web analytics

Tag Archives: revolusjon

Hummer og kanari

Jul i Blakkegata

shacktown

Er det nokon som hugsar Jul i Blakkegata? Ein av dei klassiske Donald Duck-forteljingane som Carl Barks teikna på femtitalet. Finare julehistorie finn du ikkje på denne sida av juleevangeliet. Den startar med at Ole, Dole og Doffen tek ein uvant veg heim frå skulen ein dag. Den går gjennom Blakkegata, der Andebys fattige bur. Det blir eit sjokk for dei unge gakk-gaukane å sjå born på deira eiga alder, kledd i filler, med triste andlet. Dei har ikkje nokon jul å glede seg til. Do they know it’s christmas time at all? Ole, Dole og Doffen føler seg som feite grisar i samanlikning, og blir meir og meir deprimerte. Når dei er tilbake i dei trygge middelklassegatene støttar dei på Dolly Duck. Hun lurar på kvifor gutane ser så lei seg ut, no som det snart er jul, og alle må vere glade. Dei fortel at dei akkurat har gått gjennom Blakkegata, og Dolly får ein idé. Dei kan jo samle saman pengar til ein heidundrande feiring for dei stakkars fattige. Dolly får med seg kvinneklubben sin på prosjektet, og dei får dratt inn nokon kroner, men ikkje nok. Dei treng 50 dollar til. Dolly ber difor Donald om hjelp.

Donald sjølv er ikkje akkurat stinn av pengar, men han har jo ein rik onkel. Han spør Onkel Skrue om hjelp. Dei treng 25 dollar til kalkun, og dei treng 25 dollar til eit leiketog som dei allereie har lova ungane i Blakkegata at dei skal få. Skrue syntest det er ein skikkeleg dårleg ide å bruke pengane sine på slikt tull. Han har sine eigne ting å vere uroa over. Pengane hans utvidar seg i det fuktige vêret, og pengebingen er på brestepunktet. Han seier til Donald at han kan gje dei 25 dollar til kalkun, men berre om Donald sjølv klarar å skaffe dei resterande slantane. Donald gjer seg i kast med oppgåva, men det er lettare sagt enn gjort. Folk flest har meir enn nok med å få si eiga jul i orden. Til slutt er det berre Fetter Anton som kan hjelpe. Han finn ein lommebok full av setlar, og deler sjenerøst av finnarlønna med Donald. Det blir fest! Men når dei kjem til Skrue for å hente resten av pengane har pengebingen blitt så full at botnen har falt ut. Pengane ligg no langt under jorda, og er umogleg å få tak i. Skrue er blakk, og må flytte inn til Donald og leve på havregraut. På mirakuløst vis ordnar det seg likevel, takket vere Ole, Dole Doffen, Hakkespettane og eit leiketog. Det blir tidenes jul i Blakkegata, og Skrue får tilbake pengane sine. Forteljinga tek slutt, og alt vender tilbake til normalen. Akkurat slik vi likar det.

Om Carl Barks hadde teikna og fortalt denne historia i dag hadde den kanskje vore litt annleis? Kanskje Ole, Dole og Doffen ikkje hadde gått gjennom Blakkegata på veg heim i den nye versjonen, men støtte på Dolly medan dei så ut som om dei gleda seg veldig til jul. Då hadde Dolly garantert gjett dei ein oppstrammar. Veit dei ikkje at det er folk som har det tungt i jula? Folk som slit? Dei eldre og einsame. Dei små borna som må sjå på at foreldra drikk raudvin. Innvandrarane, som blir ekskludert av den massive norske feiringa. Rusmisbrukarane. Dei deprimerte og psykisk sjuke. Og sjølvsagt borna i Blakkegata. Det er så mange som slit i jula at det er rart det finst folk igjen som faktisk har det kjekt. Det er viktig at dei få dette gjeld i det minste kan tenke litt på dei som har det vondt der dei sit med ribba, akevitten, og julegåvefjellet som snart har vakse seg så stort at det ikkje er plass til noko juletre. Dette har blitt ein del av joleritualet vårt, i ein slik grad at det berre er eit tidsspørsmål før vi får vår første støttegruppe for dei som har fått øydelagt jola av alt for mykje dårleg samvit.

Jul i Blakkegata sluttar medan dei fattige er i full gong med festen, og alle har det fint. Men kva skjer når festen er over? Har nokon fått det noko betre? Har nokon lært ein lekse? Nei. Alt er som før. Onkel Skrue er akkurat like pengegrisk. Dei fattige har fått understreka at det som skal til for å få ein verdig jol er å kaste seg på forbruksfesten, men når januar kjem er dei nøyaktig like fattige. Kanskje er dei til og med dårlegare stilt, no som dei har fått smake på det som resten av Andeby tek som ein sjølvfølge. Dei einaste som kjem styrka ut av det heile er middelklasseendene som i det minste har vist for all verda kva for slags gode menneskje dei er. Sjølv om dei altså ikkje har fått endra noko som helst. Jul i Blakkegata er ein konservativ hyllest av det beståande. Om ein verkeleg vil hjelpe dei fattige må det skarpare lut til. Blakkegata treng ikkje almisser i jola. Blakkegata treng ein revolusjon.

Eller i det minste ein skattereform.

Hummer og kanari

Samtaler med Hagbarth #17 Den sosialistiske indoktrineringen ser ut til å virke

image

Vi har åpnet julegavene, og jeg oppdager at det er en gave som mangler. Dyr du skulle ønske ikke fantes, som kom i posten på julaften, og jeg pakket inn rett før vi dro inn til svigers for mat og gaveåpninger. Viser seg selvfølgelig at den ligger igjen på spisebordet under noe tiloversblevent julepapir. På merkelappen står det Til Hagbarth, fra Julenissen.

– Hvorfor står det egentlig at den er fra Julenissen?

– Det er vel fordi det er ham som har gitt deg den da? Den lå i hvert fall i ovnen tidligere i dag, så han har sikkert kastet den ned gjennom pipa.

– Men det er jo ikke Julenissen som lager julegavene. Han har jo mange som hjelper seg.

– Du tenker på alle de små alvene som jobber på nordpolen med å få alle gavene klare til jul?

– Ja, det burde jo stå at det er fra dem også. Det er urettferdig at det står at det er fra Julenissen, alt han gjør er jo å levere dem.

Bok og Film

The Dark Knight Rises…and falls…and rises again?

Motorcycle Mama Won’t you lay your big spike down

Forrige gang Gothams mørke ridder var ute og bekjempet superskurker for å redde Gotham City fra undergangen var jeg mest opptatt av politikken. Jeg skrev noe om at hvis Bruce Wayne virkelig ville gjøre noe for byens innbyggere ville han hatt betydelig større suksess om han brukte millionene sine, og konsernet sitt, på å skape jobber for dem som trengte det.  Og betalte dem han ansatte skikkelig. Å svinge seg rundt i maske og kappe skaper muligens flere problemer enn det løser. Det Gotham trenger er verken Harvey Dent eller Batman, byen trenger en revolusjon, skreve jeg.

Og lurte på hvilken side Batman i så fall ville befinne seg på.

Det spørsmålet får vi på en måte svar på i The Dark Knight Rises. Leiesoldaten Bane stiger opp fra helvete og drar i gang en slags revolusjon for Gothams utstøtte. Men revolusjonen er bare på kødd, egentlig er planen å sprenge hele skiten i lufta med en atombombe, og da kan man vel ikke klandre en nyfattig Bruce Wayne for at han tar på seg masken og bekjemper pøbelveldet. Selvfølgelig er han mot at Bane skal fjerne byen fra jordas overflate.

Det hadde vært mye mer interessant hvis revolusjonen var på ordentlig, og de som tok kontrollen i byen faktisk var folk flest, og ikke et pøbelvelde med Jonathan “Scarecrow” Crane som eneveldig domstol.

Men man får ikke alltid det man har mest lyst på. Det vi får er en tre timers mørk og dyster superheltsymfoni som ikke klarer å nå opp til forgjengerens kvalitet. Selv om det ikke er kjedelig et eneste lite øyeblikk, og veldig underholdende så lenge det står på. Problemet er bare at mens jeg koser meg veldig så lenge det varer, så blir jeg etter filmen sittende og irritere meg over en hel del ting som jeg mistenker ikke helt henger på greip. Muligens er det bare jeg som tenker for mye, men jo mer jeg tenker, jo mindre fremstår dette som noe mesterverk.

På IMDBs diskusjonsforum er det noen som har laget en post med tittelen “70 grunner til at The Dark Knight suger”. Eller noe i den duren, jeg orker ikke lete den opp igjen, poenget er i hvert fall at fyren ramser opp 70 grunner til at manuset til filmen er ræva. Hull i handlingen, ting som er ulogiske, og ting som bare er litt merkelige. Det er selvfølgelig å overdrive, mange av punktene lar seg forklare om man legger godviljen til. Men selv om man luker bort bagatellene, ER det en del ting man kan undre seg over, stusse litt på, eller rett og slett irritere seg grønn over. Og jo mer jeg tenker på det, jo mer synker filmen i aktelse hos meg.

Hvordan kunne Blake vite at Bruce Wayne var Batman? Hvorfor ligger Miranda Tate med Bruce Wayne? Hvordan ble beinet til Bruce Wayne plutselig så bra igjen at han klarer å rømme fra fengselet som ingen andre (okay, unntatt en da) har klart å rømme fra? For ikke å snakke om kiropraktoren fra helvete som fikser ryggen til Wayne i fengselet. Hvordan kommer hans eg fra midt-østen eller  hvor nå dette fengselet ligger og tilbake til statene? Og hvordan kommer han seg inn i et beleiret Gotham City etterpå? Når politimester Gordon faller i kloakken sier Bane at han blir vanskelig å finne, han kan dukke opp tusen forskjellige steder, men Blake finner ham med en gang.

Ja, og sånn kan man i grunnen fortsette, men det gidder jeg ikke. Bagateller alt sammen, men det er litt for mange av dem.

Men så tenker jeg litt på Anne Hathaway i sitt livs rolle som Selina Kyle, og vips så blåser jeg en lang marsj i alt sammen. The Dark Knight Rises er vel verdt å få med seg. Selv om den ikke er like bra som Escape from New York, er det bare å gå og se den.

Betyr slutten at vi får en Nightwing på kino om noen år forresten? Nei?

 

Hvis Jan Garbarek var en revolvermann...

Castrokids

Jeg har akkurat skrevet prosessoppgave om Cuba, og er litt fascinert av Castro om dagen. Faktisk i en slik grad at jeg nettopp brukte 11.5 millioner pund på en ung lovende spiss fra Barcelona i FM 2011. Bare fordi han het Castro til etternavn. Gjenstår å se om han slår til.

Jeg vurderte å skrive en bloggpost om Castro og Cuba, men ble innhentet av latskapen. Dessuten er vel oppgaven på 11000 tegn egentlig mer enn nok for en stund. Men så kom jeg over disse kule bildene som Ralph Morse tok på Cuba i 1959, ikke så lenge etter at revolusjonen var et faktum.

Bildene av barn med Castro-skjegg og revolusjonscaps er fantastiske. Det er nesten så jeg får lyst til å sette i hop et band, kalle det for Castrokids, og revolusjonere et eller annet.

Men revolusjonen er ikke noe teparty, og neppe noe kaffeslabberas heller, så det blir vel til at jeg går hjem, drar en låt på ukulelen, og så går til sengs. Kjedelige greier, men det kler meg.

Mer seriøse saker om Cuba får vente til en annen gang tenker jeg. Hvis ikke kommentareltet tar fullstendig av da!

Hvis Jan Garbarek var en revolvermann...

Rett før det smeller

Fortino Samano, en av Zapatas løytnanter under den meksikanske revolusjonen. Bildet er tatt i 1917, noen få øyeblikk før eksekusjonspelotongen får ordren om å fyre løs. Kan man se redselen i øynene hans? Smilet er bare en maske? Eller er det bare fordi vi vet at mannen bare har noen få minutter igjen å leve at vi ser det?

Page 1 of 212
%d bloggers like this: