web analytics

Tag Archives: ski

Hummer og kanari

Eit rop om hjelp

Foto: Espen Klem (CC BY-2.0)
Foto: Espen Klem (CC BY-2.0)

Denne veka gjekk Dagbladets sportskommentator og skientusiast, Esten O. Sæther ut i spaltene og meinte at vi burde unne oss å gje gratis ski på kvit resept til alle som vil vere med og leike i snøen. Eit idiotforslag som fekk meg til å tenke på den gongen dei vaksne fann ut at også eg sikkert ville ha stor glede av å delta i ski-psykosen som har ridd landet vårt sidan Sondre Norheims tid. Dei gamle treskia frå sekstitalet vart bytte ut med eit par splitter nye Madshus langrennsski. Nye skisko, og Kandahar-binding. Eg var ikkje veldig entusiastisk, men det hadde eg folk til å vere på mine vegner. Idiotar!

Dette var rundt 1980. Vest i Telemark, berre nokre lange snøballkast frå skisportens vogge, Morgedal. Det var ikkje så mykje å finne på om kveldane. Ein kveld ga eg plankane ein sjanse. La dei på skulderen og labba i veg bort til lysløypa. Det var iskaldt. Stjerneklårt. Fin gli. Eg la i veg ut i den to kilometer lange løypa, og i starten var det litt morosamt. Dei gamle treskia klarte kunststykket å vere både kladdete og bakglatte på same tid, men desse nye var mykje betre. Hu hei kor det går, eg er jo nesten like god som Ivar Formo! tenkte eg der eg suste forbi ei dame på nesten åtti. Kanskje eg kan ta ein tre-fire runder før eg gjer meg. Tenkte eg. Men så møtte eg kneika.

Lysløypa hadde ein liten motbakke, med ein krapp sving omtrent midt i. Eg trur nok at Ivar Formo hadde sprinta rett opp utan å trekke pusten, men for meg, ein gut på rundt tolv, med svært dårleg utvikla skiteknikk, var det umogleg å komme opp og over den kneika. Eg freista å gå rakt opp, men hadde ikkje sjans. Eg freista fiskebein, men teknikken var for dårleg. Eg gjekk på, men sklei ned att. Gjekk på igjen, stokka skia og gjekk på snørra. Dama på nesten åtti tok meg att, og eg let som eg var kul der eg sto og lente meg på stavane og berre tok ei lita pause. Den er bratt den kneika der, sa ho i det ho føysa forbi. Pøsj, lett som ei plett, svara eg, og let som eg såg på stjernene. Opp bakken fauk ho, og eg let henne gå. Når eg var sikker på at ho var borte gjekk eg laus på bakken, og mislukkast totalt. Igjen.

Eg var for ung og dum til å skjøne at den kvelden i lysløypa i Telemark var eit frampeik. Det var slik livet skulle bli: Ein evig runddans under stjerner og lyktestolper. Ein endelaus kamp mot kneiker og monsterbakker som trugar med å ta knekken på deg. Alltid skal ein stå der og henge på stavane og halde maska. Late som om alt er silkeføre, medan andre peisar forbi med eit hei og eit venleg nikk. Berre pustar på litt, eg. Neida, berre gå du, eg kjem snart etter. Hei hei, visst er det fint i dag. Men kaldt! Ser deg på parkeringsplassen.

Eg hugsar ikkje lenger korleis eg kom meg opp bakken den kvelden. Tok eg av meg skia og gjekk opp bakken til fots? Gjekk eg sidelengs og trakka meg møysommeleg oppover? Eller klarte eg til slutt å stake meg opp bakken i ein kombinasjon av fiskebein og klassisk dårleg stil? Eg kan ikkje svare på det, men eg kom meg opp. Eg ga ikkje opp. Premien var at eg til slutt fekk skli ned den lange, ganske slake bakken i enden av lysløypa. I hockey, som ein annan Erik Håker, med den kalde vinterlufta i andletet, var alt slitet glemt. Hei, dette har du dreisen på gamle ørn! At du ikkje har teknikk til å stoppe der lysløypa starter, men må skli ned heile bakken til du stopper av deg sjølv, og så trakke deg opp til vegen att legg ikkje nokon dempar på godfølelsen. Men skia vart ståande så godt som ubrukte etter denne kvelden, før dei vart selde to-tre år seinare til nokon som sikkert hadde glede av dei. Eg har ikkje gått på ski på 35 år, og var ganske sikker på at dette var eg ferdig med. Som vaksen kan ein gjere kva ein vil, og eg vil ikkje gå på ski.

Trudde eg. Heilt til eg ein dag tidligare i veka gjekk inn på G-Sport og forlangte den billegaste skipakka det var mogleg å oppdrive. Eg veit ikkje heilt korleis det gjekk til, men det var vel ein ugrei kombinasjon av eit desperat forsøk på å score eit par pappa-poeng og akutt sinnsjukdom. Når du les dette er eg på fjellet og utfordrar skjebnen med ski på beina. Kor gale kan det eigentleg gååååååååoaaoooaaaaaaaaæææh….

Hummer og kanari

Hva føler du nå?

Jeg husker ikke nøyaktig hvor jeg var når Oddvar Brå brakk staven, men jeg husker dagen. Jeg var fjorten år, hadde dratt til min ti år eldre bror midt i trynet, og så løp jeg. Han fikk nesten tak i meg, men klarte bare å rive i stykker genseren min. Jeg kom meg ned trappen og ut av huset. Rømte til kjæresten min. Der så vi stafetten i opptak på ettermiddagen, Brå og Zavjalov delte gullet til stor ståhei, og alle hjerter gledet seg. Det ble servert fiskeboller i hvit saus som smakte mye sterkere enn jeg var vant til, og på kvelden fikk jeg smake whisky for første gang. Ballantines og cola. Noen spurte sikkert Brå hva han følte når staven brakk, men hva han svarte husker jeg ikke. Jeg husker at jeg følte meg ganske voksen den kvelden, men meg var det ingen som spurte.

Hva føler du nå har blitt klisjeen på hvor klisjefylt sportsjournalistikken er. Så lenge jeg kan huske har noen stått klar ved mållinjen for å høre langrennsutøverene fortelle hva de følte i det de skjønte at de ville ble verdensmestere. Eller i det de skjønte at de ikke ville bli verdensmestere. Og de holder på fortsatt. Jeg dumpet tilfeldigvis innom NRKs VM-sending på den første konkurransedagen i årets ski-VM, Øyvind “Pølsa” Pettersen hadde blitt slått ut i prologen, og NRKs journalist lurte på hvordan det føltes. Det hadde vært fullt forståelig om responsen hadde blitt pølse med brøl, men Pettersen klarte å svare høflig og greit for seg. Verre var det med den gamle svenske kjempen Thomas Wassberg som etter en lang og tung femmil i Kollen fikk spørsmål om hvordan han hadde opplevd disse fem milene. Åk själv, gubbjävel, svarte Wassberg, og det er fortsatt det eneste svaret på et sånt “hva føler du nå”-spørsmål jeg faktisk husker.

Det er klart man kan kritisere sportsjournalistikken for å være forutsigbar, repeterende og klisjefylt. På den annen side, det er begrenset hva man egentlig kan spørre en idrettsutøver om i disse situasjonene. Det er ingen som gidder å slite seg gjennom 30 km langrenn med skibytte på TV for å høre hva Petter Northug mener om den siste utviklingen i Midt-Østen.

– Gratulerer med et godt gjennomført løp Petter
– Takk takk
– Hva tenker du om utviklingen i Libya den siste tiden, hva vil det ha å si for flyktningsstrømmen fra Afrika til Europa om Gadafi faller?
– Ehhh…
– Hvor var du da Hosni Mubarak staven?
– Ja det vet jeg, da var jeg på tredemølla og tok en oksygentest.
– Hva følte du da?

Det funker ikke så bra det der. Jeg tror det er best for alle parter om både sportsjournalistene og utøverne holder seg til det vanlige manuset. Det er antagelig slik folk flest ønsker det. Sportsjournalistikken skal være litt sånn traust og velkjent. De som ønsker seg noe annet får se det på SVT. Klisjeene blir som nye når man hører dem på et annet språk. Og så er det jo alltid litt deilig å høre på svenskene når vi har slått dem da.

Det er snart 30 år siden forrige gang det var ski-VM i Oslo og den berømte staven til Brå. Om 30 år kommer jeg til å ha glemt dette, men når Marit Bjørgen tok sitt andre gull i dette verdensmesterskapet var jeg på jobb i butikken der jeg tjener til mitt daglige brød. Jeg har fått grundig opplæring, og en av de tingene jeg har lært er at når jeg henvender meg til kunden, så skal jeg ikke spørre om jeg kan hjelpe med noe. Det gir kunden en mulighet til å si nei. Jeg skal spørre hva jeg kan hjelpe med. Dette skal visst være en genistrek som gjør det umulig for kunden å si nei, og dermed i stedet ender opp med å gi meg en drøss med penger. Problemet er bare at kundene som regel ikke har vært på det samme salgskurset som jeg har vært på. Vi har ikke samme manus. – Hei hei, sier jeg. Hva kan jeg hjelpe deg med i dag? – Nei, jeg bare ser litt jeg, svarer kunden da gjerne, og så er vi like langt. Jeg kan tenke meg at noe av det samme ville skjedd om sportsjournalistene plutselig begynte å stille overraskende spørsmål til idrettsutøverene. Uansett hva spørsmålet var, ville idrettsutøverene gi seg i kast med å svare på det spørsmålet de forventet å bli spurt, og dermed ble det følelsene allikevel gitt.

Litt som irriterende politikere, næringslivstopper og pressetalsmenn som har pugget en lekse som de lirer av seg uansett hva journalister og programledere spør om. En lekse så kjedelig og intetsigende at den er glemt allerede før man har kommet til punktum. Ofte skulle jeg ønske alle bare kastet manuset. Eller byttet med noen andre sitt manus. – Hvordan var løypa der ute Stoltenberg?
– Gå selv, journalistjævel.

Hummer og kanari

Dagens nyhetsrunde

På en dag der Nord-Korea skyter raketter mot Sør-Korea, angivelig for å få dem til å innrømme at det ikke blir noen fredagskos uten Kim, (Ja, jeg har rappa den vitsen fra Opplysningskontoret) så passer det seg ganske bra å ta en liten kikk på noen av dagens mer uvesentlige nyheter. Se nå for eksempel på vår alles favorittraner Erling Havnå.

For noen uker siden var Havnå i alle avisene og klagde på de luksuriøse cellene i Åna fengsel.

Jeg burde sitte i et fuktig hull, mente han. Men dette var altså i oktober. I dag kan Dagbladet berette at luksusen har gått til hodet på mannen. Nå stevner han Stavanger fengsel, ved justisdepartementet, for retten, etter at han i fjor en gang ble beskyldt for å ha stjålet mat fra kjøkkenet. Saken startet i dag, og skal være Havnås oppgjør med et totalitært fengselsvesen.

Ja, for flatskjermer er ikke noen garanti mot et totalitært styre folkens, det er viktig å merke seg!

I sin innledningsprosedyre hevder forsvarer Klomsæt at det handler om enkeltmenneskets kamp mot staten. Davids kamp mot Goliat. Menneskerettighetene er krenket!

Klomsæt svinger altså med storslegga her, og vi får vel for Havnås del håpe at han er litt heldigere med slegga enn han selv var under NOKAS-ranet.

Dagbladets sak er ellers forbilledlig detaljert, og gir et fascinerende gløtt inn på livet bak murene. Her har altså fanger stjålet biff og youghurt ved hjelp av et hemmelig rom på en kjøkkentralle, og blitt avslørt av fengselsbetjentene ved hjelp av UV-spray. Og på cella hos Havnå finner man altså nugatti og tunfiskbokser. Fengselet karakteriserer dette som ulovlige matvarer, Havnå hevder han har brukt nugattien til å lage kake. Tunfiskboksene koster forøvrig 4,95 på Europris.

I tillegg så er det noe greier med en minnepenn og en musikkfil med pornografisk materiale. Du kunne ikke diktet opp dette om du så hadde prøvd.

Jeg har ikke noen konklusjon på dette her, så jeg ønsker Havnå lykke til, og hopper videre til noe helt annet. Den franske undertøysgiganten Lingerie Dement har lansert en ny kolleksjon der man i stedet for de gamle gode haspene bruker magneter til å holde undertøyet (og godsakene) på plass.

Hvordan dette kommer til å slå an er fortsatt litt usikkert å si, ideen forekommer meg å være både tiltrekkende og frastøtende på samme tid.

Apropo tiltrekkende og frastøtende på samme tid, det har vært mye snakk om helsa til Petter Northug i det siste. Han har blitt testet for TWAR og kyssesyken, og spekulasjonene har vært mange. Er han overtrent? Har han fått ME? Har han ligget med Marit Bjørgen? Nå rapporters det om at skikongen skal være tilbake i sporet i løpet av desember, han har i dag gjennomført en oppløftende treningsøkt, og blodprøvene ser helt fine ut, med unntak av et lite og hittil temmelig ukjent retro-virus som gjør at Northug resten av sesongen kommer til å gå på treski, kledd i den gamle nikkersen til Ole Ellefsæter.

Vi ønsker ham selvfølgelig lykke til.

%d bloggers like this: