web analytics

Tag Archives: sofienberparken

Hummer og kanari

Ali Farah enda en gang

ambulansepanser

Saken om Ali Farah og det som skjedde i Sofienbergparken vil visst ingen ende ta. Siste nytt er at klageorganet likestillings- og diskrimineringsnemnda har valgt å omgjøre et vedtak fra Likestillings- og diskrimineringsombudet, og slår fast at Erik Schjenken og hans kollega ikke har opptrådt fordomsfullt allikevel.

Noe som får nestlederen i SOS Rasisme, Ola Melbye Pettersen, til å skrive en kronikk i Dagbladet der han hevder at media har sviktet i denne saken. Han har et poeng, det er snodig hvordan alt har blitt snudd på hodet etterhvert som tiden har gått. Fra massiv fordømmelse av ambulansespersonellet i tiden etter hendelsen, til de nå i dag nærmest er martyrer som har lidd en voldsom urett.

Melbye Pettersen har nok også helt rett når han kritiserer media for å ha unnlatt å gå Ullevål Sykehus nærmere etter i sømmene. Det er jo her man burde satt inn hovedfokuset. Men når han hevder at mediene nå “fremstiller nå Ali og Kohinoor som hysteriske og hatefulle, med en personlig vendetta mot Erik Schjenken“, så kan jeg ikke si jeg deler den oppfatningen. Joda, jeg har lest nok av kommentarer som hevder dette, men å si at mediene fremstiller det sånn tror jeg ikke det er riktig?

For alt jeg vet kan det godt være riktig at likestillings og diskrimineringsnemda konkluderte som de gjorde. Det er jo utrolig vanskelig å påvise at feilen som ble gjort faktisk ble gjort fordi Ali Farah er svart, og det er selvfølgelig en gigantisk feil av likestillingsombudet å konkludere med at det er rasisme som ligger til grunn, uten i det hele tatt å snakke med de påståtte rasistene. Amatørmessig er det.

Det som er dumt er imidlertid at det etterhvert fester seg et inntrykk av at det som skjedde i Sofienbergparken nærmest var et hendelig uhell. Slik konkluderer nemda:

“Nemndas konklusjon er derfor at Ullevål universitetssykehus v/ambulansearbeiderne ikke forskjellsbehandlet Ali Farah i strid med forbudet mot diskriminering på grunn av etnisitet eller hudfarge i diskrimineringsloven § 4. Vedtaket er enstemmig.”

Men de gjorde jo en grov feilvurdering, det er ikke til å komme i fra, selv om mange ser ut til å ha glemt det. De forlot en mann med alvorlige, livstruende hodeskader. Hvorfor?

Selv om man nå har konkludert både her og der med at ambulansesjåførene ikke handlet rasistisk, så er det fortsatt godt mulig at de diskriminerte. Ja, jeg vil nesten med sikkerhet hevde at de gjorde nettopp det. Vitne og sykepleier Ragnhild Storstein Spilker var ikke i tvil om at ambulansepersonellet var fulle av fordomsfulle holdninger.  De sier selv de tenkte rus med en gang de ankom Sofienbergparken.

Sofienbergparken
Sofienbergparken

Og mens det finnes egne ombud for etnisk diskriminering, og alltid noen som er villig til å gå på barrikadene for å kjempe mot rasisme, så er det ikke så farlig med litt diskriminering av rusede, eller for den saks skyld psykisk syke. Der er det nesten fritt frem.

Når rasismeanklagene nå er lagt døde, Schjenken har fått gitt ut sitt forsvarsskrift i bokform, og denne saken nå etterhvert kan få sige inn i glemselen for de fleste av oss, så er det litt trist å måtte konkludere med at tusenvis av oppslag i norske medier egentlig ikke har lært oss noen ting.  Vi kan trygt fortsette å forakte de svake, de som er annerledes. Tiggere, rusmisbrukere, psykisk syke, og ingen kommer til å bry seg nevneverdig.

Se bare på forskjellen i omfang på dekningen av Farah-saken, i forhold til de siste par ukers avsløringer om rus i barnevernet etter at 17 år gamle Kristiane Jacobsen døde av å ha sniffet lightergass. Bergens Tidende har gjort en kjempejobb med den saken, og avdekket urovekkende forhold i barnevernet, men det her ikke blitt noe større trøkk ut av det. Anniken Huitfeldt innrømmer at det statlige barnevernet har sviktet, og Olemic Thommesen krever hennes avgang, men er det egentlig noen som bryr seg? Har VG, Dagbladet og Aftenposten skrevet om det i det hele tatt? Har det vært snakket om i de viktige debattprogrammene på TV?

Nei, rusede barnevernsbarn som snart er voksne er det få som bryr seg om, selv ikke når de som har ansvaret for å ta vare på dem neglisjerer oppgaven sin totalt.

Joda, det er nok å ta tak i når det gjelder rasisme, men det er snart på tide å få fokus på den langt mer aksepterte forakten for svakhet som vi alle bærer på. Det er den som er virkelig skummel.

Og ja…jeg har nok skrevet både mer og bedre om dette før.
Les gjerne Tom Reynolds om sitt liv som ambulansemann i London.

(Foto: Eirik Haugen, Wikimedia Commons, og Wilhelm Joys Andersen, Wikimedia Commons)

Hummer og kanari

Å møte mennesker

rest / descansoDet er fortsatt tidlig kveld, og jeg har ikke vært så lenge på jobb når døra går opp og en godt voksen kar kommer inn i lobbyen. Jeg ser på blikket hans, det ustø ganglaget, og jeg tenker med meg selv at nå er det på’an igjen.

Han ser ikke meg der jeg sitter i hjørnet mitt bak resepsjonen, så i stedet setter han kursen mot noen høye herrer fra Aker som sitter rundt et av bordene i lobbyen. Han babler noe usammenhengende om at han trenger hjelp. En taxi. Herrene sier at han må spørre i resepsjonen, men jeg er allerede på beina og borte hos fyren for å hindre ham i å plage gjestene våre ytterligere.

Vi har et lite knippe med såkalte “fraggler” her i byen. Løse fugler, alkoholikere. Folk som med jevne mellomrom er i konflikt med loven, og som av og til selvfølgelig slenger innom oss på Byens Beste Hotell for å holde oss på tå hev. Dette er gjester vi verken trenger, eller ønsker oss.

Noen av dem kan være ganske ubehagelige å forholde seg til. En av mine kolleger utbrøt for litt siden, etter at en av de mest beryktede hadde vært innom en tur, at hun skulle ønske han bare kunne falle om og dø. Det var ingen som kom til å savne ham uansett mente hun, alt han gjorde var å lage bråk og spre uhygge i byen. Og hun er ikke den eneste som har gitt uttrykk for lignende tanker.

Akkurat når hun sa det kom jeg til å tenke på den natta han kom innom mens jeg var på jobb, og vi hadde en samtale som etterhvert kom inn på Quisling og Kong Harald. En samtale som jeg, på tross av fyrens litt forkvaklede ideer, faktisk syntes var litt interessant. Så jeg kunne ikke akkurat stemme i med at jeg ønsket livet av ham. Ikke sånn å forstå at jeg jubler av glede når jeg ser ham, men vi har stort sett en god tone, og selv om han kan være en pest og en plage, så har også denne karen flere sider.

Men jeg skal ikke gjøre meg bedre enn andre, det hender nok at jeg også tenker mitt. Blir provosert. Holder på å sprekke. Får lyst til å banke folk i asfalten, lukke dem inne bak lås og slå på livstid, hive dem på sjøen og se på at de drukner. Jeg prøver riktignok å holde meg i skinnet, og prøver å behandle alle mennesker som måtte dumpe innom på en menneskelig og respektfull måte.

Men noen ganger holder det hardt.

Mine reaksjoner er naturligvis påvirket av tidligere opplevelser i jobben. Bevisst og ubevisst blir den besøkende plassert i en eller annen bås. Kommer det en fyr inn sent på kvelden eller på natta, uten bagasje, og uten å ha forhåndsbestilt rom, så ringer varselbjellene, og man blir ekstra påpasselig med forhåndsbetaling etc. Utseende, klær, oppførsel, hva som blir sagt, hvordan det blir sagt. Man danner seg et bilde, som igjen er med på å bestemme hvordan man forholder seg til dette mennesket som står foran en. Enten man vil eller ikke.

Så jeg har en viss forståelse for at ambulansesjåfør Erik Schjenken og hans kollega gjør en feilvurdering i Sofienbergparken når de umiddelbart tenker ting som “aggressiv” og “rus” når de først møter Ali Farah. Jeg leser jevnlig om hvordan Tom Reynolds har det som ambulansesjåfør i London, og tror jeg har en viss forståelse av hvilke utfordringer Schjenken og hans kolleger møter daglig på jobb. Jeg forstår at situasjonen i Sofienbergparken må ha vært vanskelig.

Og Schjenkens historie i fredagens A-magasin er sterk lesning.

Sofienbergparken-chill
Sofienbergparken, her i vinterdrakt.


Når mediestormen rundt denne hendelsen raste som verst tenkte jeg at fokuset på rasisme var et villspor. At dette handlet mer om den, ofte ubevisste, forakten mange av oss gjerne har latent i oss. En forakt for dem som er under oss på rangstigen. Narkomane, alkoholikere, psykisk syke. De som ikke klarer å ta seg sammen. De som er annerledes. Jeg tenkte at hudfargen nok var en del av vurderingen som ble gjort av ambulansepersonalet, men neppe den viktigste.

Og det er helt naturlig at denne forakten, eller kan vi kalle det for den ubevisste silingen av pasientene i verdige og uverdige trengende, sniker seg inn i hodet på folk som har sitt daglige virke med å bistå narkomane, alkoholikere og aggressive pasienter. Nettopp derfor er det viktig at ambulansetjenesten, i alle ledd, har et stort og vedvarende fokus på å motvirke holdninger som kan medføre at noen pasienter ikke får den hjelp de trenger og har krav på. At de ikke blir behandlet på en verdig måte.

Helsetilsynet i Oslo var forsåvidt inne på dette i etterkant av dramaet i parken. I en rapport ble det påpekt at den harde hverdagen til ambulansepersonell kan gi grunnlag for at det utvikles usunne holdninger og en usunn «subkultur» i forhold til enkelte grupper. At den harde hverdagen kan bidra til å fremme diskriminerende holdninger.

Jeg mente den gangen at det var her fokuset burde ligge, ikke på en rasisme som kanskje, kanskje ikke, fantes, og uansett ville være utrolig vanskelig å bevise såfremt ambulansepersonellet ikke hadde en lang rekke med episoder bak seg der de lot være å kjøre fargede til sykehus. Og i alt rasismesnakket var det ikke plass til noe fokus på de mer generelle holdningene i ambulansetjenesten i Oslo.

Og nå som Schjenken har stått frem i media så kan vi nok tro ham på at rasismesporet var et villspor, selv om de som nå kritiserer mediene vel bør huske at den andre mannen i dette dramaet jo hadde en fortid i Boot Boys. Det ville garantert vært feil av mediene om de ikke fulgte rasismesporet et langt stykke på vei også.

Det har selvfølgelig vært en tøff tid for Schjenken, jeg har stor forståelse for at det har vært tungt å være vitne til alt oppstyret, følge med på at nær sagt alt som kan krype og gå har en mening om saken, å bli stemplet som rasist av alt fra bloggere, via egen arbeidsgiver, til både tidligere og nåværende statsråder. Uten å få muligheten til å fortelle sin versjon. Uten å kunne forsvare seg. Det må ha vært et helvete.

Og det hjelper ikke akkurat at personalbehandlingen hos arbeidsgiver ikke er den aller beste. Han får ikke lenger jobbe med pasientrettet virksomhet, i praksis er det et yrkesforbud, og dette får han vite via en pressemelding på nettet. Dette er såvisst uverdig behandling av mennesker.

Det som er synd er at nå som rasismeanklagene vel blir lagt døde, så er alt fokuset flyttet over på medienes “utilgivelige hardkjør”, og hvor urettferdig behandlet Schjenken har blitt. Plutselig er Ali Farah og “hans konkubine”, som en deltager i debatten her kalte Kohinoor Nordberg, fritt vilt for hissige nettdebattanter. Fokuset på hva slags holdninger man har i ambulansetjenesten er fortsatt stort sett fraværende.

Riktignok avfeier Schjenken påstander om dårlige holdninger i sin kronikk i Aftenposten i april, han har aldri sett rasisme, diskriminering, eller forskjellsbehandling på grunn av rus eller bakgrunn. Men når man husker hva som ble sagt mellom ambulansen og AMK i etterkant av avgjørelsen om la Ali Farah komme seg til legevakten på annet vis, så er det vanskelig å tro på ham i dette.

«Han har fått seg et slag over nesa og ligger nede og ynker seg og alt mulig sånn. Fullt av masse folk rundt – ikke sant – masse hippier og det ene med det andre…»

«Også bare reiser han seg opp når vi tar tak i og hjelper han i armene, og så bare plutselig drar’n fram snurrebassen og bare pisser over beina på meg, og bortover bilen våres».

«Han skal ikke vi ha i bilen. Når han miger meg på beina, der går grensa, uansett hvor hardt slag og tenna hans har gått».

«Men det er greit, han var kaldsvett og bleik, og om han har slått bakhue når han har gått i bakken, og han har hatt cerebralt… det, han kaldsvetta og lå der og ynka seg og alt mulig sånn, og plutselig reiste han seg opp og pissa på oss da, men politiet var også inneforstått med at det var et ordensproblem, at vi vil ikke ha han i bilen når han pisser på meg på gjørs».

Hendelsen i Sofienbergparken fikk Ullevål Sykehus til å hente inn et ekstert firma til å granske seg. Konklusjonen var at uakseptable og uforsvarlige hendelser i ambulansetjenesten hører til det absolutte unntak, men de kom også frem til at sykehuset mangler et etisk regelverk, felles standarder for gode verdier, tilfredsstillende kanaler for å varsle om kolleger som utøver uakseptabel adferd. Helt spesielt nevnes det at det er et dårlig samarbeid mellom AMK og ambulansetjenesten, og at den daglige dialogen er preget av ukultur.

Så la oss ikke miste fokus helt her da. At en feil ble gjort er udiskutabelt, og de som gjorde den har fått betale for det. Feilen skyldtes ikke rasisme, men det blir for enkelt å avfeie den som en ren medisinsk feilvurdering også. Mitt tips vil være at feiltolkningen av situasjonen der Farah urinerer på Schjenkens partner, og på ambulansen, er et utslag av at man har hatt for lite fokus på etisk standard, og på å motvirke dårlige holdninger og ukultur. Således så blir Erik Schjenken en litt tilfeldig og uheldig representant, og ikke minst syndebukk, for sykehusledelsens unnlatelsessynder, selv om han kanskje ikke ser det sånn selv?

10 000 oppdrag uten anmerkninger bør være verdt noe, og muligens bør Schjenken nå få slippe til på jobb igjen, mens ledelsen tar seg en pause på ubestemt tid?

man and his bottle


Før fyren har rukket å snu seg mot resepsjonen er jeg borte hos ham og spør om jeg kan hjelpe ham med noe. Han snur seg mot meg, og griper hardt rundt overarmen min. Han vil ikke slippe igjen. Du må hjelpe meg, sier han.

Han lukter ikke alkohol, men virker ganske uttafor. Forvirret. Han vil ikke slippe armen min.

Du må hjelpe meg å få tak i en Taxi, sier han. Broren min er død!

Creative Commons License photo credit: Janrito Karamazov
Creative Commons License photo credit: slurv
Creative Commons License photo credit: RebelBlueAngel

%d bloggers like this: