web analytics

Tag Archives: Religion

Hummer og kanari

Varmepumper og sokkemonstre

Eg har til nå ikkje vore særleg religiøs av meg. Greitt, om folk vil tro på Gud, Allah, Cthulhu eller flygande spaghettimonster så er det heilt greitt for meg, berre dei ikkje plagar meg med det. Dei kan tro på kva dei vil, berre dei held det for seg sjølv, og for Guds skyld ikkje blandar staten opp i det. Slik har eg meint det skal vere, og mi tru på den sekulære stat har eg også overført til organiseringa av familien.

Der er det slik at sambuaren min er Stortinget, ho vedtar lover og reglar. Sjølv så er eg ei slags mindretalsregjering. Eg kan kome med mine framlegg, men om eg vil ha dei vedtatt så krev det ofte forhandlingar, kompromissar, og store endringar i det eg først la frem til behandling. Og når Stortinget har fatta vedtak, så er det regjeringa, altså mi, oppgåve å få vedtaket gjennomført.

Familiens yngste medlem har rolla som lobbyist og interesseorganisasjon. Han kjem stadig med innspill om sine hjartesakar til båe Storting og regjering, hovudsakleg om ting som Xbox, lyssablar, og frekvens på utdelinga av godteri. Får han ikkje medhald hender det at han tar saka til domstolen, altså bestemor.

Og akkurat som Noreg, så har familien eit overhovud som berre er formelt. Kvite Pusi er dronninga av familien, men hennar oppgåver er berre seremonielle.

Slik har det vore. Vi har ikkje hatt nokon plass for kyrkja i den sekulært organiserte familien vår. Det einaste overnaturlige vesenet vi til tider har trudd på er sokkemonsteret. De veit, den velkjende skapningen som stel sokkar slik at det alltid er ein sokk for lite når skittentøyet har vore igjennom vaskemaskina. Dette sokkemonsteret har vore ein kilde til fleire teologiske diskusjonar i heimen, eg har nemleg ein teori om at sokkemonsteret er misforstått. At det ikkje stel sokkane våre. At det ikkje er ein sokk for lite etter at vaskemaskin og tørketrommel har gjort sitt, men at det faktisk er ein sokk for mykje. Sokkemonstret stel ikkje sokkar, den gir oss sokkar, ein etter ein. Sokkemonsteret er kanskje ikkje eit monster i det heile tatt, det er ein skapning som vil oss vel, som freistar å komme i kontakt med oss gjennom sjenerøs utdeling av slitne sokkar.

Stortinget har så langt ikkje vore villeg til å akseptere mine teoriar, men eg satsar på at vitskapen før eller sidan vil gje meg rett.

Men det har vore ein lang og kald vinter, og det har medført endringar i vår sekulært orienterte familie. Det har seg nemleg slik at vi installerte varmepumpe i fjor haust, og sidan da har ingenting vore det same. Det starta i det små med at familiens formelle overhovud, Kvite Pusi, ikkje lenger ville ligge på pleddet og kose, men heller ville ligge i den varme lufta på golvet under varmepumpa. Så begynte Stortinget å stille seg opp under varmepumpa når ho kom ut frå dusjen, og seinast i dag tidleg sto eg sjølv og kikka ut på den nye halvmeteren med snø som hadde falle i løpet av natta, kjende varmlufta i nakken, og tok meg i å sende ein takk til høgare makter. Altså varmepumpa.

Da forsto eg det. Varmepumpa er familiens nye Gud, vår religion, det er den vi tilber. Den gir oss varme når det er kaldt, styrke når vi er svake, og eg skjønar ikkje korleis vi har klart å eksistere i den mørke tida før vi opna døra og hjartet for den.

Så nå er eg nyfrelst, og kjem snart til å møte opp på Flora ungdomsskule for å spreie min glade bodskap, dele ut varmepumpebrosjyrar, og innkalle dei av ungdommane som ønskjer det til varmepumpekonfirmantundervisning. Eg reknar med at rektor Geir Knapstad vil ta godt i mot meg.

Hummer og kanari

«Ytringsfrihets-forkjemperne»

karikaturene

Går det an å avsløre de prinsippløse «ytringsfrihets-forkjemperne» ved å slenge en Jesus-satire på pulten (…)

 Det er Astrid Meland som spør på Dagbladet.no

…og med alt som har skjedd etterpå så går det vel ikke an å si noe annet enn at Jyllandposten fikk rett til  slutt, uansett om man likte publiseringen av karikaturene eller ei, og uansett om det nettopp var prinisippløse «ytringsfrihets-forkjempere» de var.

Så det spiller egentlig liten rolle om man kan avsløre dem eller ei, men det kom vel frem at avisen hadde nektet å publisere Jesus-kraikaturer et par år før de andre karikaturene som vi er så lei av. Årsak? Leserene ville ikke like det, mange av dem ville kanskje bli sinna som en tyrk?

Ja, etterpå prøvde man å si at årsaken egentlig var at Jesus-karikaturene var dårlige, men at man ikke ville såre tegneren ved å fortelle ham det rett ut da. Men som sagt, det spiller ingen rolle.

Det er bare kuriosa.

Klipp

Det gjelder å prioritere

Det er en fortettet stemning da Baker går på podiet fredag kveld og fortsetter tilbedelsen. «Jeg vil bare tilbe litt lenger, bare litt lenger,» sier hun, mens hun vekselvis synger og taler i tunger. «Jeg vil bare ønske deg velkommen Hellige Ånd. Vi trenger deg, vi trenger deg».

Så begynner hun å proklamere at Herren ville helbrede mennesker med uhelbredelige sykdommer, folk som er mentalt syke, relasjoner mellom mødre og døtre.

via DagenMagazinet – Kristenliv.

For etter å ha tatt seg av uhelbredelige sykdommer og mentalt syke, så er det nok riktig at relasjoner mellom mødre og døtre blir prioritert på tredje plass.

Livet selv

Tro kan du gjøre i kjerka

Santa María del Mar II
Creative Commons License photo credit: Paco CT

Påsken er over og det er på høy tid med oppstandelse, også for denne bloggen. Over sju dager uten en ordentlig post er ikke vanlig kost herfra, men jeg har vært både lat og litt indisponert. Og når man først har latt bloggen ligge noen dager, så er det alltid en terskel som skal overskrides før man begynner igjen. Man befinner seg i et limbo der djevelen på den ene skulderen prøver å hviske deg i øret at du egentlig ikke har så mye mer å komme med, alt er på en måte skrevet, og ingen liker den som gjentar seg selv. Og er det ikke egentlig litt fint å slippe å tenke på at man må oppdatere hele tiden?

På den andre skulderen sitter en annen djevel og forer deg med ideer til bloggposter, minner deg på alle folka som du bare kjenner fordi du tilfeldigvis har en blogg, og sier at de kommer til å bli borte igjen om du gir deg.  Det er fortsatt masse å skrive om, og hva gjør vel det om du gjentar deg selv i ny og ne? Den eneste som har lest alle postene her er da uansett deg selv. Og er det ikke egentlig morsommere å skrive enn noen gang?

Ja, denne posten er nok sistnevnte djevels ide.

Det har altså vært påske, litt amputert påskeferie for mitt vedkommende på grunn av kinojobbing, men vi rakk en kort svipp til Bergen, Flopsy, Hagbarth og jeg. Det var kjekt det, fikk fint rom på Admiral, Hagbarth oppførte seg eksemplarisk, syntes det var så gøy å kjøre ferge at han måtte lokkes med kinderegg for å gå med på at vi skulle kjøre av båten igjen, fikk sin første tur på McDonalds, og opplevde antagelig sitt foreløpige høydepunkt i livet med et par turer med Fløibanen. Rødhette opp, Blåmann ned igjen. Samme vogn begge veier var ikke aktuelt. Akvariet ble også avlagt en visitt, men det han  husker best derfra er nok at vi spiste is.

Hagbarth hadde vært forkjølet i en snau uke når vi dro, men vi trodde han var nesten frisk igjen, og lot ikke det stoppe oss. Når vi våknet om morgenen hadde han imidlertid ganske høy feber, så vi tok en tur på legevakta i Bergen. Legen snakket tulledialekt med tullestemme, så ut som en ung Bård Tufte Johansen med parykk, og kunne etter en blodprøve berolige oss med at det var en helt vanlig forkjølelse. Ingen grunn til bekymring.

Men for oss er det dessverre alltid grunn til bekymring.

Så når vi kom hjem igjen fra Bergen var Hagbarth så sliten at han sovnet et par timer tidligere enn han pleier, og da ble det til at jeg la meg ved siden av for å passe på at alt var i orden. Der ble jeg liggende og høre på radioen. Et eller annet salmeprogram, kan det ha hett Salmer til alle tider? Per Arne Dahl er gjest og snakker om salmer som han setter pris på, og jeg tar meg i å bli forundret over språket som brukes for å beskrive salmene og skaperverket forøvrig. Jeg synes det høres litt ut som en femten år gammel nerdefanboy som nettopp har sett filmatiseringen av favorittboka si, og opplevd at den overgår alle forventningene han hadde på forhånd.

Så ligger jeg der og lurer på hvorfor NRK bruker en primetimetime på salmer og lovsang hver bidige søndag, for det gjør de visst. Burde ikke en lisensfinansiert statlig rikskringkaster være sekulær? Eller ihvertfall ikke favorisere en religion over andre religioner? Er det ikke mulig å slippe unna faenskapet liksom, de har da daglig andakt tidlig på morgenen også, har de ikke?

Derfra driver tankene videre til religion, religiøse, skråsikkerhet, og døden. Jeg tenker på Steinar Lem som finner en kjærlig gud som straffer sine barn i all evighet på grunn av feil tro vanskelig å tro på, og dermed må bruke tid og krefter på å forholde seg til folk som ringer for å få ham til å åpne seg for Jesus. Jeg tenker på debatten i kommentarfeltet i Firda der det med stor skråsikkerhet slås fast at det bare finnes en sann Gud, og Hans navn er Jahve og Hans sønn heter Jesus. Alle andre guder som mennesker holder for gud, er alle “konstruert” av menneskene selv.

Og jeg tenker selvfølgelig på den legendariske begravelsesmannens forsøksvis trøstende kommentar om at Jesus selv hadde vært nede i stua vår og hentet sønnen vår den vonde dagen for snart tre år siden.

På den måten klarer jeg altså å ligge alene våken i mørket og bygge meg opp et skikkelig drittsinne helt på egenhånd. Ganske godt gjort egentlig. Jeg lurer på hvor dette sinnet egentlig kommer fra. Det er jo ikke slik at kristne og andre religiøse er de eneste som prøver å fortelle deg hvordan du skal leve livet ditt, hva du skal spise, gjøre, tenke, føle for å leve et riktig og fullverdig liv. Neida, de står i kø de, statsfeminister, skattemyndigheter, alternative sosemikkeler, fjols og forskere, musikere, miljøaktivister, dyrevernere, ukeblader, dagspresse, bloggere, høyrefolk og hurramegrundtfolka i baren. Alle har sine gode råd, og ikke er de dyre heller. Bare irriterende.

Men de gjør meg ikke sinna, det er det bare Jesus & Jehova-gjengen som klarer, og egentlig er det noe irrasjonelt over det, er det ikke?

Kanskje er det så enkelt som at det er vanskeligere å styre unna dem? Og at i livssituasjoner der andre har en tendens til å trekke seg litt unna med sine gode råd og vink, så går frelserene på med krum hals tilsynelatende uten en eneste fungerende sosial antenne?

Første gang jeg hørte uttrykket “Tro kan du gøre i kjerka” var i et gammelt sportsmagasin som jeg ikke lenger husker hva het, der de intervjuet den gamle gode midtstopperen fra Moss som gikk til Bayern Munchen, og derfra videre til Nottingham Forest. Einar Aas. I intervjuet fortalte han at på en av de første treningene med Bayern Munchen hadde treneren spurt ham om et eller annet, og Aas hadde stotret frem et “ich glaube”. Da ble han avfeid av treneren og fikk klar beskjed om at troen fikk han spare til kirken, her på treningsfeltet gjaldt det å vite.

Siden har det gått inflasjon i uttrykket, men det virker som om budskapet har satt seg. Det er mulig man tror i kirken, men ellers så vet man med skråsikkerhet at man har rett. Hadde det ikke vært mer praktisk om det var omvendt? At man holdt skråsikkerheten inne i kirken, og husket på at det er en grunn til at det heter Tro, ikke Vite, når man er ute blant oss som må belage oss på å brenne i Helvete?

Men jeg generaliserer og skal gi meg nå, før jeg begynner å hisse meg opp igjen.

For en stund siden hadde jeg besøk på natten av en av byens slitne gamle hedersmenn, det er ikke så ofte han er innom, en gang eller to i året kanskje, når han har havnet på kjøret og trenger en skive for å få kontroll på blodsukkeret. Denne natten ble vi stående og snakke om døden. Han lurte på hva jeg trodde skjedde etter døden, og jeg sa det som det var, at jeg trodde at døden var slutten. Da var det ikke mer. Man sovner inn, og det er det. Ikke noen gjenfødelse, ikke noe paradis, ikke noe helvete. Ingenting.

Kanskje en litt kjedelig tanke for noen, men denne hederskaren ble skikkelig misunnelig på at dette var det jeg trodde på. Selv så var han livredd for at døden ikke skulle være slutten. At det bare var en overgang til noe annet. Mere slit og strev, nye ting å stri med. Ingen hvile å få. Tanken på å kunne lukke øynene og bare gli bort i glemselen, endelig få hvile, jeg tror det var et mer fristende alternativ enn noe paradis for ham. Men han turte ikke, klarte ikke, å tro på det, enda så gjerne han ville. Men hvem vet. Kanskje finnes en barmhjertig Gud?

Når det er over?

Denne posten er ihvertfall over nå, og djevelen på den ene skulderen prøver å fortelle meg at jeg må komme meg i seng. Den andre djevelen prøver å få meg til å ta en episode Veronica Mars først. Aldri fred å få…

Hummer og kanari

Varsler tiltak mot snik-islamisering

Siv Jensen
Creative Commons License photo credit: kjetil_r

Fremskrittspartiets formann Siv Jensen advarte i sin tale i landsstyret i kveld mot snik-islamisering av Norge. Hun tegnet et dyster bilde av hva som vil skje med Norge hvis ikke Fremskrittspartiet snart kommer til makten og får fornyet landet slik at norsk lov og norsk styresett atter blir gjeldende. Vi har tatt en prat med den blonde pitbullen om hva Frp vil gjøre for å møte trusselen fra islam om, eller kanskje rettere sagt når, de kommer til makten.

– Velkommen til Hjortholoid Siv Jensen, og takk for at du kunne stille på så kort varsel.

– Bjeff bjeff

– Frp vil fornye og forandre Norge sier du, og setter dette i sammenheng med det du kaller for en snik-islamisering av landet vårt. Hvilke forandringer kan vi vente oss i forhold til innvandrerbefolkningen og religiøse minoriteter om Frp feier inn i regjeringskontorene til høsten?

– Da skal det bli andre boller! Vi har utarbeidet en omfattende plan der enkle men omfattende metoder skal gi oss bedre integrering i løpet av kort tid.

– Og oppskriften er?

– Du smelter 150 gram margarin, rører 5o  gram gjær ut i 3 desiliter lunken melk…

– Jeg tenkte på oppskriften for å bedre integreringen, ikke på bollene…

– Sikker? Det er veldig gode boller!

– Ja, jeg har akkurat spist to store porsjoner med kalkun og orker ikke tenke på boller akkurat nå. Gi meg integreringsoppskriften i stedet.

– Greit. Altså. Vi ønsker å gi private organisasjoner et større ansvar for integreringen, slik de gjør i USA, og vi har drøftet dette med blant andre Enevald Flåten, Levende ord, og Misjonsforbundet. Vi har blitt enige om at så fort forholdene ligger til rette for det, så skal det opprettes en organisasjon som vil få et særlig ansvar for at muslimer lærer seg hvilke regler som gjelder her i landet.

– Jaha? Har dere noe navn på denne organisasjonen?

– Navn er ikke viktig, og organisasjonen er ikke opprettet ennå, så det er ikke endelig. Men inntil videre har vi bare kalt den for Norsk misjon blant muslimer.

– Og hvilke verktøy vil denne organisasjonen kunne ta i bruk?

– Organisasjonen vil, med statens hjelp, opprette arbeidsleire rundt om i landet der muslimene kan komme med familiene sine, lære seg å ha en fast jobb, lære seg hvilke normer og regler som gjelder, og lære seg språket ordentlig. Her skal det pugges!

– Men tror du muslimene kommer til å benytte seg av dette tilbudet da? Eller skal dere tvinge dem?

– Fremskrittspartiet er et liberalistisk parti, vi tvinger ingen, men vi tror nok vi skal få fyllt opp disse leirene ganske greit.

– Med all respekt, det tviler jeg på. Dere får da ingen til å flytte i arbeidsleir uten en eller annen form for pisk eller gulrot?

– Å, men vi har da begge deler. Av hensyn til de muslimske barna kommer vi til å fjerne dem fra foreldrene, og plassere dem på dertil egnede barnehjem for å sikre at de får en norsk oppvekst. Hvis da ikke familiene flytter frivillig i arbeidsleir så klart.

– Dette er pisken antar jeg, men hvor er gulroten?

– Den står i jorda. Muslimen er nemlig den nye bonden. Vi skal lære dem å dyrke jorda.

– Muslimen er den nye bonden?

– Ja, vi er jo alle sammen lei av den gamle bonden, og vi er lei av at alle muslimer på død og liv må bo i Oslo. Det er jo nå den største byen i Somalia faktisk. Så hvis vi gjør muslimene til bønder blir vi både kvitt den gamle bonden, og vi får flyttet muslimene ut av Oslogryta. Alle blir fornøyde. Dessuten er de sabla flinke med grønnsaker!

– Men Siv Jensen, arbeidsleire og barnehjem, dette minner da veldig om den politikken som ble ført i forhold til tatere gjennom mesteparten av forrige århundre?

– Det er riktig.

– Men mange vil jo mene at behandlingen av taterene er at av de svarteste kapitlene i vårt lands historie. Dette ønsker altså Frp å plukke frem igjen?

– Bah! Politisk korrekt vissvass. Ekstreme situasjoner krever ekstreme tiltak, og man kan si hva man vil om behandlingen av taterene, men det fungerte jo. Når så du sist et taterfølge?

– Jeg tror faktisk aldri jeg har sett ett.

– Der ser du, det er fordi tiltakene som ble satt i verk virket slik de skulle. Med oss i regjering skal det bli fart på integreringen igjen, det kan du ta deg en fastelavnsbolle på.

– Integrering sier du, men er det ikke egentlig assimilering du mener?

– Nei, så vanskelige ord bruker vi ikke i Fremskrittspartiet!

%d bloggers like this: