web analytics

Tag Archives: TV

Hummer og kanari

Canal Betal

parabol photo

For litt siden ringte det en fyr fra Canal Digital. Han hadde et tilbud som hørtes veldig bra ut, det var gratis i et halvt år, og etterpå var det uansett billigere enn det vi betaler for Viasat i dag. Dessuten fikk vi tilgang til både Max, som jo av og til viser en landskamp jeg har lyst til å se, og TCM, som viser gamle filmer. Gull, tenkte jeg, og takket ja til tilbudet.

Noen dager senere kom det en pakke i posten. Allerede da begynte jeg å få bange anelser, for selv om jeg helt tydelig sa at jeg riktignok hadde to TV’er, men ikke noe behov for å ha satelitt-TV på begge, så hadde de lagt ved en ekstra dekoder. Samt femti meter med antennekabel.

Nåvel. Jeg kontaktet kundeservice og fikk beskjed om at de slettet det ekstra rommet, og at jeg bare kunne beholde den ekstra dekoderen. Ingenting å sende tilbake. Fint. Så langt alt vel.

Så prøvde jeg å installere dekoderen da. Men det fikk jeg altså ikke til. Dekoderen fant ikke noe signal. Kunne det være at antennekabelen ikke var kommet langt nok inn i dekoderen? Burde jeg prøve å skru den lenger inn? Jeg prøvde det, men oppnådde ikke noe særlig annet enn at jeg rett og slett skrudde den så hardt fast at det ble umulig å skru den ut igjen. Og noe signal fant boksen uansett ikke.

Jeg fikk omsider antenna løs igjen, og bestemte meg for å ringe kundeservice for å få teknisk hjelp. Før jeg gjorde det tok jeg imidlertid den andre dekoderen, skrudde antenna forsiktig fast i den, og så satt jeg klar med TVen på, og fjernkontrollen klar for å motta instrukser. For dette skulle jo ikke være noe problem egentlig. Alt fungerte, og fungerer fortsatt, fint med Viasat-dekoderen. Sannsynligvis er det bare jeg som er idiot, det pleier nemlig som regel å være forklaringen, men noen veiledende ord fra noen med teknisk innsikt burde kunne få dette opp og gå på no time.

Etter de sedvanlige irriterende maskinmenyene har ledet meg rett frem får jeg snakke med en svenske. Jeg forklarer saken. Bekrefter at jeg har en whitebox, eller i hvert fall at dekoderen er hvit da, og han ber meg vente litt mens han leser hva jeg skal gjøre. Til to kroner minuttet kunne de godt ha spandert litt ventemusikk tenker jeg, men tar meg i det. Disse firmaene har uansett aldri noen ventemusikk som det er mulig å høre på uten å få en allergisk reaksjon. Og etter en stund kommer svensken tilbake.

Har du montert dette selv?

Javisst!

Vi anbefaler virkelig at det brukes en montør.

Jaha, men det ble det ikke sagt noe om når jeg snakket med selgeren deres.

Et øyeblikk så skal jeg snakke med sjefen min.

Og så blir det helt stille igjen. Det er ingen hjemme. Det er helt stille i huset. Jeg legger meg ned på sofaen og hører på meg selv puste. Tenker på døden. Tiden går. Tikk takk tikk takk. Store klokker sier TIKK TAKK. Mindre klokker sier nesten det samme. Smartarmbåndet mitt sier at jeg har gått 1665 skritt hittil i dag. Det er ikke mye. Jeg puster inn. Jeg puster ut. I den andre enden av telefonlinjen er det ingenting. Bare det store universet. En uendelighet av stjerner og galakser. En satelitt med tv-signaler fra Canal Digital som jeg ikke får tak i.

Hallo?

Hallo ja?

Nå er det slik at vi kan bestille en montør siden du har gjort en feil under installeringen. Det koster firehundreognittini kroner. 

Hvor mye sa du?

Firehundreognittini kroner.

Og det mener du at jeg skal betale?

Ja, vi anbefaler sterkt at det brukes montør til installeringen, men nå har du gjort det selv, og da har du gjort en feil og da må vi nok sende en montør, men du får en rabatt så derfor blir det bare firehundreognittitni.

Så jeg har gjort en feil under installeringen altså. Hvordan kan det ha skjedd? Alt jeg har gjort er jo å skru antennekabelen ut av en Viasat-boks, og inn i en hvit boks som dere kaller whitebox?

Ja, men det har blitt en feil på antennekabelen.

Men antennekabelen fungerer jo fortsatt når jeg setter den tilbake i Viasat-boksen?

Ja, det er komplisert det her.

Det er vel ikke mer komplisert enn at jeg benytter meg av angrefristen og sender hele skiten tilbake igjen tenker jeg.

Nei. 

Takk for hjelpen!

Hej då.

Dette er selvfølgelig dramatisert og fritt etter hukommelsen. Fakta er enkelt og greit og uansett. Det ble ikke sagt noe om behov for montering under salgssamtalen. Jeg ble ikke tilbudt montering. Tvert i mot, siden jeg allerede hadde parabol på veggen skulle ikke dette være noe problem overhodet.

Hadde han sagt det under salgssamtalen, at det var anbefalt med montør, og at jeg i så fall kunne få dette til rabattert pris, bare firenittini, kan det godt hende jeg hadde slått til på det. Når jeg tvert i mot IKKE har fått denne informasjonen. Brukt mye tid på å få det til selv, og atpåtil muligens klart å ødelegge den ene dekoderen i prosessen, for så å få det i trynet at dette vil koste meg penger, og det er min egen feil så blir jeg sur og gidder ikke. Landslaget kommer vel ikke til noe sluttspill uansett, og de gamle filmene finner jeg jo på YouTube, eller kjøper selv, så det skal nok gå greit. Og Viasat har det uansett aldri vært noe tull med.

Men lykke til videre Canal Digital. Litt fokus på kundetilfredshet og kommunikasjon, så kan det hende det blir bra dette her. Uten meg da riktignok. Nå skal vi se…hvor var nå det fordømte angreskjemaet. Det lå jo ikke i esken med dekoderene, men ble sendt i eget brev. Lurer på hvor jeg har gjort av det…

Hummer og kanari

Oddemann

sad Kristina Alexanderson via Compfight

Tilbake på nittitalet ein gong jobba eg ein stund på eit dagsenter for psykisk utviklingshemma. Eg var i det dei kalla for skoggruppa, der eg køyrde traktor og felte trær med motorsag heile dagen lang. Utan å ta livet av nokon, utruleg nok. I tillegg til dei vi skulle sysselsette var det berre meg og ein fyr til som jobba i denne skoggruppa. Lat oss kalle ham for Oddemann.

Oddemann var ein fin fyr. Vi jobba bra i lag. Han lærde meg å file motorsaga kvar dag, slik at ho alltid var sylkvass. Viste meg korleis eg skulle få treet til å falle akkurat den vegen eg ville det skulle falle. Det var ikkje hans skuld at eg ein gong la eit tre i hovudet på ein av brukarane slik at han blei liggande og ule under eit lag med greiner og grøne blad. Men Oddemann og eg fekk nå dratt ham ut og køyrd ham heim. Han ula hele vegen, men ellers gjekk det bra med ham. Ingen varige men, og Oddemann lot meg handtere motorsaga dagen etterpå også. Han var ein roleg kar. Han brukte ikkje store ord. Eg likte ham godt, men etter å ha jobba saman med ham ein stund skjønte eg at det var noko med ham. Noko han bar på. Eit nesten umerkeleg drag i andletet. Eit glimt av melankoli i augo når han las VG og kom til sportssidene. Etter at vi hadde jobba saman ei god stund fortalde han meg det.

Oddemann kom som så mange av oss frå ein familie der dei likte å kose seg med idrett på TV. Særleg langrenn. Det er ikkje alltid lett å vere barn i slike familier. Familier der dei vaksne kavar for sitt eiga beste, og gløymer barna oppe i det heile. Oddemann var ikke store karen da han første gang fikk føle på det. Under dei olympiske leikane i Grenoble i 1968 var det Ole Ellefsæter som var det store norske namnet. Han var ankermann på stafettlaget, og i 1968 hadde Noreg fortsatt til gode å vinne ein langrennsstafett i OL. Spenninga var til å ta og føle på. Foreldra til Oddemann satt i kvar sin stol foran fjernsynet. Kaffi og kake på bordet. På golvet satt Oddemann med leikane sine. På fjernsynet la Ellefsæter i veg på siste etappe. Skulle det bli gull til dei norske langrennsheltane?

Akkurat i det spenninga dreg seg mot klimaks finn Oddemann ut at det er på tide å ta eit lite steg i utviklinga frå baby til vaksen mann. Han reiser seg opp på sine to stutte bein, og tek sine aller fyrste famlande skritt utan å halde seg i korkje finger eller bordkant. Eit stort augeblikk i eit barns liv. Kanskje enda større for barnets stolte foreldre. Vanlegvis. Men ikkje når Ole Ellefsæter går for gull i Grenoble. – Sett deg ned, for helsike, du skuggar for fjernsynet, ropar faren. Og Oddemann dumpar ned på stumpen igjen. For aldri heilt å reise seg igjen. Han fortel det som ein morosam historie, men eg kan høyre desperasjonen klinge i røysta. Såret i sjela som aldri heilt vil gro. Stort sett gjekk det jo bra, han hadde ikkje noko å klage på meinte han, men kvar gong det dro seg mot olympiske leiker blussa dei vonde følelsene opp att. Og foreldra benka seg atter foran skjermen med kaffi og kake. Middagen uteble. Og dei gode samtalene. Hjelpen med leksene. Han måtte sykle på trening, og pakke dyna rundt seg selv. Etterkvart blei det verdensmesterskap. Europamesterskap. Skøyter og ski. Så starta handballjentene å vinne mesterskap. Når han ser tilbake på det var barneåra til Oddemann eit einaste langt idrettsmesterskap. Eit einaste langt skirenn. Som ein femmil som aldri tok slutt. Ja, den held på ennå. I går starta OL i Sotsji.

Eg vil ikkje moralisere, men eg har ein bøn. Ikkje gløym dei minste blant oss. Hugs på at det er titusenvis av barn som ikkje gleder seg til OL. Dei gruar seg. Mange preges av at dei vaksne ser meir og meir TV under OL. Dei ropar og skrik, og tenker ikkje på at barna kan bli redde og utrygge av at foreldra heilt plutseleg endrar atferd. Vi veit at seksten dager med OL ikkje berre fører med seg idrettsglede, men også forsømmelse. Ein ting er at ein ikkje får gjort det ein skal på jobben. Verre er det at ungane går for lut og kaldt vann. Og dette er vårt ansvar. Vi må bry oss. Kjenner du til ein familie der du veit at det går i OL heile døgnet, bank på og spør om du kan ta med deg ungane på aketur. Eller noko anna gøy. Ta ansvar!

Eg vil ikkje ta frå nokon gleden ved å sjå dei norske melkebartane konkurrere i Sotsji. Eg veit eg burde ha skrevet noko om Russland, Putin og homoane. Men eg klarar ikkje. Når OL-ilden tennes er det berre ein ting eg klarar å tenke på.

Oddemann. Eg håper han klarar seg denne gangen også.

Bok og Film

Hjorthen ser TV: Pulp TV

Banshee

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg begynte å følge den nye TV-serien Banshee omtrent på denne tiden i fjor. Litt tilfeldig tenker jeg, den hadde premiere omtrent samtidig som jeg skaffet meg HBO, og premisset så lovende ut. Jeg ga den en sjanse, og den første episoden var slettes ikke så gæren ut. Etterhvert ble jeg sittende og vente på ny episode hver lørdag, selv om det vel bare tok et par-tre episoder å få klarhet i at dette var tull og surrball fra ende til annen.

Eller kanskje var det akkurat derfor?

Serien kan vel ikke beskrives som noe annet enn en filmatisk versjon av det man kalte for pulp den gangen menn fortsatt leste bøker. Hardkokte historier fulle av vold og sex. Tøffe mannfolk og farlige kvinnfolk. Kynisme og barsk sentimentalitet. På sitt beste, som hos Jim Thompson, blir det stor kunst av det. Banshee klarer ikke det, men det er underholdende nok til at i  hvert fall jeg sluker det rått. Historien henger ikke på greip, det er ikke et fnugg av realisme, jeg hadde aldri orket å se mer enn en episode i slengen, men det er gøyalt nok med en episode i uka til at jeg hang med hele første sesong.

Og når den nå startet opp igjen for andre runde, ble jeg med for en kjøretur til. De to første episoden tyder på at jeg nok henger med til slutt denne gangen også.

banshee2
Antony Starr og Ulrich Thomsen øver på avanserte tango-trinn i en pause i innspillingen av Banshees første sesong

Antony Starr har hovedrollen i historien. Sesong 1 begynner med at han slippes løs fra fengsel etter å ha sonet femten år. Sammen med sin daværende kjæreste rappet han en formue i diamanter fra den ukrainske gangsteren Rabbit. Under flukten gikk det galt, og vår helt ofret seg slik at kjæresten kunne slippe unna med byttet. Når han nå slipper ut er det første han må gjøre selvfølgelig å knulle ei servitrise. Det andre er like selvfølgelig å spore opp dama med diamantene. Hun har skiftet identitet, er nå tobarnsmor og gift med statsadvokaten i en liten fiktiv by i Pennsylvania som altså heter Banshee. Hun er ikke udelt begeistret for at hennes tidligere kjæreste plutselig dukker opp i byen og vil ha tilbake både henne og diamantene.

Vår helt er naturlig nok skuffet over å bli gitt kurven, og oppsøker en bar for å slukke sorgene. Der møter han Lucas Hood, som akkurat har ankommet byen for å bli byens nye sheriff. Når to skurker prøver å rane baren blander sheriffen seg inn, og blir skutt. Vår helt ser dermed sitt snitt til å utgi seg for å være nettopp Lucas Hood, byens nye kriminalitetskjemper. Oj oj, hvordan skal dette gå?

It's all fun and games 'til someone loses an eye
It’s all fun and games ’til someone loses an eye

Ålreit, dere må nesten se denne første sesongen selv da, for jeg gidder ikke gjenfortelle den, la oss bare konkludere med at det er en vill historie som ikke helt henger sammen. Gir litt inntrykk av at den er funnet på underveis. Egentlig synes jeg at Starr selv er litt kjedelig, jeg klarer ikke helt å bestemme meg for hva som er mest usannsynlig. At han klarer å banke opp alle som er ute etter å gi ham en lærepenge, eller at alle kvinnfolka i byen er råhypp på å ligge med ham uten at han selv egentlig gjør noe særlig for å få det til å skje. Og hvis årsaken til at han blir i Banshee er et ønske om å vinne sin gamle kjæreste tilbake er det neppe noen lur strategi å la seg forføre av alle i byen som går med skjørt eller kjole. Men jeg liker mange av bifigurene. Ivana Milicevic er formidabel som Ana/Carrie, kvinnen med diamantene. Ulrich Thomsen er bra som byens blanding av velgjører og villain. Hoon Lee og særlig Frankie Faison er fine som vår helts sammensvorne. Ikke minst gjør Ben Cross en brennfin jobb som karikert øst-europeisk gangster. Sesong en slutter med at den nye og falske sheriffens liv ser ut til å rakne rundt ham, og med det vil jo hele premisset for serien falle sammen. Hvordan skal de vri seg unna dette mon tro?

Munnen din sier nei, men øynene dine sier ja, ja, ja!
Munnen din sier nei, men øynene dine sier ja, ja, ja!

Den første episoden i sesong to starter som en slags blanding av høydepunkter fra sesongavslutningen, og en høring i regi av FBI som vel skal legge premissene for det som skal skje de neste ukene. Vi blir presentert for en ny karakter, FBI-agent Racine, spilt av Zeljko Ivanek, som stjeler alle scenen han er i. Han er kun interessert i en ting, nemlig å få kloa i den før nevnte gangsteren fra Ukraina, Rabbit. Vi trodde han ble skutt og drept i sesong en, men ingen kan finne liket. Racine er døende, selv kreften hans har kreft sier han, men har tatt seg faen på at han skal holde fast i livet til han har Rabbit bak lås og slå. Eller i grava. Han gir blaffen i alt det merkelige Banshees fire politimenn og kvinner har funnet på, gir dem en dask på lanken, og lar den falske Lucas Hood fortsette som Sheriff.

Hadde dette vært en norsk serie hadde folk på Twitter vært fra seg av sinne over den manglende realismen. Denne falske sheriffen hadde selvfølgelig blitt avslørt for lenge siden i virkeligheten, og etter alt som skjedde mot slutten av første sesong hadde han aldri fått fortsette som sheriff uansett. Skal man ha glede av Banshee nytter det ikke å være for kritisk til plothull og logiske brister. Man må bare ta inn over seg at dette aldri på noen måte er ment å være realistisk. Ei heller har de tenkt å si noe eksistensielt om noe som helst.

Det skjer ikke så fryktelig mye i den første episoden. Den er vel mest ment å gi en forklaring på hvordan det kan ha seg at ting stort sett fortsetter som før i Banshee inntil videre. I den andre epsoden skjer det litt mer. Det er en stadig eskalerende konflikt mellom Ulrich Thomsens karakter, Kai Proctor, og den nye sjefen for indianerreservatet, Alex Longshadow, som har et casino i nærheten av byen. Proctor og niesen hans sprengte et hotell, som indianerene holdt på å bygge i forbindelse med casinoet, i slutten av første sesong. I denne andre episoden av andre sesong kidnapper Longshadow Proctors niese og krever 156 000 dollar for å gi henne tilbake. Penger som ble stjålet under et ran av en pengetransport fra casinoet. Longshadow tror Proctor sto bak, men egentlig var det mannen alle nå kaller for Lucas Hood, og hans venner som sto bak kuppet. Og for å gjøre det ekstra komplisert. Hood har hatt seg med Proctors niese, som i likhet med Proctor kommer fra amish-bakgrunn, men har brutt ut og nå bor hos onkelen.

Proctor ber Hood hente henne hjem igjen, og det gjør han jo, siden han sjelden lar sjansen gå fra seg til å gi fra seg litt juling.

Bibelen? Leser alltid noen linjer i den før jeg legger meg ja. Hvordan det?
Bibelen? Leser alltid noen linjer i den før jeg legger meg ja. Hvordan det?

Dessuten er det en sidehistorie der byens kvinnelige politibetjent, Siobhan, blir oppsøkt av en ekskjæreste som pleide å banke henne. Han påstår han har skjerpa seg, og ber henne pent om hun ikke kan få fjernet besøksforbudet hun har på ham slik at han kan få det bort fra rullebladet og få seg en jobb. Hun lar seg overtale, men det viser seg selvfølgelig å være en tabbe. Etter at eksmannen har avlagt henne et uvelkomment besøk kommer Lucas Hood og tilbyr seg å ordne  opp. Siobhan sier hvilket motell han bor på, og Hood drar avgårde.

Det viser seg imidlertid at Siobahn heller vil ordne opp selv. Hun har sendt Hood til feil motell. Selv drar hun til det rette motellet, og ender opp med å slå eksen sin til kjøttdeig med bibelen som ligger i nattbordskuffen. Når Hood ankommer åsstedet klarer han ikke helt å skjule at han i grunnen finner dette ganske underholdende.

Og det er en fantastisk twist på en historie om voldelige eks-menn er det ikke? Bruk en bibel til å slå ham sønder og sammen. Beat him to a pulp. Jeg tror denne scenen egentlig veldig fint illustrerer hvorfor jeg holder ut denne historien i et par måneder til. Det er vrøvl og surrball, men ganske ofte er det morsomt surrball.

Hummer og kanari

Kjeltring-reality

Rune Øygard

Det var før stortingsvalet i 2009 at Aftenposten fekk dei tre statsministerkandidatane, Stoltenberg, Solberg og Jensen til å seie noko om kven dei hadde som idealer. Solberg valde å fremheve Kåre Willoch og Marco Elsafadi, medan Jensen hadde Maggie Thatcher og Ronald Reagan som sine idol. Statsminister Jens Stoltenberg valde å trekke frem Nelson Mandela og ein på det tidspunktet temmeleg ukjend ordførar frå utkant-Noreg. Rune Øygard var namnet, og no, fire år seinare, veit nok alle kven han er. Han er ikkje ordførar lenger, for å seie det slik. I september 2011 blei han sikta for seksuell omgang med ein mindreårig, så blei han tiltalt, dømd i to rettsinstansar, før høgsterett denne veka satte ein forløpig strek for det heile ved å gje karen ein strengare straff enn han fekk i lagmannsretten. Etter ein litt slapp start fekk media etter kvart opp dampen på dekninga av saken, og det siste året har det omtrent vore vegg til vegg-dekning. Når dommen i høgsterett falt var NRK på plass på hytta til Øygard i Vågsøy for å spørje om kva han føler no. Øygard var ikkje nøgd med høgsterett, og han var uroa for om det kunne være monge uskuldeg dømte i norske fengsel. Av omsyn til rettsystemet, jenta han er dømt for å forgrepet seg på, og alle oss andre ville han no bruke alle ressursar for å få sanninga fram. Takk skal han fankern meg ha.

Det hender tanken kjem snikande. Er det eit justismord? Kva om Øygard faktisk er uskyldig? Kvar gong det skjer hentar eg frem dei sagnomsuste Skype-samtalane mellom ham og jenta, og da forsvinn den tanken som dugg for sola. Det er mogleg at det er eit rituale fleire no burde taka til seg. NRK til dømes. Mannen er ein dømd overgripar, det må no bli ein slutt på at nokon gjev ham ein mikrofon slik at han kan kalle jenta for ein løgnar enno ein gong. Vi veit kva det går i. Ja, eg vart nesten litt provosert av torsdagens NRK-innslag frå Øygard. Greit at dei har hatt stor suksess med sakte-TV dei siste åra, Hurtigruta og alt det der, men treng dei verkeleg ta det konseptet med seg inn i Dagsrevyen og gje oss Øygard, minutt for minutt?*

NRK er ikkje aleine om å rydde plass til den dømte eks-ordføraren. Det kan virke som om deler av media har utvikla ein slags avart av Stockholm-syndromet. Kan vi kalle det for Vågå-syndromet? Aldri tidligare har ein sikta, tiltalt, og etter kvart dømt person fått så stor plass til å snakke om einsidig etterforsking, at folk støttar ham og gråter, at alt berre er løgn, og at sanninga nok ein dag skal kome fram. Eg er litt uroa for korleis det vil gå med dei som har jobba med saka det siste året no som det er over. Vil dei måtte kjenne på ein tomheit? Går dei inn i ein djup depresjon? Livet mister meining? Nei, eg trur det skal gå bra. Eg trur dei har planane klare for korleis dei skal halde mannen på skjermen fremover. Reality TV! Øygard går i fengsel vil naturleg nok kome først, så blir det vel intervju hos Skavlan eller Lindmo når han kjem ut igjen, deretter er det berre fantasien som set grenser. Eg ser for meg at NRK kan lage ein ny runde med Typen til, der Øygard tek over etter Leo Ajkic og dreg rundt i landet for å være kjæresten til ein rekke kjende kvinner. Fortrinnsvis over den seksuelle lavalder. Eller han kan være programleiar for ein ny type interiør-program. Øygard ryddar opp, heime. Der kjem Øygard susande i bilen sin og går berserk heime hos folk, dreg senger og andre møblar ut på tunet og sett fyr på dei, slik at ein får rydda opp skikkeleg. Så pyntar ein opp heimen etterpå så klart. Øygard har brent senger før, så her har han kompetanse. Kanskje kan dei lage eit slags Gutta på tur-konsept for ham**. Ein litt sånn mandig blanding av jakt, reise og røvarhistoriar. Dette kan vere ein fin moglegheit til å få Arne Hjeltnes og Arne Brimi tilbake på skjermen. Første tur blir å taka med seg Morten Krogvold til Pluto, seinare kan dei til dømes ta med seg Bård Hoksrud på tur til Riga. Det kjem til å bli knallbra!

Eller dei kan lage kjeltringversjonen av Paradise Hotel. Det har eg trua på. Eg ser for meg alle dei kjente og kjære forbrytarane våre. Bankranaren Martin Pedersen. Munchtyven Pål Enger. Dei godslege Orderudmordarane. Mesterhjernen David Toska. Spion Arne Treholt. Sleggemann Erling Havnå. Skjeggemann Bhatti. Og Øygard så klart. Sleng dei inn på eit luksushotell saman med nokre lettkledde rosabloggarar, gje dei fri tilgang på rusbrus og sprit, og lat kamera rulle. Kven vil finne seg ein partner denne veka, og kven må reise heim? Spanande!

Det er ikkje sikkert siste ord i denne saken er sagt, sa eks-ordføraren til VG på torsdag. Eg trur han har rett. Det er berre å stålette seg, vi har ikkje sett den mannen på TV for siste gong. Dessverre.

*Rett skal vere rett, eg har rappa denne vitsen frå Arnfinn Pettersen
**Litt meir rett skal vere rett, Gutta på tur-konseptet var Anjas ide.

Hummer og kanari

Påskesorgen

Som eg har fortald tidlegare i denne spalta, så pådrog eg meg eit akutt og smertefullt tilfelle av podagra for nokre veker sidan. Det var lite kjekt, syntes eg, men resten av familien min hadde tydeleg ei anna meining. “Kva for fot er det du har vondt i?”, spurde husets 5-åring. Eg svarte at det var den venstre stortåa som var råka, men at det no heldigvis ikkje var fullt så vondt som i starten. “Å ja” svarte han. “Då treng du ikkje rope sånn AIAIAIAIAI! med høg stemme lenger, du kan heller seie sånn au au au med liten stemme i staden for”. “Ja slik er det,” svarar eg, medan min betre halvleik held på å le seg ihel borte i sofaen.

Det fins ikkje medkjensle nokon stad. “Podagra, er ikkje det sånn sjukdom som Kaptein Vom i Knoll og Tott har?”, spør dei, medan dei humrar i skjegget. Dei kallar meg sikkert for Kaptein Vom når eg ikkje høyrer på også. I tidlegare tider kalla dei podagraen for “the king of diseases”, siden det då var ein sjukdom som oftast ramma kongar og rikfolk. No til dags er vi alle meir eller mindre rikfolk, og vi som får podagra blir gjort til latter. Eg meiner det er for gale. Eg vurderer derfor å starte opp ei støttegruppe for podagra-råka, for å legge press på styresmaktene slik at dei igjen gjev sjukdommen den status den fortener.

Første punkt på programmet vil vere å få vedteke eit forbod mot å selge Knoll og Tott julehefter. Ingen har gjort meir for å latteleggjere oss podagra-ofre enn Kaptein Vom, og eg finn meg rett og slett ikkje i det lenger. Andre punkt på programmet vil vere å få laga ein TV-reklame som kan vise folket kva for eit smertehelvete podagraen fører med seg. Denne TV-reklama skal sjølvsagt rulle over skjermane på helligdagar som langfredag og første påskedag. Nok er nok, I Wanna Rock, og We’re not gonna take it.

Eg er sjølvsagt ikkje seriøs. Eg er eigentleg ikkje særleg begeistra for støttegrupper, og eg hatar dei dagane der vi ikkje får skikkeleg reklame på TV. Jau då. Eg forstår at støttegrupper har ein funksjon, og det er sikkert kjekt at dei har nokre slike dagar der det går å nå ut til eit større publikum. Men eg vil ikkje vere medlem i noko gruppe, og eg er usikker på effekten av å samle alle desse elendigheitsreklamane på årets tyngste helligdagar. Det blir berre så alt for mykje. Det blir litt som den gongen ein tysk sjokoladeprodusent fann ut at dei ville auke intensiteten i marknadsføringa si. Ein søndag leigde dei inn to fly, sende dei opp i hundre fots høgde over Berlin, og gav flygarane beskjed om å droppe små sjokoladebomber over kvar einaste park, hage, eller gate der dei kunne sjå at det var samla ein del folk. Sjokoladen var hard, og pakka inn i tjukk folie. Dette var ingen stor suksess. Etter at ein heil haug med søndagsspaserande berlinarar hadde pådrege seg blåmerker og kular i hovudet, måtte politiet gripe inn og få stoppa søtbombinga.

Omtrent slik kjennes det å sjå på TV langfredag. Ein blir bombardert av TV-reklamar der alle som ein freistar å fortelle deg at livet er ein helsikes lang jammerdal. Om ein ikkje var deprimert frå før av, så blir ein det i alle fall etter ein kveld i sofaen. Blåmerkene er kanskje ikkje synlege på utsiden, men sjela er full av dei. Ein kan sjølvsagt seie mykje om den reklamen vi til vanleg vert utsett for,  men illusjonen av eit liv i solskinn, omgitt av vakre, slanke og solbrune menneske med krittkvitt colgatesmil og ingen ting å uroe seg for er langt å foretrekke framfor støttegruppenes nitriste reklame-røyndom.

Nei, eg trur eg legg støttegruppa for podagra-råka på hylla, sjølv om eg var svært så nøgd med namnet eg hadde funne på den: “Podagra Pals”. Det er trass alt grenser for kor stor del av identiteten min eg ønskjer å knytte opp mot denne podagraen. Vel er det slik at vi alltid er oss sjølv nærast, men eg vil ikkje lage noko gruppe der vi kanskje blir sittande å rakke ned på støttegruppa for dei med krokfinger og liktå, fordi dei har klart å kjempe seg til enkelte fordelar i statsbudsjettet.

Og familien min får heller berre hånflire. Eg vel å lide i det stille, med unntak for ein og annan au au au med lita stemme dei gongane ein eller annan kjem borti tåa mi.

Page 1 of 212
%d bloggers like this: