web analytics

Tag Archives: Thomas

Hummer og kanari

Rart å tenke på

Hagbarth ble fem år i forgårs. Det er rart å tenke på at nå er han eldre enn storebror.

Livet selv

Et klønete øyeblikk på Shell

Shell: Alltid åpen

Livet er fullt av klønete øyeblikk, jeg opplevde ett av dem på Shell her forleden. La meg dele, siden det jo er det sosiale medier visstnok handler om.

Altså, de som har fulgt denne bloggen her siden gullalderen vet det jo, men nye lesere siden den gang er kanskje ikke klar over det, så først må det nevnes at Flopsy og jeg for noe sånt som fem år siden mistet et barn. Han var nesten fem når det skjedde, og gikk på internett stort sett under navnet Sprettkanorten. Siden da har vi fått to nye barn, Hagbarth og Loretta, og i tillegg har jeg et kull fra før, tre gærninger som etterhvert har blitt ganske store. Litt av en gjeng.

Dette byr på en liten utfordring når noen spør det ganske uskyldige spørsmålet: Har du barn, og så forventer at du skal fortelle hvor mange.

Jeg har så langt gjort det til noe nærmest en prinsippsak å svare korrekt på spørsmålet, det føles liksom ikke rett å utelate noen. De store barna er ikke noe problem, men jammen skal jeg si at det legger en skikkelig demper på stemningen når jeg svarer at Flopsy og jeg har tre barn, men et av dem døde dessverre for noen år siden. Det blir gjerne stille rundt bordet en liten stund.

Og man kan ikke bare si at man har tre barn, uten å legge til at den ene ikke er mer heller, for kanskje begynner folk å spørre å grave, og plutselig sitter man der og føler man har lagt logg på et eller annet, og så blir det enda mer pinlig.

Jaja, det er jo en bagatell egentlig. Om det blir litt stille rundt bordet så gjør ikke det så mye. Det går som regel fort over, og jeg synes ikke det skal være et tabu, noe man ikke kan snakke om med hvem som helst liksom.

Men noen ganger orker man ikke, eller blir tatt litt på sengen, og det var det som skjedde i dette klønete øyeblikket på Shell her forleden.

Jeg kommer inn, hilser på damen bak disken, som det er noe kjent med, men som jeg ikke klarer å plassere. Hun vet imidlertid helt klart hvem jeg er, for hun spør om hvordan det går hjemme, med den nye babyen og alt det der. Jojo, det går bra, svarer jeg. Hun er så snill at. Sover om natten når hun først har sovnet, og alt er bare velstand.

– Hvor mange barn er det egentlig dere har nå, spør hun. – Er det to eller tre?

Og jeg orker ikke den der pussige stemningen akkurat da. Jeg vil bare få pølsa mi og komme meg hjem. Så jeg svarer at vi har to barn. Hanen galer og det ene med det andre, men sagt er sagt. Jeg ser at damen bak disken stusser litt, så hun spør hvor gammel eldstemann er. Kortene er lagt, bordet fanger, og jeg må bare spille den hånden jeg har skaffet meg.

– Han er fire år, svarer jeg.

Og jeg ser at hjernecellene til damen bak disken går i spinn, men hun sier ikke noe mer. Og ikke jeg heller, men øyeblikket har blitt skikkelig klønete.

Når jeg kommer hjem spør jeg min kjære hvem denne damen egentlig var, og det viser seg at hun er en relativt fjern slektning av Flopsy som har et barn som gikk i barnehagen sammen med Sprettkanorten. Ikke rart hun ikke fikk kabalen til å gå opp, for å si det slik.

Akk ja. Nå vet jeg ikke hvordan jeg skal avslutte denne posten, men det passer kanskje best å gjøre det på en sånn litt klønete måte denne gangen?

Livet selv

Tro kan du gjøre i kjerka

Santa María del Mar II
Creative Commons License photo credit: Paco CT

Påsken er over og det er på høy tid med oppstandelse, også for denne bloggen. Over sju dager uten en ordentlig post er ikke vanlig kost herfra, men jeg har vært både lat og litt indisponert. Og når man først har latt bloggen ligge noen dager, så er det alltid en terskel som skal overskrides før man begynner igjen. Man befinner seg i et limbo der djevelen på den ene skulderen prøver å hviske deg i øret at du egentlig ikke har så mye mer å komme med, alt er på en måte skrevet, og ingen liker den som gjentar seg selv. Og er det ikke egentlig litt fint å slippe å tenke på at man må oppdatere hele tiden?

På den andre skulderen sitter en annen djevel og forer deg med ideer til bloggposter, minner deg på alle folka som du bare kjenner fordi du tilfeldigvis har en blogg, og sier at de kommer til å bli borte igjen om du gir deg.  Det er fortsatt masse å skrive om, og hva gjør vel det om du gjentar deg selv i ny og ne? Den eneste som har lest alle postene her er da uansett deg selv. Og er det ikke egentlig morsommere å skrive enn noen gang?

Ja, denne posten er nok sistnevnte djevels ide.

Det har altså vært påske, litt amputert påskeferie for mitt vedkommende på grunn av kinojobbing, men vi rakk en kort svipp til Bergen, Flopsy, Hagbarth og jeg. Det var kjekt det, fikk fint rom på Admiral, Hagbarth oppførte seg eksemplarisk, syntes det var så gøy å kjøre ferge at han måtte lokkes med kinderegg for å gå med på at vi skulle kjøre av båten igjen, fikk sin første tur på McDonalds, og opplevde antagelig sitt foreløpige høydepunkt i livet med et par turer med Fløibanen. Rødhette opp, Blåmann ned igjen. Samme vogn begge veier var ikke aktuelt. Akvariet ble også avlagt en visitt, men det han  husker best derfra er nok at vi spiste is.

Hagbarth hadde vært forkjølet i en snau uke når vi dro, men vi trodde han var nesten frisk igjen, og lot ikke det stoppe oss. Når vi våknet om morgenen hadde han imidlertid ganske høy feber, så vi tok en tur på legevakta i Bergen. Legen snakket tulledialekt med tullestemme, så ut som en ung Bård Tufte Johansen med parykk, og kunne etter en blodprøve berolige oss med at det var en helt vanlig forkjølelse. Ingen grunn til bekymring.

Men for oss er det dessverre alltid grunn til bekymring.

Så når vi kom hjem igjen fra Bergen var Hagbarth så sliten at han sovnet et par timer tidligere enn han pleier, og da ble det til at jeg la meg ved siden av for å passe på at alt var i orden. Der ble jeg liggende og høre på radioen. Et eller annet salmeprogram, kan det ha hett Salmer til alle tider? Per Arne Dahl er gjest og snakker om salmer som han setter pris på, og jeg tar meg i å bli forundret over språket som brukes for å beskrive salmene og skaperverket forøvrig. Jeg synes det høres litt ut som en femten år gammel nerdefanboy som nettopp har sett filmatiseringen av favorittboka si, og opplevd at den overgår alle forventningene han hadde på forhånd.

Så ligger jeg der og lurer på hvorfor NRK bruker en primetimetime på salmer og lovsang hver bidige søndag, for det gjør de visst. Burde ikke en lisensfinansiert statlig rikskringkaster være sekulær? Eller ihvertfall ikke favorisere en religion over andre religioner? Er det ikke mulig å slippe unna faenskapet liksom, de har da daglig andakt tidlig på morgenen også, har de ikke?

Derfra driver tankene videre til religion, religiøse, skråsikkerhet, og døden. Jeg tenker på Steinar Lem som finner en kjærlig gud som straffer sine barn i all evighet på grunn av feil tro vanskelig å tro på, og dermed må bruke tid og krefter på å forholde seg til folk som ringer for å få ham til å åpne seg for Jesus. Jeg tenker på debatten i kommentarfeltet i Firda der det med stor skråsikkerhet slås fast at det bare finnes en sann Gud, og Hans navn er Jahve og Hans sønn heter Jesus. Alle andre guder som mennesker holder for gud, er alle “konstruert” av menneskene selv.

Og jeg tenker selvfølgelig på den legendariske begravelsesmannens forsøksvis trøstende kommentar om at Jesus selv hadde vært nede i stua vår og hentet sønnen vår den vonde dagen for snart tre år siden.

På den måten klarer jeg altså å ligge alene våken i mørket og bygge meg opp et skikkelig drittsinne helt på egenhånd. Ganske godt gjort egentlig. Jeg lurer på hvor dette sinnet egentlig kommer fra. Det er jo ikke slik at kristne og andre religiøse er de eneste som prøver å fortelle deg hvordan du skal leve livet ditt, hva du skal spise, gjøre, tenke, føle for å leve et riktig og fullverdig liv. Neida, de står i kø de, statsfeminister, skattemyndigheter, alternative sosemikkeler, fjols og forskere, musikere, miljøaktivister, dyrevernere, ukeblader, dagspresse, bloggere, høyrefolk og hurramegrundtfolka i baren. Alle har sine gode råd, og ikke er de dyre heller. Bare irriterende.

Men de gjør meg ikke sinna, det er det bare Jesus & Jehova-gjengen som klarer, og egentlig er det noe irrasjonelt over det, er det ikke?

Kanskje er det så enkelt som at det er vanskeligere å styre unna dem? Og at i livssituasjoner der andre har en tendens til å trekke seg litt unna med sine gode råd og vink, så går frelserene på med krum hals tilsynelatende uten en eneste fungerende sosial antenne?

Første gang jeg hørte uttrykket “Tro kan du gøre i kjerka” var i et gammelt sportsmagasin som jeg ikke lenger husker hva het, der de intervjuet den gamle gode midtstopperen fra Moss som gikk til Bayern Munchen, og derfra videre til Nottingham Forest. Einar Aas. I intervjuet fortalte han at på en av de første treningene med Bayern Munchen hadde treneren spurt ham om et eller annet, og Aas hadde stotret frem et “ich glaube”. Da ble han avfeid av treneren og fikk klar beskjed om at troen fikk han spare til kirken, her på treningsfeltet gjaldt det å vite.

Siden har det gått inflasjon i uttrykket, men det virker som om budskapet har satt seg. Det er mulig man tror i kirken, men ellers så vet man med skråsikkerhet at man har rett. Hadde det ikke vært mer praktisk om det var omvendt? At man holdt skråsikkerheten inne i kirken, og husket på at det er en grunn til at det heter Tro, ikke Vite, når man er ute blant oss som må belage oss på å brenne i Helvete?

Men jeg generaliserer og skal gi meg nå, før jeg begynner å hisse meg opp igjen.

For en stund siden hadde jeg besøk på natten av en av byens slitne gamle hedersmenn, det er ikke så ofte han er innom, en gang eller to i året kanskje, når han har havnet på kjøret og trenger en skive for å få kontroll på blodsukkeret. Denne natten ble vi stående og snakke om døden. Han lurte på hva jeg trodde skjedde etter døden, og jeg sa det som det var, at jeg trodde at døden var slutten. Da var det ikke mer. Man sovner inn, og det er det. Ikke noen gjenfødelse, ikke noe paradis, ikke noe helvete. Ingenting.

Kanskje en litt kjedelig tanke for noen, men denne hederskaren ble skikkelig misunnelig på at dette var det jeg trodde på. Selv så var han livredd for at døden ikke skulle være slutten. At det bare var en overgang til noe annet. Mere slit og strev, nye ting å stri med. Ingen hvile å få. Tanken på å kunne lukke øynene og bare gli bort i glemselen, endelig få hvile, jeg tror det var et mer fristende alternativ enn noe paradis for ham. Men han turte ikke, klarte ikke, å tro på det, enda så gjerne han ville. Men hvem vet. Kanskje finnes en barmhjertig Gud?

Når det er over?

Denne posten er ihvertfall over nå, og djevelen på den ene skulderen prøver å fortelle meg at jeg må komme meg i seng. Den andre djevelen prøver å få meg til å ta en episode Veronica Mars først. Aldri fred å få…

Bok og Film

Hjorthen leser lyrikk: Hva nå, kjære?

Diktanalyse har jeg aldri likt
Aldri fått taket på

Akkurat slik som jeg er dårlig på å gjette gåter
ikke har tålmodighet til å løse kryssord, eller suger i sudoku
Jeg kan rett og slett ikke med det
Eller jeg gidder ikke bruke tid på det.

Jeg vil at ordene skal gripe fatt i meg.
Gjøre noe med meg.
Da er det greit.

Men jeg gidder ikke lete etter en mening i noe som ikke berører meg i utgangspunktet.

Så diktanalyse kan dere se langt etter her på bloggen, men det hender jo at jeg leser dikt. Jeg låner Hans Børlis samlede på biblioteket med jevne mellomrom, og Jakob Sande blir av og til plukket frem fra hylla. Og tidligere i uka kom det faktisk en lyrikkbok i posten. Det er den vi skal snakke om nå.

For noen uker siden så leste jeg et lite dikt på baksiden av Morgenbladet. Det var av en fyr jeg aldri hadde hørt om før, Kristian Bergquist, og det gjorde nettopp det som dikt må gjøre for å ha noen sjanse hos meg. Okay, det ga meg ikke en knyttneve i magen, men det gjorde meg nysgjerrig på mer. Slik lød det:

moren din og jeg
alt vi kan gjøre
er å kle av hverandre

svært sent på natten
hendene hennes
er så varme

se hva din kjærlighet har gjort med oss
vi får den ikke ut av hodet
vi får den ikke ut av armene

Dette diktet er hentet fra Bergquists debut av året. En samling dikt om det å miste et barn. Om tiden etterpå. Om hvordan man kommer seg videre. Hvordan man sørger. Dette diktet gjorde meg nysgjerrig, og etter å ha googlet fyren så fant jeg et dikt til på hans forlags side. Det var det som overbeviste meg om at den boka måtte i hus.

Dere skal få det også, men først dette;

Etter begravelsen til Thomas sitter vi i den gamle skranglete Sierraen. Vi skal kjøre ette likbilen ut på kirkegården som ligger omtrent syv kilometer utenfor Høljebyen. Begravelsesmannen deler ut sånne hvite dingsebomser med kors på som man kan ha på biltaket slik at folk skjønner at det er et gravfølge som kommer. Jeg sier til Flopsy:

– Det vi skulle hatt i stedet for denne dingsebomsen var et piratflagg.

Vi skulle ha rulla opp soltaket, heist piratflaget, og kjørt gjennom byens gater i triumf. Ja, nettopp. I triumf. Vi har et helt liv til å henge med geipa og savne, lengte, og tenke på alt som kunne vært annerledes, men akkurat i dag. På begravelsesdagen. Akkurat i dag så skal vi ikke henge med hodet. Vi skal tenke på kjærligheten og alle de fine dagene. På hvor fint vi har hatt det. Visst faen skulle vi ha heist piratflagget, om ikke annet så for å se ansiktet på begravelsemannen når flagget med hodeskallen og knoklene kom opp av takluka.

Men selvfølgelig så har vi ikke flagget i bilen, og jeg har ikke tid til å løpe hjem og hente det. Så det ble ikke noe av, og det er kanskje like greit.

Disse tankene kom tilbake til meg når jeg leste dette nevnte diktet på forlaget Oktobers side. Slik lyder det diktet:

vi skal gi deg
kjøttfulle
biologiske minner

vi skal brenne ned tusen gravkapeller
vi skal bruke opp trærne som blir kister
vi skal spikre fast flaggene i toppen

vi dropper døden
vi dropper å si adjø
vi sier we love you very much

Jeg synes dette er flott. Det rører ved meg. Det er noe fandenivoldskt ved det. Man nekter å henge med hodet.

Og det beste av alt; Bergquists diktsamling er full av slikt. Dette er en diktsamling jeg kommer til å plukke frem fra hylla mange ganger.

I møte med døden så blir ordene plutselig så små. Språket strekker ikke til. Vi tyr til floskler. Men Bergquist har klart å skape et språk som skjærer igjennom flosklene. Usentimentalt. Og livet må gå videre. Verden tar ikke pause selv om den som har mistet noen gjerne befinner seg i en boble.

vi holder hverandre i hendene
vi våkner til lyden av små føtter
i andre leligheter

vi gir hverandre beskjedent avtrykk av leppene
til lyden av barnesanger
fra andre etasjer

ved siden av oss i sengen
som en slags romdrakt
ligger pysjen din

Men dette er ikke tungt og trist. Ihvertfall ikke bare. Først og fremst er denne diktsamlingen en kjærlighetserklæring. Til sønnen. Til moren. Og det finnes håp, det finnes en vei videre:

kom hit, kom hit
sier hun
hvilket ord vil du høre
hva kan jeg gjøre
elskede*

husker du den regntunge dagen
vi møtte hverandre
den forelskelsen drar ingen steder

jeg vil prøve noe
er du klar
det er bare en liten dans

veldig langsomt
er du med
min venn

skal vi begynne igjen
og hun sier
slik:

Jeg er naturligvis inhabil, og jeg kan som sagt ikke noe med diktanalyse. Men disse diktene. Denne boka. Det er vanskelig å forbli uberørt. Skal du bare kjøpe en diktsamling i år…

…og apropo kjøpe en diktsamling i år. Den gangen jeg var bokhandler så var bransjeavtalen slik at vi automatisk fikk tilsendt et førsteeksemplar av all ny norsk litteratur. Lyrikk inkludert. Dette første eksemplaret var da sterkt rabattert. Sånn er det åpenbart ikke lenger, for når jeg var nede på den lokale bokhandelen for å se etter denne boka så fant jeg den ikke. Og skal man dømme etter hva som sto i lyrikkhylla deres så hadde de ikke fått inn noe ny norsk lyrikk på år og dag. Joda, de kunne jo skaffe den så klart, men det gidder jeg altså ikke, da er det enklere å ta det på nett og få den hjem i postkassa.

Greit nok, lyrikk selger jo ikke akkurat hakka møkk, jeg skjønner at bokhandlerne nødig vil fylle hyllene med ting som ikke selger. Men det er trist for lyrikerne som vel ikke akkurat blir overeksponert fra før hvis bøkene deres ikke lenger når frem til butikkene.

Men tenk hvis alle som skriver dikt faktisk også hadde lest, og kjøpt, like mange dikt som de skrev. Da hadde lyrikerne tjent nesten like mye kroner som Anne B. Ragde, og vært den litterære adelen her i landet.

%d bloggers like this: