web analytics

Tag Archives: ringenes herre

Hummer og kanari

Samtaler med Hagbarth #15 Gollum og Hjorth Vader

"Man is least himself when he talks in his own person. Give him a mask, and he will tell you the truth."

– Arkimedes har en Gollumfigur, men han kaller den bare for “han ekle”.

– Ja, det er mange som synes han er litt ekkel tror jeg.

– Jeg er heldig som har alle Ringenes Herre-filmene sånn at jeg vet litt om historien liksom.

– Du har bra kontroll på den historien ja.

– Gollum, han er både snill og slem. Han vil ta fra Frodo ringen, men så vil han ikke likevel, og så snakker han sånn. Vi må være snille med ham. Nei, vi må drepe ham. Nei nei, vi må være snille. Nei, ikke snille, drepe. Sånn snakker han med seg selv.

– Ja, han er på en måte to personer. Gollum er den slemme, og når han er snill så er han Smeagol.

– Ja, det var det han het før han fant ringen. Gollum, er han litt sånn som Darth Vader? Blir Darth Vader snill igjen før han dør liksom? Blir han til Anakin igjen da?

– Tja, han hjelper jo Luke før han dør, så det var vel litt godhet igjen inne i ham da.

– Hannibal sier at det er Darth Vader som er sjefen, men det er ikke det. Han har en sjef som er enda ondere, ikke sant?

– Ja, det er sant det.

– Darth Vader er akkurat som deg han pappa. Han har en sjef, men så er han sjef for noen også, og sånn er det jo på jobben din også!

– Ja, jeg er akkurat som Darth Vader.

 

Hummer og kanari

Elegi for videosjappa

235

Verda er i endring. Eg kjenner det i vatna, eg kjenner det i jorda, og eg kjenner teven i veret. Mykje av det som har vore, er burte, for ingen av dei som andar no, kjem det i hug.

Slik lyder det heilt i starten av den første av Ringenes Herre-filmane. Det er alvedronninga Galadriel som kjenner at alt endrar seg. At om litt vil alt være annleis. Sjølv alvane, med sine evige liv, må ein gong reise vestover, over havet og bli borte. Slik alt anna ein eller annan gong skal visne hen og døy. I røynda, eller nærare sagt i boka då, er det den eldgamle enten Treskjegg som seier desse orda, eller i kvart fall nokon ord som lignar, og han seier det heilt på slutten av boka. I den delen som heiter Kongens atterkome. Sist eg leigde ein film i fysisk format på ein videosjappe, var det nettopp denne filmen eg leigde. Siste del av Ringenes Herre-trilogien. The Return of the King. Det er snart ti år sida, og alt er annleis no. Film i fysisk format er på veg ut. No er det streaming som gjeld. Netflix og HBO. Og videosjappene døyr. Kultureliten i byen gråt sine tapre tårer når bokhandelen i Strandgata annonserte flytting til Amfi. Dei har ikkje den same omsorgen for videosjappa. Scene 1, eller Video Vest på folkemunne, får legge ned utan at nokon maner til kamp på barrikadane. Det er like greit, tida for videoutleige er forbi, det er ikkje noko vits i å kjempe i mot. Men langt inne i meg sit det ein langhåra tenåring og feller ein liten tåre for ein epoke som er over.

Far min kjøpte videospiller ein gong i 1981. Eit svært beist av typen Hitachi, eg hugsar at den kosta 10 400 kroner. Den første filmen vi så var ein western eg ikkje hugsar namnet på, men eg hugsar godt at ein mann fikk tredd ein sekk over hovudet, og inne i den sekken var det ein hissig slange. Han kom ikkje godt ut av det. Seinare såg vi ein italiensk krimthriller som het The Cynic, The Rat and The Fist. Den var fantastisk, eg trur vi såg den tre gonger på ein helg. Etter det var det ikkje nokon veg tilbake. Videosjappa blei vårt vindu mot verda. Clint Eastwood. Bruce Lee. Pam Grier. Motorsagmassakren. Foxy Brown. Beach Party. Action. Slasher. Horror og amerikanske sex-komedier. Blaxploitation, spaghetti western, macaroni combat og giallo. Blod, gørr, pupper og billege gys. Alt saman levert av vår guide inn i denne fantastiske verda. Bentronic. Skiens einaste ordentlege videopusher.

Videosjappa var ein skikkeleg familiebedrift. Far sjøl var dansk. Opprinneleg var han vel trailersjåfør, og hadde kjøpt dei fleste filmane han leigde ut på turar nedover i europa. Kona hadde høgt, rødt hår og tronge bukser. Sonen var eit par år eldre enn meg og jobba der han også. Han boksa, og hadde vedda 50 000 kroner med far sin om at han skulle vinne norgesmesterskapet i si vektklasse. Han hadde filma nokon av kampane sine, og viste dem frem i butikken. I slow motion. Sjå der, der treff eg ham klokkereint. Sjå der, der lettar han frå bakken. Sjå der ligg han. Lett match. Tre veker før mesterskapet brakk han armen, og det var det veddemålet. Men på videosjappa var han fortsatt kongen. Eg fekk lov til å jobbe der i arbeidsveka i åttande klasse, og det var den beste veka nokonsinne. I niende fekk eg lov til å jobbe der ein gong i veka, i staden for å vere på skulen. Eg fann ut at bak dei tilforlatelege sportstitlane på bakrommet var det pornofilmar. Eg lærte at når han mystiske fyren med den svære amerikanaren svingte opp utanfor sjappa og tuta, måtte mor eller far finne frem eit par slike “sportsfilmar” og springe ut til ham med dei. Han gjekk aldri ut av bilen. Det var ein merkeleg, men vidunderleg verden. Når det ikkje var kundar i butikken spela vi Pac-Man. Eg elska kvart augeblink.

På TV diskuterte dei videovold. Moralistane vart skremt, slik dei alltid blir, og det gjekk ikkje så lenge før videosjappa blei meir strigla. Kjedelegare kanskje, men fortsatt med fleire gode år foran seg. Frå 1981 og nesten heilt fram til i dag har den vore den viktigaste kulturinstitusjonen for ungdom over heile landet. Mykje viktigare enn bibliotek og bokhandel. Videosjappa blei møteplass og senter i tilværelsen. Vi storma ut frå skulen på fredagen for å finne ukas nye filmer på videosjappa. Vi lærde meir av ein fem timars videokveld enn vi nokon gong lærde på skulen. To filmar, ein moviebox og laurdagen var redda. Datefilm med kjæresten. Actionfilm med kompisane. Kva skal vi leige? – Dere, dere, vi leiger den her då! – Er du dust eller! – Denne då? – Nei den har eg sett, den var dårleg. Smågodt og cola. Leikeslossing etter at actionfilmen er ferdig. Jenta som kryp inntil deg når grøssaren blei for skummel. Klining på sofaen når den romantiske komedien blei for kjedeleg.

Men nå er det over. Florø står snart utan ein eiga butikk for videoutleige. Verda er i endring. Eg kjenner det i musearmen. Mykje av det som er, skal bli burte. Det kjem aldri attende. Men vi gløymer det aldrig.

Hummer og kanari

One cannot simply look into Mordor!

mordorComichttp://www.lunarbaboon.com/comics/mordor.html

Hummer og kanari

Samtaler med Tildibopp #3 (Etter at storebror og Flopsy har hatt Lego Lord of the Rings på Xboxen i hus i tre uker)

DSC_4143

– Det er Tildibopp sin Pappa.

– Ja, det er jo det.

– Pappa snill!

– Jojo, jeg prøver jo på det.

– Magnus snill også!

– Ja, ganske snill, og veldig glad i Tildibopp.

– Mamma snill!

– Ja, her i huset er jammen meg de fleste ganske snille. Kvite Pusi da?

– Kvite Pusi er snill også.

– Men…er det noen som er slemme da?

– Ja!

– Er det det altså? Er det noen som er slemme i barnehagen kanskje?

– Nei.

– Hvem er det som er slemme da?

– Orkene!

Bok og Film

Hjorthen ser film: En uventet reise

At Bilbo Baggins kom til å innta kinoene sammen med det lurvete dvergefølget, og en gammel sliten trollmann, var ikke akkurat en uventet reise. Suksessen med Ringenes Herre-trilogien gjorde at det bare var et snakk om tid, og rettigheter, før Hobbiten ble filmatisert. Litt mer uventet er det nok at de tar den lille flisa av en bok, og bestemmer seg for å lage tre filmer av den. Men kommersielt mener man vel at det er smart da, og kanskje har de rett? Eller kanskje ikke, det vil vise seg.

Jeg var usikker på om jeg skulle gidde å skrive noen omtale av denne filmen. Det er jo allerede skrevet meter på meter med anmeldelser av filmen, og de fleste ser ut til å være ganske så samstemte. Visuelt fantastisk, McKellen fortsatt stor som Gandalv, men alt for lang, og med et knippe tullete actionsekvenser som ikke akkurat sender deg frem på kanten av stolen. Jeg er helt enig i alt dette. Og det meste annet som er skrevet om filmen også tror jeg. Som f.eks unge Herlofsens anmeldelse her. Har jeg i det hele tatt noe å legge til?

Ja, jeg kan selvfølgelig gjøre som jeg pleier og skrive om meg selv.

For det første som slår meg når jeg sitter der i kinomørket med de hersens 3D-brillene uttapå de andre brillene på nesa er hvor mye tid som har gått siden Peter Jackson tok oss med til Midgard for første gang. Ikke det at 11 år er så mye i den store sammenhengen, men det har vært 11 begivenhetsrike år. På godt og vondt. Og der jeg sitter og ser de første bildene av Smaug og dem som prøver å stå ham i mot, merker jeg at jeg ikke lenger er den samme personen som jeg var. Jeg tenker på den jeg var, den tullingen som engasjerte seg så voldsomt i disse filmene, med en blanding av misunnelse og overbærenhet. Nå kjenner jeg at jeg i grunnen gir blaffen i om Hobbiten er bra eller dårlig. Det spiller ingen rolle verken i den store eller den lille sammehengen. Bildene fra Hobsyssel gir meg ikke noen følelse av hurra det er godt å være tilbake, ingen følelse av vemod, jeg er i grunnen likegyldig til det hele. Det overrasker meg litt.

Men det er klart, jeg håper jo at filmen er god.

Og jeg blir ikke skuffet. Hobbiten er omtrent som forventet. Dette er storveis underholdning mesteparten av veien. Ingenting å si på det. Men action-sekvensene klarer ikke å engasjere meg. Jeg synes det funker best når filmen tør å være litt vimsete, er ikke like imponert når den prøver å lirke frem emosjonene våre. I Ringenes Herre er det ålreit å nappe i dem, for der er det så mye som står på spill, der må det være emosjonelt når Theoden rir ut til den siste kamp. Når Eowyn slakter heksekongen og alle misogynister. Ja, sånn kan vi fortsette. Hobbiten er et mye enklere eventyr, og så lenge det blir behandlet slik er det helt greit. Når den prøver å være et nytt kapittel i Ringenes Herre skurrer det litt.

Jeg synes ellers Martin Freeman er en fin fyr, men han spiller jo den samme rollen hele tiden, enten det er som Dr.Watson, som kontoransatt, eller altså her som Bilbo Baggins. Han blir litt tam her i første filmen, men får vel mer å spille på etterhvert tenker jeg. Gollum er bedre enn noensinne. Hyggelig å se Galadriel igjen, men de kunne godt spart seg å få Christopher Lee til å ikle seg Sarumanns kjortel igjen. Overrraskende nok er Radagast et av filmens høydepunkter, sammen med noen fine sangnumre.

Men som vanlig er det Ian McKellen som er den store beholdningen. Takk Eru for at Sean Connery ikke skjønte historien og takket nei til det lukurative tilbudet om å bli Gandalv i sin tid. Det hadde vært grusomt. McKellen er MYE bedre. Så får vi heller bære over med at han oppfører seg som en snakkende GPS av og til.  MÅ ethvert stedsnavn uttales med slik enorm patos liksom?

Ja.

Page 1 of 212
%d bloggers like this: