web analytics

Tag Archives: tear stained lyrics

Hummer og kanari

Tear Stained Lyrics #4: To Dance With the Tiger

Nå er det jaggu over to år siden siste Tear Stained Lyrics her. Jeg kjører vel for lite bil for tiden, ikke noe å gjøre med, men i kveld fikk jeg en ørliten klump i halsen når jeg kom på denne låta som jeg ikke har spilt på en stund.

Husker at Rosanne Cash spilte denne låta på NRK en kveld, det må ha vært rundt 1991, og jeg tror faktisk det er akkurat det samme klippet. Det er fra den meget roste men lite solgte plata Interiors. Den fikk en strålende anmeldelse i Beat under overskriften Fear and Loathing in Nashville om jeg ikke husker feil. Jeg kjøpte den, og likte den godt. Særlig dette sporet. Plata er en tilstandsrapport fra det stadig mer frynsete ekteskapet med Rodney Crowell, og når jeg hører den nå for første gang på lang tid synes jeg den har tålt tidens tann bra.

Og teksten er fin den:

In every woman and man lies the seed of the fear
Of just how alone are all who live here
Denying the fear is the name of the game
To stare at the fear is going insane
Forgiving the fear is one up on Cain
Is to dance with the tiger
And laugh at the rain

Don’t give me your life, I have one of my own
It was a brilliant idea inventing the home
Creatures of habit, American fools
Reaching for stars while we’re standing on stools
Letting it go is jumping the train
Is to dance with the tiger
Letting it go though we won’t be the same
Is to dance with the tiger
Letting it go is the name of the game
Is to dance with the tiger
And laugh at the rain

For Cash handler det vel om å innse det etterhvert åpenbare i at hun må danse med tigeren og gå fra Crowell. For meg i kveld er det heller linja Forgiving the fear is one up on Cain som rører meg. Noe med at vi ikke trenger å være slaver av biologi og skjebne? Vi kan vise fingeren til Kain og arvesynden og ta kontroll over vårt eget liv? Vi kan la alle andres forventninger bare seile sin egen sjø, og leve det livet som gjør oss selv mest lykkelige?

Egentlig er det kanskje bare patetisk dykking i nostalgien?

Men det ER en fin låt da. Jeg jobba i en platebutikk på den tiden dette programmet gikk på TV, og husker godt at dagen etter at dette klippe ble vist dukket det opp ei dame i butikken som hadde sett på og latt seg imponere. Ikke av Rosanne Cash, men av gitaristen hennes. Steuart Smith het han, og hun lurte på om jeg hadde noen plater med ham.

Men det hadde jeg ikke.

Hummer og kanari

Tear Stained Lyrics #3

Det er på tide med et nytt bidrag til å blamere meg selv i denne spalten som tar for seg tekstlinjer som får meg til å grine. Som vanlig er det i Toyoataen det skjer, jeg er på veien hjem fra Volda etter å ha avlevert skriftlig eksamen i Stormaktspolitikk og norsk utenrikspolitikk siden 1945. Jeg er egentlig bra fornøyd, jeg klarte å svare på nok spørsmål til å fylle kvoten. Åtte siden ble levert inn. Alt tyder på at jeg nok en gang klarer å karre til meg en karakter som er akkurat passe middelmådig til at jeg er fornøyd. Og det er greit nok det. Jeg leser jo ikke pensum. Jeg jobber intensivt med prosessoppgavene et par netter før innlevering. Jeg skummer gjennom faglæreres nettnotater de siste dagene før eksamen. Jeg flekker opp en artikkel eller to på Wikipedia via telefonen om det er emner jeg føler jeg har null kontroll på. Dette er godt nok til ståkarakter pluss. Det er selvfølgelig ikke godt nok til noen toppkarakter.

Nå er det forsåvidt sant at jeg ikke har tid til å legge noe særlig mer arbeid enn som så i studiene. En helt annen sak er det at dette jo også er en glimrende unnskyldning, og om jeg hadde hatt all verdens tid er det ikke sikkert jeg hadde gjort noe særlig mer utav det uansett.

Faktum er at jeg egentlig er godt fornøyd med å være en middelmådighet. Eller for å være nøyaktig, jeg er godt fornøyd med å være en middelmådighet som kan innbille seg at han er bedre enn de fleste andre når han gidder. Men det gjør han jo ikke. Dette minner meg forøvrig om at dette var omkvedet gjennom størstedelen av grunnskolen også. Det er et godt hode på han der Hjorthen, men han bruker det jo ikke. Han kunne gjort mer ut av det. Jeg var ikke enig i det den gangen, jeg gjorde da stort sett det lærerene ba meg om å gjøre, men de hadde nok helt rett.

Kanskje er det dette som ligger litt i bakhodet når tårene plutselig presser seg frem i øynene da denne tekstlinja kommer over høyttalerene på vei gjennom Norfjordeid denne eksamensdagen:

Remember all the movies, Terry, we’d go see
Trying to learn how to walk like heroes we thought we had to be
And after all this time to find we’re just like all the rest
Stranded in the park and forced to confess
To hiding on the backstreets, hiding on the backstreets
We swore forever friends on the backstreets until the end

Det er noe med det der spennet fra å være unik og udødelig, slik man tror man er som tenåring, til å finne ut når man kommer i voksen alder, at faen, man er jo akkurat som alle andre når det kommer til stykket. Følelsen som tenåring etter å ha vært på kino og sett James Bond eller Rambo kverke slemmingene, mange av gutta gikk litt rettere i ryggen ut av salen enn vi gikk inn. Med armene ut fra kroppen som om vi var på vei til brytelokalet. Knuffing og skyggeboksing. Men sjansen til å nedkjempe skurker kom aldri. Det var ikke denne typen helter verden hadde bruk for. Og sakte men sikkert blir man presset inn i folden der alle de andre befinner seg. Jobb og hus og hjem. Familie og lån. Alltid for liten tid til å gjøre de tingen man egentlig har lyst til å gjøre. Men sånt var det ingen som lagde filmer om. Jaja, og om de hadde gjort det hadde vi vel ikke gått og sett dem uansett. Hvis ikke Sophia Loren var med da.

Backstreets er ellers et av høydepunktene på Born to Run, selv om den i oppsummeringer gjerne blir glemt, forbigått av Thunder Road, Jungleland, Born to Run. Så er den da heller ikke spilt like mye i hjel som disse andre, og har dermed fortsatt kraft til å røre en gammel mann i en gammel Toyota en vinterdag i 2011.

Musikk Video

Tear Stained Lyrics #2

Klokka er  02.08 natt til mandag 25.7 2011. Det har vært en slitsom helg, jeg ble sittende og følge Twitterstrømmen etter terrorangrepet på Oslo og Utøya fredag den 22.7. Flopsy vekte meg 06.30, etter noe sånt som tre timers søvn for å fortelle meg at antallet døde på Utøya var oppjustert til 80. Det var umulig å sove igjen. Så var det på jobb, en helt merkelig dag i butikken. Jeg tok med meg telys og lysestake, tente tre diskrete lys på disken. Jeg vet ikke helt hvorfor. Bare fordi det ikke var noe annet jeg kunne gjøre antar jeg. Det var nesten ikke folk, vi kunne nesten like gjerne holdt stengt. Etter jobb var det bryllup, og så var det hjem til mer nyheter, mer Twitter. Seint i seng, tidlig opp igjen.

Det må sies at Twitter har vært et uvurderlig medium i disse dagene. Jeg har knapt vært innom nettavisene annet enn for å lese linker fra andre tvitrere. Twitter har fungert som et filter, sørget for at vesentligheter har blitt lest, uvesentligheter stort sett blitt styrt unna. Og det har vært mange fine ord, dere er fine folk folkens. Men samtidig har det vært slitsomt, jeg har blitt sugd inn, det har blitt så mye nærmere enn det ville ha vært om jeg hadde vært nødt til å holde meg til aviser og TV. Det ville vært mye lettere å holde en distanse til det hele på “gammelmåten”. På godt og vondt.

Så ringte Firdaposten og lurte på om jeg kunne tenke meg å skrive en kommentar om faenskapet for dem, og jeg er ikke i stand til å si nei, så det har jeg brukt mesteparten av søndagen til. Jeg sendte den fra meg nå rett før 02.00 en gang. Lukte alle faner med terrorrelatert innhold. Erklærte at jeg trengte en Twitterpause, og gikk inn på YouTube for å se en video eller to før jeg la meg.

Jeg ville høre Steve Forberts New Working Day, og etter den så jeg Romeo’s Tune i høyremargen, så jeg klikket på den. Den har et sånt uimotståelig refreng, det fester seg i hjernen og blir der ofte en god stund. Men jeg har aldri egentlig hørt på resten av teksten.

I natt blir jeg slått ut av denne videoen. Steve Forbert er så ung der, full av pepp og energi, han ligner på noen som jeg ikke helt klarer å plassere. Bandet gjør en versjon som er bedre her enn den er på plata synes jeg, mer rocka, mindre polert. Og så kommer teksten, og jeg lytter ordentlig for første gang.

Oh, Gods and years will rise and fall
And there’s always something more
Lost in talk, I waste my time
And it’s all been said before
While further down behind the masquerade
The tears are there
I don’t ask for all that much
I just want someone to care

Answer right now

Meet me in the middle of the day
Let me hear you say, everything’s okay
Come on out beneath the shining sun

Meet me in the middle of the night
Let me hear you say, everything’s alright
Sneak on out beneath the stars and run, yeah

Klumpen i halsen kommer i første verset der, dette med Gods and years will rise and fall, hva betyr det egentlig? Jeg tolker det vel til et eller annet om at tida går og går, og alltid er det noe mer. Noe som noen ganger, men ikke alltid er viktig, og så kaster vi bort tida  på uvesentligheter. Ja, nå overtolker jeg vel i etterkant her da, men noe sånt er det som får frem klumpen i halsen. Og så kommer det vidunderlige refrenget, og når han synger den siste linja over der, Sneak on out beneath the stars and run, på Yeah presser tårene seg frem.

Hva er det som gjør det? Kombinasjonen av Forberts ungdom, min følelese av nummen slitenhet, og at tanken på å snike meg ut under stjernene, sammen med Flops, og bare løpe, være forelsket, og ikke tenke på noe som helst annet enn akkurat det, der og da var så vidunderlig besnærende.

Jeg har aldri sippa til Steve Forbert før, jeg er ikke sikker på at jeg kommer til å gjøre det igjen, men i natt var det akkurat det jeg gjorde.

Hummer og kanari Musikk Video

Tear Stained Lyrics #1: Anchorage

Jeg er en sippeguri, la det være slått fast en gang for alle. Når jeg kjører rundt alene i Toyotaen, med musikk på stereoen, så hender det både titt og ofte at tårene presser seg på. Alltid utløst av en eller annen tekstlinje. Noen sanger vet jeg har den effekten hver eneste gang, andre ganger blir jeg tatt på sengen. Som her forleden da klumpen i halsen og tårene i øynene plutselig presset seg på under avspilling av Michelle Shockeds fine Anchorage.

Hvor ble det av Shocked forresten, hun var da ganske hot shit på sent åttitall, men nå kan jeg ikke huske å ha hørt noe fra den kanten siden Arkansas Traveler i 1992 eller deromkring? Jeg får Google etterpå, for dette handler jo om meg, ikke henne.

For de som ikke kjenner Anchorage, så er det altså en en liten vise der Michelle Shocked synger om at hun satte seg ned og skrev et brev til en gammel venninne som hun ikke har sett på lenge. Hun sender brevet avgårde til Dallas, Texas, men svaret kommer fra Anchorage, Alaska.

Det er en melankolsk stemning her, naturligvis, Michelle og venninnen har vokst fra hverandre. De har ikke sett hverandre siden venninnens bryllupsdag, Michelle lever musikerlivet som a skateboard punkrocker, venninnen har en splitter ny baby, og et barn som skal begynne på skolen. Hun husker ikke lenger hvordan den kjærlighetssangen Michelle sang i bryllupet gikk. Mannen hennes fikk en bedre jobb, så de flyttet. Hun har ankret opp i Anchorage. Hey Chel, I think I’m a housewife.

Den linjen som får tårene til å presse på her kommer ute i siste vers:

Hey girl what’s it like to be in New York
New York City, imagine that, tell me
What’s it like to be a skateboard punk rocker
Leroy says send a picture
Leroy says hello
Leroy says keep on rockin’ girl
Yeah keep on rockin’

Det er keep on rockin’ som gjør det. Det klumper seg til i halsen. Hvorfor akkurat den er vanskelig å si, men det er noe med melankolien her. Noe med lengselen mellom linjene her. Venninnen og mannen hennes, kjernefamilien, som lengter tilbake til en svunnen ungdomstid, the all night rockin’ and rollin, hey Chel we was wild then. Men også lengselen den andre veien, en lengsel etter familielivet, stabiliteten, kjærligheten, etter å være ankret opp i en trygg havn, ikke nødvendigvis i Anchorage, men et eller annet sted?

Jeg vet ikke, men noe er det i hvert fall som gjør det.

Ellers så viser det seg at Michelle Schocked fortsatt rocker på. Hun ga ut sin trettende og foreløpig siste i 2009. At det meste hun har gjort siden Arkansas Traveler har gått meg hus forbi skyldes nok at hun har hoppet av karusellen med multinasjonale plateselskap og den slags. Nå gir hun ut musikken sin selv, og klarer visst å leve fint av det. Bra!

%d bloggers like this: