web analytics

Tag Archives: samliv

Hummer og kanari

Den eineste eine, (eller æsj, kjærlighetsgreier, som Hagbarth ville sagt)

Lillebjørn Nilsen synger fint om kjærleiken i si vise Crescendo i gågata. Beethovens Niendes kor stemmer opp, sola på himmelen gjer eit hopp, neonlys blunkar til ham, og den vakre kvinna seier at ho trur ho elskar ham. Omtrent slik var det når eg møtte mi kjære også. Eg tullar ikkje. Når vi kyssa for første gong begynte eit kor vi ikkje hadde lagt merke til å synge, litt falsk låt det, og ikkje var det Beethoven, men ein kan ikkje få alt heller. Dette var på Fløyen i Bergen, så eg kan ikkje seie om sola faktisk gjorde eit lite hopp, men eg vel sjølvsagt å tro det. Når vi skulle ta fløybanen ned igjen var vogna nesten full av turister. Det var berre eit sete ledig, det tok eg, og så dro eg min kjære ned på fanget mitt. Og alle turistane satte i med applaus. Det var som om vi var med i ein romantisk komedie frå Hollywood, berre med ein litt kjekkare, litt smålubben kar i hovudrollen i staden for Hugh Grant.

Nå trur eg sjølvsagt at eg og mi kjære er meint for kvarandre, at sjølve skjebnen hadde ein finger med i spillet, at vi er sjelevener og alle dei andre klisjeane i boka. Men her ein dag blei eg sittande og tenke. Kva om det verkeleg var slik at vi alle hadde ein einaste slik sjelevenn. Ein person i hele vide verda som det var  meininga man skulle vere saman med. Men berre ein einaste ein. Kor stor er då sjansen for at ein nokon gong ville treffe denne eine personen? Den einaste rette?

Ganske liten viser det seg. På nettsida What If, der dei svarar på hypotetiske spørsmål kvar tirsdag, har dei sett på dette spørsmålet. Om ein ikkje tek høgde for at din eineste eine sjelevenn kan vere født i fortiden, og allereie har levd livet sitt aleine. Eller kanskje ikkje enno er født, men derimot må vere eit menneskje som er omtrent på din eiga alder, som altså lever ein eller anna plass på jorda akkurat no. I så fall har kvar og ein av oss rundt rekna ein halv milliard menneskje der vi kan finne akkurat den personen hjartet vårt så sårt trenger. Her er det ikkje tatt høgde for slike ting som kjønn, demografi, klasse eller anna bakgrunn. Det kunne ein kanskje gjort, for kjem du frå Havreneset, er kvinne med middelklassebakgrunn og ein hang til å stemme på Sosialistisk Venstreparti, er sjansen for at akkurat din sjelevenn er ein nyrik førdianar med arbeidarklassebakgrunn, Vassendgutane på stereoen, og sterke sympatiar for Fremskrittspartiet relativt liten. Ein høgreist afrikanar med fargerike klede og trommeskills godt over gjennomsnittet derimot, det er yummy. Men det gjer reknestykket heilt umogleg. Folk finn kjærleiken overalt. I Bergen, på østlandet, i Thailand, eller på London Pub. Kjærleiken kjenner ingen grenser. Den sprenger seg fram. Du kan ikkje starte han som ein bil, du kan ikkje stoppe han med ein pistol. Kanskje er det meir sannsynleg at folk frå Norddalsfjorden finn si sjelevenn på nabogården enn i Florø, men alt kan skje. For å ikkje forvanske reknestykket ut i det absurde må vi rett og slett ta som utgangspunkt at akkurat din sjelevenn kan være kven som helst av den halve milliarden menneskje vi, på noko tvilsomt vis, har rekna oss frem til er moglege kandidatar for deg.

Ein treng ikkje vere professor i matematikk for å skjøne at om din utvalgte sjelevenn er ein av ein halv milliard menneskje, er sjansen for at du faktisk skal finne ho temmeleg liten. Sjansen er berre hårfint bedre enn bedre enn sjansen for å få Flora ut av Robek i denne valgperioden. Om ein ser for seg at man i løpet av livet klarar å treffe to nye mennesker kvar dag. Minus ein og anna søndag i bakrus, og minus alle dei som ikkje er i rett aldersgruppe, klarar du kanskje å treffe 50 000 menneskje i løpet av eit ganske langt liv. Det betyr at for kvar og ein av oss som er så heldige å treffe vår sjelevenn i løpet av livet, er det ti tusen menneskje som ikkje finn den store kjærleiken. Det er hjarteskjærande.

Moralen i denne ukas spalte må altså vere: Berre gje blaffen i heile greia. Eg er unntaket som stadfestar regelen. Det er håplaust å jakte på den eineste rette, finn deg ein hobby i staden. Fluefiske til dømes. Eller rulleski. Det er som i politikken, nokon gonger må ein berre halde seg for nasa og stemme Høgre. For om du ikkje kan vere saman med den du elskar, kven det nå måtte vere, får du heller elske den du er saman med. Kven det nå enn måtte vere. Eg trur Hugh Grant er singel for tida?

Bok og Film

Hjorthen ser film: Akkurat når vi trodde vi var kvitt Preben Z.

Akkurat i det vi trodde det var trygt for Preben Z.Møller og pen søker trygg-debatter, så slår Hollywood oss i hodet med She’s Out of my League. Problemstillingen her er ganske enkelt den: Kan en smashing hot babe og en gjennomsnittlig fyr finne kjemien, lykken, og i det hele tatt alt som skal finnes for å bli et par? Molly er en klar tier, Kirk er ikke noe mer enn en femmer. Det kan da aldri fungere?

Vel, jeg går inn for å se denne filmen med en stor dose skepsis, for premisset er jo bare tull. Se bare på undertegnede:

Ja, her er det ganske mye å trekke for ser dere. Bælfeit, halvgammel, manglende hår på hue, ingen mangel på hår på ryggen, elendig fysisk form, lite penger, ingen utdannelse, ikke fast jobb, alkoholisme, galskap og pedagoger i familien, en belastet fortid og en uviss fremtid, ubrukelig til enhver praktisk oppgave (Okay, det alt dette ser dere jo ikke, men ta mitt ord for det). Jeg vet ikke hvor på skalaen denne karen havner, men jeg tror nok en femmer er klart i overkant. Allikevel, se på dette:

Klasseforskjellen er åpenbar, her er det ikke mye å trekke. Ung, vakker, bra fysisk form, økonomien i orden, høyskoleutdannet i mellomlederstilling, tidligere Høyre-kvinne fra helt normal familie med fremtiden foran seg. Allikevel så har altså denne skjønnheten valgt å bo sammen med undertegnede helt frivillig.

Ja, forstå det den som kan, men det gjør i hvert fall at jeg ikke kjøper premisset for filmen. Se bare på paret til venstre her. Hvis det altså skal skille fem poeng mellom disse to, så må det bety at det skiller åtte-ni poeng mellom Flopsy og meg. Allikevel så funker det altså ganske bra.

Det rare er at selv om jeg ikke kjøper premisset så lar jeg meg underholde av She’s Out Of My League. Molly er søt, Kirk er sjarmerende, kompisene hans er teite, hennes vennine er frekk og søt, hans familie er white trash uten , hennes er noe mer stuck up. Det er jo ren rutinemessig romantisk komedie dette, der gutt møter jente, søt musikk oppstår, forviklingar inntreffer, og alt ser ut til å gå i vasken, men så ordner det seg i siste liten. Gjerne på en flyplass om det skulle passe seg sånn. Det er altså ikke noe originalt med dette, men siden karakterene er lette å like, så er dette allikevel halvannen time med helt grei underholdning.

Og hemmeligheten som gjør at et forhold mellom en femmer og en tier funker fint er at femmeren må få seg litt bedre selvtillit, glemme hele skalaen, og så skal du se at det ordner seg allikevel. I hvert fall så lenge man har et snev av intelligens og en kvikk replikk.

Jo, kanskje jeg kjøper premisset her allikevel når det kommer til stykket?

Hummer og kanari

Jenter som sparker, og jenter som slår

Eksempel på voldelig og aggressiv kvinne

Jeg tror det er ganske riktig å si at kvinner er omtrent akkurat like slemme som menn. Det er selvfølgelig ikke slik at menn er sinte slabbedasker, mens kvinnene er snille og oppofrende omsorgspersoner. I hvert fall ikke hele tiden. Kvinner kan også bli sinte.

Noen ganger kan de bli så sinte at det blir et problem.

Så langt er jeg med, og kan godt like Dagblad-Magasinets sak om sinte kvinnfolk her. Det handler om landets første offentlige polikliniske tilbud for voldelige kvinner, startet i 2008, ved St.Olavs Hospital i Trondheim. Det er fint at det blir belyst at kvinner også kan bli sinte og ty til vold. Riktignok har det blitt gjort før, men da gjerne med henvisning til litt tvilsom forskning, eller anekdoter fra Nils Ole Oftebro.

Allikevel reagerer jeg på noe her, og nå gjentar jeg meg selv, men jeg synes altså ikke noe om det at man på død og liv skal ha det til at det er et like stort problem at kvinner slår menn, som at menn slår kvinner. Sitater som dette her:

Mytene om vold er mange. De forteller ikke at det er like mange kvinner som menn som trenger hjelp til å håndtere sinnet sitt.

Og denne:

— Damer slår kanskje ikke like hardt som menn, og de fysiske skadene er derfor ikke like store. Men kvinners vold er like krenkende, ydmykende og ødeleggende for familien som menns vold.

Skaper et inntrykk av at problemet partnervold er noe som løses best sammen med en terapeut av et eller annet slag, at det er et internt familieanliggende, at det er noe vi strengt tatt ikke trenger å bry oss så voldsomt om.

Ikke minst gjør det det lett å feie problemet med menns vold mot sine partnere under teppet igjen. Kvinnene er jo like ille, ikke noe å bry seg om det vel?

Vel, jeg tror for det første ikke at det er riktig at kvinner er like ille som menn. Det kan neppe bestrides at kvinnene er dem som lider mest under partnervold. Det er kvinner som slås helseløse, lever i skjul, eller blir drept av nåværende eller tidligere partnere. Tall fra Canada forteller at av de som rapporterte å ha blitt utsatt for vold fra partneren, så hadde 23 prosent av kvinnene opplevd å bli banket opp, kvalt, eller truet med skytevåpen eller kniv. Tilsvarende for menn var 15 prosent. 44 prosent av kvinnene hadde blitt skadet mot bare 19 prosent av mennene.

Ved å insistere på at kvinner er like aggressive og voldelige som menn, så er det en fare for at man tilslører det problemet vold i nære relasjoner er.

Forøvrighar jeg en mistanke om at det er riktig som Joanne Minaker og Laureen Snider hevder i denne artikkelen. At problemet med menn som mishandles av sine partnere er betydelig overkommunisert.

Hummer og kanari

Fotballfruer

Dagbladet boltrer seg i fotballfruer i dag, de gjør et poeng av at de tyske VM-spillerenes koner får kose seg på luksushotell til 5000 kroner natta, mens de engelske VM-spillerene må klare seg uten sine kjære. Tyskland vinner altså glamourkrigen skriver Tore Ulrik Bratland, og krydrer saken med bilder av diverse fotballfruer.

La oss stjele noen av bildene for å krydre denne posten litt:

Bastian Schweinsteiger koser på sin kjære Sarah Brandner
Kona til Gerrard, Alex Curran, får ikke reise til Sør Afrika
Kan jo ikke ha en sak om fotballfruer uten Posh Spice
Phillip Lahm med sin skatt, Claudia Schattenberg

La oss bare kjøre på med noen flere bilder da. Vi har jo norske fotballfruer også. Riisebrødrene har jo f.eks giftet seg med hver sin i sommer.

Her er John Arne Riise med sin fotballfrue, Maria Elvegård
...og her har vi lillebror Riise med sin Lena Jenssen

Sånn kunne vi jo fortsatt i sju lange og sju breie, men jeg tenker dette holder for å underbygge følgende påstand:

ALLE FOTBALLFRUENE ER KLISS LIKE

Ja er de ikke det da? Unge, blonde, tynne og glade er de alle sammen. Det kunne selvfølgelig være fristende å si noe om intelligensen også, men det ville være ufint såklart. La oss ta et bilde av en fotballfrue til i stedet, så kan dere jo tenke hva dere vil så lenge.

Fotballfrue med egen blogg

Men jeg synes altså at disse fotballfruene er påfallende like. Det kan selvfølgelig være at det ikke er noen som gidder å ta bilde av gamle feite brunetter som tilfeldigvis er sammen med en fotballspiller, men jeg vet ikke. Det er på tide å grave seg inn i bokhylla og finne frem Desmond Morris’ nærgående analyse av fotballfolket. Her er noe av det han skriver om fotballheltenes kvinnepreferanser.

Når stammehelten (fotballspilleren hjorth anm.) ikke er opptatt av spill og vedding tilbringer de atskillig tid på kino eller foran TV-skjermen. (…) det er interessant å fastslå at blant kvinnelige skuespillere foretrekker de den stillferdige blonde, fremfor de ildfulle sexsymbolene. De vil tydeligvis heller se en som ligner piken i nabohuset, hun er en mindre trussel enn de store sexgudinnene. Fotballstjernens idealkvinne er feminin og vakker og liker å ha det moro, men hun må ikke være utfordrende. Han møter nok av utfordringer på banen og vil gjerne ha et fredelig kjønnsliv.

Det er mulig dette var en presis analyse i 1981, men det er vel ting som tyder på at dagens fotballspillere ikke er like opptatt av et fredelig kjønnsliv alle sammen? Vi har jo hørt historier om orgier og det som verre er fra Premier League, og hvem vet hva Erik Huseklepp egentlig driver med når lyset slukkes på stadion og alle reporterene har gått hjem? Men fotballspillere flest synes altså å tiltrekkes en spesiell type kvinner.

Den kvinnetypen stammehelten (fotballspilleren hjorth anm.) velger som make, passer naturligvis til det mønsteret man kunne vente. Hun er snill, livlig, søt og ofte vakker, feminin, hjemmekjær og beundrer oppriktig sin mann like meget som hun elsker ham. Hun er krigerens kvinne, jegerens hustru, og sammen danner de et godt og varig ekteskap, oppdrar sine barn med varme og stolthet og gleder seg over et privatliv som er mer tilfredsstillende enn gjennomsnittsfamilien i dag.

Bare spør John Terry, men han er altså unntaket som bekrefter regelen. Desmond Morris slår nemlig fast at fotballspillere er bedre ektefeller enn gjennomsnittet. Visstnok fordi de setter større pris på de fredelige stundene i heimen, siden de på en måte er i krig hver helg, og derfor har de også mindre behov for å dominere når de kommer hjem på ettermiddagen.

Igjen slår det meg at dette nok var noe mer presist i 1981 enn i 2010, om det noen gang har vært presist da, hva vet jeg, men vent. Vi er ikke ferdig ennå.

Morris kan nemlig også fortelle at fotballspilleres holdning til sex er den klassisk dobbeltmoralske. Når han gifter seg er han den kjærlige ektemann som setter pris på sin kone, men så lenge han er ungkar har han en tendens til å behandle jenter som rene kjønnsobjekter. Den profesjonelle fotballspilleren er i så ypperlig fysisk form at hans potens ligger langt over gjennomsnittet, og denne viriliteten har selvfølgelig en sterk apell til de mange jentene som henger rundt ham. Morris skriver:

Det ser ut til å være merkelig lite sjalusi i disse høytscorende seksuelle lekene. Disse fotballjentene går gjerne fra den ene spilleren til den neste uten noen uoverensstemmelser, og etter en tid er noen jenter blitt kjent for å ta “lag-bilder” av sine samlede sengekamerater. Så intimt kan forholdet mellom medlemmene av et lag bli at de endog er villige til å elske jentene sine mens kameratene ser på. Det hender at jentene det gjelder ikke har noe imot det, og tilskuerene er da synlige, men George Best forteller om et tilfelle da de holdt seg godt skjult. Når laget hans var på reise, pleide han og vennene “få ordnet det slik at jeg fikk en jente i senga og de andre så på fra garderobeskap eller bak gardiner eller hvor det måtte være (…) Det var ikke noe skittent ved det. Gutta bare lo, og jeg ville tatt jentene uansett”.

George Best med tidligere Miss World og Bond-pike Mary Stavin

George Best hadde ellers ikke noe til overs for ideen om at det er en dårlig ide å ha sex før kampen, han hevdet å ha spilt noen av sine beste kamper rett etter å ha stått opp fra svært så krøllete laken.

Fordel Tyskland på søndag altså, siden de tyske spillerene da antagelig scorer både fra straffemerket og på hotellrommet.

Klipp

Getting Serious About Pornography

Earlier this month, the Witherspoon Institute released a report examining “The Social Costs of Pornography,” signed by more than 50 scholars representing a wide array of professions, academic disciplines, and political views. The report details the considerable social costs that pornography exacts upon men, women, and children.

Å nei, den fryktelige pornoen!

Mye morsomt i denne saken fra NRO om den fryktelige pornografien som river amerikanske familier i fra hverandre:

a drug so powerful it can destroy a family simply by distorting a man’s perception of his wife

an addiction so lethal it has the potential to render an entire generation incapable of forming lasting marriages

its effects on the brain are strikingly similar to those of synthetic drugs

A 2004 study published in Social Science Quarterly found that Internet users who had had an extramarital affair were 3.18 times more likely to have used online porn than Internet users who had not had an affair.

among the 68 percent of couples in which one person was addicted to Internet porn, one or both had lost interest in sex.

porn use was a major contributing factor to increased risk of separation and divorce

regular exposure to pornography increased risk of sexual deviancy (including lower age of first intercourse and excessive masturbation)

Among other things, the Witherspoon report is a stern warning to all married women to take seriously the signs of a sexual addiction, before it is too late.

Ja, for det er jo bare menn som ser på porno. Eller er det bare menn som blir avhengige? Nei her trengs det mer forskning. En jobb for Eia og Ihle?

%d bloggers like this: