web analytics

Tag Archives: sovjet

Hvis Jan Garbarek var en revolvermann...

Moderlandet kaller

volgograd

 

På russisk heter hun Rodina-Mat’ zovyot!  Moderlandet kaller. Når hun sto ferdig i 1967, var dette verdens største statue. Frihetsgudinnen i New York rager kanskje høyere i været, men hun står på en førti meter høy pidestall. Om Rodina-Mat bruker sverdet sitt og hogger bort pidestallen rekker ikke den stolte amerikanske damen henne til puppene. Hun står på høyden Mamayev Kurgan i Volgograd, og ble reist til minne om slaget om Stalingrad under andre verdenskrig. Volgograd og Stalingrad er samme by i tilfelle du lurte. Før den het Stalingrad het den Tsaritsyn, og at den ikke har skiftet navn til Putingrad er bare fordi Putin er så travel med å gjøre maskuline ting som å sloss mot bjørner med bare hendene at han rett og slett ikke har hatt tid til å kalle opp en by etter seg. Ennå.  Jeg falt for dette bildet av Rodina-Mat i tåke, og måtte rappe det til denne halvdøde bloggen min, siden jeg tenkte jeg skulle prøve å få banket litt mer liv i den igjen nå i 2014 siden det liksom er tiårsjubileum og greier.

Ja, det går sikkert ikke så bra, så bare glem at jeg skrev det. Hvis du i det hele tatt har lest det.

Rodina-Mat’zovyot står rett på bakken, og er ikke festet i noe slags form for fundament. Hun holdes på plass av sin egen tyngde. Om trent slik som jeg selv i vinterstormene her vest. Men på grunn av endringer i grunnvannet har hun begynt å helle til siden. Myndighetene hevder det ikke er noen fare, men andre mener at det er en ganske stor fare for at hun før eller siden kommer til å kollapse.

Modellen for statuen, Valentina Izotova, jobbet som servitør på byens fineste restaurant på sekstitallet. Hun jobbet i den avdelingen som var forbeholdt toppene i kommunistpartiet. Det var der kunstneren fikk øye på henne, og mente at hun utstrålte de fysiske og moralske kvalitetene som en perfekt sovjetisk kvinne skulle utstråle. Hun lot seg smigre, og gikk med på å være modell for Rodina-Mat. Tre rubler om dagen fikk hun, og det var visst en brukbar sum den gangen. De brukte så seks måneder på å overtale henne til å kle av seg på overkroppen. Dette var slikt respektable kvinner ikke drev med i Sovjet på sekstitallet. Sier hun i hvert fall. Mannen hennes var i hvert fall fryktelig sjalu. Etter modelloppdraget utdannet hun seg både innefor økonomi og noe ingeniør-greier, og dro fra byen. Hun bestemte seg for å dra hjem igjen tidlig på nittitallet. Hun hadde med seg en solid sum med penger, men så gikk Russland inn i en periode med hyper-inflasjon, så i løpet av tiden det tok å ta toget fra Norilsk til Volgograd rakk pengene å bli så godt som verdiløse.

Valentina er nå over sytti år gammel, bestemor, og politisk aktiv etter at hun tapte alle pengene sine på tvilsomme spekulasjoner etter murens fall. Ja, i hvert fall var hun det i 2008 da, det begynner jo å bli en stund siden.

Intervju med Valentina her

Hummer og kanari

According to quotes from the Smith corporation, the cost of building a highway to the Sirius is 37 million dollars

venusUten at jeg skal påberope meg noe særlig kunnskap om emnet, så innbiller jeg meg ihvertfall, at science fiction er en sjanger som russere har hatt et godt grep om? Ihvertfall i bokform?

Hvordan det stiller seg på filmfronten vet jeg ikke, men nå har jeg ihvertfall sett Planeta Bur, som er en russisk science fiction-sak fra 1961, og den er slettes ikke så gæren.

Den handler om den første ekspedisjonen til planeten Venus, tre romskip er på vei, og filmen begynner med at det ene blir truffet av en asteroide omtrent akkurat i det de er fremme ved målet. Det er litt kjedelig, for de trenger tre romskip for å kunne lande på planten, og det vil ta flere måneder før reserveromskipet som blir sendt fra jorden kommer frem.

Men våre seks kosmonauter er utålmodige, og etter å ha konsultert med roboten John så finner de ut at de kan lande allikevel, ved hjelp av en glider som de har med seg. Et av romskipene blir igjen i bane rundt Venus, med den eneste kvinnelige kosmonauten ombord, mens de andre fem, samt roboten John lander på planeten.

To av dem og roboten lander i glideren, tre av dem lander i romskipet, men under landingen blir de separert, og man må bruke tiden på å finne hverandre igjen, fremfor å sanke inn forskningsmateriale, men det er greit for oss.

De har ikke forventet å finne liv på den stormfulle planeten, men der blir de grundig overrasket. Det er både store hav, og store dinosaurer, i tillegg til lumske slyngplanter, og noen iltre krokodillelignende skapninger som skaper litt småproblemer for vårt mannskap. Dessuten viser det seg at robot John ikke tåler regn i særlig grad, og dermed setter hele ekspedisjonen i fare. Men finnes det, eller har det noen gang eksistert, sivilisasjon på Venus?

venus2Ja, det kan dere lure på, men jeg vet svaret, for jeg har sett filmen.

Det er, etter dagens standard, kanskje ikke mye til film sånn rent underholdningsmessig. Her er det ganske dårlig med spenningskurve eller klimaks, om enn et par morsomme scener der våre venner må bruke gønneren mpt de før nevnte iltre krokodillelignende skapninger. Men filmen er fin allikevel, på grunn av sine kule, og for sin tid, ganske oppfinnsomme og futuristiske kulisser. Fint tidsbilde også, med fremtidstro og stor optimisme på vegne av hva man ville oppdage i rommet, og hvilke fremskritt det ville kunne føre til, og det er kjekt å se science fiction fra denne epoken, også fra andre land enn USA.

Heldigvis er den også nesten helt fri for ideologisk propaganda for Sovjetunionen, med unntak om at robot John får en raptus etter litt regn på planeten, og begynner å bable om kostnadene ved å bygge en motorvei til Sirius. I dollar.

Roger Corman fikk kjøpt filmen, og lot Curtis Harrington få regien for en amerikansk versjon som fikk navnet Voyage to the Pre-Historic Planet. Der noen scener er lagt til, og dialogen er dubbet på amerikansk. Senere ble den omarbeidet enda en gang av Peter Bogdanovich, og omdøpt til Planet of the Pre-Historic Women, begge disse er nå public domain, og kan lastes ned eller sees på Internet Archive, her og her, men den russiske originalen er nok langt bedre enn begge de amerikanske kopiene.

Planeta Bur
Planeta Bur

Og så må vi ta en kjapp oppsummering på andre ting jeg har sett siden sist også:

La den rette komme inn: Som er en nydelig film som hadde fortjent en egen post, men den er det nå skrevet så mye og så bra om andre steder at jeg nøyer meg med å stemme i med hyllesten. En av fjorårets beste filmer, men for min del så kommer filmopplevelsen litt i skyggen av at jeg har lest, og fortsatt husker, boka.

Død snø: Som også har fått sin del av oppmerksomhet for lengst, og jeg linker til Iversen og stiller meg bak hans vurdering. Død snø er det meste man kunne håpe på, og kanskje vel så det også? Strålende underholdning, langt morsommere enn Max Manus. Og skumlere nazister.

The Wire: Som er en kritikerrost TV-serie, og etter å ha lurt i halvannen episode eller så hvorfor akkurat denne skulle være så svinaktig mye bedre enn alle andre krimserier, så ble jeg sugd inn og overbevist. The Wire er omtrent så bra som en TV-serie kan bli, scenen der en undercoveraksjon går galt, og en av etterforskerene plutselig befinner seg i en felle i et smug, og kollegene hennes ikke finner henne, er følelsesmessig sterke saker. Selv om vi har sett det samme tohundre ganger før, så klarer regissør og skuespillere å sende fortvilelsen og desperasjonen langt inn i min stue ihvertfall. Dette er bra saker!

Masque of the Red Death: Roger Corman og Edgar Allan Poe er en vellykket kombo. Kanskje aller best i The Fall of the House of Usher, som jeg så på video i feberrus en gang på tidlig åttitall, men slettes ikke verst i denne filmen heller. Prince Prospero er en satandyrker som arrangerer party og festiligheter på slottet sitt, mens resten av landet dør som fluer av den røde død. Det må jo ende med forferdelse. Vincent Price er brillefin som Prospero, og filmen er fin den. Minner litt om Bergmans Det sjuende inseglet,  hvilket også var grunnen til at Corman ventet helt til 1964 med å lage denne. Han hadde muligheten flere ganger før, men valgte hver gang en annen Poe-historie, for å unngå sammenligningen. Masque of the Red Death er gammeldags, men vellykket horror. Bra.

Bok og Film

Hjorthen ser film: Østern får sol og western får resten

…og blir overskriftene mer kreative her nå så dør jeg på meg. For å snakke slik at folk forstår meg så er det altså slik at dagens filmspaltet tar for seg to dårlige westernfilmer, og et ganske så vellykket sovjetisk forsøk på å lage en western som ihvertfall ikke skulle være noe dårligere enn de amerikanske. Altså en østern. Jepp jepp jepp, vi tar den gode filmen først.

White sun of the desert er muligens den mest elskede filmen i russisk historie. Det er tradisjon for russiske kosmonauter å se denne filmen før de drar ut i verdensrommet, og gjerne også en film man gir bort til utenlandske venner som kommer til Russland slik at de skal forstå landet bedre. Filmen var den første i det som skulle bli en haug av filmer som gjerne gikk under navnet Ostern. Det er i grunnen lett å forstå hvorfor, dette var kos fra start til mål.

Mange russere hadde vel et litt ambivalent forhold til amerikanske westernfilmer under sovjet-tiden. Pravda anklaget selvfølgelig Hollywoods dekadente livsstil, og Orson Welles vil ha det til at Stalin i sin tid forsøkte å få John Wayne drept. Ikke på grunn av filmene hans, men på grunn av Waynes uttalte anti-kommunistiske synspunkter. Samtidig var det mange høyerestående russere som satte pris på en god western. Leonid Bresjnev f.eks var svært begeistret for Chuck Conners, men han skal vi komme tilbake til litt senere. Conners altså. Bresjenev skal vi snart snakke litt mer om.

Så noen kom på den gode ideen at man jo kunne lage sine egne westernfilmer, og kanskje til og med gjøre det like godt som amerikanerene? Og White sun of the desert skulle altså bli den første i sin sjanger.

Stedet er sentral-Asia, vi befinner oss sånn ca på 1920-tallet, og den røde arme forsøker å gjenerobre de delene av regionen som tilhørte tsar-russland før revolusjonen. Fjodor Sukhov er på vandring gjennom sanddynene, han har blitt dimmitert fra den røde arme og er på vei hjem til sin landsby og sin kjære kone. Området er imidlertid plaget av såkalte basmachi, lokale banditter kledd i arabiske klær som terroriserer dem de måtte komme over.

Lederen for disse muslimske opprørerene er den fryktede Black Abdullah, men russerne er på sporet av ham. For å kunne unnslippe den røde arme lettere har Abdullah forlatt haremet sitt, med kvinnenes død som forsett. De blir imidlertid reddet av russerne, og akkurat da kommer vår helt Sukhov slentrende. Motvillig får han oppgaven med å føre haremet til nærmeste landsby mens soldatene fortsetter jakten på Abdullah.

Og det skulle vel da være unødvendig å si at det blir Sukhov som må ta seg av Abdullah når det kommer til stykket.

Filmen når nok ikke opp til de største amerikanske westernfilmene, men den er forbausende sjarmerende. Den er da også en blanding av action, komedie, drama og med et ganske knall lydspor. Filmens gjennomgangssang, Vashe Blagorodie,Gospoja Udacha, er da også et godt eksempel på russisk visekunst. Hør bare her hvis du ikke tror meg.

Mytene vil ha det til at de høye herrer ikke syntes filmen var ideologisk nok, man skal blant annet ha mislikt at Sukhov er mer opptatt av å komme seg hjem til sin kone enn å kjempe for revolusjonen, og dermed havnet filmen på hylla. Helt til Bresjnev hadde fest på sin dacha og var lei av de samme gamle filmene, han ringte og ba om å få tilsendt noe nytt. På telefonen skal han ha truffet en jypling som ble så livredd over å ha fått kamerat Bresjnev på tråden at han bare røsket til seg den første og beste filmen han fant og sendte den avgårde uten å vite hva han hadde gjort. Men filmen slo an hos Bresjnev og hans vodkaparty, og dagen etter fikk regissør Motyl en telefon fra sjefen sjøl med takk, og klar beskjed om at han lagde gode filmer.

Motyl var svært overrasket, han trodde han aldri mer ville få lov til å lage film etter at han hadde falt i unåde etter en romantisk komedie lagt til 1944 som ikke skal ha vært respektfull nok overfor den store patriotiske krigen. Han var også kjent som en trøbbelmaker, og ville i utgangspunktet ikke lage White sun of the desert da han ikke var spesielt begeistret for manuskriptet. Men studioet presset ham til det, og med Bresjnevs godkjennelse begynte snøballen å rulle.

Så dette var altså en positiv overraskelse, de to neste filmene skal vi bare feie fort over siden de langt fra ble like godt tatt i mot her hjemme i sofakroken.

The Outlaw er forsåvidt en klassisk western, mest kjent for å sende barmfagre Jane Russel rakt inn i Hollywoods a-liste. Regissert av Howard Hughes og en ukreditert Howard Hawks forteller den en slags alternativ historie om et vennskap mellom Doc Holliday og Billy the Kid, med en liten dose Pat Garret. Jane Russel spiller rollen som Rio, jenta som først er dama til Doc Holliday, men som ender opp med å falle for Billy the Kid. Men verken Holliday eller The Kid er egentlig særlig interessert i dama, de er mer opptatt av å krangle kjærlig om en hest som har blitt stjålet fra Holliday, men nå er i Billy the Kids besittelse.

Filmen er egentlig noe stort møl fra ende til annen, kjedelig historie, lite action, og det hjelper ikke at vedkommende som har tekstet filmen åpenbart har gjort det i fylla. Mot slutten av filmen ender det opp med duell mellom Holliday og the Kid, men The Kid vil ikke trekke. Så Holliday gir ham et streifskudd i hånden og spør: Do you intend to fight or do I have to nick your ears?

Dette har vår bolde oversetter tolket til å bety Vil du slåss eller skal jeg sleike deg i ræva?

Men senere holder Pat Garret en følelsesladd tale om hvordan Billy the Kid har kommet i veien for vennskapet mellom ham og Holliday, og da skjønner jeg at dette egentlig er et trekantdrama med homoseksuelle overtoner, og at oversetteren kanskje ikke var helt på viddene allikevel. Jack Buetel som spiller Billy the Kid her skal forøvrig ha hatt et forhold til regissør Hughes under innspillingen av denne filmen, ikke fordi han verken var homoseksuell eller bifil, men fordi han mente det kunne være bra for karrieren hans.

Det var det ikke.

Men om the Outlaw var en skuffelse så blir den ingenting mot Pancho Villa, en merkelig idiotisk elendig film om den meksikanske revolusjons-generalen, og hans angrep på et amerikansk fort. Dette er ikke en film som er ment seriøst på noe som helst vis, nærmest en komedie er det vel faktisk, bortsett fra at den finnes ikke morsom. Telly Savalas spiller rollen som Villa, og som amerikansk oberst møter vi igjen Bresjnevs store helt Chuck Conners.

Basert på denne filmen er det vanskelig å se hva Bresjnev fant så fascinerende med Conners, men han har heldigvis gjort andre ting. Best har han visst vært på TV, fortrinnsvis gjennom fem år i hovedrollen i serien The Rifleman, en av de få amerikanske seriene som ble vist på russisk TV, takket være Bresjnev. Faktisk så traff Bresjnev og Conners hverandre i California ved en anledning hvor Bresjnev var en tur over og besøkte Richard Nixon, og Conners og Bresjnev likte hverandre så godt at Conners senere besøkte Bresjnev i Moskva. Når Bresjnev døde i 82 ytret Conners ønske om å få delta i begravelsen, men amerikanske myndigheter lot ham ikke få være en del av den offisielle delegasjonen.

Men Pancho Villa er altså en av de dårligste filmene jeg har sett på lenge. Den har ikke en gang noen formildende kalkunegenskaper. Styr unna!

%d bloggers like this: