web analytics

Tag Archives: rånekultur

Bok og Film

Hjorthen ser film: Mørke på kanten av byen

twolaneBare tittelen er nok til at Springsteen-assosiasjonene ramler inn i hodet. Two Lane Blacktop. Jeg ser for meg lange sommerdager i Timmis gamle Peugeot. We drove eight hundred miles without seeing a cop, we got rock’n roll music blasting off the t-top. Ungdom, lange netter, forventninger til alt det fine som skulle skje når man bare fikk lappen selv og kunne komme seg vekk.

Men Two Lane Blacktop er ikke Darlington County. Den er ikke Thunder Road. Det er ikke noe egentlig håp om en bedre fremtid, man har kanskje kommet seg vekk, men det er jo ingeting der. Two Lane Blacktop er Racing in the Streets. Drømmene er frynsete, vi stirrer alle inn i natten. Alene.

Racing in the Streets er siste sporet på den første siden av Darkness on the Edge of Town, den plata som mer enn noen annen var soundtracket til tenårene mine. Det var, er, en av mine favorittsanger. Some guys they just give up living. And start dying little by little, piece by piece, Some guys come home from work and wash up, And go racin’ in the street. Men jeg skjønte ikke den gang at det ikke finnes noen frelse i å kjøre om kapp i gatene. Like lite som jeg den gang skjønte at Two Lane Blacktop er en strålende film. Om jeg så den da, jeg innbiller meg at jeg gjorde det, og at jeg syntes den var kjedelig, men jeg kan ta feil. Det kan ha vært en annen film.

Uansett, den er ikke kjedelig, men den er uvant. Det er en film uten noe egentlig plot, uten noen egentlig retning, hovedpersonene er navnløse, og dialogen er sparsom. Men det er en eksistensiell bilfilm, en strålende road movie, Richard Linklater kaller den både den siste sekstitallsfilmen, enda den kom i 1971, og den første syttitallsfilmen.

Våre “helter” er The Driver og The Mechanic, spilt av James Taylor og Dennis Wilson i sine eneste skuespillerroller. De kjører rundt i en trimma ’55 Chevy, på jakt etter noen å kjøre om kapp med for penger. En dag hopper The Girl inn i bilen deres og skaper friksjon mellom de to kompisene, og de støter stadig borti Warren Oates på veien, kjørende i en knalltøff GTO. Det ender med at gutta og GTO blir enige om å kjøre om kapp gjennom statene, hele veien til Washington DC. Vinneren får den andre sin bil.

Og hvis det hørtes ut som et plot så er det bare nesten sant, for ingen av dem kommer noen gang til DC, ingen av dem ender opp med jenta, og ingenting forandrer seg egentlig noe særlig fra filmens begynnelse til filmens slutt. Alle er fortsatt like fremmede ovenfor hverandre, og ovenfor verden forøvrig.

Ingen i denne filmen er f.eks i stand til å snakke med hverandre. I den grad The Driver og The Mechanic snakker sammen så er det om bilen, eller om penger. Når de prøver å snakke med The Girl så blir det bare keitete. Den eneste som snakker i denne filmen er GTO, og han kan det tilsynelatende, det er bare det at alt han sier virker å være løgn.

blacktop

Akkurat som i Racing in the streets så er Two Lane Blacktop en film som i bunn og grunn handler om den umulige balansen mellom å ville vekk, og ville høre til. Lengselen etter å ha noen, og lengselen etter å være fri. Jakten på mening i en meningsløs tilværelse. Two Lane Blacktop er en film for all the shutdown strangers and hot rod angels rumbling through this promised land, den er som en klassisk Springsteen-sang, fra den gang han fortsatt betydde noe. Jeg liker den veldig godt.

Klipp

Bilgjømsle i helga?

Difor har ein gjeng nokså kreative, unge rånarsjeler kome på det som kanskje blir eit nytt lokalt fenomen for ungdom med bil: Bilgjømsle.

Ja, du leste riktig: Bilgjømsle.

via Bilgjømsle i helga? – firdaposten.no.

Det er når det dukker opp saker som denne at jeg angrer litt på at jeg pensjonerte lokalavisspalten min her for litt siden.

Hvis Jan Garbarek var en revolvermann...

På kjøretøyet skal rånere kjennes #3

manta

Oj som jeg ønsket meg en Opel Manta når jeg var sånn ca 18-20 år gammel,  men det måtte være en A-modell. Den med runde baklykter. Jentene hadde falt som fluer. Trodde jeg da.

Hummer og kanari

Ondt blod i Telemark?

Foto:Solfrid Leirgul Øverbø/NRK
Foto:Solfrid Leirgul Øverbø/NRK

Det er Morgenbladet som presenterer overskriften i denne ukas utgave. Ondt blod i Telemark. Marius Lien og Niklas Lollo har blitt sendt på ekskursjon ut til tjukkeste bondelandet for å undersøke hva som egentlig går for seg i Bø i Telemark, etter at vi nylig kunne lese i hovedstadsavisene om hvordan to brødre fra Irak havna i trøbbel med 30-40 rånere i påsken. Jeg har hatt den i bakhodet siden jeg leste saken deres i helga, lurt på å skrive noe om det, men uten å vite helt hvordan jeg skulle gripe fatt i det.

I mellomtiden har Jostedalsrypa tatt den for seg og sagt noe av det som jeg hadde tenkt å si:

Bygd er bygd. Bø er Byrkjelo. Eller er eg urettvis mot Morgenbladet når eg mistenkjer journalistane deira for å sjå bygde-Noreg som ein storleik? Dei tek trass alt ein snue innom ein annan telemarkskommune, Vinje, som fekk Amnesty-prisen i fjor og som er kjend for svært vellukka integrering av sine nye landsmenn. Problemet med avisreportasjen er at Vinje vert sett på som eit unikt fenomen, som noko som får “…resten av Norge til å klø seg i hodet”.  Bø står på si side fram som typisk og representativ. Det er i Bø ein kan hente forteljingane om korleis det er å vere ung på bygda. Det er her Morgenbladet jaktar på nøkkelen til integrering i bygde-Noreg, og det er her Morgenbladet (nesten jublande) fastslår at det er langt fram.

Bygd er ikkje bygd. Levanger er heller ikkje Oslo. Og skal ein skrive generelt om integrering på bygda, er “Olav Kristian Tveitan (17), råner i Bø” ein problematisk hovudpremissleverandør.

Men det var ikke bare det. Det som slo meg var at jeg hadde lest denne reportasjen før. Minst en gang. Det var i den perioden hvor storbymediene var litt opptatt av Arve Beheim Karlsen-saken, og den såkalte naustdalsgjengen fikk riksdekkende presse. Da var det en eller annen avis som skremte ut en medarbeider til Naustdal for å se hva som foregikk. Da var det å stille seg opp på bensinstasjonen og snakke med folk. Akkurat slik Morgenbladets utsendte stiller seg opp på gatekjøkkenet og snakker med rånerene. Morgenbladet er overrasket over hvor godt de kommer overens med Bøs innfødte.

Morgenbladet kommer, noe overraskende, godt overens med rånerne i Bø. Det er gemyttlig stemning rundt gategrillen, særlig når vi snakker om bil.

Det tar ikke så lange tiden å kjøre fra jernbanestasjonen i Bø og inn til Grunerløkka om du har en godt trimma rånebil. Morgenbladets utsendet virker som om de er i et helt annet land, langt langt borte? Hvorfor råner dere, og hvorfor i Bø? Vi fikk nettopp høre at traktorråning var vanlig her i Bø. Hva gjør traktorråneren? OK. Vi må videre nå. Hva synes dere om Nissan Micraen vår, forresten?

Micraen blir selvsagt for liten. Men er virkelig råning et så fremmed fenomen?

Her i Sogn og Fjordane har Terje Lyngstad, sjefen for Sogn og Fjordane Teater, endelig fått grønt lys for planene sine om å sette opp teaterstykket Burn Baby, Burn i Førde Sentrum. Premiere er 10 mai, og i reklamen for stykket kan vi lese:

I Burn baby, burn! får du innblikk i ein av Norges mest kontroversielle ungdomskulturar – rånekulturen. Kvifor heng dei rundt i sentrum på kveldstid? Kva er deira oppleving av fridom? Er bilen viktigare enn dama?

Burn baby, burn! er ei underhaldande og fartsfylt framsyning om eit miljø som få kjenner frå innsida!

Her er reportasjen om Naustdalsgjengen, og Morgenbladets tur til Bø dramatisert, det handler om en journalist som skal lage en sak om rånere, og besøker en bensinstasjon på kveldstid for å treffe dem på hjemmebane.

Men det er selvfølgelig ikke få som kjenner rånemiljøet fra innsida, råning er tross alt ganske utbredt på bygdene, vi er ganske mange som har tilbragt betydelig med tid på å kjøre bø-gata opp, snu og kjøre bø-gata ned. Men der mange er opptatt av hvor mange det er som bruker Twitter i Norge i dag, så er det ikke så mange som bryr seg med å finne ut omtrentlig hvor mange det er som kan kalles for rånere. Men rånerene jobber ikke i mediene. De skriver ikke kronikker, de går ikke i teateret. De går på maskin og mekk, eller tømrerlinja, de jobber som snekkere eller rørleggere, bor utenfor Oslo-gryta, og er ikke interessante for dem som setter dagsorden i medie og kulturlivet.

Derfor altså. Egentlig burde altså Sogn og Fjordane Teater skrevet at det dreier seg om et miljø som få kulturradikalere kjenner fra innsiden?

Rånekulturen er uønsket. Når jeg var midt i min råneperiode stengte de Skien sentrum etter klokka 22 for å få en slutt på alle bilene som kjørte rundt på stripa på kvelden. I Notodden har man diskutert restriksjoner i flere år, og hatt ganske kraftige aksjoner fra rånerene som resultat. Man ønsker rånerene vekk. Det er ukultur. De er pøbler. Eller som i Morgenbladets reportasje, rasister.

Og det er vel akkurat derfor jeg synes Morgenbladets tur til Telemark ikke blir noe tess. Man vet på forhånd hvordan denne reportasjen kommer til å bli. Det blir ovenfra og ned. Ingen vilje til å gå inn i rånekulturen og prøve å forstå den. Hvorfor skal man nå det, det er jo en laverestående form for kultur. Ukultur.

Og det er greit det. Det var jo ikke rånere og rånekultur det skulle handle om, men integrering utenfor Groruddalen, og det er bra det. Alle innvandrere kommer ikke fra Pakistan og bor i Oslogryta, like lite som alle Morgenbladets lesere har gått på Blindern og har månedskort på trikken. Denne leseren er en av dem, og i akkurat denne saken syntes han i grunnen at Morgenbladet like gjerne kunne spart seg turen til Telemark.

Det var bare det.

Bok og Film

Hjorthen leser bok: Gøy på landet

Lars Myttings roman Hestekrefter, ble snappet opp på årets rester av mammutsalgets restesalg, og kostet uforskammet lite. Lurer på om jeg slapp unna med en snau femtilapp eller deromkring. Det vil jeg karakterisere som et svært godt kjøp. Den er verdt mer enn som så.

Det er en bygderoman dette, om bensinstajsoner, biler, merkelige bygdefolk, og et par jenter som riksveien har tatt. Ispedd en og annen latterliggjort karakter fra Oslo så handler det om by mot land, ny tid mot gammel tid, pølser mot smøreolje, og kampen om bensinmarkedet i den lille fiktive bygda Annor, der vår helt Erik Fyksen driver landets siste Mobilstasjon, der han nekter å selge pølser, og kan reparere hva det skal være. Muligens unntatt en Ford Sierra.

Saken er nemlig den at veien gjennom bygda muligens skal legges om. Da ryker næringsgrunnlaget for supermekaniker Fyksen, og da gjelder det å være om seg for å få fatt i den eneste aktuelle tomta for en ny stasjon langs den nye traseen. Mot Fyksen står hans nemesis Harald Jøtul, og kanskje må Fyksen svelge noen kamelpølser for å få Hydro-Texaco (Eller var det Statoil? Plutselig svikter hukommelsen og jeg har ikke boka foran meg. Det spiller nå uansett ingen rolle) til å være med og finansiere den nye stasjonen. Dette fører til en av bokas mest kostelige scener, der Fyksen har reist til Oslo og hovedkvarteret
til Hy-Tex (eller Statoil) for å være med på et møte om den nye storsatsningen på en ny type bensinstasjoner.

Ojojoj som reklamefolka, mumbojumbogjengen og merkevarebyggerene får kjørt seg, og det er helt på sin plass.

Ellers så er det jo mye bil her da, uten at det egentlig burde skremme noen fra å lese den, og symbolikken er rimelig klar. De gode gutta – og jentene – kjører amerikaner, eller til nød en engelsk sak, gjerne en Jaguar. De slemme kjører japsebil. Riskoker som vi vel kalte det i hine hårde Taunus-dager. Tysk er greit og ganske nøytralt.

Det er lettlest, hele tiden underholdende, og det må bli et pluss i margen når Mytting lar Johnny Halbergs univers svippe innom på en liten overlapp med noen som kommer innom bensinstasjonen i den fiktive bygda Annor etter å ha vært en tur i Halbergs like fiktive Enevarg og kjøpt bil av en av Halbergs karakterer. (Tror jeg da, korriger meg gjerne om jeg tar feil)

Men Mytting er ikke helt på nivå med Halberg, til det er kvinnene som sentrerer rundt Fyksen, hun som stakk til Oslo og hun som stakk nordover, for klisjeaktige. Fyksens forhold til disse kvinnene forekommer meg i det hele tatt å være litt umodent, omtrent slik man fantaserte om at det kanskje kunne være når man var fjorten-femten? Man skulle liksom ha en ulykkelig kjærlighetshistorie som man ikke ble ferdig med, og man skulle være fullkomment lykkelig, og samtidig ulykkelig, der i sin egen forestilling om tapt kjærlighet. Og en eller annen gang så skulle nok skjebnen sørge for at den ulykkelige kjærligheten fikk en lykkelig slutt?

Ja, jeg vet ikke om dere skjønner hva jeg mener?

Guttas versjon av ungpikedrømmene kanskje, når vi da ikke bare drømte om å få jenta på lakenet?

Uansett, Fyksens kvinner, og hans forhold til dem, gjør at boka nok er underholdende i massevis, og gjør at jeg gjerne anbefaler den, men det gjør også at dette ikke når helt opp og blir stor litteratur. Levi Henriksen, en annen av bygdas talsmenn, sier i en blurb om boka at den er som en god countrysang. Du vet når steelgitarsoloen kommer, men du får tårer i øynene hver gang allikevel.

Jeg skjønner hva han mener, men kjærlighetstråden i Hestekrefter minner meg nok ikke så mye om en god countrylåt. Kanskje mer om Stage Dolls faktisk, og du vet når gitarsoloen kommer, men ingen har vel noen gang fått tårer i øynene av Torstein Flakne?

Eller har de det? Egentlig vil jeg ikke helt se bort i fra det…

Men musikkreferansene er ellers på plass i boka, Steve Earle, Neil Young, Jason and the Scorchers, Patti Smith, og ikke minst Hennig Kvitnes gjør sine små gjesteopptredener på lydsporet, og det er vel ikke annet å si enn vel blåst med debuten Mytting, og velkommen tilbake med ny bok om ikke så alt for lenge.

Hepp hepp!

Page 1 of 212
%d bloggers like this: