web analytics

Tag Archives: seminar

Hummer og kanari

Seminarblues

11019214415_02feae61b4_o

Denne veka har eg brukt store delar av tida mi på eit usjarmerande industriområde i nærleiken av Stavanger. Eg har vore på kurs. Det er kjekt med eit lite avbrekk i kvardagen. Komme seg litt ut i verda. Få ei anna utsikt, og kanskje lære noko nytt. Om ein er heldig. Det er eg ikkje alltid. Det er slik som artisten Tønes syng: Når du reise på seminara, fær du gratis mad og drikke, så lere du någe nytt så du får meir eller mindre nytte av. Ofte mindre, er mi erfaring, men lunsjen var god, og det faglege innhaldet i mitt kurs var i alle fall på eit slikt nivå at det var verdt å ta turen denne gongen.

Kurset har vore planlagt ei stund, og då eg skulle fikse meg hotell sjekka eg prisane på hotellet der kurset skulle vere. Men eg syntest prisene var litt stive, eg tok difor ein kjapp sjekk på om det fanst alternativ i nærleiken. Det gjorde det. Berre tjue minutts spasertur unna låg det eit anna hotell, der eg kunne få rom til halve prisen. Det er sikkert friskt med litt kjapp gonge før ein skal sitte sju timar og bli proppa full av kunnskap, tenkte eg. Eg booka det billege rommet, og syntest eg var veldig smart. Kva så at det var utan frukost? Eg et ikkje noko før til lunsj uansett. Og hotellet var helt ålreit. Hyggelege folk. Reint og pent. Rommet var nesten like stort som dei minste lugarane på danskebåten, eg måtte gå på do med døra open, og då eg endeleg kom meg inn i dusjkabinettet og fekk lukka døra, var det så vidt eg kom meg ut att. Men det var nok eg som var feit, og ikkje badet som var lite. Det var ikkje før eg traska i veg til det dyre hotellet klokka åtte om morgonen dagen etter, at det gjekk opp for meg: Det var jo ikkje mine pengar eg sparte, men butikken sine. Eller rettare sagt sjefen min sine pengar. Og kjenner eg han rett, har han allereie spelt dei bort i poker. Det var kaldt. Vinden freista å blåse øyra av meg. Eg hadde PC-en min i ein renseripose for å halde den tørr for regnet. Kven skulle tru at det kunne regne i Stavanger i slutten av februar? Neste gong blir det suite.

Nokre dagar åleine på seminar i ein framand by minner meg på det sørgelege faktum at eg er heilt ubrukeleg til å vere åleine. No som eg endeleg har eit par kveldar fri for ungemas og arbeid skal eg få lest ferdig boka mi og komme à jour med TV-seriane eg følger med på. Kanskje ete noko god mat. Men eg klarar ikkje å disponere tida. Eg vasar rundt på kjøpesenteret ved sida av hotellet på jakt etter noko å kjøpe til småkrypa heime, men brukar så lang tid at senteret stenger, og all maten eg får tak i er McDonalds. Eg ligg på senga og stirer ut i lufta. Eg dusjar, og tek bilde av kroppen min i spegelen som eg sender til meg sjølv på snapchat. Plutseleg kjem eg på at eg fekk lekse på kurset eg må sjå på, og når eg endeleg får sett på The Jinx på HBO er eg så trøtt at eg sovnar frå heile greia.

Siste dagen pakkar eg kofferten, sjekkar ut og gjer meg ut på den friske spaserturen. Eg tek ei anna rute denne gongen, sidan det var vegarbeid og stengde fortau på det som telefonen meinte var den kjappaste vegen. Etter å ha gått ei stund ser eg plutseleg hotellet på andre sida av eit jorde, eit par hundre meter unna. Men GPS-en meiner eg må følgje vegen i ein stor boge. Det er over ein halv kilometer. Ikkje fankern. Eg går over jordet. Det er til og med ein liten sti eg kan gå på. Hah, tenkjer eg. Seinveg blir beinveg på det her viset. Men sjølvsagt: Stien endar i ein vassdam så diger at det er umogleg å komme seg over eller rundt han, utan å tråkle seg veg gjennom gjørme, busker og kratt det siste stykket. Alternativet er å gå tilbake. Det er ikkje noko alternativ. Ein må berre kjempe på. Det slår meg når eg står inne i buskaset og freistar å slite kofferten laus frå ein gjenstridig kvist. Sånt som dette skjer aldri når eg er ute og reiser med sambuaren min. Utan henne er eg utan kompass. På villspor. Ein mann som set seg fast i krattskog på eit industriområde. Ein mann med PC-en i ein renseripose. Eg er lektor Rukla i Genanse og Verdigheit. Ein framand i tilværet. Hovudrystande tilskodar til mitt eige liv. Sanninga er at eg aldri burde få forlate byen åleine. Som Tønes syng: «Det ska bli godt å koma heim te ungar og kåna.»

Hummer og kanari

Tempo tempo

2011Aug27PreIronman 014

Ytringsfridom er fridom til å ytre seg med økonomisk overskudd skal Kjartan Fløgstad ein gong ha sagt. Sjelden er det sitatet like aktuelt som når det årlege Temposeminaret går av stabelen her i Høljebyen. Eg sluttar aldri å undre meg over dette. Folk syntes det dyrt å betale ein hundrelapp for å gå på kino. Nokre ristar på hovudet at Riksteatret vil ha 350 kroner for å slippe deg inn på Vildanden.  Betalingsvilja for å sjå kjente artistar og kunstnarar på høgt nivå på scena i samfunnshuset er høgst variabel. Men om ein klarar å pakke det inn i eit blomstrande språk om inspirasjon og motivasjon, lager ein pakke med fleire føredragshaldarar, og pynter brura med ein liten lunsj, kanskje ein fest på kvelden. Da står næringslivet i kø for å betale tusenvis av kroner for moroa. Det er ganske interessant.

Eg seier det gjerne litt flåsete. Temposeminaret er eit einaste stort bevis på at det er rom for ein monaleg auke av skattenivået for næringslivet her i landet.

No tenker sikkert ein heil del av dykk at eg er ein grinebitar og ein gledesdrepar som berre er misunneleg av di eg ikkje har råd til å gå på dette seminaret. Det har dei sjølvsagt heilt rett i, men lat meg berre understreke. Det er ikkje Temposeminaret eg kritiserar. Tvert i mot. Eg synes det er strålande at nokon her i byen kan sko seg på næringslivets evne og vilje til å bruke mykje pengar på å høyre høgt betalte foredragsholdarar plapre i veg. Ikkje kritiserar eg næringslivet for at dei gjer det heller. Temposemniaret er ein fin møteplass. Ein god plass for relasjonsbygging som det heiter på korporativt. Nepotismen kjem ikkje av seg sjølv. Det er sikkert også nokon hyggelege timer, og om dei som er leid inn for å snakke er flinke kan ein vere heldig å lære noko. På Temposeminaret er foredragshaldarene som regel henta frå høgste hylle, så det er ein god sjanse for at det ikkje er heilt bortkasta. Det som får meg til å himle litt med augo er språket. Eg siterar frå nettsida til årets Temposeminar:

«I bedrifta di er det kvardagane som skapar resultata. Ingen føredragsholdar kan gjere jobben for dykk, og det veit du betre enn nokon. Men av og til treng vi å høyre andre stemmer som kan setje oss i ein tilstand til å prestere endå betre. Eit føredrag kan vare èin time, men verknaden kan vare evig. På Temposeminaret opplever du føredragshaldarar som inspirerer deg og fyller opp motivasjonstanken.»

Det er så fint! Det hadde ikkje vore finare om sjølveste Martha Louise hadde forfatta teksten. Det einaste problemet er at det berre er tull. Hvis ein kjekk mann i dress, eller nokon gonger ei pen dame i kjole, som seier sjølvsagte ting om livets store mysterier er nok til å motivere deg har du nok ein veldig lett jobb. Ein slik som snart blir outsourcet til India eller eit anna lavkostland. Eg las i Dagens Næringsliv for nokre år sida om nokon som hadde forska på det her, og dei hadde store problem med å spore nokon som helst effekt ut av slike inspirasjons og motivasjonssamlingar. Jau, dei som hadde vore på kurs, som jo som regel er leiinga, hevda nok at dei blei både motiverte og inspirerte av foredraga. Problemet var at dei som jobba på golvet, dei som ikkje fekk vere med på seminar, dei opplevde ikkje noko forskjel. All motivasjonen og inspirasjonen kom aldri vidare. Den blei verande inne i skallen på leiarane som hadde vore på kurs. Du blir ikkje ein betre leiar av å bruke nokre timar på Temposeminaret. Du blir ikkje eit betre menneskje heller. Og det er helt greit det. Det er lov å ha det kjekt, men føredraga er stort sett berre underhaldning. Omtrent som Anne Kat Hærland, berre dyrare.

Den ærlege teksten ville ha vore at eit føredrag kan vare ein time, bakrusen heile neste dag, og dei ansatte kjem fortsatt til å meine at du er ein dust på måndag. Men det er ein fin dag, eit hyggeleg avbrekk i kvardagen, og du kan trekke av kontigenten på skatten. Bli med da!

Her ligg sjølvsagt forklaringa på at folk meinar det er noko stivt å betale nokre hundrelappar for å sjå Riksteateret gjere Henrik Ibsen, medan tre tusen kroner for å sjå nokre føredrag i den same stolen ikkje får nokon til å heva eit augelokk. Sistnemnde kan utgiftsføre kostnaden, og på ein måte få pengane tilbake i form av lågare skatt. Ja ein kan kanskje seie det så sterkt som at heile inspirasjons og motivasjonsbransjen er subsidiert av skattepengane våre. Den norske modellen, der personinntekt skattes rimelig høgt, medan næringslivet slepp relativt billig unna, burde stått på lista over sponsorer. Det er du og eg som betalar gildet.

Men det er berre hyggeleg det altså. Eg byr gladeleg på det. Håpar dykk hadde ein fin dag i går, kanskje vi sjåast neste år?

Hummer og kanari

System i selvfølgelighetene

Teksten som jeg hadde på trykk i fredagens utgave av Journalisten tror jeg er den jeg har fått flest og best tilbakemeldinger på. Muligens med unntak av den om Simon-saken der jeg plutselig måtte stille til debatt på radioen. Nok et eksempel på at jeg antagelig bør flåse mer og mene mindre, for det er når jeg flåser i vei jeg får skryt. Ikke at jeg ikke mener noe her da, men det er vel først og fremst en morsom tekst?

Jaja, nå er den i hvertfall tilgjengelig også her da, selv om jeg fortsatt har litt dårlig samvittighet for at jeg henger ut både dyktige forelesere og kule Fru Fuglesang her. Det er ikke så vondt ment!

Stø kurs

Det var en gang for lenge siden, sånn omtrent forrige fredag, at jeg tilfeldigvis befant meg på et flyplasshotell, klar for et to dagers kurs i økonomi og operativ ledelse. Det var ganske vellykket. Hotellet var fint, lunsjen god, og grillmaten på kvelden smakte slik den skulle. Pilsen var kald, og laget mitt vant kvissen med relativt klar margin. Premiene gledet, og alle var enige om at det hadde vært en fin tur.

Ja, foreleserne var forresten også ganske flinke. Ledelse handler mye om selvfølgeligheter satt i system, og økonomi er i prinsippet ikke så mye vanskeligere enn at man passer på å bruke mindre penger enn man tjener, men foreleserne klarte allikevel å snekre et opplegg rundt dette, og snakke i timevis. Siden de også maktet å holde på oppmerksomheten vår nesten hele tiden, så antar jeg at de var verdt den klekkelige timeprisen de sannsynligvis fakturerte i etterkant.

Ikke at jeg på noen måte vil hevde at kurset var uten nytteverdi. Jeg har sett på nært hold hvor galt det kan gå når man ikke har system på selvfølgelighetene og ikke forstår det der med at man ikke kan bruke mer penger enn man har. Så at man prøver å forebygge dette med kursing, er forståelig. Men når jeg den siste dagen sitter i restauranten og ser køen av sultne kursdeltakere på vei til lunsjbuffeen strekke seg langt ut i hotellets resepsjon, begynner jeg å spekulere på hvor mange penger man bruker på kurs og seminarer hvert år her i landet. Hva får man egentlig igjen for disse kronene?

Det er nok høyst variabelt. Sist jeg var på seminar, begynte vi dagen med en halvtimes «Kom i humør og bli glad»-økt, der foreleseren fikk oss til å håndhilse på hverandre mens vi lo som hysteriske hyener, plasserte oss i ring og fikk oss til å late som om vi var elefanter, trær, eller eventuelt James Bond, i tillegg til å lære oss hvordan vi skulle zippe, zappe, eller eventuelt boinge hverandre. Etterpå var det rollespill der vi ble delt inn i tre grupper som alle skulle illudere afrikanske stammer. Jeg havnet i Igungustammen, og vi fikk utdelt et ark med et scenario, og en oppgave: Høvdingens favorittkonkubine var blitt bitt av en giftig slange, og den eneste kuren var å lage motgift ved hjelp av et stoff som kun fantes i en vannbøffels nyre. Vi hadde ingen vannbøffel, men vi hadde 7500 ingu. En av de andre stammene hadde imidlertid en vannbøffel som de kanskje kunne være interessert i å selge. Men til hvilken pris? Og for å gjøre det litt vanskelig, så var også den tredje stammen, våre arvefiender, på jakt etter en vannbøffel. Men hadde de mer penger enn oss? Hvor mye var de villige til å gi? Hvorfor trengte de en vannbøffel? Og hvordan i helvete skulle dette få oss til å bli bedre kulturhusmedarbeidere?

Jeg blir bare sur av hele greia. Skikkelig dritsur faktisk. Jada, bare syng dudeli dei og ha det morsomt dere, sier jeg. Det er akkurat det vi har, svarer fru Fuglesang. Ja, det er noen som har det, sier jeg. Etterpå lurer hun på om det virkelig er sant at jeg ikke liker å synge, og hva i all verden synes samboeren min om det. For alle normale mennesker liker jo å synge, danse og leke må vite. Jeg forsikrer henne om at på dette området er samboeren enda surere enn meg, og jeg kan kjenne hvordan verdensanskuelsen hennes knaker i sammenføyningene.

På kurset i økonomi og operativ ledelse får foreleseren oss til å ta Rotters test, der vi må svare på spørsmål om hvorvidt det er vanskelig for den alminnelige mannen i gata å ha kontroll med det politikerne driver med, eller om det er mulig å få slutt på politisk uredelighet om man bare jobber skikkelig hardt og ønsker det sterkt nok. Poenget er å finne ut om vi er vår egen lykkes smed, eller om vi lar oss tynge ned av skjebnen og tilfeldighetenes frie spill. Etterpå advares vi om at vi ikke må begynne å tolke resultatene av testen, sånt må vi overlate til psykologer, men jeg tok ingen sjanser og holdt meg unna han fyren ved siden av meg som fikk en score helt i motsatt ende av skalaen enn meg. Senere hyller foredragsholderen Petter Stordalen og bruker Ole Brumm som et eksempel på hvor galt det kan gå. Det er omtrent der han mister meg. Jo da, jeg er med på at seminarer og kurs kan være nyttig for å bygge nettverk og skape relasjoner blant medarbeiderne som er så heldige å være med. Men er det ikke mulig å gjøre dette uten å pøse på med så mye svada?

Kan vi ikke bare drekka da?

Hummer og kanari

Dumme avisoppslag fra i går

Hotell som ikke trenger å skrive brev til kommunen

Det var et par usedvanlig dumme saker på forsiden av avisene i går. Akkurat det er vel ikke noe nytt forsåvidt, men det var liksom sånn ekstra-ekstra dumt i går. Ta nå hovedoppslaget i Bergens Tidende f.eks. Hoteller i krise trygler om hjelp står det, og avisen skriver:

Kriserammede hoteller bønnfaller kommunene om å kjøre flere kurs og konferanser. Alvoret blir understreket i et brev til alle kommunene i Hordaland, Rogaland og Sogn og Fjordane.

Inne i avisa leser vi at bransjesjefen i NHO Reiseliv Vest-Norge, Wenche Salthella, resonnerer slik:

– Hvis kommunene kjøper flere tjenester, sikrer det arbeidsplasser i lokalsamfunnene. Kommunene vil på sin side kunne heve medarbeiderenes kompetanse.

Dette er jo så dumt at man lurer på om det er torsdagskveld allerede, og er vi i Nydalen kanskje? Har noen noen gang hatt faglig utbytte av et hotellseminar? Jojo, det kan vel ikke helt utelukkes, men langt vanligere er det at resultatet er fyll, utroskap, bondeanger, tredagers egenmelding og brutte ekteskap. Halvparten av kursdeltagerene møter opp i tide, en tredjedel når aldri frem til hotellet, og dem som hører på foredragsholderen sitter uansett bare med Bubble Shooter på iPhonen sin.

Rent bortsett fra det, så har altså ikke kommuner flest all verdens kroner til å holde kurs og konferanse for. Skulle de ha noe til overs så er det antagelig lurere om de bruker de pengene til å opprettholde egne arbeidsplasser, heller enn å sørge for at distriktshotellene overlever. Ja faktisk er det vel bedre at man rett og slett lar hoteller som sliter med inntjeningen gå dukken, slik at de som jobber der kan begynne i kommunen i stedet. Vi har jo tross alt en eldrebølge på vei, så arbeidskraften som i dag skifter sengetøy på hotellene kan vi gjøre oss nytte av i eldreomsorgen i stedet.

Det er til og med bedre betalt.

Nei, jeg har liten sympati med distriktshotell som sliter gitt, og det er i hvert fall ikke kommunens oppgave å holde dem i live.

Lokale Høyrepolitikere Bengt Solheim Olsen og Jacob Nødseth under Florø Grilldressfestival 2008. Foto stjålet fra Firda og Simon F.Solheim

Men det spørs om NHO reiselivs brev til kommunene på vestlandet kan konkurrere med det siste utspillet fra Jacob Nødseth og Hølje-Høyre. På forsiden av tirsdagens Firdapost kan vi lese dette:

Vil ha mottakarar av sosialhjelp i arbeid

Det blir færre og færre psykisk utviklingshemma som kan gjere manns arbeid på Miljøhuset. Jacob Nødseth og fleire i Flora Høyre meiner at arbeidskrafta kan erstattas av sosialhjelpsmottakarar.

Orker vi si noe mer? Trenger vi det?

La gå da. Miljøhuset er et aktivitetstilbud for psykisk utviklingshemmede i Flora kommune. De gir et dagtilbud til ca 35 brukere, og et av tilbudene de har der er noe som heter Sogn og Fjordane Gjenvinning AS. Når det snakkes om Miljøhuset her, så er det egentlig dette selskapet de mener. De tar i mot og sorterer papir, papp og plast fra husstander og næringslivet i kommunen, og sleger det videre til andre. De baserer seg på arbeidskraft fra varig yrkeshemmede, psykisk utviklingshemmede, og har helt siden starten gått med overskudd.

Så langt er alt vel og bra, selskapet har to ansatte, og dette er etter alt å dømme et fint tilbud. Men så leser vi inne i avisa at det blir færre og færre utviklingshemmede som kan gjøre vanlig arbeid. De som er der blir eldre og dårligere med åra, og situasjonen på papirmottaket er nå at de bare har en person fra PU-gruppa som kan bidra. De andre er bare innom og prater og kjefter. Andre ansatte må stå for det meste av produksjonen. Dette er en situasjon som bare vil bli verre sier lederen for Miljøhuset.

Og løsningen Nødseth og Høyre kommer med er altså å erstatte arbeidskraften med sosialhjelpsmottakere.

Jeg gidder ikke en gang kommentere stigmatiseringen her.

Det som er det store spørsmålet er vel heller hva slags selskap Sogn og Fjordane Gjenvinning skal være. Hvis det skal være en del av dagtilbudet til psykisk utviklingshemmede i Flora kommune, og det ikke lenger er brukere som kan nyttiggjøre seg tilbudet, så er det vel så enkelt at tilbudet rett og slett legges ned?

Skal det være et vanlig selskap, der man ønsker å levere en tjeneste og gå med overskudd, så burde vel Høyre strengt tatt være for at det ble privatisert. Det er ikke en kommunal oppgave å drive bissniss som dette. Men det betyr vel at man må begynne å betale lønn til dem som gjør jobben som brukerne gjør i dag, og da er det kanskje ikke så lett å få noe overskudd ut av det.

Men hvis man derimot tenker slik at dette tilbudet skal endres fra å være et dagtilbud til psykisk utviklingshemmede, til å bli et tilbud rettet mot sosialhjelpsmottagere som trenger arbeidstrening, (og i rettferdighetens navn så er det vel det Nødseth egentlig mener, han (eller avisa) formulerer det bare så fryktelig dumt og klønete) så er det ikke gitt at det er så enkelt at man bare kan bytte ut de psykisk utviklingshemmede med sosialhjelpsmottagere. Målet må jo være at man skal jobbe på Miljøhuset i en begrenset periode for så å komme seg ut i det normale arbeidslivet, og da trenger man kanskje ansatte med en annen kompetanse enn den man har i dag? Kanskje trenger man flere ansatte, og man trenger et tettere samarbeid med NAV?

Av det som står på Firdapostens forside får man nesten inntrykk av at hovedpoenget her er å sikre arbeidskraft til Miljøhuset, ikke å hjelpe sosialhjelpsmottakere, og hvis det er det som er målet så er det nok en bedre løsning om man erstatter arbeidskraften, ikke med sosialhjelpsmottakere, men med lokalpolitikere.

De er jo uansett godt vant med å flytte på papir.

Hummer og kanari

Da jeg ble høvding for Igungustammen

Kikuyu Medicine Man
Creative Commons License photo credit: javic

Siden jeg sitter i luka på kinoen/samfunnshuset sånn ca 30 timer i måneden ble jeg beæret med en invitasjon til seminar sammen med resten av dem som sysler med kultur og fritid her i Hølja Kommune, og siden familiemottoet er “Spis mens det er gratis”, så har jeg altså tilbragt det siste døgnet på Skei Hotell. Det ble en selsom opplevelse.

Det er jo mye man kunne skrevet om, f.eks at dagen begynte med en halvtimes “Kom i humør og bli glad”-økt, der kulturhusleiar Håpløs fikk oss til å håndhilse på hverandre mens vi lo som hysteriske hyener, plasserte oss i ring og fikk oss til å late som om vi var elefanter, trær, eller evt.james Bond, i tillegg til å lære oss hvordan vi skulle zippe, zappe, eller eventuelt boinge hverandre.

Etter at vi var ferdig med denne forgården til helvete hadde jeg mest lyst til å finne tilbake til rommet mitt og legge meg i fosterstilling resten av dagen. Dessverre er man jo alt for godt oppdratt til å gjøre verken det, eller det man burde gjort, si at dette gidder jeg faen ikke være med på.

Det er alt for liten plass for surpomper i dagens samfunn. Jammen godt vi får lov tilå skrive blogg og ringe inn beskjeder til Tabloid. Enn så lenge.

Men det jeg egentlig hadde tenkt å skrive om var det som fulgte etter at vi var “kommet i godt humør”.

Da var det nemlig klart for første post på programmet, Teatersjef for Sogn og Fjordane Teater, Terje Lyngstad, skulle snakke om “Å vera ein god kulturarbeidar”, og vi var sannelig ikke ferdige med å leke enda. Nå var det nemlig tid for rollespill!

Kjapt ble vi delt inn i tre grupper som alle skulle illudere å være afrikanske stammer. Jeg havnet i Igungustammen, og vi fikk utdelt et ark med et scenario, og en oppgave. Høvdingens favorittkonkubine var blitt bitt av en giftig slange, og den eneste kuren var å lage motgift ved hjelp av et stoff som kun fantes i en vannbøffels nyre. Vi hadde ingen vannbøffel, men vi hadde 7500 ingu. En av de andre stammene hadde imidlertid en vannbøffel som de kanskje kunne være interessert i å selge. Men til hvilken pris?

Og for å gjøre det litt vanskelig så var også den tredje stammen, våre arvefiender, på jakt etter en vannbøffel. Men hadde de mere penger enn oss? Hvor mye var de villige til å gi? Hvorfor trengte de en vannbøffel?

Så oppgaven vår var da, først å velge en høvding, og så bli enige om en strategi om hvordan vi skulle få tak i den vannbøffelen til en lavets mulig pris, før høvdingens favorittkonkubine døde av slangebittet. Og i møter med de andre stammene så var det kun høvdingene som fikk lov til å snakke. Vi skulle utarbeide strategien sammen, men når vi først var inne for å forhandle med de andre, så var det kun høvdingene som skulle snakke.

Rollespillet var forsåvidt morsomt nok det, men jeg skal ikke plage dere med så mange flere detaljer her. Valget av høvding derimot, det kan vi snakke litt mer om.

Det er en overvekt av kvinnelige ansatte i Kultur og fritid. Vi var vel seks menn, og ti kvinner som var med på dette seminaret hvis jeg har talt og husket riktig. Jevnt fordelt i gruppene. Igungustammen besto av to menn og tre kvinner. Tilsvarende i de andre gruppene.

Og allikevel så var det i alle tre gruppene en mann som ble valgt som høvding.

Nå kan det jo være at selve oppgaven, med høvding og konkubiner, hadde en viss betydning i dette, men egentlig tror jeg ikke det var så viktig. Det forekommer meg at kvinner generelt har en høyere terskel for å stikke hodet frem i slike sammenhenger enn det gutta har?

Jeg er jo godt dressert av Flopsy og Drusilla, så jeg prøvde å være meg mitt ansvar bevisst i høvdingforhandlingene i Igungustammen. Konkubinene var fast bestemt på å velge vaktmester-Kurt til høvding, men jeg mente at vi burde velge en kvinne i likestillingen og kjønnsfordelingens tegn. Kvinner kan, og kvinner vil liksom.

Men kvinnene i Igungustammen ville ikke.

De mente at en mann ville ha større gjennomslagskraft i forhandlingssituasjonen. Jeg prøvde meg med at kjønn i denne sammenhengen var helt uvensentlig, men det ville de ikke være med på.

Ja, det kan selvfølgelig ha vært vikarierende argumentasjon dette da, noe de sa for å slippe å stikke hodet frem, hva vet vel jeg.

Resultatet ble uansett at i Igungustammen ble likestillingen satt på vent av kvinnene selv, og undertegnde ble utpekt som Høvding.

Ugga Bugga. Resultatet av forhandlingene ble at jeg fikk kjøpt vannbøffelen til en høyst akseptabel pris, fikk reddet min favorittkonkubine, og fikk i tillegg byttet bort vaktmester-Kurt med en kvinne fra abombostammen.

Godt fornøyd med innsatsen altså, men jentene må skjerpe seg!

%d bloggers like this: