web analytics

Tag Archives: rasisme

Klipp

Jeg er ikke rasist, men…

A white US justice of the peace has been criticised for refusing to issue marriage licences to mixed-race couples.

Keith Bardwell, of Tangipahoa Parish in Louisiana, denied racism but said mixed-race children were not readily accepted by their parents’ communities.

via BBC NEWS | Americas | Anger at US mixed marriage ‘ban’.

Hummer og kanari

Gode argumenter

– Vigrid snakket bra for seg og hadde mange gode argumenter. De var også veldig saklige i sin debatt på skolen.

Dette sier elev Silje Marie Bryhn ved Ål videregående skole etter at 10 prosent av elevene stemte på Vigrid ved skolevalget.

Til Norgesglasset på P1 forklarer ordføreren det hele med stemningen på debatten, det var nok ikke snakk om rasisme i hvert fall.

Men jeg skjønner ikke…var det ikke nettopp ved å slippe trollene frem i lyset man skulle få dem til å sprekke?!?

Det var visst bare et eventyr?

Hummer og kanari

Svart og hvit krig: Tirailleurs Senegalais

kampserienHva var det Woody Allen sa en gang? Livet imiterer ikke kunsten, livet imiterer dårlige såpeoperaer? Noe i den duren? Det er kanskje smartere sagt enn det høres ut som ved første anledning? Populærkulturen forer oss med det søppelet de tror vi vil ha, og vi konsumerer det i store tilhengerlass, i en slik grad at vi etterhvert begynner å oppføre oss som om vi faktisk lever i en såpeopera?

Ihvertfall er det helt klart at populærkulturen påvirker oss på en hel haug med områder. Som i oppfatningen av annen verdenskrig f.eks, som vi aldri blir ferdig med. Selv har jeg vært opptatt av denne krigen siden jeg var ganske liten, og har konsumert en hel del populærlitteratur om emnet opp igjennom årene. Så har jeg selvfølgelig dannet meg et bilde av denne krigen basert på dette, jeg som alle andre, riktignok vet jeg nok til at jeg ikke kjøper det vanlige Hollywood-bildet av at USA vant den andre verdenskrig nærmest alene. Men jeg har nok mine vrangforestillinger jeg også.

Jeg har for eksempel uten å tenke over det innbilt meg at krigen i all hovedsak ble utkjempet mellom hvite allierte og hvite tyskere. Selvfølgelig ispedd en og annen svartmusket italiener og en skokk med slemme gule japanere som torturerte fangene sine ved å binde dem over hurtigvoksende bambusskudd. Sånn var det i Sabotør q5, Kamp, På Vingene, og hva de nå het alle sammen. Achtung! Donnerwetter! Det var ikke mange fargede soldater å se i disse seriene, og heller ikke i Hollywoods mange versjoner.

Oppfatningen av at annen verdenskrig var hovedsaklig for blekansikter festet seg i meg i en slik grad at når man i filmen Om forlatelse vier plass til en farget soldat så tidlig som ved Dunkirk i 1940, så  forekom det meg nesten urealistisk. Etter en liten diskusjon i kommentarfeltet kom vi frem til at det var det nødvendigvis ikke, og nå nylig kunne BBC avsløre en hittil ukjent del av historien om fargede soldater i annen verdenskrig. Det viser seg at det var ganske mange av dem, og ikke bare mot slutten av krigen, slik jeg hadde en slags formening om.

Det er ikke mye ærefullt over starten på de såkalte Tirailleurs Senegalais, riflemennene fra Senegal kan det kanskje oversettes som, selv om soldatene ikke bare kom fra Senegal, men fra hele vest-Afrika, de ble stiftet i 1857, og besto da stort sett av afrikanske slaver, men jeg skal ikke bruke tid på forhistorien her. Men allerede i den første verdenskrigen var disse styrkene fra afrika svært viktige for Frankrike. 163 000 mann kjempet mot tyskerne på vestfronten mellom 1914 og 1918. Side om side med amerikanerenes First Army. Under annen verdenskrig utgjorde de 65% av de franske styrkene.

Når Frankrike falt for tyskernes blitzkrig i juni 1940 rammet det Tirailleurs Senegalais hardt. 17 000 soldater lå døde igjen i kjølvannet. Mange av dem skutt etter overgivelse, ofre for nazistenes lite pigmentvennlige menneskesyn.

senegalese

Drøye fire år senere var krigslykken snudd, de allierte gjorde seg klare til å ta Paris tilbake. Det kunne vært en fin revansje for Tirailleurs Senegalais, men sånn skulle det ikke bli. De Gaulle stilte krav om at hans franske soldater skulle lede frigjøringen av Paris. Greit nok det svarte de alliertes høyeste hold, men vi skal ikke ha noen svartinger der altså. Whites Only!

Temmelig sikkert en amerikansk ide det der, ihvertfall var det Eisenhowers stabssjef, General Walter Bedell Smith som fikk æren av å fremsette dette kravet skriftlig. I et konfidensielt memo skrev han:

It is more desirable that the division mentioned above consist of white personnel.

This would indicate the Second Armoured Division, which with only one fourth native personnel, is the only French division operationally available that could be made one hundred percent white.

Amerikanerene hadde fargede i sine styrker, men de var segregert fra sine hvite kolleger i egne avdelinger. Ikke før i krigens siste dager fikk de sloss side om side. Britene segregerte ikke, og hadde derfor neppe kommet på denne ideen, men når den først kom så hadde de ingen innvendinger. Den britiske generalen Frederick Morgan skrev:

It is unfortunate that the only French formation that is 100% white is an armoured division in Morocco.

Every other French division is only about 40% white. I have told Colonel de Chevene that his chances of getting what he wants will be vastly improved if he can produce a white infantry division.

fritt-parisDet viste seg umulig for franskmennene å fremskaffe en helhvit divisjon til å frigjøre Paris, takket være det enorme bidraget vest-afrikanske soldater ga til den franske hæren. Løsningen ble å plukke ut disse svarte soldatene, og erstatte dem med folk fra andre enheter, men selv det var ikke nok. Til slutt måtte man fylle opp med soldater fra nord-afrika, midt-østen og andre steder. Men De Gaulle fikk det som han ville, franske styrker frigjorde Paris, riktignok ispedd en god slump spanjoler for å fylle hullene etter Tirailleurs Senegalais.

Litt ironisk at De Gaulles allierte måtte ty til nord-afrikanere og syrere for å gjennomføre sin Whites Only-frigjøring kanskje, men franskmennen har liten grunn til å hovere. Etter at Paris var fritt ble mange av soldatene fra vest-afrika strippet for uniformen sin og sendt hjem. I 1959 ble pensjonen deres frosset. BBC har snakket med den 87 år gamle veteranen Issa Cisse, og han har dette å si:

We, the Senegalese, were commanded by the white French chiefs.

We were colonised by the French. We were forced to go to war. Forced to follow the orders that said, do this, do that, and we did. France has not been grateful. Not at all.

Ingen fargede commandosoldater fikk være med og uskadeliggjøre kanonene på Navarone, men i den virkelige krigen var de altså i høyeste grad til stede, både i første og andre verdenskrig.  Nå vet jeg det til neste gang.

vinteren-1916

Hummer og kanari

Ali Farah enda en gang

ambulansepanser

Saken om Ali Farah og det som skjedde i Sofienbergparken vil visst ingen ende ta. Siste nytt er at klageorganet likestillings- og diskrimineringsnemnda har valgt å omgjøre et vedtak fra Likestillings- og diskrimineringsombudet, og slår fast at Erik Schjenken og hans kollega ikke har opptrådt fordomsfullt allikevel.

Noe som får nestlederen i SOS Rasisme, Ola Melbye Pettersen, til å skrive en kronikk i Dagbladet der han hevder at media har sviktet i denne saken. Han har et poeng, det er snodig hvordan alt har blitt snudd på hodet etterhvert som tiden har gått. Fra massiv fordømmelse av ambulansespersonellet i tiden etter hendelsen, til de nå i dag nærmest er martyrer som har lidd en voldsom urett.

Melbye Pettersen har nok også helt rett når han kritiserer media for å ha unnlatt å gå Ullevål Sykehus nærmere etter i sømmene. Det er jo her man burde satt inn hovedfokuset. Men når han hevder at mediene nå “fremstiller nå Ali og Kohinoor som hysteriske og hatefulle, med en personlig vendetta mot Erik Schjenken“, så kan jeg ikke si jeg deler den oppfatningen. Joda, jeg har lest nok av kommentarer som hevder dette, men å si at mediene fremstiller det sånn tror jeg ikke det er riktig?

For alt jeg vet kan det godt være riktig at likestillings og diskrimineringsnemda konkluderte som de gjorde. Det er jo utrolig vanskelig å påvise at feilen som ble gjort faktisk ble gjort fordi Ali Farah er svart, og det er selvfølgelig en gigantisk feil av likestillingsombudet å konkludere med at det er rasisme som ligger til grunn, uten i det hele tatt å snakke med de påståtte rasistene. Amatørmessig er det.

Det som er dumt er imidlertid at det etterhvert fester seg et inntrykk av at det som skjedde i Sofienbergparken nærmest var et hendelig uhell. Slik konkluderer nemda:

“Nemndas konklusjon er derfor at Ullevål universitetssykehus v/ambulansearbeiderne ikke forskjellsbehandlet Ali Farah i strid med forbudet mot diskriminering på grunn av etnisitet eller hudfarge i diskrimineringsloven § 4. Vedtaket er enstemmig.”

Men de gjorde jo en grov feilvurdering, det er ikke til å komme i fra, selv om mange ser ut til å ha glemt det. De forlot en mann med alvorlige, livstruende hodeskader. Hvorfor?

Selv om man nå har konkludert både her og der med at ambulansesjåførene ikke handlet rasistisk, så er det fortsatt godt mulig at de diskriminerte. Ja, jeg vil nesten med sikkerhet hevde at de gjorde nettopp det. Vitne og sykepleier Ragnhild Storstein Spilker var ikke i tvil om at ambulansepersonellet var fulle av fordomsfulle holdninger.  De sier selv de tenkte rus med en gang de ankom Sofienbergparken.

Sofienbergparken
Sofienbergparken

Og mens det finnes egne ombud for etnisk diskriminering, og alltid noen som er villig til å gå på barrikadene for å kjempe mot rasisme, så er det ikke så farlig med litt diskriminering av rusede, eller for den saks skyld psykisk syke. Der er det nesten fritt frem.

Når rasismeanklagene nå er lagt døde, Schjenken har fått gitt ut sitt forsvarsskrift i bokform, og denne saken nå etterhvert kan få sige inn i glemselen for de fleste av oss, så er det litt trist å måtte konkludere med at tusenvis av oppslag i norske medier egentlig ikke har lært oss noen ting.  Vi kan trygt fortsette å forakte de svake, de som er annerledes. Tiggere, rusmisbrukere, psykisk syke, og ingen kommer til å bry seg nevneverdig.

Se bare på forskjellen i omfang på dekningen av Farah-saken, i forhold til de siste par ukers avsløringer om rus i barnevernet etter at 17 år gamle Kristiane Jacobsen døde av å ha sniffet lightergass. Bergens Tidende har gjort en kjempejobb med den saken, og avdekket urovekkende forhold i barnevernet, men det her ikke blitt noe større trøkk ut av det. Anniken Huitfeldt innrømmer at det statlige barnevernet har sviktet, og Olemic Thommesen krever hennes avgang, men er det egentlig noen som bryr seg? Har VG, Dagbladet og Aftenposten skrevet om det i det hele tatt? Har det vært snakket om i de viktige debattprogrammene på TV?

Nei, rusede barnevernsbarn som snart er voksne er det få som bryr seg om, selv ikke når de som har ansvaret for å ta vare på dem neglisjerer oppgaven sin totalt.

Joda, det er nok å ta tak i når det gjelder rasisme, men det er snart på tide å få fokus på den langt mer aksepterte forakten for svakhet som vi alle bærer på. Det er den som er virkelig skummel.

Og ja…jeg har nok skrevet både mer og bedre om dette før.
Les gjerne Tom Reynolds om sitt liv som ambulansemann i London.

(Foto: Eirik Haugen, Wikimedia Commons, og Wilhelm Joys Andersen, Wikimedia Commons)

Bok og Film

Hjorthen leser bok: Blues for New Orleans

New Orleans is Flooded
Creative Commons License photo credit: Spiritwood Images

Når Katrina traff New Orleans, dikene brast, og kaos, forvirring, død og ødeleggelse ble sluppet løs på den vakreste byen i USA, så var det en hendelse for historiebøkene.

Samtidig skapte katastrofen et vell av historier, der bare en ganske liten del av dem noen gang vil få plass mellom to permer. Noen av dem er gode og oppbyggelige historier om det gode i oss, som noen ganger viser seg i de man minst skulle tro hadde det i seg.

Som hos Jabbar Gibson, den småkriminelle fyren med flere dommer bak seg for biltyveri, besittelse av kokain m.m. Når Katrina traff stjal Jabbar en forlatt skolebuss, kjørte rundt i New Orleans til han hadde fyllt bussen med 70 flomofre, og kjørte dem til sikkerhet syv timer unna i Houston, Texas. Gibson var 20 år gammel.

Historier om mennesker som viser enormt mot og styrke i en krisesituasjon. Som Rosezina Jefferson som var gravid, og veene hadde begynt, da hennes fem år gamle sønn fikk et astmaanfall. Rosezina hoppet ut fra andre etasje, ned i flomvannet, og svømte en halv time for å hente hjelp. Med veer. Hun ble reddet og flydd til Baton Rouge, der hun fødte en sønn. CNN hadde saken, og på TV gråt hun:

“I’m happy about this baby… but I miss my other baby.”

En venn av Rosezina så innslaget, og ringte sykehuset med den gledelige beskjeden at hennes “other baby”, den fem år gamle sønnen med astmaanfallet, også var blitt reddet ut, befant seg i Houston Astrodome, og hadde det etter forholdene bra.

En sekretær på sykehuset i Baton Rouge kjørte hele natten, 300 miles, til Houston og tilbake for å hente sønnen.

Det er også historier om ineffektive systemer, og ren og skjær dumskap. Som da to løytnanter og helkopterpiloter i den amerikanske marinen reddet mer enn hundre stykker, bare for å få en streng reprimande fra sine overordnede. Deres oppgave var å fly forsyninger til militærbaser, ikke redde flomofre fra New Orleans. En av pilotene skal ha blitt så rasende over reaksjonen at han ikke klarte å la være å gi sine overordnede en overhaling tilbake. Med det resultat at han ble midlertidig tatt ut av aktiv flyvetjeneste og omplassert til en kennel i Pensacola.

Keeping Watch: A Coastie keeps a sharp lookout from a helicopter over flooded New Orleans
Creative Commons License photo credit: Tidewater Muse

Andre medlemmer av avdelingen protesterte på en litt mer stillferdig måte, ved å fjerne merkene på uniformen der det sto “So Others May Live”

Så slipper vi heller ikke unna historiene om menneskenes iboende anlegg for ondskap. Politiet i Gretna stengte hovedåren ut av New Orleans over til vestsiden av Mississippi, broen Crescent City Connection, og skjøt varselskudd mot mennesker som forsøkte å unnslippe den veien:

Mens vi nærmet oss broen, dannet væpnede politimenn fra Gretna en linje foran foten av den. Før vi var kommet nær nok til å snakke, begynte de å skyte over hodene våre. Dette sendte folkemengden flyktende i alle retninger.

På spørsmål om hvorfor, så var det fordi de ikke ville åpne Gretna for hordene som visstnok hadde plyndret New Orleans.

Vi skal ikke ha noen Superdome i vår by.

329-707
Dette handlet om mer eller mindre dårlig skjult rasisme, en rasisme som var enda tydeligere i nabolaget Algiers Point. Et område som gikk klar av ødeleggelsene, og holdt seg tørt. Der dannet innbyggerene en milits, der man for å holde flyktninger unna sperret gatene med tømmer og nedblåste trær, fant frem det man hadde av våpen, pistoler, rifler, hagler, og minst en maskinpistol av typen Uzi, og begynte å patruljere området på jakt etter folk som ikke hørte til der.

De aller fleste innbyggerene i Algiers Point er hvite, mens områdene rundt er overveiende svarte. Alle i militsen var hvite, og det utviklet seg etterhvert til en ren jakt på fargede mennesker. De som har mage til det kan lese mer om dette i The Nations glimrende, men skremmende stykke her, om Katrinas skjulte rasekrig.

tinroofDet er mot dette bakteppet James Lee Burke har skrevet kriminalromanen The Tin Roof Blowdown. Enda en roman i den kritikerroste serien om New Iberias hardt prøvede politietterforsker Dave Robicheaux. Seksten bøker har det blitt om denne karen, siden den første i 1987, men her går det fortsatt ikke på rutinen. 

Historien spinner rundt forsikringsagenten Otis Baylor og hans familie, som når orkanen treffer har det trygt og godt i sitt hjem i ett av de områdene som gikk klar av det verste. En generator sørger for strøm og isbiter til Jack Daniels, og Baylorfamilien bryr seg filla om at nabolaget er forvandlet til en stinkende kloakk. Men skjebnen er ikke ferdig med å kaste møkk på vifta riktig ennå. Fire fargede småkriminelle er på tokt i nabolaget, og innen to av dem rekker å bli skutt ned utenfor Baylors hus, så har de plyndret et av nabohusene, og funnet mer enn de kunne forvente av både det ene og det andre.

Robicheaux og hans kolleger fra New Iberia er utlånt til New Orleans for å bistå med etterdønningene av katastrofen, og ganske snart har vi en ganske innfløkt sak i hendene som involverer en forsvunnet narkoman prest, mafia, FBI, Al Quaida, blodige diamanter, narkotika, drap, tortur, en hel haug med penger, og en skurkejævel av den aller verste sorten som har lagt sitt hat på Robicheauxs datter Alafair.  

Nå er det jo ikke slik at The Tin Roof Blowdown er noe revolusjonerende nytt fra Burkes hånd. Han beveger seg i det samme landskapet han pleier å bevege seg i, med den vanlige miksen av gangbangers, organisert kriminalitet, korrupt næringsliv, og innmellom også et og annet normalt menneske som gjør så godt man kan. Robicheaux har fortsatt lyst på en drink, mens hans venn og tidligere kollega, Clete Purcell, fortsatt drikker ved hver eneste anledning, og er en løs kanon på dekk.

Plot har aldri vært Burkes store styrke, det er personen Robicheaux som hever bøkene hans over det vanlige krim-tramset, og heller ikke i denne er plotet det viktigste eller det som gjør boka verdt å lese.

Det som gjør The Tin Roof Blowdown til en av de beste Robicheauxbøkene er at den virker å være skrevet i en blanding av glødende sinne og bunnløs sorg. Sorg over det som en gang var New Orleans, og kanskje aldri blir det samme igjen. Sinne rettet mot dem som gjorde katastrofen mulig. Robicheaux har alltid vært en mann som befinner seg i skjæringspunktet der han både tar all verdens sorg og problemer innover seg, med empati og forståelse, og i det neste øyeblikket har lyst til å gå berserk eller like godt sprenge hele verden i fillebiter. Men aldri har det vært så tydelig som her.

Burke skriver poetisk, det er litterær krim, der han bruker bibelske bilder, og trekker inn både William Blakes The Tiger, og Voltaires Candide. Det siste er nå forresten bortkastet på denne leseren ihvertfall, men resultatet ellers er, om du ikke har skjønt det allerede, nok en strålende Robicheaux-roman.

Det eneste problemet med romanen er at uansett hvor god den er, så er den ikke i nærheten av å tangere virkeligheten, og alt som skjedde under, og etter at Katrina traff New Orleans, og dikene brast. Men en god krim, det er det.

%d bloggers like this: