web analytics

Tag Archives: reality

Hummer og kanari

Kjeltring-reality

Rune Øygard

Det var før stortingsvalet i 2009 at Aftenposten fekk dei tre statsministerkandidatane, Stoltenberg, Solberg og Jensen til å seie noko om kven dei hadde som idealer. Solberg valde å fremheve Kåre Willoch og Marco Elsafadi, medan Jensen hadde Maggie Thatcher og Ronald Reagan som sine idol. Statsminister Jens Stoltenberg valde å trekke frem Nelson Mandela og ein på det tidspunktet temmeleg ukjend ordførar frå utkant-Noreg. Rune Øygard var namnet, og no, fire år seinare, veit nok alle kven han er. Han er ikkje ordførar lenger, for å seie det slik. I september 2011 blei han sikta for seksuell omgang med ein mindreårig, så blei han tiltalt, dømd i to rettsinstansar, før høgsterett denne veka satte ein forløpig strek for det heile ved å gje karen ein strengare straff enn han fekk i lagmannsretten. Etter ein litt slapp start fekk media etter kvart opp dampen på dekninga av saken, og det siste året har det omtrent vore vegg til vegg-dekning. Når dommen i høgsterett falt var NRK på plass på hytta til Øygard i Vågsøy for å spørje om kva han føler no. Øygard var ikkje nøgd med høgsterett, og han var uroa for om det kunne være monge uskuldeg dømte i norske fengsel. Av omsyn til rettsystemet, jenta han er dømt for å forgrepet seg på, og alle oss andre ville han no bruke alle ressursar for å få sanninga fram. Takk skal han fankern meg ha.

Det hender tanken kjem snikande. Er det eit justismord? Kva om Øygard faktisk er uskyldig? Kvar gong det skjer hentar eg frem dei sagnomsuste Skype-samtalane mellom ham og jenta, og da forsvinn den tanken som dugg for sola. Det er mogleg at det er eit rituale fleire no burde taka til seg. NRK til dømes. Mannen er ein dømd overgripar, det må no bli ein slutt på at nokon gjev ham ein mikrofon slik at han kan kalle jenta for ein løgnar enno ein gong. Vi veit kva det går i. Ja, eg vart nesten litt provosert av torsdagens NRK-innslag frå Øygard. Greit at dei har hatt stor suksess med sakte-TV dei siste åra, Hurtigruta og alt det der, men treng dei verkeleg ta det konseptet med seg inn i Dagsrevyen og gje oss Øygard, minutt for minutt?*

NRK er ikkje aleine om å rydde plass til den dømte eks-ordføraren. Det kan virke som om deler av media har utvikla ein slags avart av Stockholm-syndromet. Kan vi kalle det for Vågå-syndromet? Aldri tidligare har ein sikta, tiltalt, og etter kvart dømt person fått så stor plass til å snakke om einsidig etterforsking, at folk støttar ham og gråter, at alt berre er løgn, og at sanninga nok ein dag skal kome fram. Eg er litt uroa for korleis det vil gå med dei som har jobba med saka det siste året no som det er over. Vil dei måtte kjenne på ein tomheit? Går dei inn i ein djup depresjon? Livet mister meining? Nei, eg trur det skal gå bra. Eg trur dei har planane klare for korleis dei skal halde mannen på skjermen fremover. Reality TV! Øygard går i fengsel vil naturleg nok kome først, så blir det vel intervju hos Skavlan eller Lindmo når han kjem ut igjen, deretter er det berre fantasien som set grenser. Eg ser for meg at NRK kan lage ein ny runde med Typen til, der Øygard tek over etter Leo Ajkic og dreg rundt i landet for å være kjæresten til ein rekke kjende kvinner. Fortrinnsvis over den seksuelle lavalder. Eller han kan være programleiar for ein ny type interiør-program. Øygard ryddar opp, heime. Der kjem Øygard susande i bilen sin og går berserk heime hos folk, dreg senger og andre møblar ut på tunet og sett fyr på dei, slik at ein får rydda opp skikkeleg. Så pyntar ein opp heimen etterpå så klart. Øygard har brent senger før, så her har han kompetanse. Kanskje kan dei lage eit slags Gutta på tur-konsept for ham**. Ein litt sånn mandig blanding av jakt, reise og røvarhistoriar. Dette kan vere ein fin moglegheit til å få Arne Hjeltnes og Arne Brimi tilbake på skjermen. Første tur blir å taka med seg Morten Krogvold til Pluto, seinare kan dei til dømes ta med seg Bård Hoksrud på tur til Riga. Det kjem til å bli knallbra!

Eller dei kan lage kjeltringversjonen av Paradise Hotel. Det har eg trua på. Eg ser for meg alle dei kjente og kjære forbrytarane våre. Bankranaren Martin Pedersen. Munchtyven Pål Enger. Dei godslege Orderudmordarane. Mesterhjernen David Toska. Spion Arne Treholt. Sleggemann Erling Havnå. Skjeggemann Bhatti. Og Øygard så klart. Sleng dei inn på eit luksushotell saman med nokre lettkledde rosabloggarar, gje dei fri tilgang på rusbrus og sprit, og lat kamera rulle. Kven vil finne seg ein partner denne veka, og kven må reise heim? Spanande!

Det er ikkje sikkert siste ord i denne saken er sagt, sa eks-ordføraren til VG på torsdag. Eg trur han har rett. Det er berre å stålette seg, vi har ikkje sett den mannen på TV for siste gong. Dessverre.

*Rett skal vere rett, eg har rappa denne vitsen frå Arnfinn Pettersen
**Litt meir rett skal vere rett, Gutta på tur-konseptet var Anjas ide.

Bok og Film

Hjorthen leser bok: The Hunger Games

På plakaten til filmen The Hunger Games, filmatiseringen av Suzanne Collins bestselger ved samme navn, står det at dette er The Next Big Thing. Og med det mener de vel å sette historien inn i en sammenheng, der de forrige store tingene er Harry Potter og Twilight? Jeg ser i så fall ikke bort i fra at de kan ha sine ord i behold, bøkene var allerede fine bestselgere når markedsføringen av filmen startet opp for et år eller så siden, siden har de solgt unna i bøtter og spann. Og på fredag er det altså klart for filmpremiere. Den gleder jeg meg til, for jeg har akkurat pløyd gjennom første bok av dette som selvfølgelig er en trilogi, og latt meg rive med.

Vi befinner oss et stykke inn i fremtiden. I Nord-Amerika. Hvor langt fremme i tid vi er vites ikke, men USA eksisterer ikke lenger. Endringer i klimaet har endret geografien noe, landet heter nå Panem. Det styres fra The Capitol, der folket lever i sus og dus i et høyteknologisk samfunn. Resten av landet er delt opp i tretten distrikter der man ikke har den samme materielle velstanden. Det er altså rom for fordeling av velstand i Panem, men det gikk ikke så bra når distriktene gikk til opprør mot The Capitol for å få en mer rettferdig verden. Det endte med at ett av distriktene ble tilintetgjort, de resterende tolv måtte heretter ofre to barn, en gutt og en jente, hvert år, til noe som kalles for The Hunger Games. Barna velges ut ved loddtrekning. Alle distriktets barn, fra og med fylte tolv, til og med fylte atten, havner i bollen. Og for hvert år de blir eldre får de en ekstra lapp i bollen. I tillegg er det en ordning som gjør at man kan kjøpe seg livsnødvendige forsyninger i bytte mot ekstra lapper i bollen.

For det er ingen som ønsker å bli trukket ut til The Hunger Games. Det er nemlig en ganske råtten konkurranse der deltagerene, som altså er 24 barn i alderen 12 til 18, blir sluppet ut i en enorm arena i en kamp på liv og død. Det kan bare være en vinner, og man vinner ikke før alle de andre er døde. Hvert eneste sekund av konkurransen sendes selvfølgelig på TV, og det er obligatorisk å se på. Vel er det mer underholdende enn Holmenkollen, og konseptet ville vært et friskt pust på Paradise Hotel, men Reidar Hjermann ville ikke satt pris på dette!

Vår heltinne er seksten år gamle Katniss Everdeen. Hun er ei smart og ressurssterk jente, bedriver tiden i distrikt 12 med tjuvjakt sammen med kompisen Gale. Når hennes 12 år gamle søster mot alle odds blir trukket ut til å delta i lekene melder Katniss seg frivillig til å ta hennes plass. Dette er det åpent for, og hun er dermed snart på vei til The Capitol sammen med sønnen til bakeren, Peeta. Katniss og Peeta kjenner forsåvidt hvarandre fra før, jevngamle som de er, selv om Peeta kommer fra et høyere sosialt lag. En gang tok Peeta en omang med juling for at en sultende Katniss skulle få brød til seg og familien. Katniss bærer på en stor takknemlighet for det, hun mener der reddet livet hennes. Det har hun aldri sagt til ham. Peeta har vært forelsket i Katniss i ti år, men han har selvfølgelig heller aldri sagt noe om det. Før han slipper nyheten på direktesendt TV kvelden før de skal inn i arenaen.

Og så skal jeg kanskje ikke røpe så fryktelig mye mer om handlingen her.

Dette er ikke så fryktelig originalt, vi har sett lignende konsepter i andre bøker. The Hunger Games fremstår som en mix av de to Stephen King/Richard Bachman-bøkene The Running Man og The Long Walk. Ikke bare i plot, men også i leseglede. Suzann Collins holder dampen oppe fra start til mål, actionfylt, men ikke for heseblesende, er det fritt for dødpunkter. Man rekker aldri å kjede seg. Hun bruker heller ikke mer tid enn det som er nødvendig på å etablere fremtidsscenariet, men peiser på for å komme i gang med handlingen.

Siden vi snakker om plot som ligner, kommer vi forresten ikke utenom å nevne Battle Royale, og nå har vi gjort det. Begge bruker bølgen av reality-tv i et dystopisk samfunn for alt det er verdt. Battle Royale er antagelig noen hakk vassere, men det skal vi ikke bry oss så mye om. The Hunger Games scorer stort på underholdningsverdien.

Ellers blir det spennende å se hvordan historien gjør seg på lerrettet. Jeg tipper det blir knall. Jennifer Lawrence, som var så glimrende i Winter’s Bone, kan fort vise seg å være som skapt for rollen som Katniss. Fansen vil kanskje mene hun er for gammel, men det bryr ikke jeg meg noe om. Spennende blir det også å se om VG orker å gi terningkast denne gangen, for det kan ikke nektes for. Assosiasjonene til Utøya er langt mer fremtredende her enn de var i Arme Riddere, som Jon Selås ikke klarte å forholde seg profesjonelt til. Er han skeptisk på forhånd bør han nok vurdere å sende noen andre?

Hummer og kanari

Tankerekke

Det er ikke alle tankerekker man bør hoppe på sånn helt umiddelbart

Det er ikke alle tankerekker som fører frem til noe fruktbart. Som her forleden da jeg skummet gjennom litt av det etterhvert så berømte manifestet til “Europas redningsmann”.

Det begynte med at jeg tenkte på Raskolnikov, dere vet han fra Forbrytelse og straff. Han har veldig høye tanker om seg selv, tror han har potensiale til å være en Napoleon om han bare kunne komme seg unna fattigdommens knugende hånd. Så han dreper en pantelånerske for pengene hennes, for hva er vel hennes usle menneskeliv sett i forhold til alt det gode Raskolnikov kan gjøre med disse kronasjene?

Jada, drapet går ikke helt som planlagt, Raskolnikov må drepe en kvinne til for å slippe unna, og plages etterhvert mye av samvittigheten. Eller plages han mest av den nagende mistanken om at han kanskje ikke var slik en Napoleon allikevel? Men det var ikke Forbrytelse og straff vi skulle snakke om.

Siden jeg nå sitter der og tenker på Raskolnikov ender jeg etterhvert opp med å spille Håkan Hellstrøm på Spotify. Hvorfor det? Joda, Håkan Bråkan namedropper nemlig Raskolnikov i låta 2 steg från paradise:

Det finns en ny Raskolnikov nu
Bakom varje hörn
Någon som du

To skritt fra paradise altså. Jeg assosierer videre til Paradise Hotel, og så slår det meg at det er en sammenheng her. Jeg tenker på hvor mye terroristen fremhever seg selv i manifestet sitt. Det er ikke måte på hva han har fått til, han har aldri møtt noen med sterkere psyke, bladbladi. Kan det være at han rett og slett er et sykt sykt resultat av paradisefiseringen av ungdommen? Dere vet, disse brødhuene i alle reality-programmer som mener at de kan oppføre seg akkurat som de vil, bare for at de er seg selv. Det er liksom alt de krever. Å få være seg selv, upåvirket av alle andre. Eller noe sånt.

Og så tenker jeg at jeg kanskje skulle skrive en bloggpost om dette.

Men så slår jeg det fra meg igjen, for det er jo bare tull alt sammen selvfølgelig. Babbel og vås. Man kan, og skal, si mye stygt om terroristmanifestforfatteren, men han hevder i hvert fall at han gjør det han gjør for noe.

Sånt noe kunne aldri falle Paradise-ungdommen inn.

 

%d bloggers like this: