web analytics

Tag Archives: skotfoss

Hummer og kanari

Harebikkja Kings soldatar

nunchaku photo
Photo by Instant Vantage

Det var laurdagskveld på Skotfoss. Tippekampen var ferdig. Videoane var sett, to karatefilmar og ein med Clint Eastwood, men det var framleis tidleg kveld. Kompisen min Tom og eg vart sittande og snakke om det som var vekas store samtalemne på Skotfoss. Det hadde skjedd merkelege ting. Nokon hadde skremt jenter langs kanalen. Og nokon hadde snike seg rundt i nattas mulm og mørke og sett inn vindaugene til folk. Sjølv hadde eg høyrt lydar i hagen ein av kveldane, men då eg henta eldraka og opna døra for å sjå om eg såg noko, var det ingen der. Men faren til Kenneth hadde sett ein fyr i hettegensar, og sprunge etter han. Men når karen, kven det no var, oppdaga at nokon var etter han, hadde han visst stoppa og snudd seg mot forfølgjaren. Det hadde blinka noko i handa som faren til Kenneth trudde var ein kniv, så då trekte han seg og lot fyren forsvinne.

Det var for gale at det skulle vere slik på vesle Skotfoss. At ikkje jenter kunne gå trygt heim langs kanalen. At ein ikkje skulle kunne få nyte privatlivets fred i eigen heim, utan å bli spionert på. Vi var skjønt einige: Svinepelsen som dreiv med dette skulle hatt juling så det sang. Han burde fått same behandling som Asbjørn frå Åfoss fekk den gongen han gjekk over brua for å selge hasj til skotfossingane. Han vart kasta i vatnet og nekta å komme på land att før han bad om orsak. Det var sånn det var den gongen. Vi ordna opp sjølve. Slik sat vi og hissa kvarandre opp, Tom og eg. TIl slutt kom vi til det punktet der vi fann ut at om det skulle bli gjort noko med dette, måtte vi ta ansvar. Denne laurdagen skulle iallefall gatene på Skotfoss vere trygge. Eg fann fram nunchakuene mine, som eg hadde kjøpt for 300 kroner av Jon Tore, og var blitt ganske god til å trikse med. Tom fann eit gamalt skaft frå ein hammar, der hammarhovudet hadde falle av. Han slo eit par svære spikarar gjennom toppen på det, slik at det blei eit fryktinngytande slagvåpen. Det hengde han på innerlomma. Så gjekk vi heim til Tom og henta bikkjene.

Faren til Tom hadde to bikkjer. Ganske nyleg hadde dei skaffa seg ein dobermanpinsjer. Dessutan hadde dei den legendariske harebikkja King. Den var ikkje mykje å sjå til, men om ein skulle tru alt Tom og faren hans fortalte, var dette eit unikum av ei bikkje. Snill som dagen var lang saman med folk, men hissig som eit fly på alt anna som rørte seg. Den hadde slåst med bikkjer som var dobbelt så store og vunne. Den hadde fillerista ein stakkars rev. Ein gong slukte King ein puddel slik at berre halsbandet hang ut av kjeften på den. Faren til Tom hadde tre typar historier på repertoaret. Det var historier om slåstkampar som harebikkja King hadde vore i, og vunne. Det var historier om slåstkampar som han sjølv hadde vore i, og vunne. Og det var historier om slåstkampar han sjølv hadde vore i, og tapt. Den siste der fanst berre i ein variant. Det var den gongen han hadde boksa mot den britiske samveldemeisteren, og tapt knipe. Eg lurte ofte på korleis det hadde gått om faren til Tom hadde møtt harebikkja King til kamp. Eg tør ikkje spå utfallet, men det hadde iallefall blitt ei drabeleg kamp! Vi henta bikkjene. Tom tok dobermanpinsjeren. Eg fekk lov til å ta harebikkja King. Ut i mørkret gjekk vi, med våpen under jakka. Klare for å renske gatene for avskum og skumle typar. Kriminalitet er ein sjukdom. Denne kvelden var det vi som var medisinen. Perverse kikkarar og potensielle valdtektsforbrytarer gjorde best i å passe seg. Harebikkja Kings soldatar hadde vakt, og vi tok ikkje lett på oppgåva!

I dag trur eg ikkje på dei ville historiane. Lydane eg sjølv hadde høyrd i hagen gjettar eg på var ein grevling. Iallefall var det det eg såg når eg nokre veker seinare høyrde rare lyder utanfor, og tok ein kikk ut vindauget. Det var fjøra som blei til fem høns og ein hane. Og vår vesle, men knallharde borgarvernsgruppe oppdaga sjølvsagt ikkje noko spanande på patrulje den laurdagskvelden. Etter eit par-tre rundar gjekk vi lei. Vi drog heim og sette på Clint Eastwood ein gong til.

«Do You Feel Lucky, Punk?»

Hummer og kanari

Statoilansvar

skotfoss_bruk

Har dei store bedriftane eit samfunnsansvar, eller handlar det berre om å maksimere drift og overskot slik at aksjeeigarane sit igjen med penger til sukker og smørauge på grøten? Spørsmålet er høgaktuelt etter at Statoil tidligare i veka vedtok at dei vil flytte deler av drifta ved Fjord Base i Florø til Mongstad. Eit vedtak som i verste fall kan gjere at 250 arbeidsplassar i Flora forsvinn, og som allereie har gjort til at Nor-Tekstil har lagt planar om investeringar for 35 millioner kroner på is. Det kjennes på ein måte feil at Statoil, som at på til er eigd av meg og deg, kan gjere dette med eit pennestrøk. Utan nokon form for politisk prosess. Berre Erna Solberg eller Olje og energiminister Tord Lien kan snu Statoil no seier Reidar Sandal, og oppmodar til vidare kamp. Og kamp blir det nok, men den kjem nok ikkje til å føre fram. Så lenge dei held seg innafor konsesjonane gjer Statoil nett slik som dei vil. Samfunnsansvar? Statoil ler heile vegen til banken.

Det var annleis i gamle dager. Eg starta mi lange og brokete karriere i arbeidslivet på papirfabrikken Skotfoss Bruk. Det var ei bedrift som visste å ta samfunnsansvar. Telemarks første sykekasse vart skipa her i 1894, den var aktiv heilt frem til 1971. Sykekassa hadde heile tida fast ansatt lege, far min var den siste av dem, og dei fikk bygget ein eiga legebolig, mi barndomsheim, med garanti fra Union Bruk i 1906. I heile si levetid ga sykekassa på bruket høgare ytelser enn den offentlege syketrygda samtidig som premietariffen var lavere. Sykekassa kunne også med jevne mellomrom gi monalege bidrag til Skotfoss’ humanitære foreninger. Folketrygden kom i 1967 og gjorde slike lokale ordningar overflødige, og det var ein god ting det, men for dei som var knytta til sykekassa på Skotfoss Bruk skal det ha vore eit sosialt tilbakeslag.

Skotfoss er ein liten plass. I dag er det om lag 1700 stykker som bor der, men papirfabrikken var ein gong den største i Nord-Europa. Den gong  var det 900 stykker i arbeid der. Da skjønar ein kor viktig bruket var for tettstaden. Uten den hadde det ikkje vore noko tettstad å snakke om, og bruket tok det ansvaret til seg. Skotfos Forskjønnelsesselskap gjekk dundrande konkurs når dei freista å lage en folkepark tidlig på 1900 tallet, men bruket tok over gjelda og sørga for at det blei både park og musikkpaviljong. Eit par år seinare bidro bruket til at forsamlingshuset Festiviteten blei satt opp, og heile tida medan det var drift ved fabrikken stilte dei opp med både midlar og anna hjelp til lokalsamfunnets beste. Legger man til at også fagforeningens avdeling ved fabrikken bidro med mykje bra, blant anna innkjøp av Folkets Hus for 15000 kroner i 1930, ferieheimen Leirodden, samt eiga pensjonskasse fra 1945 eller deromkring, så skjønar man at Skotfoss må ha vore ein bra plass å bo i sin tid.

Bruket var alfa og omega for alle som budde på Skotfoss, men bruket signaliserte tydeleg at folket på Skotfoss også var viktige for fabrikken. Ein skulle vere temmeleg ubrukeleg om det ikkje fantes ein plass til deg på bruket. Det jobba ein del folk der som aldri ville fått jobb i dag. Man fekk ein sjanse på bruket, og gjekk det ikkje fekk ein gjerne ein sjanse til. Som ein av kollegaene mine på kabba. Ein notorisk periodedrankar som jobba som ein galning og banna verre enn eit heilt mannskap med sjømenn mesteparten av tida, men det hendte ein gong eller to i året at han hamna på fylla og vart borte i eit par veker. Det var aldri snakk om at han skulle miste jobben av den grunn. Ein fekk som regel ikkje sparken på Skotfoss bruk. Var ein så uheldig at ein ødela ryggen på å styre rundt med papirrullar på 700 kilo blei ein berre omplassert til ein vaktmesterstilling eller noko anna passande.

Ein kunne ønske at det var slik enno. Det hadde vore fint, men det er ikkje slik. Velferdsstaten har gjort det slik at bedriftane ikkje lenger treng å ta noko større samfunnsansvar. Havnar du på fylla nokre veker kvart år og ikkje kan gjere jobben din kan dei ikkje bruke deg. Ryker ryggen er det betre for dei at AS Noreg avd NAV tek over ansvaret. Det er stat og kommune som har ansvaret for alt. Bedriftane kan nøye seg med å tjene pengar. Og det må jo seiast, det er betre at staten har eit universelt ansvar for folk, enn at ei eventuell trygd kjem an på kven arbeidsgjevaren din er. Alt var ikkje betre før.

Det er utrygge tider i Florø, men det er ikkje nokon grunn til å vere sint på Statoil. Dei gjer det dei skal. Leverer pluss i regnskapet til eigarane. Altså oss. Om det skal takast noko samfunnsansvar utover det må Storting og regjering sikre det gjennom konsesjonsreglar og lovverk. Om Florø og Sogn og Fjordane taper kampen om oljepengane er det politikarane som har skulda. Ikkje Statoil.

Hummer og kanari

Den beste lukta jeg vet

Den aller beste lukta jeg vet om må være lukta av våt bark. Våt og nykappet bark. Haha, den gangen jeg var ung og dum og forsøkte meg på å skrive ting på rim, akkompagnert av middels kompetent gitarspill, skrev jeg noen linjer om det. La meg for all del ydmyke meg selv med dem nå tjue år senere, før jeg kommer på bedre tanker:

Her er en hilsen fra Skien by
Unions piper pumper ut sin sky
gul og svart
dag og natt
uten stans.

Her henger alltid en eim av våt bark
Ibsen står på vakt i sin park
og skuer ned
på mitt hjemsted
som en gang var hans
før han tok til vettet og flyttet utenlands

Men nå er Union lagt ned, pipene pumper ikke lenger, og sist jeg gikk langs ælva og slang kjente jeg ikke et eneste lite spor av våt bark. Ja, jeg har jo også tatt til vettet og flyttet forresten, men der stanser også Ibsen-sammenligningene tenker jeg.

Jeg var ute og gikk en liten tur i den byen jeg bor i nå her i kveld. Den vanlige turløypa over åsen. Borte ved Lillevatnet hadde man drevet opprydning etter stormene i vinter, kappet trær og ordnet opp. Sånn så det ut:

Men best av alt: Det luktet så deilig av, ja selvfølgelig, våt bark. Hvorfor det lukter så godt? Det er vel fordi det gir meg assosiasjoner til barndommen. Jeg vokste jo opp rett ved papirfabrikken, der det alltid luktet slik. På stadion luktet det også bark. Dessuten hadde jeg den aller første jobben min på samme papirfabrikk. Jeg gikk på krana på kabba, det vil si at jobben min var å kjøre krana. Ta i mot lastebillass med tømmer, legge det klart for kapping. Passe på at ikke småtømmeret som vi fikk fra Danmark satte seg fast på veien frem til saga. Jeg jobba mandag til fredag, først en uke 07 til 15. Så en uke 15 til 23, og så en uke 23 til 07. Fri hver helg. Jeg likte nattskiftet best. Jeg jobbet der bare et snaut halvår, fra august til fabrikken ble lagt ned etter nyttår, og finere høst har det knapt vært i Telemarkstraktene. Værmessig altså. Jeg tror det regnet en eneste gang mens jeg var på jobb. Og det luktet selvfølgelig bark hele tida. Deilig våt bark.

Jeg labba videre over åsen, stoppet et lite minutt på toppen der man kan se utover Høljebyen. Da slo det meg at nå til påske var det ti år siden vi flyttet tilbake hit, og dermed er dette det stedet jeg har bodd lengst, etter at jeg forlot barndomshjemmet. Jeg er ikke så stedbunden av meg, jeg savner verken Skotfoss, der jeg vokste opp, eller Skien, som jo på en måte allikevel er byen min. Jeg er knyttet til Flopsy & co, ikke stedet vi bor. Allikevel…når jeg gikk nedover fra åsen igjen dukket The Ghost of Tom Joad opp i høretelefonene. Jeg begynte å leke meg med å lage en norsk versjon opp i hodet mitt, en Florø-versjon, der man ikke leter etter spøkelset til Tom Joad, men heller spøkelset til Johan Ernst Sars, som altså står på sokkel sammen med broren sin i en park her borte.

Hurtigruta legger til land
alle vet at den ikke er rask
i Strandgata sjangler en lurvete mann
leiter etter spøkelset til Johan Ernst Sars

Greit…den trenger litt finpussing da…men gi meg noen år til, kanskje jeg begynner å kalle dette for min by også?

Hummer og kanari

Det er mørkt på kino

Mørkt på kino pleide vi å si, og så dro vi lua ned over øynene på en kompis. Jeg aner ikke hvorfor, annet enn at det jo er mørkt på kino, og tilsvarende mørkt når man får lua dradd ned over øynene. Men det er morsommere på kino altså!

På Skotfoss viste man kino to dager i uka. Voksenfilm på søndagene, barnefilm på mandagene, og man begynte selvfølgelig å prøve seg på voksenfilmene lenge før man egentlig var gammel nok. Det var Bror som sto i døra og tok i mot billettene, og han kjeftet og glefset på alle dem som ikke var gamle nok, men inn slapp de fleste allikevel. En stund gikk jeg på alle voksenfilmene, uansett hva de viste, og så ganske mye rart. For man fikk selvfølgelig ikke premierer eller nyere filmer i det hele tatt, ut blindveien. Repertoaret var litt tilfeldig. Sterkest i minnet sitter Alien, som i tillegg til å være utrolig spennende, også bød på Sigourney Weaver i undertøyet. Dessuten husker jeg veldig godt at jeg så en film, som jeg tror må ha vært The Fifth Musketeer, som inneholdt både sverdsvinging og pupper i hopetall. Jeg syntes den var fantastisk.

Og så husker jeg James Bond, Mannen med den gylne pistol, som jeg digga max.

Aller best husker jeg imidlertid den filmen jeg aldri så på Folkets Hus. Hjortejegeren var det, og ryktene hadde løpt i forveien. Filmen skulle være knallhard. Køen gikk langt ut på gata. Bror kjeftet og smelte mer enn han pleide, og jeg tror til og med han avviste noen i døra som ikke var gamle nok. Jeg sto i køen og var livredd for å bli stoppet, livredd for å få kjeft. Køen gikk sakte, og til slutt bukket jeg under for presset. Jeg gikk ut av køen og hjem. Filmen så jeg på VHS noen år senere.

Bildet over her er tatt av legendariske Weegee, og er fra en tid der folk altså ikke sitter med mobiltelefonen i hånden under hele filmen for å sjekke klokka, facebook, og svare på meldinger. Klikk gjerne bildet opp i større versjon. Første gangen man ser det er det de to i senter som kliner man legger merke til. Får meg til å tenke på sist jeg klina på kino, og at det er alt for lenge siden forresten. Klining på kino er undervurdert. Men etterhvert som man ser rundt i salen blir man obs på flere og flere mennesker som man blir nysgjerrig på.

Ikke minst blir jeg nysgjerrig på hvilken film de er så oppslukt av alle sammen.

Hvis Jan Garbarek var en revolvermann...

Vi gratulerer Skotfossjentene med kretsmesterskapet

Bare 26 år for sent.

J18 laget til Skotfoss dro altså hjem kretsmesterskapet i håndball i 1985, og siden jeg fylte 18 i 85 føler jeg at jeg burde vite hvem noen av disse er, men det gjør jeg altså ikke. Men hurra for åttitallet allikevel!

Page 1 of 212
%d bloggers like this: