pressen ønsket å bidra til større åpenhet og mindre skam. Noe har da også endret seg. Da sønnen til Gro Harlem Brundtland tok sitt eget liv i 1992, førte det til at statsministeren ble sykemeldt en periode. Senere trakk hun seg også som partileder. En stor sak med interesse for allmenheten. Selvmordet ble likevel ikke omtalt andre steder enn i det noe tvilsomme organet Søndag Søndag. Da datteren til Olav Gunnar Ballo i 2008 begikk selvmord etter en personlighetstest hos scientologene, fikk det bred omtale. Vi har også sett flere oppslag der den avdøde har vært under behandling for psykiske lidelser, men likevel har tatt livet av seg. Da gjerne med et kritisk søkelys mot helsevesenet. Endringen i Vær Varsom-plakaten synes altså å ha ført til at pressen nå kan skrive om selvmord, i hvert fall der pårørende ikke har for store innvendinger, og ansvaret for gjerningen kan plasseres hos noen andre enn avdøde. Samtidig fortsetter praksisen med å unngå å bruke ordet selvmord i saker der avdøde er så kjent at det må omtales, men hendelsen forøvrig ikke bærer noen spire til sensasjon i seg. Dette bidrar ikke til større åpenhet. Om noe bidrar det heller til å opprettholde, kanskje til og med forsterke følelsen av skam.

De aller fleste selvmord forbigås i stillhet. Sånn må det være, de er personlige tragedier uten offentlighetens interesse. Så hender det at det dukker opp tilfeller der det er riktig av media å gå inn i saken. Når det i disse tilfellene oppfordres til varsomhet i omtalen, har det hovedsaklig to årsaker. Det er hensynet til pårørende, og det er tanken på den smitteeffekt man antar kan oppstå ved bred og detaljert omtale av selvmord i media. Akkurat de samme innvendingene kan man bruke ved andre alvorlige hendelser. Vi har sett eksperter advare mot smitteeffekt ved medieomtale av skoleskyting, barnevoldtekt og bortføringssaker. Det er alltid god grunn til å vise hensyn, men det er ingen god grunn til at media skal vise mer hensyn overfor pårørende til et selvmordsoffer, enn de gjør med pårørende til et barn som er blitt bortført. Og hva med Aaron Swartz? De etterlatte bekymrer seg neppe over hva som står om ham i en norsk avis, men det er ingen grunn til å anta at smitteeffekten ved å omtale selvmordet hans blir borte bare fordi han er amerikaner. Smitteeffekten synes ellers å være knyttet mest til omtale av metode. Det er ikke slik at bare ordet i seg selv er nok til at noen velger å ta livet av seg.

De færreste selvmord begås av personer i psykose. Det er et bevisst valg av et fortvilet menneske. Å fortie det valget fratar mennesket verdighet og hjelper ingen som er i tilsvarende situasjon. Jeg forstår at det kan være vanskelig, men svaret er ikke å feige ut. Selvmordet trenger ikke utbroderes, men om noen har tatt sitt eget liv, må det være greit å skrive akkurat det.

Hummer og kanari

Dagbladet akkurat nå: Tikkende bomber

Tikk-takk på tinget
Tikk-takk på tinget

129 personer er tikkende bomber skriver Dagbladet, men det er jo 169 stortingsrepresentanter. Har de siste 40 sluttet å tikke?

Ajaj, den var bløt?

Hummer og kanari

Ja til mer tvang i psykiatrien

Lost souls
Creative Commons License photo credit: Funky64

Det er mye fokus på tvang i psykiatrien om dagen. Brennpunkt NRK hadde et program om dette på tirsdag, og en av dem som er med i programmet intervjues i Klassekampen her. Sigrun skriver om det både titt og ofte, Hildring har vært inne på det, og Gro Hillestad Thune hadde en kronikk om dette på Aftenpostens debattsider på onsdag. Bare for å nevne noe av det som har vært skrevet i det siste.

Nå så jeg ikke Brennpunkt-dokumentaren, og skal ikke skryte på meg å ha lest alt som har blitt skrevet om dette. Det er et viktig tema, viktig å ha fokus på tvangsbruk, og jobbe for å redusere det til det aller nødvendigste. Det er mange sterke historier, og det er akkurat det. Det blir så vanskelig å snakke rasjonelt rundt det faktum at tvang i noen tilfeller er en nødvendighet når man blir konfrontert med de vonde historiene, som det åpenbart finnes en del av.

Men det finnes andre historier også. Min for eksempel.

Jeg skal prøve å være kort.

Min mor døde når jeg gikk i andre klasse, min far tydde til flaska. Jeg har en søster som stadig slår over i nordnorsk dialekt uten forvarsel, og jeg har en ti år eldre bror med ganske seriøse psykiske problemer. Det kaller jeg et litt under snittet bra utgangspunkt for et lykkelig liv.

Jeg husker i grunnen ikke så mye av barndomsårene, men jeg begynte å skulke skolen etter at moren min døde, og etter at jeg hadde holdt på med det i et par år ble jeg sendt på spesialskole ute i distriktene. Pedagogisk Psykologisk Distriktssenter for Vest Telemark het det, og lå i Kviteseid. Ti mil unna Skien. Det betydde internatskole, og tre timer i buss hver mandag og fredag. Her gikk jeg fra fjerde klasse, og til jeg var ferdig på grunnskolen.

Nå skal jeg ikke syte over det, jeg hadde på mange måter en fin tid der. Problemet var at jeg lærte for lite, og at klassesituasjonen, med ganske nært forhold til lærerene, og bare en håndfull elever, gjorde at jeg var totalt uforberedt på den virkeligheten som ventet på meg i videregående. Jeg var god i norsk og i engelsk, i resten av fagene kunne jeg for lite, og jeg var overhodet ikke klar for videregående. Jeg holdt ut i litt over to uker, og stort mer utdannelse enn det har jeg i grunnen ikke.

Så der fikk de som lurer på hva jeg gjør som nattevakt i et hotell i havgapet endelig et svar på det spørsmålet antar jeg.

Mange av dem som gikk på denne spesialskolen sammen med meg ble etter noe tid forsøkt tilbakeført til en vanlig klasse. Først en dag eller to i uka, etterhvert mer, og gikk det greit så var man tilbake i den vanlige skolen. Dette ble aldri forsøkt med meg. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg har en liten mistanke om at min ovennevnte bror med psykiske problemer kan ha vært en medvirkende årsak.

For de psykiske problemene hans ble verre. I årene fra jeg var sånn ca. 12-13 og til jeg var ferdig på skolen som femtenåring så var det så ille at det ikke var noe særlig å være hjemme. Med temmelig jevne mellomrom, sånn ca hver tredje dag, så ble han merkbart uroligere, sint, og kunne være aggressiv, ihvertfall verbalt. Jeg pleide å rømme huset til jeg trodde det hadde roet seg igjen. Det er vanskelig for meg nå i ettertid å vurdere om han virkelig var farlig, for mitt vedkommende var det kun en gang at et slik anfall endte opp som noe mer enn bare ubehagelig, jeg var på rommet mitt, han var urolig og sint og kom plutselig ned gangen, og inn på rommet mitt. Jeg oppfattet ham som truende, så jeg slo til ham i ansiktet, og løp. Han løp etter meg, og fikk tak i genseren min og rev den i stykker. Men han slapp meg når søster Dumbo ropte ett eller annet fra første etasje. Jeg så da mitt snitt til å komme meg ut av huset.

Men det var andre episoder også, men da var jeg heldigvis ikke hjemme.

Psykiatriske var selvfølgelig koblet inn, og han var også innlagt der, men siden det var frivillig, han var verken tvangsinnlagt eller på noen lukket avdeling, så dro han til stadighet hjem. Jeg mener å huske at sykehuset i disse tilfellene ringte for å si fra om at han nå hadde stukket av, og sannsynligvis var på vei i vår retning.

Som sagt, det er vanskelig for meg å vurdere i ettertid hvor stor trussel han virkelig var, men jeg syntes det var ubehagelig. Når jeg var hjemme i helgene så ble det til at man hele tiden så etter tegn som kunne tyde på at et anfall var under oppbygging. Og det ble i grunnen verre og verre.

Til slutt så var det så ille at jeg en fredag sa fra på skolen at nå ville jeg ikke hjem. Jeg følte meg ikke trygg. Noen måtte da kunne gjøre noe?

Og skolen var svært så forståelsesfull, de kunne fortelle at de hadde vært i kontakt med sykehuset opptil flere ganger, uten at det hjalp det minste. Det var ingenting de kunne gjøre.

Så jeg dro hjem allikevel.

Nå sitter ikke jeg på noen sannhet her. Jeg husker ikke så mye av dette, selv om det kommer når jeg nøster i det, jeg har ikke sett mappa mi. Jeg vet ikke hvilke vurderinger som ble gjort. Hva man mente på sykehuset. Hvilke valg faren min tok i denne forbindelsen. Hvilke valg han egentlig hadde. Men jeg tror jeg var et rimelig oppvakt barn. Jeg hadde ingen lærevansker, ingen andre adferdsproblemer enn at jeg nok var temmelig sjenert, og altså ikke gikk noe særlig på skolen mellom andre og fjerde klasse. Det må ha vært grunner til at man anså at det var bedre for meg å gå skolen ut på denne internatskolen, i stedet for at jeg ble forsøkt tilbakeført til vanlig skole. Og for meg virker det plausibelt at situasjonen med broren min kan ha vært en svært så medvirkende årsak til dette.

Resultatet var at jeg, som vel i utgangspunktet er ganske så akademisk anlagt, ikke egentlig hadde noen reell sjanse til å komme meg igjennom videregående.

Jeg oppfattet det ihvertfall den gang, som om skolen, og også andre, bebreidet sykehuset for at de ikke kunne holde på ham, og hvis mine teorier her er riktige, så må min høyst subjektive konklusjon bli ja til mer tvang i psykiatrien.

Også forstår jeg selvfølgelig at det er jævlig vanskelig det hele, for man har selvfølgelig rettigheter også som psykisk syk. Og dette er jo gudhjelpe meg rundt 25 år siden, det har ikke nødvendigvis noen relevans for dagens situasjon i psykiatrien, hva vet jeg. Jeg hadde bare lyst til å si noe om at disse rettighetene noen ganger kan ha uheldige utslag på andre menneskers liv, og skape nærmest uløselige dilemmaer.

%d bloggers like this: