web analytics

Tag Archives: skurker

Hummer og kanari

Samtaler med Hagbarth

– Jeg skulle ønske at huset vårt var lagd av murstein

– Jasså, sier du det? Hvorfor det da?

– For det er mye mer solid.

– Joa, men gamle trehus er også ganske solide, det skal litt til å ødelegge det også skal jeg si deg.

– Ja, men tenk om skurkene stjeler en motorsag!

– Og begynner å sage på huset vårt mener du?

– Ja!

– Joa, de kunne nok klart å ødelegge ganske mye på den måten. Men skurker pleier ikke å gå løs på hus med motorsag altså.

– Men duuu…Er det lov å drepe skurker?

– Nei det er jo ikke det. I noen land kanskje, men ikke i Norge. Hvis det ikke er i selvforsvar da…

– Åja…Hvor mye må du jobbe før du får råd til å kjøpe en sånn Angry Bird enkli?

Hummer og kanari

Skurker og troll i sommeridyll

Hagbarth har vært ganske opptatt av skurker i en god stund nå. Det er antagelig en bivirkning av spillene hans på Xboxen, særlig Lego Batman. Skurkene er ganske fascinerende. De er ikke skumle som troll, noe som antagelig kommer av at de er ganske dumme, og alltid taper til slutt, men som sagt ganske fascinerende. Og en ting Hagbarth lurer fælt på er hvorfor skurkene gjør som de gjør. Hvorfor gidder noen å være skurker når alt de oppnår er å få juling av Batman og Robin, og ende opp i fengsel?

– Hvorfor er de skurker, spør Hagbarth.

– Nei, de har vel hatt en vanskelig barndom da, svarer jeg.

– Hæ?

Sier Hagbarth. Jeg prøver meg med at vi trenger skurkene slik at det skal bli litt mer morsomt å spille Lego Batman, men den forklaringen holder ikke. Vanligvis må jeg tilstå at jeg kommer til kort, at jeg ikke vet hvorfor skurkene er som de er, hvorfor de ikke f.eks jobber i helsevesenet i stedet.

– Hvorfor er de skurker, spør Hagbarth.

– De er vel bare dumme da, svarer jeg.

– Vet du ikke, spør Hagbarth.

– Har ikke peiling, svarer jeg. – Spør Nils Christie.

– Hæ?

Sier Hagbarth, og har sikkert rett i det. Skurker er jo litt mystiske, i hvert fall når man er tre og et halvt. Det meste er i grunnen litt mystisk når man er tre og et halvt og fortsatt lurer på om det finnes troll i fjellet eller i skogen. (Vi voksne VET jo at de er der)

Sist lørdag var vi på Hunderfossen, Hagbarth, Flopsy og jeg, og der var det mange troll, men de var ikke levende, og derfor ikke særlig skumle. Senere på dagen skulle vi imidlertid støte på en annen mystisk skapning.

Vi bodde på hotell på Hafjell, og der var det en lekeplass med blant annet den Postmann Pat-bilen dere ser bilde av over der. Den syntes Hagbarth var gøyal. Først prøvde han å klatre opp på taket fra baksiden, men det gikk ikke. En litt større gutt viste ham at hvis han klatret opp fra forsiden, via panseret i stedet, så var det mye lettere. Gutten demonstrerte først ved å klatre opp på taket , og så hoppe ned igjen. Hagbarth etter, og når han kommer opp så vil han også hoppe ned. At det er for høyt for ham som er mindre skjønner han jo, så han snur rumpa til, slenger beina utfor kanten, og så henger han der etter armene, snur seg mot meg og spør:

– Tør jeg dette?

Det må du nesten kjenne på selv, sier jeg, og det viser seg at det gjør han ikke. Han klatrer opp på taket igjen, og så er det full fart opp og ned på taket via panseret noen ganger.

Dette tiltrekker seg oppmerksomheten til flere barn på lekeplassen, blant annet en guttehvalp som jeg anslår til å være ca ett år yngre enn Hagbarth. Han klarer å klatre opp på taket han også, og mens han og Hagbarth står oppe på taket så får denne guttehvalpen den plutselige innskytelsen at det kanskje kunne være morsomt å dytte noen ned fra taket. Hvalpen er en handlingens mann, her er det ikke lange veien fra tanke til aksjon, han tar i alt han klarer og gir Hagbarth en skikkelig dytt i siden. Hagbarth er helt uforberedt på det lumske bakholdsangrepet, og flakser ned fra taket og lander på bakken med et dunk. Han slår seg på armer og ben, og er utrøstelig. Jeg løfter ham opp og bærer ham med meg bort fra åsstedet etter å ha sjekket at armer og ben fungerer sånn nogenlunde, og at blodet ikke strømmer noe steds fra. Mens vi går spør han med skjelvende stemme:

– Hvorfor gjorde han det?

Han er dypt forurettet, og åpebart forundret over at noen kan oppføre seg slik.

– Hvorfor dyttet han meg ned fra taket?

– Jeg aner virkelig ikke, svarer jeg.

– Var han en SKURK?

Og jeg tenker at jo, det var kanskje akkurat det han var.

%d bloggers like this: