web analytics

Tag Archives: science fiction

Bok og Film

Hjorthen leser bok: Bitre frø

bitter-seedsDet er ikke så ofte man får “wow”-opplevelser når man leser bøker lenger. Man er en blasert leser, og man er en lat leser. Har lest det meste før, leser ikke så mye som man gjorde før, og bruker ikke all verdens tid på å lete opp bøker som kanskje kunne hatt noe wow å by på. Men den boka jeg leste ferdig sist ga meg en liten en på tygga. Bitter Seeds het boka, og forfatteren er en kar ved navn Ian Tregills.

Jeg hadde ikke gjort noe forarbeid før jeg leste den. Jeg kjøpte og lastet den ned bare fordi Joe Hill twitret noen gode ord om den, og jeg bestemte meg for å gi den en sjanse uten å vite hva dette egentlig var for noe. Det viste seg etterhvert at det var en slags alternativ historiefortelling, der andre verdenskrig står i fokus, men med en liten twist. Krigen er ikke så mye mellom tyskernes velsmurte krigsmaskin og britenes noe slitne imperium, som den er en kollisjon mellom tyske supermennesker og britiske trollmenn.

Trollmennene i seg selv er ikke så formidable, men de har evnen til å snakke med demoner, og få dem til å hjelpe seg i krigen mot tyskerne. Når Hitler aldri får noen invasjonsstyrke over kanalen, skyldes det at trollmennene har gjort en avtale med demonene om å holde været slik at det ikke lar seg gjøre å krysse. Men avtalen har en rimelig stiv pris. Er det virkelig verdt det?

Nazistenes supermennesker er mer imponerende på egen hånd. De er litt som X-Men, har forskjellige evner som er svært så nyttige på mange områder. De er ikke mutanter, men resultatet av en gal professors forskning og eksperimentering med den menneskelige hjernen. Prøvekaniner har han skaffet seg gjennom å drive et slags barnehjem der han har “tatt seg av” foreldreløse barn. Supermenneskene er en egen gren av SS, har sitt eget merke, ledninger koblet til hjernen, og sprer frykt overalt hvor de kommer. Også blant sine egne.

Midt mellom disse skapningene, trollmenn, demoner og X-Men, finner vi den helt vanlige engelskmannen Raybould Marsh. Skjønt, helt vanlig er han vel ikke, han er en hemmelig agent. På oppdrag under den spanske borgerkrigen blir han den første briten som får nyss i tyskernes hemmelige eksperimenter. Han får øye på en kvinne med ledninger inn i hodet. Hun ser på ham som om hun kjenner ham fra før. De skal møtes igjen.

Vil du vite mer får du lese selv, jeg skal runde av med det som ga meg “wow”-opplevelsen som jeg startet denne teksten med. Jeg begynte altså på boka, skjønte at det var en alternativ historie med røtter i den virkelige historien. Ubevisst tenkte jeg da at dette var en sånn historie som avslørte de egentlige hendelsene som gjorde til at krigen endte slik den gjorde. Det er de tyske supermenneskene som med sine spesielle evner kommer på den geniale ideen om å omgå Maginot-linjen og overraske Frankrike gjennom å sende hoveddelen av invasjonsstyrken gjennom Belgia. Og jeg tenker da at boka vil holde seg til hovedtrekkene i historien slik den utspant seg i virkeligheten. Det gjør den ikke.

Raybould Marsh er i Frankrike under invasjonen, men kommer seg tilbake til øya før Paris faller. På radioen følger han krigens gang, og det går ikke bra for britene. Det gjorde det jo ikke i 1940 heller, men som kjent klarte de å evakuere mesteparten av styrkene sine fra Dunkirk. Enten det nå var et mirakel, tysk inkompetanse, dårlig kommunikasjon, maktkamp i den tyske hæren, eller hva det nå egentlig var som gjorde at tyskerne ikke satte inn det siste støtet og knuste britene en gang for alle. I Bitter Seeds går det annerledes. Båtene som skal evakuere soldatene senkes i kanalen. Britene er fanget på stranden, og tyskerne er nådeløse. Britene mister en hær i Dunkirk, og øya ligger så godt som forsvarsløs igjen der ute i havet og venter på dødsstøtet.

Dette kom litt overraskende på meg kan man si, nesten som en (løs) knyttneve i magen. Wow!

Men er boka noe bra da?

Jada, den er det. Den er spennende, godt skrevet, og byr på noen overraskelser her og der. Gir oss noe å tygge på, fortrinnsvis kanskje spørsmålet om hvor langt man kan gå i kampen mot det onde, før man BLIR det onde. Men perfekt er den ikke. Den er litt ujevn i sitt tegneserieplot. Og jeg synes at Raybould Marsh er en litt ufullendt helt. Vi kommer ikke helt under huden hans, får ikke helt tak på ham.

Også er det bok 1 i en trilogi da, og da er kanskje målet på hvor bra den er egentlig hvor mye jeg brenner etter å lese neste bok i trilogien? I så fall er rett svar at den egentlig bare er sånn midt på treet, for jeg er litt der at jo, jeg må vel lese videre i denne historien.

Bare ikke akkurat nå.

Bok og Film

Hjorthen leser bok: Solitaire

solitaireVerden er forent under en regjering.  Ikke som en nasjon kanskje, ei heller en føderasjon, men heller som et enormt selskap. Et firma. En bedrift. Kan dette skje i vår ikke så alt for fjerne fremtid? I så fall, la oss håpe det ikke blir Apple.

Men altså, verden er samlet under ett styre. Det er jo litt av en begivenhet. Det finnes imidlertid fortsatt regioner, selv om de vel også er styrt som bedrifter, og fra hver region har det blitt utpekt Håp. Dette er personer som er født i det samme sekundet som verden altså ble til ett.  Dette er offentlige personer, noe i nærheten av kongelige nesten. Symboler på denne tapre nye verden. Vår heltinne i Solitaire er et slikt Håp. Ren Segura heter hun, med webnavnet Jackal. Hun er forferdelig priviligiert. Har alt man kan ønske seg. Gode venner, en supersøt og hypersmart kjæreste, status, prestisje, og hun blir backet opp på alle kanter for å kunne representere verden, og sin region, på en ypperlig måte.

Men alt er kanskje ikke helt som det ser ut?

Nå er ikke verden i seg selv så forferdelig interessant i denne boka. Vi får noen hint om terroristorganisajoner. Vi skjønner at den nye verdensorganisasjonen ikke ser med blide øyne på illojale ansatte. Men det er ikke noen skikkelig dystopi dette.

Hva er det som er interessant i denne boka da?

La oss komme tilbake til det. Ren Segura, vår heltinne, går på en smell. I slutten av bokas første del skjer det en ulykke. Muligens en terrorhandling. En haug med mennesker stryker med, og Segura får skylden. Håpet er ute, og med det starter bokas andre del.

Segura dømmes til en uhorvelig mengde med år i fengsel. Hun får imidlertid et tilbud. Om hun takker ja til å være med på et forskningsprosjekt, der hun soner straffen sin i en virtuell virkelighet, i fullstendig isolasjon, vil straffen reduseres betydelig. Mindre enn ett år må hun sone. Det høres ut som en god deal. Vår heltinne takker ja, kobles til en maskin, og havner i en virtuell celle uten så mye som en dør. Ingen å snakke med. I realtime skal hun være der i ti måneder. Hjernen hennes skal imidlertid oppleve det mer som om det er ti år eller deromkring.

Er det egentlig en god deal? Bedre enn 25 år i et vanlig fengsel?

Joa, myndighetene er mer opptatt av rehabilitering enn av hevn, så det er absolutt verdt et forsøk vil jeg tro. Jeg hadde gått for det.

Del tre av boka handler om livet etter straffen. Segura slippes  ut, om enn bare på prøve, hun har et strengt regime å forholde seg til. Bryter hun reglene fyker hun inn og må sone straffen sin på nytt. Begrensningene på hva hun kan jobbe med er store. Hun får selvfølgelig ikke bo i fasjonable strøk. Verden er snudd på hodet, men vår heltinne finner seg et slags fellesskap i en bar hun tilfeldigvis dumper innom en dag. En bar som frekventeres av folk som har vært gjennom tilsvarende straffemetode som Seguro i en eller annen grad.

Så hva er det som er interessant her da?

Det handler vel om identitet. Er Seguro den samme personen enten hun er verdens håp, en eks-kriminell på siden av samfunnet, eller helt alene i en celle uten verken dør eller vindu i årevis? Men sant og si tenkte jeg ikke så mye over dette mens jeg leste boka. I stedet tenkte jeg på hvorfor jeg egentlig orket å lese denne boka. Det skjer jo ikke all verden. Det er ikke alltid like spennende. Hva er poenget her liksom? Men jeg klarte ikke å legge den fra meg heller.

Solitaire er debutromanen til Kelley Eskridge. Jeg er ikke sikker på om jeg egentlig er helt venn med den, jeg hadde nok helst sett at den tok noen andre retninger underveis enn den gjør. Jeg gir den uansett en anbefaling, rett og slett fordi Eskridge skriver så godt at man koser seg på veien, selv om man liksom har havnet på feil buss. Hun er god med karakterene, som man jo ender opp med å bry seg om her. Skulle nok ønske at de mer kriminelle karakterene som Seguro møter etter å ha sonet sin straff var litt mindre åpenbart gode på bunnen, men hei, kanskje den virtuelle straffen funker fabelaktig rehabiliterende. Hva vet jeg. Hadde også gjerne sett at elementene som ligger i bakgrunnen, motstanden mot dette multinasjonale konglomeratet som nå styrer verden, hadde fått mer plass. Her er det litt uforløst føler jeg.

Men det er jo mitt problem at jeg ønsker meg en annen bok, og neppe noe stort argument mot den romanen som faktisk foreligger.

Bok og Film

Denne bokomtalen eksisterer ikke

Ja, den eksisterte i hvert fall ikke i det jeg skrev inn bokstavene i overskriften, og heller ikke mens jeg skriver disse linjene. Men på et eller annet tidspunkt vil den jo holde opp med å bare være en ide til en bloggpost, og utvikle sitt eget lille liv her i dette gudsforlatte hjørnet av internett. Innen jeg er ferdig å skrive kommer overskriften til å være en løgn. Hvis jeg ikke gir opp på veien da, og den blir liggende blant utkastene, men i så fall hadde ikke du lest dette, og hvis ingen leser det, er det da virkelig en tekst der i det hele tatt?

Hvem bryr seg?

Jeg har lest Mike Nicholls roman som heter This Book Does Not Exist. Men det gjør den jo. Spørsmålet er hvorfor. Eller om dere andre bør følge mitt eksempel og lese den. Generelt sett er det aldri noen god ide å følge mine eksempler, men bokomtalene mine kan jo være et unntak. La oss komme i gang med denne før vi blir møkk lei og setter på noe lett underholdning på Netflix i stedet. Denne ikke-eksisterende boka som jeg altså akkurat har lest handler om dette:

Sosialt utilpass blogger i tyveårene møter vakker jente på annen kant av landet. De prøver seg på den risikable øvelsen langdistansekjæresteforhold. Det er et slit. Vakker jente sier hun skal flytte til ham og begynne på medisinstudiet. Vakker jente kommer aldri frem. Sosialt utilpasset blogger prøver å finne ut hvorfor. Finner en dør til en annen dimensjon. Treffer en fyr som gir irriterende kryptiske beskjeder. Lar dør til annen dimensjon stå åpen. Tredje verdenskrig inntreffer. Alt går på en måte bra til slutt.

Det er ikke heeeelt Vigdis Hjorth altså.

Det mest interessante her er imidlertid ikke historien, som sant og si ikke klarer å engasjere mer enn i korte glimt av gangen. Det interessante er hvordan hovedpersonen, og forfatteren, bruker sosiale medier i fortellingen. Vår noe utilpassede helt bruker store deler av tiden i boken til å oppdatere Facebook og Twitter. Han oppdager merkelige ting på Pinterest. Ved et tilfelle poster han en YouTube-video, og i stedet for å beskrive hva den består av gir han leseren en link slik at han kan se selv. Nå funket ikke linken på telefonen min når jeg kom til det punktet i historien, så den effekten gikk jeg glipp av, men jeg liker ideen. Det er nok den første boka jeg har lest hvor sosiale medier har fått en stor plass i fortellingen. Ikke bare som en gimmick, men som en stor del av livet til hovedpersonen. Ikke at det er så forbanna festlig å lese at hovedpersonen twittrer dette og hint, men så stor del som Facebook og annet faenskap har fått av livet vårt må man vel anta at dette vil det bare bli mer av fremover.

Så kan man vel gå dypere i analysen her og lure på hva som er mest virkelig. De menneskene vår helt kommuniserer med, eller kanskje like mye snakker forbi, på internett, eller den dimensjonen som dukker opp når han går gjennom en dør i et slitent område av Cleveland. Er det bare drøm og fantasier, som Rolf Løvland ville sagt, alt sammen?

Ikke vet jeg, for jeg gidder ikke bruke mer tid på å dykke ned i dette ikke alt for tilfredsstillende verket.

For selv om jeg liker ideene, og bruken av sosiale medier. Jeg kan til og med identifisere meg litt med hovedpersonen om jeg kjenner godt etter, så ender boka allikevel opp som en ganske slapp opplevelse.  Hva er poenget med det hele? Ahhhh…det hele koker vel ned til noe emo-rør der alle opplevelsene vår helt har i denne andre dimensjonen blir en reise for å finne ut om han virkelig elsker sin akk så langdistansefjerne kjæreste. Og om hun elsker ham. Det er jo interessant nok det, for vår helt og hans kjære. Men det er kanskje ikke noe man trenger å dra i gang tredje verdenskrig for å finne ut av?

Jeg vil ikke avskrive Mike Schneider som forfatter, han skriver greit nok, har gode ideer, og kan godt treffe blink ved en senere anledning. Men inntil det skjer kan dere godt hoppe over denne boka altså!

Hummer og kanari

Samtaler med Hagbarth #4: Om historie, religion, vitenskap. Og litt fotball.

Hagbarth i en posisjon han svært sjelden inntar...

– Hvilke lag holder du med?

– Jeg holder med Odd, litt med Brann, også heier jeg på Norge og Manchester United.

– Mmm. Jeg holder med Odd, og Brann, og Norge og Danmark. Sant Rosenborg er de teiteste?

– Ja, de er ganske teite. De kommer fra Trondheim.

– Jeg vil i hvert fall ikke heie på noen lag som kommer fra noe som har med troll å gjøre!

– Ehh…TRONDheim, ikke Trollheim.

– Jammen det ligner. Jeg synes de er teite. Brann kommer fra Bergen.

– Ja det stemmer.

– Der har jeg vært. Jeg heier på alle stedene jeg har vært. Er det lengre til Trollheim enn til Danmark?

– Nei, det er nok litt lengre til Danmark enn til Trollheim. (Noe sier meg at denne byen aldri kommer til å hete noe annet heretter)

– Sant Danmark ikke er i Norge?

– Nei, Danmark er et eget land, men en gang så var faktisk Norge og Danmark samme landet på en måte.

– Ja, og en gang var Tyskland i Norge!

– Du tenker på under krigen?

– Ja. Men du? Hvorfor tok Tyskland Norge enkli?

– Tja si det. På den tiden var det en gal mann som bestemte i Tyskland, og han syntes at han burde bestemme over Europa, så han sendte soldatene sine for å ta så mange land de kunne…

– Ja nå vet jeg hvordan det var! Den gale mannen lurte soldatene sine. Han sa at Norge hadde gjort noe som de ikke hadde gjort, og da ble soldatene sinte, og så ble det krig!

– Nja, det var ikke helt sånn da. Det handlet litt om at under krigen så var det viktig å være kongen på havet, og for å være kongen på havet var det viktig å ha kontroll på den norske kysten. Tyskland ville ikke at England skulle ha kontroll på kysten vår, så derfor tok de Norge slik at England ikke skulle kunne gjøre det.

– Men de vant ikke. Det var England som vant.

– Ja. England, USA og Sovjet vant.

– Sant at vi ikke vant?

– Nei, vi er jo et lite land, det var ikke så mye vi kunne bidra med. Men mange gjorde det de kunne, og det hjalp nok litt det også.

– Men skal jeg si deg noe morsomt?

– Mmmm

– En gang så trodde Gard på Gud!

– Gjorde han det? Men han har slutta med det nå altså?

– Ja. Jeg tror heller ikke på Gud.

– Nei…

– Men jeg tror på Jesus!

– Jaha, men er ikke det litt rart? Er ikke Jesus sønnen til Gud da?

– Nei, det var ikke sånn det var. Det var bare noe de fant på det, sånn at det skulle bli litt mere morsomt. Nesten som på film lissom.

– Aha, så det var sånn det var altså. Så Jesus var egentlig bare en vanlig mann han da?

– Ja. Tror du på romvesener?

– Nja, ikke egentlig. Om det finnes noe liv der ute i verdensrommet så er det uansett så langt unna at vi aldri ville fått besøk av dem.

– Sant månen er langt unna?

– Ja det er et stykke.

– Hvis romvesenene skulle hoppe fra månen og ned på jorda hadde de nok dødd.

– Ja…

– Hvis ikke de landet på en trampoline da.

– Nei da hadde de vel bare spretta rett opp til månen igjen.

– Nei det er ikke sånn, det er bare på Lego City det. Det går ikke i virkeligheten!

– Nei du har vel rett…

– De hadde i hvert fall dødd hvis de landet på et fjell. Eller under havet.

– Ja, eller om de hadde landet i havet og blitt spist av en hai.

– Pappa. Alle hadde dødd da!

Bok og Film

Hjorthen ser film: Tid er penger

Det kan godt hende at omtalen av denne filmen er preget av at Amanda Seyfried er med i den. Ja, det er til og med sannsynlig. Jeg kan ikke huske at hun var like heit som Lily Kane i Veronica Mars, men det er sannsynligvis bob-sveisen som føkker med libidoen min. Ja, jeg er en enkel sjel..

Anyways, Jeg liker In Time veldig godt. I hvert fall helt til jeg begynner å tenke på alle de logiske bristene her, så det prøver jeg egentlig å la være å gjøre. La oss allikevel ta et lite sammendrag.

I en ikke alt for fjern fremtid har man funnet en måte å kødde med menneskenes aldringsgen. Plutselig er det mulig å leve evig, og man trenger ikke en gang drikke blod eller sette barn på Kristen Stewart. Men sånn kan man jo ikke ha det. For at noen skal kunne leve evig, er millioner nødt til å dø. I denne ikke alt for fjerne fremtiden har pengene blitt byttet ut med tid. I det man fyller 25 år begynner klokka å tikke. Du har ett år igjen å leve, og det kan du vite helt nøyaktig, for på armen har du en tikkende klokke som teller nedover i store grønne tall. Skal du handle noe må du betale med det året du har igjen. Ti minutter for et brød. En time for en spekeskinke. Ti sekunder for en Grandiosa. Du kan jobbe og tjene opp mer tid. Og du kan gi bort tid til andre, andre kan gi bort tid til deg, og er du skikkelig uheldig kan du bli ranet for all tiden du har igjen.

Akkurat hvordan dette egentlig er mulig og hvorfor noen i det hele tatt gikk med på å innføre et slikt fordervet system, blir aldri forklart. Vi må bare akseptere at sånn er det.

Justin Timberlake er Will Salas, den hotte helten. Han vokser opp i ghettoen, har aldri hatt mer enn en dag igjen å leve, lever fra dag tl dag altså. En dag treffer han på en underlig fyr ved navn Henry Hamilton. Han spanderer drinker i hytt og pine, siden han har ett århundre med tid på armen. Salas advarer ham, men for sent. Noen poshe skurker prøver å rane Hamilton for alt han har, men Salas redder ham. De bruker natten på en småfilosfisk samtale, Hamilton har allerede levd i hundre år, han er lei. Etterhvert sovner gutta på hver sin sofa.

Når Will våkner har han hundre år på armen, og Hamilton er borte. Will ser ham gjennom vinduet, i ferd med å kaste seg utfor en bro, han løper for å redde ham, men oppnår ikke noe annet enn å bli fanget av overvåkningskameraer. Plutselig har han tidspolitiet i hælene mistentkt for å ha tatt livet av Hamilton.

Innimellom har forresten mora til WIll dødd fordi hun ikke hadde tid til bussen hjem, og Will er sint på systemet. Med sinn nyvunne formue drar han til sossestrøket New Greenwich for å loppe rikfolket for alt de har. Han havner i et pokerslag med verdens rikeste mann, blir invitert hjem til ham, møter datteren hans i form av Amanda Seyfried. Tidspolitiet stormer inn, WIll tar Amanda som gissel og rømmer. Amanda utvikler et stockholmsyndrom, og ganske snart har de unge vakre blitt til en slags futuristisk versjon av Bonnie and Clyde.

Ja, CIllian Murphy er også med forresten.

Det er jo klart at vi heier på de unge elskende, både med og uten bob, som prøver å utjevne litt av verdens urettferdighet gjennom å stjele tid fra de rike og gi til de fattige. Og tiden er selvfølgelig et substitutt for penger her. Det mest interessante spørsmålet man sitter igjen med etter filmen er egentlig om det hadde vært mulig å lage denne filmen som en straight film fra nåtiden, uten science fiction-grepet? At det faktisk var penger de stjal?

Sannsynligvis ville man vært nødt til å gjøre noen grep. Det får da være måte på kapitalismekritikk altså!

Ellers så er det vel egentlig ikke så fryktelig originalt da, det er action og flukt, skyting og løping og spenning. Vi har sett det før, om vi ser bort fra det originale premisset med å ha en klokke som teller ned livet ditt på armen.

Men det er kult nok. Jeg digger filmen jeg, og kom ikke til meg med plothull, for jeg vil  ikke høre. Lalalalala!!!!!

Page 1 of 3123
%d bloggers like this: