web analytics

Tag Archives: sudan

Hummer og kanari

Kva har du i bagasjen?

khartoum

Livet er eit samansurim av slump. Flaks og uflaks. Tenk deg at du kjem frå Marokko. Av ein eller annen grunn finn du vegen til Paris, der du treffer ei svensk jente som er i Frankrike som au pair. Søt musikk oppstår, og sidan du ikkje har noko familie som held deg i Marokko, kvifor ikkje bli med jenta heim til Sverige? Du giftar deg med den der svenske flickan, men dessverre går det slik det av og til går, det ender med skilsmisse. Du held på humøret likevel. Du har utdanna deg til sykepleiar. I Noreg er det pengar å hente, så du får deg jobb gjennom eit vikarbyrå, og plutseleg er du i Årdal. Det er eit stykke frå Marokko til Årdal.

Men du er berre vikar, og etter eit to månaders engasjement er det på tide å reise heim til Sverige igjen. Du setter deg på Valdresekspressen, første etappe på vegen tilbake til Gøteborg, men så langt kjem du aldri. Du er på feil plass til feil tid. Ein desperat asylsøkar er på same buss som deg, han trekker ein kniv og dreper alle på bussen. Frå Marokko, via Paris og Gøteborg, og så blir ein drept av ein fyr frå Sør-Sudan. I Årdal av alle plassar. Verda er lita. Lita og grusom.

Kva med mordaren? Kva slags reise har han vore på? Korleis ender ein 30 år gammal mann frå eit land langt borte opp på ein buss i fjellheimen i vårt lille land med ein blodig kniv i hånda? Vi veit ikkje så mykje enno, men Aftenposten har fått fatt i asylsøknaden hans. Dei kan fortelle at han er fødd i 1982, i byen Mayom i delstaten Unity i Sør-Sudan. Det har vore fleire borgerkrigar i Sudan, den siste varte frå 1983 til 2005, og krigshandlingane i dette området inneholdt både massakrar og folkefordrivelsar. Ein gong på nittitalet flykta han. Til hovudstaden Khartoum. Han var ikkje aleine om det. Tre år etter at borgarkrigen tok slutt meinte hjelpeorganisasjonar at det var omlag 1.7 millionar flyktningar i Khartoum. Busette i enorme flyktningeleire, i slumområde, i utkanten av byen. Sterkt prega av fattigdom og kriminalitet. Sjølv om borgarkrigen var over var det ikkje berre for flyktningane å dra heim igjen. Sør-Sudan vart oppretta som ein splitter ny nasjon, det gjorde at mange av flyktningane mista statsborgarskapet sitt. Det var ein komplisert borgarkrig med fleire frontar. For mange var det ikkje mogleg å dra sørover. Fortsatt er det om lag ein halv million flyktningar frå Sør-Sudan i Khartoum.

Mange som ikkje kunne dra sørover dro i staden den andre vegen. Nordover, via Egypt, og til Israel. Det er ein tøff rute over Sinai der flyktningane er utsette for forferdelege påkjenningar. Dei som ikkje blei skotne av egyptiske soldatar risikerte å bli tatt til fange av menneskesmuglarane dei hadde betalt for å føre dei til Israel. Folk blei haldne i fangenskap i veker og månader for å presse dei for meire penger. Det har vore meldt om organtjuveri frå folk som ikkje hadde penger til å betale. Ei undersøking frå 2011 fann at over halvparten av flyktningane som kom denne vegen hadde opplevd å bli misbrukt av smuglarane. Brent, brennemerkte, hengt etter hender eller føter, og valdtekne. Solgt vidare til andre beduinar, og så var det på’an igjen. Sjølv om du til slutt klarar å kome deg inn i Israel er det ikkje over. Flyktningane er ikkje velkomne der heller. Afrikanske flyktningar i landet har vorte utsatt for fleire angrep. Dei israelske styresmaktane løste det med å beordre massedeportasjon av eritreere og sudanere. Flyktningar frå Sør-Sudan inkludert.

Men Israel er også eit springbrett for vidare reise til Europa. Mange, i likskap med drapsmannen, endar opp i Spania. Eit land som berre gir asyl til om lag to prosent av asylsøkjarane frå Sør-Sudan. Om han har følgt denne ruta, frå Mayom, til Khartoum, over Sinai, inn i Israel, og så til Spania, er det all grunn til å tro at han har hatt ein oppvekst og eit liv som har vore utrygt i beste fall. I verste fall svært brutalt.

Eg bruka ein gong å erte på meg folk i kommentarfelta i nettavisane ved å hårdnakka hevde at det ikkje fantes onde menneskje, berre onde handlingar. At alt kan forklarast med rus, psykiatri, og sosialøkonomiske omstende. Slump. Flaks og uflaks. Slike diskusjonar ein kunne ha før Anders Behring Breivik tok på seg den heimelagde uniformen og gjekk ut for å drepe. Eg er ikkje like skråsikker lenger. Eg vil ikkje ha forklaringar. Eg er lei. Eg vil ikkje skjøne korleis ting heng saman. Eg vil at det skal ta slutt. Eg vil ha auge for auge. Ingenting i bakgrunnen til drapsmannen kan rettferdiggjere handlingene hans måndag kveld. Men har vi noko val? Det er 45 millionar flyktningar i verda. Nokon av dei kjem til å kome hit, og dei har med seg tung bagasje. Vi er naudt til å læra oss å håndtera han, anten vi vil eller ikkje.

Korleis? Det finnes det ikkje noko enkelt svar på. Dessverre.

Hummer og kanari

Valg i USA

Den lange kampen om hvem som skal ta over etter George W. Bush i det derre hvite huset dere vet er så smått i gang, og norsk presse følger med. Norske bloggere også. Uten at jeg har talt så tror jeg det er trygt å si at valget i USA allerede har generert langt flere bloggposter enn hva valget i Russland gjorde før jul. Til tross for at man i USA bare såvidt har kommet i gang med primærvalgene, og til tross for at utviklingen hos våre russiske naboer vel har vært noe bekymringsfull i den senere tiden.

Der står det heldigvis noe bedre til i pressen, men dekningen av USA-valget vil nok også der passere dekningen av det russiske valget lenge før vi har fått kjippa ut han cowboyen fra Texas.

Norsk presse heier jo nærmest unisont på Demokratene, og Dagbladet kunne gledesstrålende fortelle sine lesere at norske stortingspolitikere foretrekker Hillary Clinton som sin…unnskyld…som den neste president. (Det er uklart om resultatet ville sett annerledes ut om de også kunne stemt på Jagland) Basert på første runde med primærvalg i Iowa og meningsmålingene foran dagens runde i New Hampshire så er det nok høyst tvilsomt om de får viljen sin.

Noe som i så fall vil gi meg en mulighet til å komme med det utålelige utsagnet “Hva var det jeg sa”. Etter at Kerry tapte så det sang forrige gang var det noen som hevdet at Hillary nok ble den neste presidenten, noe jeg betvilte sterkt. Jeg utelukket ikke at hun kunne bli presidentkandidat, men mente at i så fall kom hun til å tape. Ikke fordi hun er kvinne, men fordi hun er Hillary Clinton. Veldig mange amerikanere skal visst mislike henne relativt sterkt?

Senere sa jeg til Flopsy at John McCain nok kom til å bli USAs neste president, og det er det vel fortsatt en viss mulighet for. John McCain ja, ikke John McClane da vet dere vel, selv om mange nok kunne tenkt seg å stemme på ham i stedet?

Norsk presse heier altså på Demokratene, noe som vel er forståelig etter åtte år med Bush, men det er nok ikke helt sånn at Demokratene er de snille mens Republikanerne er de slemme i amerikansk politikk. På et bilde fra Hillarys tale i Iowa kunne man f.eks se Madeleine Albright stå bak hennes høyre skulder, sannsynligvis for å gi sin støtte. Albright var utenriksminister hos yndlingen Bill Clinton, og hadde dermed ansvar for bombing av El-Shifa Pharmaceuticals fabrikk i Sudan, fordi den skal ha vært kapabel til å produsere nervegass. Noe som aldri ble bevist. Albright forsvarte handlingen med amerikas behov for å bekjempe terrorisme, og sa at krigen mot terrorisme ville være fremtidens krig. Senere mente hun at en halv million døde barn i Irak ikke var noen ublu pris, spurte Colin Powell om hva som var vitsen med å ha en hær hvis du ikke kunne bruke den til noe, og ikke minst klassikeren:

“If we have to use force, it is because we are America! We are the indispensable nation. We stand tall, and we see further into the future.”

Joda, Demokratene snakker nok ofte et språk som vi fisefine europeere forstår bedre, men i bunn og grunn så er det vel ikke noen større forskjell på dem og Republikanerene. Tradisjonelt sett så er det vel faktisk slik at det er Demokratene som har vært mest villige til å bruke amerikansk makt ute i verden.

Den største overraskelsen i valgkampen så langt heter vel forøvrig Mike Huckabee. Moroklumpen som drar rundt på en bassgitar og Chuck Norris tok hjem første stikk i Iowa, men derfra og til å bli presidentkandidat er det langt frem. Heldigvis får man vel nesten si, for den ultrareligiøse Huckabee ville f.eks i 1992 sette alle AIDS-syke i karantene:

“If the federal government is truly serious about doing something with the AIDS virus, we need to take steps that would isolate the carriers of this plague.

It is difficult to understand the public policy towards AIDS. It is the first time in the history of civilization in which the carriers of a genuine plague have not been isolated from the general population, and in which this deadly disease for which there is no cure is being treated as a civil rights issue instead of the true health crisis it represents.”

Og homoseksuelle? De lever en “aberrant, unnatural, and sinful lifestyle”.

Huckabee dekker seg i dag bak at “man ikke visste”, og nekter å ta selvkritikk, og plutselig var det ikke så morsomt med bassgitar og Chuck Norris lenger kanskje?

Eller jo, bare han ikke blir valgt så er det jo morsomt som bare det.

Ganske morsomt er det også når de travle bloggerne hos Målmannen i dag går ut og spør hvorfor ingen i norge som vil si hele sannheten om Barack Obama. At han er muslim, og det har alle amerikanske medier allerede fortalt. Altså ifølge Målmennene da.

Jeg tror kanskje Målmennene bør utvide repertoaret av amerikanske medier en liten smule. Dette har ingen rot i virkligheten.

%d bloggers like this: