web analytics

Tag Archives: tarantino

Hummer og kanari

Fridom eller døden

shackles

Neste helg er det premiere på den nye filmen til Quentin Tarantino. Django Unchained heiter den, og er ein slags miks av spaghetti-western og blaxploitation. Jamie Foxx spelar hovudrollen som slaven Django som jaktar på kona si som også er slave, men har blitt seld til den fæle plantasjen Candyland. Det blir ein brutal affære, og filmen har fått ein streng attenårsgrense her i landet. I USA har det vore bruduljer rundt filmen, blant anna fordi karakterane brukar ordet “nigger” omlag annatkvart minutt. Spike Lee nektar å sjå filmen, avdi han ikkje vil vanære sine forfedre, medan andre meinar det er uhøyrt at ein kviting lagar film om dei farga si store tragedie, men heldigvis for Tarantino ser det ut til at det er nok av andre folk som gjerne vil sjå Django gje slaveeigarane ein rikeleg dose av si eiga medisin. Eg også.

Ein heil del av den afro-amerikanske befolkninga synest det et litt pinleg at forfedrane deira var slaver. Kvifor fann dei seg i det? Kvifor gjorde dei ikkje opprør? Årsaka til at dei har slike tankar må nok skuldast på det amerikanske skulevesenet, og kanskje kan media og underhaldningsindustrien få eit spark eller to også. For ikkje å snakke om Onkel Toms hytte, som etablerte nokre stereotyper om afro-amerikanerane som har visst seg vanskelege å bli kvitt. Forestillinga om at slaveriet eigentleg ikkje var så gale, og at slavene sjølv stort sett hadde det ganske fint, har fått leve hos amerikanerane, godt hjulpet av at dei amerikanske slavene faktisk blei fleire i fangenskap, slik at plantasjeeigarane stort sett var sjølvforsynt med slaver sjølv etter at dei ikkje fikk lov til å hente fleire frå Afrika. Men sanninga er at slavene ikkje var dei kvite herrenes lydige slaver i eit kvart henseende. Dei fann seg ikkje i det. Dei saboterte. Dei gjorde opprør. Denne veka var det 202 år sia det største av dei gjekk for seg.

Charles Deslondes var hjernen bak opprøret. Han var født på Haiti, og kanskje var han inspirert av slaveopprøret der, som jo faktisk endte med siger. I USA var han slavedrivar for oberst Manuel Andry, som slavedrivar var han fri nok til at han kunne reise relativt fritt rundt i området. Det gjorde han, og fikk på det viset organisert eit opprør. Medan den kvite overklassa var opptatt med å feire karneval, og hæren for ein stor del var opptatt av å krige med Spania, gjekk dei til åtak seint om kvelden den åttande januar 1811. Manuel Andry blei overraska med ein øks i hovudet på soverommet sitt. Han overlevde, men sonen hans var ikkje like heldig. Dei tok med seg det dei kunne finne av våpen, og ga seg ut på vegen. Der møtte dei fleire folk, slaver og såkalla “maroons”, slaver som hadde flykta ut i sumpen i Louisiana og danna koloniar der. Dei starta å gå mot New Orleans, og på vegen brann dei ned plantasjar, fekk stadig fleir våpen, og stadig fleire folk. Målet var å ta New Orleans og gjere byen til ein republikk for farga. Til slutt var dei over 500 mann. Dei var tydeleg militært trent, delt opp i kompanier med kvar sin offiser, nokon av dei med kamptrening frå Haiti. Uniformar hadde dei også, og Charles Deslondes leia dei frå hesteryggen.

Ein lokal milits prøvde å stoppe dei, og måtte gje opp, men frå Baton Rouge kom den ordentlige hæren med forsterkningar. Morgenen den tiande januar hadde dei opprørarane på flukt. Dagen etter kunne general Wade Hampton erklære at opprøret var slått ned. Leiarane var drept eller tatt til fange. Blant dei Charles Deslondes, som aldri blei stilt for retten. I staden kappa dei henda av ham, skaut ham først i det eine låret, så i det andre, før dei brakk begge beina hans. Så skaut dei ham i overkroppen, og før han hadde rukket å døy pakka dei ham inn i ein bunt med høy og tente på ham. Dei som fekk ein slags rettssak var ikkje mykje heldigare. Atten stykker blei dømt til døden, halshugd, og hovudene deira blei vist frem til andre slaver for å avskrekka dei frå å gjere opprør sjølv. I etterkant sørga styresmaktane for at opprørarane blei fremstilt som ein gjeng med skurkar og bandittar ute av kontroll. Det er først i dei seinare åra det har komet frem at opprørarane var godt organiserte med eit klart politisk mål.

Trudde dei verkeleg at dei kunne klare det? Å innta New Orleans, og gjere byen til ein republikk for frigjorte slaver? Dei må nesten ha trudd det. Dei må i kvart fall ha visst at når dei reiste seg mot slaveeigarane var det ingen veg tilbake. Det var fridom eller døden. Kanskje meinte dei at det var betre å døy i kamp for fridom, enn å leve heile livet som slave? Eg veit ikkje.

Django Unchained er nok meir inspirert av Tarantinos filmsamling enn av virkelege hendelser, men kanskje nokon ein gong kjem på tanken om å lage film av Charles Deslondes og opprøret hans i 1811? Det er ein film eg gjerne vil sjå.

Bok og Film

Hjorthen ser film: Arme riddere

Ville du vært med i dette tippelaget?

Arme riddere er filmen som Jon Selås i VG ikke klarte å filmanmelde. I stedet skrev han en filmanmeldelse der han slår fast at han ikke klarer å filmanmelde denne filmen. Fordi filmen gir ham assosiasjoner til Utøya og 22.7. Han får massiv pepper for dette i kommentarfeltet, og det er i grunnen vel fortjent. Jeg er enig med Selås i at det er anmelderiets grunnstruktur at anmelderen bruker seg selv og sitt sanseapparat i møte med en film, når jeg skriver en filmanmeldelse skriver jeg som regel først og fremst om meg selv. Men i tilfellet Arme riddere burde Selås heller spart seg for å skrive. Filmen har ikke noe med 22.7 å gjøre, det er urettferdig overfor filmen å knytte den til massakren, og til og med trøkke det utover forsiden at filmen gir Utøya-assosiasjoner.  De færreste vil antagelig få disse assosiasjonene. Selås burde latt noen andre anmelde filmen, eller i det minste valgt å la være å skrive noe om den selv.

Filmen handler om et tippelag bestående av tre småkriminelle, og en relativt straight slubbert, som vinner 1.7 millioner kroner. Alle vil ha penga for seg selv, mer eller mindre, og det ender opp med et blodbad i ei strippebule på svenskegrensa. Det er litt blodig før dette også forresten.

Mer gidder jeg ikke si om handlingen.

Filmen er et friskt pust den. Jeg kunne godt tenkt meg et noe sprekere soundtrack, hadde det ikke vært knall om man dro Tarantino-inspirasjonen enda litt lenger, og putta på noen norske 60-talls hits kanskje? Twisten med penga og bytte av bag mot slutten er ganske lett å forutse, men det gjør ikke så mye. Om ikke det er så fryktelig spennende, så er det i hvert fall stort sett morsomt hele veien.

Jeg tar meg litt i å ønske meg en annen film noen ganger. Jeg er litt lei av norsk films uutholdelige letthet, og skulle gjerne sett at man lagde en film om et tippelag med småkriminelle der personene ikke var så fryktelig karikerte. En thriller, for all del, gjerne med humor også, men en film som hadde noe på hjertet utover å underholde. Noe i likhet med fine A Simple Plan kanskje?

Men det er ikke den filmen de har valgt å lage, og det får man bare ta til etteretning. Den er ikke så gæren denne heller. Særlig synes jeg Henrik Mestad er kul som karikert politietterforsker som ser ut som om han kommer rett fra åttitallet. Litt sånn Ola Thune-hotshot.

Så konklusjonen blir vel at jeg anbefaler den da?

Bok og Film

Hjorthen ser film: Det var en gang en krig

inglourious-basterds-poster1Det er skrevet så mye om Quentin Tarantinos Inglourious Basterds at jeg ikke gidder å si så mye om selve filmen. Jeg gikk dessuten glipp av de første tjue minuttene fordi jeg måtte vente på ei jente som ikke kunne klokka, og jeg kunne ikke låse døra og lukke luka før hun var kommet. Men det jeg så var knall, og vil dere vite mer så kan dere f.eks lese hos Fred Ut, eller hvorfor ikke hos Diskurset, eller dere kan sjekke om dere finner noe spennende hos de mange som har nevnt filmen i følge Bloggurat.

Det er vel ikke lenger noen hemmelighet at Tarantino tar seg store friheter med historien her, og det er en sekvens her der en av the Basterds står over selveste Hitler og pumper ham full av kuler. Plutselig kjenner jeg at jeg får klump i halsen og tårer i øynene. Hvorfor det?

Jeg vet ikke helt hvorfor, men det har nok noe med at sekvensen ga meg et flashback til den beste (og verste) krigsfilmen jeg har sett. Idi i smotri, Come and see, eller som den heter i billighylla på Narvesen der dere kan være så heldige å gjøre et kupp i disse dager: Gå og se. Bedre skildring av krigens grusomheter skal man lete lenge etter. Den filmen slutter med at hovedpersonen, den unge traumatiserte gutten Florya, står over et fotografi av Hitler med et gevær og skyter og skyter. For hver gang han trykker på avtrekkeren så får vi se autentiske bilder fra førerens liv, og for hver gang han trykker av blir Hitler yngre og yngre. Helt til vi ser bildet av Hitler som liten gutt på sin mors fang. Og da klarer ikke Florya å trekke av.

Og jeg vet ikke om det bare er tanken på den scenen som gir meg klump i halsen, eller om det er noe annet, men jeg begynte i hvert fall å tenke litt rundt populærkulturen og krigen. Det er jo sytti år siden annen verdenskrig brøt ut i år, og krigen er fortsatt aktuell som aldri før. Det holder vel å nevne Max Manus for å underbygge det. Men jeg lurer på om Inglourious Basterds på en måte varsler noe nytt?

I de første tiårene etter krigen var det heltehistoriene som ble fortalt. De tapre allierte krigere i kamp mot onde japser eller nazister. Siden kom revisjonistkrigshistoriene der den moralske forskjellen var litt vanskeligere å få øye på. Men med Inglourious Basterds så har krigen plutselig blitt et eventyr som man kan ta seg hvilke friheter som helst med. Hitler er redusert til en fantasifigur.

Og det måtte vel skje, men jeg er ikke sikker på om jeg liker det helt.

Andre filmer siden sist: G.I.Joe, som er en film som prøver å sikte seg inn på Transformers-segmentet, men uten det snevet av sjarme som man tross alt finner i Transformers-filmene. Ikke helt uten underholdningsverdi, men den blir for tung på labben. Og mister vel en del omsetning på at den fikk 15 års aldergrense? Dette er mest moro for de yngste tenåringene.

Rumble Fish, som jeg husket med glede, men gjensynet var en liten skuffelse. Mye fine bilder, mye pretensiøst møl. Men også noen fine prestasjoner her og der. Jau jau.

Og etter å fortalt Hagbarth om Vilse i pannkakan og Storpoteten så var han helt hekta, og etter en stund ble jeg så lei av å synge om han som diller med maten at vi rett og slett kjøpte faenskapet på DVD. Og etter å ha sett nesten alle episodene med et halvt øye nå så må jeg si at jeg synes det egentlig er storveies barne-TV. Dagens skapere av moderne TV for barn kunne faktisk plukket opp noen tips her og der. Og det sier sitt når Storpoteten er ganske mye skumlere enn både spøkelset Galileo og dialekten til Thomas Wiehe.

Godt kjøp!

Bok og Film

Til lags åt alle: Pulp Fiction

pulpfictionPå et eller annnet tidspunkt fikk jeg Quentin Tarantino litt i vrangstrupen, uten at jeg egentlig kan forklare hvorfor. Jeg kan ikke skylde på Death Proof, for den har jeg ikke fått sett, jeg kan ikke skylde på Reservoir Dogs, og selvfølgelig ikke på Pulp Fiction, så det må være Kill Bill som har skylda. Enda jeg likte dem godt når jeg så dem så må det være et eller annet med dem som gjør at jeg egentlig ikke gleder meg noe større til Inglorious Basterds. På utmerkede Montages raser debatten om Tarantino, og jeg er på en måte enig med alle sammen på en gang.

Men Pulp Fiction tror jeg enda jeg har til gode å møte noen som ikke liker?

Men på Amazon er det selvfølgelig også noen som gir den filmen en eneste stjerne. Her er et eksklusivt utdrag:

KJEDELIG

Jeg hater den, dårlig skuespill, dårlig manuskript, dårlig regissør. Jeg hater virkelig hypervolden til Quentin Tarantino.

Kort og konsist. Regne Twitteranmeldelsen det der. Vi går til neste:

ABSOLUTT SØPPEL

Dette må være en av historiens mest overvurderte filmer. Jeg tror at de fleste som sa at de likte dette søppelet bare gjorde det for å fremstå som hippe og kule. Mange så ikke Tarantinos forrige filmer men ble fortalt hvor hippe og kule disse filmene var og så når Pulp Fiction ble lansert gikk de og så den sånn at de kunne hive seg med i flokken. Tarintino prøver å gjøre hjerneløs vold “trendy”. Det er ikke noe virkelig plot i denne filmen, og karakterene er irriterende. Det virker som at om en film skal bli regnet som et mesterverk nå til dags, så må den inneholde merkelige situasjoner og voldelige irriterende karakterer. At denne filmen var så populær er en trist kommentar til den tiden vi lever i.

Vi rekker en til før vi må køye:

MEN HVA HANDLER DEN OM?

Hvis du gleder deg over følelsesløs vold; hvis du liker barvisdom; hvis du setter pris på homofobi, rasisme, misogyny; da vil de like denne filmen. Og siden de fleste filmkritikere er heterofile hvite menn, så elsket de denne filmen. Det er også en film for HETEROFILE HVITE MANNLIGE NERDER. Tarantinos store prestasjon var at han han ga nerdenes misantropiske oppfatning en skikkelig sinna, tøff synlighet. De samme NERDENE som flipper over STAR WARS flipper over PULP FICTION — den får dem til å føle seg spesielle. Som om en film har blitt laget akkurat for dem.

Det er ingenting originalt her, og de som tror det vet ingenting om filmkultur — har ikke noe kanonisk minne. Lei DAVID MAMETS GLENGARRY GLEN ROSS for å se hvor denne typen eksistensiell mannlighet kommer fra; og lei den for å se hvordan en mester behandler kompleksiteten og smerten. Tarantino parodierer den; slik som han parodierer Scorsese og DePalma.

Som den ultimate postmodernisten han er har Tarantino ingenting orignalt eller interessant på hjertet — han kan bare ape etter, eller omtrentliggjøre geniene som kom før ham. Som en kvinnelig venn av meg sa etter å ha sett PULP FICTION: “Du ser denne filmen og du innser at denne mannen aldri har blitt elsket. Han har aldri kjent kjærlighet i sitt liv.”

Jeg vil legge til bare en ting: Han elsker film. Foreldre, la dette være en advarsel: Opddra barna deres med kjærlighet, ikke TV.

Bok og Film

Hjorthen ser film: Bottle Rocket

Reservoir Dorks
Reservoir Dorks

Mange synes Wes Anderson er en skikkelig gullegod regissør, som lager skikkelig kule filmer. Muligens har de rett også, men av en eller annen grunn irriterer jeg meg litt over filmene hans.

Rett skal være rett, jeg har bare sett to stykker, The Life Aquatic, og altså Bottle Rocket.

Begge disse har imidlertid det til felles at jeg godt kan se at det er bra filmer. Det er godt tenkt, godt spilt, og jeg burde like den underspilte humoren som preger dem. Men jeg blir altså sittende å tenke at dette er noe jeg burde like, men så klarer jeg det ikke helt. Det mangler noe på det emosjonelle planet tror jeg, jeg blir en tilskuer, jeg klarer ikke å komme skikkelig inn i handlingen, men blir sittende på utsiden og se på.

Og kanskje er det til og med meningen at det skal være sånn, og kanskje er det meg det er noe galt med, men jeg synes altså at det er litt kjedelig.

Ikke at det er noe som helst galt med Bottle Rocket. Det er en historie om tre unge menn som v0kser opp i suburbane omgivelser, kjeder seg forferdelig, og bestemmer seg dermed for å bli kriminelle. Filmen starter med at Dignan hjelper Anthony med å “rømme” fra et mentalsykehus, presenterer sin 75-årsplan om hvordan de skal slå seg opp i forbryterverdenen, gjør sitt første brekk, og tar med seg vennen Bob i gjengen, siden han er den eneste de kjenner som har bil. Han skal selvfølgelig være The Getaway Man.

Men disse surrebukkene har selvfølgelig ingen særlige forutsetninger for et kriminelt liv, deres første ran er en bokhandel, og når de så begir seg på flukt så går alt i vasken relativt kjapt. Men ikke før Anthony har funnet kjærleiken hos den søte sør-amerikanskje stuepiken på motellet der de gjemmer seg.

Gjengen går altså i oppløsning, Anthony og Bob får seg vanlige jobber en stund, men Dignan involverer seg med en lokal “Gudfar”, og snart er han tilbake for å få med seg sine gamle venner på et stort kupp.

Og hvordan det går får dere heller se filmen for å finne ut av.

Martin Scorsese har nevnt denne filmen som en av sine favoritter fra nitti-tallet. Jeg ser absolutt kvalitetene, men klarer allikevel ikke å fremvise den helt store entusiasmen.

Og ellers: Twilight – Evighetens kyss, som for tiden trekker bra med folk på vår lokale kino, men som jeg syntes var temmelig blodfattige saker. Basert på en svært så populær bokserie, som jeg fra informert hold hører er langt bedre enn filmen, om familien Cullen, som er vampyrer, men vegetarianere. Når vi jo vet at vampyrer tradisjonelt har hatt en tendens til å være svært så erotiske og seksuelle vesen, så finner jeg det urkomisk at familien Cullen stiller tørsten etter menneskeblod ved å suge dyr tomme i stedet.

Ajajaj. Langt mer morsomt da, med et gjensyn med Airplane, eller Hjelp vi flyr da, som den jo heter på norsk. Fortsatt godt i stand til å få smilebåndene til å trekke litt på seg.

Morsomt også med et gjensyn med spaghetti-krigsfilmen Inglorious Bastards, som jo Quentin Tarantino driver og lager en slags remake av for tiden.  Det er ingen stor film egentlig, noen ganger kan man lure på om det er Olsenbanden – Bak fiendens linjer man egentlig er vitne til her, men så prøver man å lokalisere Carsten Byhring, og innser at det var nok ikke slik fatt allikevel.

Men det er en film med masse sjarm, og Fred Williamson er alltid verdt å få med seg. Bo Svensson var også en kul b-skuespiller i sin tid, som vi husker med glede fra rollen som Buford Pusser i flere Walking Tall-filmer. En koselig halvannen time rett og slett.

Page 1 of 212
%d bloggers like this: