web analytics

Tag Archives: Rock’n roll

Hummer og kanari

Hjorthens julekalender: Luke 7 – TVÅ SJUNDEDELAR AV ETT LIV

Julekalenderen er sein i dag, siden jeg har hatt en travel dag på jobb. Sort of. Men vi rakk det i dag også. I luke sju finner vi, jeg hadde nær sagt selvsagt, to sjuendedeler av et liv.

hjelle__large

Jeg spyr litt av denne lista mi over årets beste plater altså. Det er jo så forbanna pent og nusselig og pyntelig alt sammen. Faen så gammal jeg har blitt. Hvor er det blitt av skranglerocken jeg pleide å høre på? Nei, vi skrur opp tempoet litt. Har kommer ikke en ny episode av Kickin’ it, men derimot svensk skramlerock av beste merke. Mine damer og herre, la meg presentere nordens minst trendy band. Bäddat för Trubbel.

Det sies at den perfekte lengden på en popsang er to minutter og førtito sekunder. Så lenge orker ikke Bäddat för Trubbel å holde på. De pøser på med alt de har, ett vers og refreng. To vers. Repeter om nødvendig. Men så gjør de seg ferdig. Her trekkes ingenting i langdrag. Den lengste låta på plata er 2,29 lang. Det er kanskje ikke perfekt, men så har de jo en låt som heter Inte perfekt også da, så de tar det med godt humør. Og en flaske øl. Eller fler. Dessuten er det Lov att vara dålig.

Som sagt. Dette er et skikkelig skrangleorkester, straight outta Malmö. Da er det vel bare naturlig at Nisse Hellberg fra Wilmer X gjør en gjestevisitt. Hyggelig det. De fire gutta i bandet har kanskje ikke funnet opp kruttet på nytt, men de får det til å smelle på alle de rette stedene (Hah! Her rapper jeg formuleringer av meg selv gitt!) Det er en kraftpakke, tufta på frustrasjoner, humor, og fyllik-klisjeer. Om det ikke var for spriten hadde jeg vært alkoholist. Alt sammen levert med pønk-attityd og hår på brøstet.

Jau, denne kalenderluka har allerede vokst seg lenger enn alle sangene på plata, så kanskje vi like gjerne skal runde av her? Dette er kanskje ikke plata du går helt til bunns i, men av og til trenger du ikke dybde og vellyd. Noen ganger trenger du bare at noen gir deg en på kjeften. Bäddat för Trubbel tar gjerne jobben.

Hummer og kanari

Where Did Our Love Go – 20 beste J.Geils Band

JGeils_Atlantic-HERO

I dag er den musikken du vil høre på tilgjengelig overalt, akkurat når du måtte ønske. Spotify og deres mange konkurrenter sørger for det. Sånn var det ikke på sytti og åttitallet, i mine formative år. NRK ga stort sett blaffen i popmusikk. Man var prisgitt foreldre eller storesøskens platesamling, hvis man da ikke fikk grini seg til en kassett på Esso, eller stjal en LP på den lokale platesjappa. Eller man kunne ta opp sanger fra radioen så klart.

Men av og til fleska NRK til med såkalt nattrock, fra Rockpalast i Tyskland. I 1979 viste de et program som skulle gjøre et uutslettelig inntrykk på meg. Alle artistene var ukjente for meg, men det skulle jo endre seg med tiden. Jeg satt klar med kassettspiller og tok opp fra TV’en. Uten kabel, så det var om å gjøre å holde kjeft. Siden jeg var alene foran TVen, og alle hadde lagt seg, var ikke det noe større problem. Jeg hadde bare en ledig opptakskassett, så jeg tok bare opp det første bandet. Det var J.Geils Band. Og selv om lydkvaliteten var temmelig elendig, spilte jeg den kassetten mye i de påfølgende månedene. For musikk var mangelvare. Man måtte høre på det man hadde tilgjengelig. Dessuten var J.Geils Band et fantastisk liveband. Jeg falt for dem den natten, og fantaserte om å spille i et slikt band. Være en krysning av den hyperaktive vokalisten Peter Wolf, den stødige gitaristen J.Geil, og den mystiske munnspillmannen Magic Dick.

 

Etter J.Geils band var det pauseinnslag med Joan Armatrading, og så fikk jeg se Bruce Springsteen og hans E-Street Band for første gang, de fremførte Rosalita, og jeg husker det bare vagt. Så gikk Patti Smith på scenen. Jeg husker Rock’n roll Nigger og Gloria, og kanskje var det den konserten jeg burde tatt opp. Men der jeg senere skulle gjenoppdage Patti Smith, skled J.Geils band lenger og lenger bakover i glemmboka med årene. Johnny Winter avsluttet forøvrig denne Rockpalast-seansen, og jeg var vel mer fascinert av utseendet hans enn musikken. Nå vel.

UNSPECIFIED - JANUARY 01:  Photo of Geils j Band  (Photo by Michael Ochs Archives/Getty Images)
UNSPECIFIED – JANUARY 01: Photo of Geils j Band (Photo by Michael Ochs Archives/Getty Images)

For en tid tilbake kom jeg på at det kunne vært moro med et lite gjenhør med disse barndommens doldiser, og Spotify var med på den. Resultatet ble denne spillelista, med bandets 20 beste låter. Den har ligget i Spotify en stund i påvente av at jeg skulle finne på å skrive en bloggpost rundt den, og der har det skjedd noe snodig. Uten at jeg har gjort noe som helst for å promotere den har den dratt på seg hele elleve følgere fra det store utlandet. Dette høres ikke veldig imponerende ut når jeg skriver det, men det har altså ikke skjedd meg før. Vi er kanskje ikke så mange som fortsatt husker J.Geils band, men noen er vi altså. Her er det jeg mener er høydepunktene i katalogen deres. Det er nok som vanlig mulig å være uenig. Trykk play og les videre:

1: (Ain’t nothin’ but a) House Party

J.Geils Band var først og fremst et bar-band. Hardtarbeidende og hardtslående. De klarte bare unntaksvis å kopiere energien de viste frem live når de gikk i studio. De fusjonerte rock, blues, soul og rythm and blues, og særlig i starten plukket de opp mer eller mindre obskure hits og gjorde dem til sine. House Party er et godt eksempel på det. Opprinnelig en utgivelse med The Showstoppers fra 1967, som solgte 40 000 kopier i Philadelphia. Den gjorde det også bra i Pittsburgh og New York, og nådde en 118de plass på Billboard-lista. J.Geils band spilte den inn og ga den ut i 1973, og den gjorde det bra i AOR-markedet.

2: Wait

Det første sporet på den første plata deres. Den kom i 1970, og rocken var ennå ikke død. Magic Dick blåser løs på munnspillet sitt, og bandet stamper lydig i vei. Plata har ellers sin del av coverversjoner, men denne er skrevet av vokalist Wolf og bandets tangent og altmuligmann Seth Justman. Det svinger bra!

3: Centerfold

Bandet hadde en solid fanbase, uten at de noen gang klarte å løfte seg helt opp i toppdivisjonen hva angår platesalg og popularitet. Men de traff jackpot i 1981 med den langt mer pop-orienterte plata Freeze Frame, og ikke minst singelen Centerfold. Den handler om en fyr som til sin store overraskelse oppdager at hans ungdomskjæreste har blitt midtsidepike, og han kan vel ikke helt bestemme seg for om det gjør ham sint eller kåt. Sinnakåt blir han vel da kanskje? Det er en feiende flott poplåt, og det var det mange nok som syntes til at den nådde førsteplass på Billboardlista i februar 1982. Vi for banke den inn på lista her, så er vi ferdig med den. Seth Justman sto forøvrig bak denne.

4: Looking for a Love

Denne har de rappa fra noen, men den er deres nå. En live-favoritt, og et av de mest minneverdige sporene fra denne heidundrende konserten i Rockpalast i 1979. De ga den ut på sin andre plate, i 1971, der den er et av de definitive høydepunktene.

5: Southside Shuffle

Nok en livefavoritt sies det, men denne spilte de altså ikke i Tyskland i 1979. Eller om de gjorde det ble den ikke vist på TV da. Den er fra 1973-utgivelsen Bloodshot, som var bandets femte utgivelse, og når vi husker at den første plata kom i 1970 skjønner vi at disse gutta jobba hardt. Både på scenen og i studio.

6: Must of got Lost

Jeg har satt opp originalen her, fra 1974-utgivelsen deres, Nigthmares…and other tales from the vinyl jungle. Jeg skal imidlertid ikke protestere særlig høylydt om det er noen som mener at live-versjonen på plata Blow Your Face Out fra 1976 knuser denne ned i støvlene.  Originalen var en pen liten hit for bandet, nådde topp 20, og det er nok en gang Justman og Wolf som har snekra det sammen. Dette er J.Geils Band på sitt aller ypperste.

7: That’s why I’m, Thinking of You

J.Geils Band har turnert med Rolling Stones. Her er de kanskje på sitt mest Stonesballadeaktige.

8: Give It To Me

På denne flørter de litt med reggae-rytmer, uten at det tipper helt over og blir The Wailers av det.

9: One Last Kiss

I 1978 droppet gutta Atlantic, til fordel for EMI. Joe Wissert, med en fortid som hitmaker for Earth Wind & Fire og Boz Scaggs ble hentet inn som produsent, og resultatet var Sanctuary. En flott plate. Her er alle de obskure coverlåtene kastet ut, alt er skrevet av Wolf og Justman. Arrangementene er gjort enklere. Denne låta snek seg så vidt inn på Top 40.

10: Sanctuary

Og her er tittelsporet fra den plata. En av dem jeg husker aller best fra denne nattrockseansen, og påfølgende timer med opptaktskassetene min.

11: Just Can’t Wait

To år etter Sanctuary tok Seth Justman over produsentrollen, og han ville selge plater. Love Stinks het albumet, og her var det mer synth, mer pop, mindre rufs, og forsåvidt mindre moro om du spør meg. Denne plate kom etter Rockpalast-konserten, og låter kanskje litt utdatert i dag. Men noen av låtene er fine nok. Som tittelsporet, og denne.

12: Freeze-Frame

Det skulle vise seg at Love Stinks bare var oppvarming. På neste album, hvor dette altså er tittelsporet, traff de endelig midt i blinken. I hvert fall kommersielt. Selv foretrekker jeg nok bar-rocken fra syttitallet. Men det er ikke til å komme fra at dette er et flott pop-album. Og graver man bare litt i materialet oppdager man jo at røttene fortsatt ligger under der og gjør dette ganske uimotståelig her og der. Alt er ikke like bra, men når de treffer sitter det. Som i Centerfold, som her, og i et par-tre andre spor som ikke kommer med på denne lista.Plutselig var J.Geils Band i første divisjon.

13: First I Look at the Purse

Men bandet rykket ned igjen på første forsøk. Etter å ha slitt og strevd og nesten klart det i mange mange år, gikk alt i oppløsning så fort de nådde hitlistenes tinder. Peter Wolf og Seth Justman skrev mesteparten av bandets egne låter, men de røk etterhvert uklar. Wolf likte kanskje ikke helt retningen bandet hadde tatt, mot et stadig mer poppete uttrykk. Han forlot bandet, og gjorde fine ting som soloartist en periode. Et ganske middels livealbum ble hans siste plate med gjengen. Seth Justman og de andre fortsatte uten ham i ett ganske elendig album til, og så var det slutt. Så resten av denne lista blir å gå tilbake i historien igjen. Helt tilbake til den aller første plata. First I Look at the Purse er en gammel Motown-perle, skrevet av Smokey Robinson og Bobby Rogers, og handler om en fyr som gir blaffen i hvordan jenta ser ut, bare hun har penger i veska.

14: So Sharp

Denne er fra album nummer to, The Morning After, og er egentlig en låt de har rappa fra Arlester “Dyke” Christian og bandet hans, Dyke and the Blazers. De spilte funk, og So Sharp var B-sida på deres nesten-hit fra 1967, Funky Broadway.

15: I Do

Vi har ikke tatt med noen spor fra Monkey Island før nå. Det er fordi Monkey Island fra 1977 kom i en periode der bandet kanskje begynte å lure litt på hva som egentlig skulle til for å nå toppen. Her hadde de arbeidet knallhardt i årevis, uten å klare å sprenge seg vei til toppen. Begynte de å miste trua? Begynte Atlantic å miste trua? Monkey Island er ikke noen dårlig plate, den er bare litt mer ujevn enn de beste platene deres. Etter denne kom Sanctuary, og trua var tilbake. I Do er en gammel doo wop-klassiker som ble en pen liten hit for bandet i 1982, med en liveversjon fra siste plata med Peter Wolf bak mikrofonen. Jeg tror likevel jeg foretrekker denne versjonen.

16: Cry One More Time

Dette er en Wolf og Justman-låt, og vi har tatt den med ene og alene fordi Gram Parsons rappa den til sitt debutalbum. Og gjorde vel kanskje også en bedre versjon?

17: Gotta Have Your Love

En funky sak fra The Morning After.

18: Did You No Wrong

Åpningssporet på Ladies Invited fra 1973. Enda en av disse solide platene som manglet akkurat det lille ekstra på å gjøre bandet til superduperstjerner.

19: Back To Get Ya

Scramble my eggs honey! Dette er fra Bloodshot, som også kom i 1973, men før Ladies Invited. Bloodshot er hakket hvassere, og dette er bare gøyalt fra start til slutt.

20: Where Did Our Love Go

Dette var jo den første singelen fra The Supremes som nådde førsteplassen på singlelista. J.Geils Band gjorde den til sin på det ypperlige doble livealbumet fra 1976, Blow Your Face Out. De spilte den på Rockpalast også.

21: Teresa

Dere får et bonusspor på kjøpet, for jeg klarer ikke å komme unna den vakre powerballaden Teresa. Fra Sanctuary, og selvfølgelig fra en sliten tape med dårlig lyd fra 1979. Via NRKs Nattrock, og Rockpalast i Tyskland.

Så. Dett var dett. J.Geils Band ferdig levert. Best live var de nok alltid, så her de da også gitt ut mer enn sin del med liveplater. Nå finner man til og med denne sagnomsuste Rockpalast-konserten på Spotify, og katalogen deres er såpass sterk at vi sikkert kunne byttet ut halvparten av sangene her uten at det hadde svekket kvaliteten nevneverdig. Etter å ha hørt litt på Rockpalast-konserten på Spotify nå etter å ha gjort ferdig lista er kanskje Just Can’t Stop Me den mest åpenbare glippen her. Men vi kan vel ta den med som en liten videosnutt helt til slutt? Se på dette og se om ikke du lar deg rive med du også?

Hummer og kanari

Rocken er død, leve rocken

Solo (CC)Creative Commons License Martin Fisch via Compfight

Eg oppdaga The Hold Steady for ni år sida. Debutalbumet deira hadde gått meg hus forbi, men oppfølgjaren Separation Sunday glefsa seg fast i strupen min, og nekta å slippe taket. Flerrande gitarar. Brusande hammondorgel, og ein vokalist som snerra, spytta, og brølte ut songar om dop, puling, religion og Rod Stewart. Eg synes fortsat den plata står som ei påle.

Eg hugsar ikkje lenger kor eg snappa opp dette bandet, men eg ante ikkje eit døyt om dei. Og i disse digitale dagar blei det til at eg lasta ned musikken, høyrde på den, men ikkje hadde noko albumcover til å gjere meg klokare. Eg ante ikkje kva folka i bandet het, kven som spilte kva, eller korleis dei såg ut. Eg lagde meg bilete i hovudet. Vokalisten som ein ung Iggy Pop. Atletisk, med langt hår og skinnjakke. Eg kunne ikkje tatt meir feil. Når eg etter ein stund fann ut at eg skulle spørre internett om litt meir info om dette bandet hamna eg på YouTube. Der så eg at vokalisten var ein middels høg, og svært lite atletisk kar ved namn Craig Finn. Han såg ut som han studerte økonomi. Han hadde passa betre i The Big Bang Theory enn i Spinal Tap. Eg må innrømme at eg blei overraska. Ja nesten skuffa. Det var noko som skurra. Som om Odd Bovim skulle ha tatt seg jobb som ny vokalist i AC/DC.

Eg kom til å tenke på dette her om dagen medan eg las eit intervju med Petter Baarlie. Gitaristen som har spela feite riff med Backstreet Girls i 30 år, og som er ute med si første soloplate nå i vår. Baarlie er ein hederskar. Han er hundre prosent rock’n roll. Han lånar ikkje bort gitaren til nokon som kunne tenkast å bruke den til å spele ballader. Aldri hatt ein streit jobb. Vært på fylla siden seint syttitall. Eit hardt liv der han ikkje alltid har hatt ein stad å bu. Måttet pante flasker for å ha råd til gitarstrenger. Det går heldigvis bedre nå. Baarlie kan eigentleg berre ein ting, og det er å spele gitar betre enn dei fleste. Hadde det ikkje vore for gitaren og musikken er det ikkje godt å seie korleis det hadde gått med ham. Baarlie er den siste av ein døande rase. Gutungen som ikkje fiksar skulen, ikkje fiksar samfunnet, men finn ei redning og eit utløp i rocken. Den vegen ligg ikkje åpen lenger. Rocken har flytta ut av garasjer og kjellerlokaler og inn i ungdomshus og musikkbinger. Dei adrenalinsøkande ungdommane som før kunne tenkast å skru forsterkaren opp til elleve og slå an ein powerakkord på telecasteren finn seg heller andre arenaer å blåse ut på. The Ramones hadde ikkje starta opp i 2014. Iggy and the Stooges? Gløym det. Rock som livsstil. Som ideologi. Som redningsplanke. Den er daud. Og i eit lite sekund kjenner eg eit visst vemod for akkurat det.

Men rocken har vore erklært daud fleire gonger. Først i 1959 når Elvis dro i militæret, Chuck Berry hamna i fengsel, Jerry Lee Lewis blei bannlyst etter den affæren med ho på 13, og flyet til Buddy Holly styrta. Men rocken var ikkje daud. Beatles og Stones fekk han på fote igjen på sekstitalet. Når Hendrix strøyk med, hippiane fekk seg jobb, og discoen og Eagles tok over såg det stygt ut, men så kom punken og rydda opp. Og rocken har fortsatt å utvikle seg. Det er kanskje ikkje så mykje opprør igjen, men den lever. Eg sitt her og høyrer på Okkerville River mens eg skriv dette. Bandet til Will Sheff, som er ein annan fyr som ikkje akkurat ser ut som om han er fostra opp på Jack Daniels, men plata deira, Silver Gymnasium, var den beste plata som kom ut i fjor. Iggy Pop sa ein gong at han har tilgode å møte ein overbevisande musiker som ikkje på eit eller anna vis ser sjuk, eller skitten ut. Will Sheff passar ikkje inn i det bildet med sine hipsterbriller, skjorte, slips og rufseskjegg. Slik Craig Finn ikkje gjer det. Sånn har det altså blitt. Rocken har blitt overtatt av den kvite og velstelte middelklassa. Rocken har blitt ei nerdegreie.

Og da slår det meg. Eg var for ung for punken. Nær øydelagt av puddelrocken på åttitalet. Når grungen kom spela eg California Blue og Møllerens Iren i eit aspirerande danseband som ikkje fekk ein einaste spelejobb. Det kan ha vore av di vi var meir interessert i å spele Neil Young-låtar enn å øve på dansebandrepertoaret. Det kan også ha vore av di vokalisten aldri møtte opp. Uansett, det blei aldri nokon sving på det. Kva som har skjedd etter at Cobain skjøt seg anar eg eigentleg ikkje. Men no føler eg at tida kan være inne. At rocken og eg endeleg er på same plass. Vaksne. I si beste alder. Vi har falt til ro, mista litt hår her, fått det igjen der, men vi har fortsatt litt kick igjen i oss. Det er ikkje for seint. Jau, eg kjenner det på meg. Det rykkar i rockefoten. Rock’n roll kan aldri døy. Det er betre å brenne ut enn å blekne bort.. Lets start a band!

Hvis Jan Garbarek var en revolvermann...

Jenter med instrumenter #5: Kinda fonda Wanda

Alle kjenner navnet på fyren i forgrunnen her, men jenta i bakgrunnen er nesten glemt nå til dags. Mulig det kommer til å endre seg i år? Jenta er Wanda Jackson, dronningen av rockabilly, som holdt på sammen med Elvis, Gene Vincents, Little Richards og alle de kule kisene der. Nå har hun blitt plukket frem fra eldrehjemmet av Jack White og sammen har de spilt inn plate. Der gjøres det  versjoner av Shakin’ All Over, Rip It Up, Amy Winehouses fine I’m no Good, Blue Yodel #6 og ikke minst Nervous Breakdown, og det viser seg at Wanda fortsatt rocker bolle.

Skjønt, hvem ville ikke rocke bolle med Jack White i ryggen?

Wanda blir 74 år senere i år, plata heter passende nok The Party Ain’t Over, og selv om stemmen hennes nok låt bedre på slutten av femtitallet, så er det umulig å ikke bli litt glad av å høre at dronningmoren av rockabilly fortsatt kan hyle inn i mikrofonen. Og er du ikke overbevist om denne damas fortreffelighet enda kan du jo ta en titt på dette gamle YouTube-klippet.

Er du ikke, som Neil Young ville sagt det, Kinda Fonda Wanda nå, så vet jeg ikke hva som er galt med deg.

Hvis Jan Garbarek var en revolvermann...

Kissin’ Cousins

article-0-015CF78800000578-471_468x589

Meeting the star at the airport, Tanfield noticed that there was a very young girl in The Killer’s party. Tanfield asked whom she might be.

“I’m Myra,” answered the girl. “Jerry’s wife.”

Tanfield was astonished. “And how old is Myra?” he asked Jerry Lee.

“Fifteen,” the singer replied, obviously thinking that sounded suitably mature.

Men det var ikke sant, Myra Brown var 13 år gammel, dessuten var hun i slekt med rockeren,  og Jerry Lee Lewis’ karriere var ødelagt.

Page 1 of 212
%d bloggers like this: