web analytics

Tag Archives: texas

Hummer og kanari

Hjorthens julekalender: Luke 17 – Panhandle Rambler

I går var jeg litt i overkant sur med Jason Isbell. Det skal jeg veie opp for i dag, med å være litt i overkant overstrømmende med denne herremannen her:

ely

Nei, det er ikke Tommy Lee Jones. Dette er Texas-rockens grå eminense. Bautaen Joe Ely. En av årets store overraskelser er egentlig hvor lite fuzz det ble ut av at mannen ga ut en strålende plate i år. Han virker å ha gått under radaren for mange denne gangen, til tross for at han altså leverer varene til mer enn godkjent denne gangen også.

Ely nærmer seg 70 etterhvert, og det hører man jo på den nye plata. Det går litt mer i moll enn det har pleid å gjøre. Rockefoten er ikke like mye tilstede som i gamle dager. Musta notta gotta lotta sleep last night er et tilbakelagt stadie virker det som, og det er vel sånn det må være. Tiden tar oss alle igjen en gang. Men Ely eldes med stil. Panhandle Rambler er et utsøkt album. Utsøkt sier jeg dere!

Han har produsert plata selv. Skrevet de aller fleste sangene, bare supplert med Guy Clark og Ray Stepehensons vakre Magdalene og Butch Hancocks When the Nights Are Cold. Særlig førstnevnte er en højdare her. Han krydrer miksen med spansk gitar og meksikansk trekkspill, og det låter fantastisk. Det er fortsatt krutt i den uttrykksfulle stemmen. Dette er musikk fra The Texas Panhandle. Slettene vest i Texas. Forblåst og flatt. Oljerigger som pumper hele natten. Det er her han kommer fra, Ely. Det er her han ble født, i Amarillo. Det er her han vokste opp, i Lubbock. Vel har han flyttet til Austin nå, men det er i dette landskapet han hører hjemme. Det er hit han drar når sanger skal gjøres ferdig. Når inspirasjonen trenger et lite dytt.

Ely har holdt på siden 1977. Han har vært Springsteen-rocker med Texas-Twang. Han har vært countryrocker og americanaforbilde. Han har turnert med The Clash. Han synger faktisk back up på Should I Stay Or Should I Go.  Han har skrevet bok, og spilt verden over. I Panhandle Rambler kommer han hjem igjen. Dette er hans beste plate på lang tid. Kanskje er det den beste hittil?

Hummer og kanari

Hjernen er aleine

Det er den første august i 1966. Ein brennheit føremiddag i Austin, Texas.  Inne i ein jernvare-forretning står ein stor og kraftig mann. Håret hans er blondt. Ein “all american boy”. Han kjøper eit karabingevær og mengder med ammunisjon. Medan han skriv ut ein sjekk til betaling spør mannen bak disken kva i all verda han skal med all denne ammunisjonen. – Eg skal skyte nokre grisar, svarar han. – To shoot some pigs. Forklaringa var god nok til at mannen bak disken ikkje tenkte noko meir på det. Han tenkte nok på det nokre timar seinare, når nyheitene om kva mannen eigentleg skulle med ammunisjonen nådde ut.

Charles Whitman var namnet til mannen med det blonde håret. Fødd 25 år tidlegare, i ein familie frå øvre middelklasse. Speidar. Altargutt. Eks- marinesoldat, no student ved Texas University. Som barn fekk han målt sin IQ til 138. Då han kjøpte karabin og ammunisjon denne føremiddagen i Texas, hadde han allereie drepe mor si med ein jaktkniv, etter først å ha slått henne medvitslaus. Etter handelen drog han heim og drap kona si, sovande i senga, med tre knivstikk i hjartet. No skulle han ta med seg våpen og ammunisjon opp i klokketårnet på Texas University. Derifrå plaffa den tidlegare skarpskytaren laus på tilfeldig forbipasserande i over ein og ein halv time før politiet klarte å ta seg opp i tårnet og stoppe han. Whitman hadde då skote og drept 13 menneske. I tillegg var 32 såra, og også ein av desse skulle seinare døy av skadene. Charles Whitman vart til slutt sjølv skoten og drepen av politiet.

Massakren han utførde kom som eit sjokk på amerikanarane, ikkje minst fordi bileta på framsidene av avisene viste ein ganske typisk utsjåande amerikansk ung mann. Ein tilsynelatande kjekk kar frå ein tilsynelatande god familie. Korleis kunne han ende opp som massemordar? Ja, eg skriv sjølvsagt dette fordi vi har ein rettssak gåande i desse dagar, der vår eigen massemordar etterkvart skal få sin dom. Anders Behring Breivik og Charles Whitman har ikkje så reint lite felles. Men vil vi nokon gong få eit heilt klart svar på spørsmålet om kvifor dei handla som dei gjorde?

Røyk fra klokketårnet under Whitmans drapsraid. Det var herfra han skjøt, snaut hundre meter over bakken.

I motsetnad til Breivik, som har gitt oss eit heilt manifest som forklaring, kunne det verke som om Whitman sjølv ikkje heilt visst kvifor han gjorde som han gjorde. I etterletne notat skreiv han: “ Eg skjønar i grunnen ikkje meg sjølv for tida. Eg skal jo vere ein gjennomsnittleg og rimeleg intelligent ung mann vert det sagt. Men, i det siste (eg hugsar ikkje når det starta) har eg vore eit offer for mange uvanlege og irrasjonelle tankar”. Whitman ba i notata om at hjernen hans måtte bli obdusert, for å sjå om det kunne finnast ei forklaring på handingane hans der. Om det skulle vere pengar att frå livsforsikringa etter at gjelda var betalt, ba han om at desse skulle gå til forskning på mental helse, slik at liknande handlingar kanskje kunne unngåast i framtida.

Slik endte altså livet til Charles Whitman.

Sjølv finn eg det litt vanskeleg å tru heilt på fortvilinga til Whitman, men obdusert vart han, med det resultat at dei faktisk fann ein svulst på storleik med ei valnøtt som låg og trykka på strukturen amygdala langt inne i hjernen. Dåtidas hjerneforskarar meinte at dette ikkje kunne vere årsaken til handlingane hans, men hjerneforskinga har kome eit godt stykke lenger sidan 1966. Mange er i dag overbeviste om at det var nettopp denne svuulsten som fekk Whitman til å drepe både dei to han var mest glad i, og 14 tilfeldige ofre på gata. Vi veit at endringar i hjernen kan føre til endringar i folk sin personlegdom, så kanskje kan denne forklaringa stemme? Sjølv trur eg ikkje så mykje på den, men eg har ikkje anna å støtte meg på enn forfattaren Gary Lavergne. I boka “A Sniper in the Tower” starta Lavergne opp med ei meining om at svulsten hadde skulda, men etter å ha sett seg grundigare inn i saka, enda han opp med å skifte meining. Handlingane til Whitman snakkar for seg sjølv, skriv Lavergne. Ein kvar teori, det vere seg av organisk art (hjernesvulsten), kjemisk art (Whitman brukte amfetamin) eller psykologisk art (Whitman si tid i militæret, faren si litt for handfaste oppdraging osv), som indikerer at dømmekrafta til Whitman var så svekka at han ikkje visste kva han gjorde, står seg ikkje når ein ser på dei faktiske hendingane. Ikkje noko av det han gjorde denne dagen, og kvelden før, synes å ha vore tilfeldig eller udisiplinert. Han hadde ein plan, og den følgde han. Whitman visste kva han gjorde. Han kunne ha valgt å gjere noko anna.

Kva så med hjernen til Behring Breivik? Det er nettopp den kampen no står om i Oslo Tinghus. Er han paranoid schizofren, elller har han ei narssisistisk personlegdoms-forstyrring? Eller kan det kanskje vere ei hjerneskade? Det siste får vi ikkje vite, for Breivik har motsett seg spesifikke hjerneundersøkingar. Det må vere lov å stusse på at Breivik får motsette seg ei undersøking som kanskje kunne ha kaste noko meir lys over saka, men det er greitt for meg. Samme kva dommen blir i Tingretten kjem det for all fremtid til å hefte ein viss grad av tvil ved tilfellet Behring Breivik. Noko klart svar på kvifor vil vi aldri få, berre gradar av kvalifisert synsing. Ein hjernescanning vil ikkje endre på det. Er der ein svulst i hovudet hans, vil det nok komme for ein dag før eller seinare. Breivik kan få ha hjernen sin i fred enn så lenge. Skal ein først tvinge ham gjennom ein medisinsk undersøking ville kanskje folk flest foretrekke ein obduksjon?

Hvis Jan Garbarek var en revolvermann...

Guitar Hero #6

Det er ingen tvil om at Stevie Ray Vaughan var en gitarist av en annen verden. Allikevel har jeg av en eller annen grunn alltid hatt større sans for broren Jimmie. Aller best når han svingte øksa for det hardt arbeidende Faboulous Thunderbirds, bandet han spikra sammen i fellesskap med den andre karen på bildet over der, vokalist og munnspillmester Kim Wilson. Lou Ann Barton var også med fra starten av, men forsvant ut igjen før de hadde rukket å markere seg noe større, dessuten hadde de Mike Buck og en gudbenådet bassist ved navn Keith Ferguson.

Bandet startet opp i 1974, ga ut sin første plate i 1979. Varmet opp for Rolling Stones fire ganger på deres turne i 1981, og spilte vannet av de britiske rockerne. De var husband på legendariske Antones i Austin, høyt respekterte av sine musikerkolleger, men platene solgte vel bare sånn der. Helt til de dro til England og lot Dave Edmunds produsere plata Tuff Enuff for seg. Ferguson hadde da forlatt bandet, han slet med rusmisbruk og stadig merkeligere oppførsel. Erstatteren hentet de fra Roomful of Blues, Preston Hubbard.

Tuff Enuff kom ut i 1986, og overrasket alle ved å bli en massiv kommersiell suksess. Jeg sitter og hører på den mens jeg skriver dette, og den holder fortsatt mål i massevis. Dessverre klarte de ikke å følge opp suksessen, de neste platene var litt for glatte, litt for radiovennlige, og solgte da heller ikke noe i nærheten av Tuff Enuff. I 1990 hadde Vaughan fått nok, han forlot bandet for å spille gitar med brutteren. For å erstatte ham hentet T-Birds like godt inn to gitarister, Duke Robillard og Kid Bangham.

Bildet av Vaughan-brødrene her er fra 1984, men plata de gjorde sammen kom ikke før i 1990, samme året som Stevie Ray døde. Det tok noen år før Jimmie kom tilbake etter det, han tok seg en lengre pause, men i 1994 kom det første soloalbumet, og nå holder han det gående som best han kan. Han ga ut en plate med blues, ballader og favoritter i fjor, og har gjentatt dette i år, denne gangen sammen med sin gamle venninne Lou Ann Barton. Han synger bedre enn noen gang, og kan fortsatt svinge øksa.

Han kommer neppe noen gang til å få en statue av seg selv i hjembyen Austin, slik broren fikk, men det er greit det. Han har satt plenty med spor etter seg allikevel. Han er en ekte gitarhelt i mine øyne.

Hummer og kanari

Natural Born Killers

Yes. I would like to thank all my friends and supporters, Anne West, who I love and respect. Gabrielle Uhl from Germany, and so many countless other friends. And of course my family, my mother and father, brothers and sisters, nieces and nephews, my wife Barbara and my children – Nadia, Amenia, Kira, and Noemi. I love my children. I love my family. That’s it.

Nei, dette er ikke en takketale fra en mann som har vunnet en pris for et eller annet godt utført arbeide, og benytter anledningen i rampelyset til å takke sine støttespillere. Dette er de siste ordene til Kevin Kincy som ble henrettet av delstaten Texas den 29 mars 2006.

Kincy var fra Houston i Texas, og han ble dømt til døden for å ha drept en kar ved navn Jerome Harville. Sammen med sin kusine Charlotte oppsøkte Kincy Harville, og siden Harville hadde hatt et forhold til Charlotte fra før slapp ham dem inn. Da trakk Kincy en .25 kalibers revolver og skjøt Harville i hodet. Charlotte skal så ha knivstukket sin tidligere kjæreste en rekke ganger før hun og Kincy lastet bilen til Harville full av møbler, stereoanlegg og en 9mm pistol og stakk av.

Omtrent to uker senere observerte en FBI-agent en Honda Accord som raste avgårde i rundt 160 kilometer i timen på motorveien øst for Beaumont. Han sjekket skiltene og oppdaget at det var bilen til Harville, og dermed var det en politijakt på gang. Kincy ble stoppet i en veisperring etter at politiet hadde punktert ett av dekkene hans. Han benektet ethvert kjennskap til drapet på Harville, men under biljakten hadde han kastet gjenstander ut av bilvinduet som ledet politiet til hans kusine Charlotte. Hun tilsto alt og ble dømt til 40 års fengsel.

Dette er vel strengt tatt en ganske ordinær historie når alt kommer til alt. Kincy var den syvende drapsmannen som ble henrettet i Texas dette året. Den 12 i USA. Siden USA gjeninnførte dødsstraffen i 1976 har man henrettet 1099 stykker, noen av dem sannsynligvis uskyldige. Kincy var nummer 1016 i den rekka. Du vil nok finne mange lignende historier blant disse skjebnene, og bryr vi oss? Kanskje ikke noe større? At Kincy og søsteren hans en gang gikk på skole i London, var unge og håpefulle, og at Kincy noen ganger skulle ønske at han aldri hadde vendt tilbake til USA gjør neppe noe større inntrykk på oss.

At Kincy hevder han skjøt Harville i selvforsvar låter ikke spesielt troverdig når vi kan se at han før drapet hadde dommer på seg for mordforsøk, biltyveri og salg av kokain. Det hjelper ikke noe større at han skal ha skrytt av drapet i etterkant heller.

Men Kincy hadde famile, foreldre som hadde vært gift med hverandre i 35-40 år. En bror og en søster. Tre barn. I denne tilfeldige og strengt tatt temmelig ordinære saken ligger det mange historier skjult hvis man bare vil se etter dem.

Kevin Kincys sak klikket jeg meg helt tilfeldig inn på via denne siden her. Der kan du finne lignende siste ord fra henrettede forbrytere i Texas, i tillegg til informasjon om hva de er dømt for. 405 saker er det der for å være nøyaktig, og bak hver eneste en av dem finnes det historier. Bak Robert J. Salazars siste ord:

Yes. Yes, I do. Do I just talk to the front? O.K. To everybody on both sides of that wall–I want you to know I love you. I am sorry that the child had to lose her life, but I should not have to be here. Tell my family I love them all and I will see them in Heaven. Come home when you can. I am done. Love you all.

Finnes det en historie om en atten år gammel gutt som passet sin kjærestes to år gamle datter. Av en eller annen grunn må han ha mistet besinnelsen og slått barnet så hard og så mange ganger at hun fikk skader som minnet patologen om ting han hadde sett i bilulykker. Barnet døde ikke umiddelbart, så atten år gamle Salazar la barnet i barnesengen og gikk for å kjøpe øl sammen med en kamerat. Moren kom hjem, fant barnet sitt bevisstløs, med ujevn pust, og blod i munnen. Barnet døde senere på kvelden.

Som sitt siste måltid ba Salazar om følgende: a dozen tamales, six brownies, refried beans with chorizo, two rollo candies, six hard shell tacos with lettuce, three big red sodas, ketchup, hot sauce, six jalapeno peppers, tomatoes, cheese, and extra ground beef.

Noen av dem gir uttrykk for at de angrer, som Robert Neville jr gjør her:

Yes. Ms. Carolyn Barker, and Tina, I would like to apologize to you all. To Amy’s sister, and everybody else here. I love you all. I hope you can find it in yourselves to forgive me and I hope all this here will kinda settle your pain and I hope the Lord will give you comfort and peace. And I just want you to know I am very sorry for what I have done. And if I see Amy on the other side, I will tell her how much you love and miss her and we will have a lot to talk about. Mom, Dad, and Charlotte – I am sorry for putting you through all this pain and stuff. I did talk to Brandon and I think I got a little stuff stopped. I love you all and I will see you on the other side. O.K

Amy som han refererer til her var jenta som Neville kidnappet sammen med Michael Wayne Hall. Hun var 19 år gammel, og hadde en kromosomfeil kalt for Turners syndrom. Neville og Hall jobbet sammen med henne i en dagligvarehandel. En morgen på vei til arbeid så de henne sykle langs veien, de plukket henne opp og tok henne med til et øde sted utenfor Fort Worth, og skjøt henne. Først gjentatte ganger med et luftgevær, deretter syv ganger med en 22 kalibers pistol. Så forsøkte de å rømme til Mexico, men ble stoppet ved grensen. Neville skrøt senere, både til etterforskere og media, av at han hadde ledd mens Amy lå på bakken og gispet etter luft.

Hvorfor drepte de henne? For adrenalinrushet og for å øve seg. Neville var overbevist om den hvite rases overlegenhet og skal ha hatt som ambisjon å bli en minoritetsdrepende seriemorder.

Og sånn kan vi fortsette. Med Kia Johnson som skjøt og drepte en nattevakt på en Stop’N Go i San Antonio for 23 dollar. Med Ivan Murphy som slo ihjel en 80 år gammel dame og kom unna med smykker for 7000 dollar. Eller Richard Hinojosa som ble overrasket under et innbrudd hos en 19 år gammel kvinne. Han kidnappet henne, tok henne med til et isolert sted og misbrukte henne seksuelt før hun ble stukket ihjel, antagelig med en skrutrekker.

Skjønt, kanskje Hinojosa eller noen av de andre var uskyldige?

Dette er ikke et innlegg verken for eller i mot dødsstraff. Egentlig er det ikke et innlegg for eller i mot noe som helst, jeg bare kom over denne siden med henrettede forbrytere i Texas og ble litt overveldet av alle skjebnene. Alle historiene. Alt det vonde i verden som vi vanligvis blokker ute av tankene våre. Jeg har holdt på med denne posten i hele dag, og kunne sikkert holdt på i et par dager til, men nå skal jeg prøve å avrunde:

Jeg er i mot dødsstraff, i likhet med nordmenn flest. I likhet med nordmenn flest har jeg også en litt sånn ufrivillig tendens til å bli mer opprørt av at USA henretter sine forbrytere enn at Kina og Iran gjør det. Det er fordi man forventer mer av USA som liksom skal være det frie verdens fyrtårn. Men allikevel. I USA er historiene tilgjengelige. Vi kan klikke oss rundt på nettet og finne ut at Frank Welch ble henrettet i Oklahoma den 21 august i år for å ha voldtatt og drept to kvinner på brutalt vis i 1987. Hans siste måltid var en super supreme pizza og to liter cola. For henrettede i Iran, Kina, Sudan eller Pakistan er det lite informasjon å finne. Historiene ikke så mange, eller så lette å grave frem. Og dermed også vanskeligere å engasjere seg i, eller kritisere.

Men det går rette veien. Registrerte henrettelser falt med 25 prosent på verdensbasis i 2006. FNs generalforsamling vedtok for et par uker siden et moratorium – en oppfordring til å utsette alle planlagte henrettelser, og New Jersey ble like etterpå den første amerikanske delstat siden 1972 til å fjerne dødsstraffen. Noe som forsåvidt var en relativt symbolsk handling, ingen hadde blitt henrettet i New Jersey siden 1963, men forhåpentligvis en viktig symbolsk handling.

…og til sommeren er det OL hos en av verstingene. Uten at det ser ut til å bekymre norske idrettsutøvere nevneverdig.

%d bloggers like this: