web analytics

Tag Archives: twitter

Hummer og kanari

Hvis Twitter var et middagsselskap

Via My2SecondShelfLife

Hummer og kanari

Å snakke med seg selv


Creative Commons License photo credit: Matt Hamm

Det er mange som kaller seg eksperter på sosiale medier for tiden. Av og til kan man høre hjertesukk på Twitter om at det visstnok ikke skal mer til for å være ekspert på dette greiene her enn å ha en Facebook-profil og ha registert en blogg på WordPress.com. Ja, det kan vel hende at hjertet mitt har sukket litt også, men egentlig så er dette omtrent som å klage på at julemarsipanen er ute i butikkene i oktober. Nytteløst og kjedelig. Dessutene er det egentlig en fin ting, for marsipan er godt i oktober også.

Jeg tenker at vi godt kan ha en haug med eksperter på sosiale medier. Det er helt greit. For nå som vi alle (nesten) har begynt å bruke dem på en eller annen måte, så er det også slik at vi bruker dem forskjellig. Det er ikke en fasit, vi kan forsåvidt gjøre hva vi vil. Disse sosiale mediene er jo bare verktøy som vi kan bruke etter evne og behov. Eller lyst. Og jo flere eksperter, jo større er sannsynligheten for at vi finner noen vi kan være enig med. Tenk så kjipt det hadde vært om Trine Grung var den eneste eksperten her liksom?

For det som er greia er at vi opplever disse sosiale mediene forskjellig. Min sannhet er ikke din sannhet, eller rettere sagt: Ida Jacksons sannhet i Morgenbladet denne uka er ikke den samme som min. Faktisk så opplever jeg det litt motsatt av henne.

Ja, jeg gidder ikke kalle henne Ida Jackson mer da, for nå er vi på internett, og da heter hun Virrvarr.

Virrvarrs kronikk handler om hvordan det er forskjell på å skrive for usosiale medier som Morgenbladet, og å skrive på nett. Hun har selvfølgelig flere gode poenger, men det er altså et par ting jeg er uenig med henne i. Som f.eks dette avsnittet:

Det betyr at jeg kan skrive kjedeligere på papir: Har redaktøren akseptert en artikkel, får den være med i bladet selv om du ikke gidder å lese den. De dårlige tekstene mine kan bæres av en større og sterkere institusjon enn meg, av merkevaren Prosa, av merkevaren Dagbladet. Om du gjesper deg gjennom to blogginnlegg, har jeg mistet en leser permanent. Jeg sier ikke opp abonnementet mitt på Morgenbladet selv om jeg kjedet meg et nummer. Kort sagt: Å blogge er vanskeligere enn å skrive på papir. Å gå fra det ville nettet til det etablerte papiret er som å gå fra å være selvstendig næringsdrivende til å bli fast ansatt: På bloggen må jeg ordne alt selv og kan bestemme alt selv. I tradisjonelle medier blir markedsføring, salg, språkvask, layout og korrektur ordnet for meg, i bytte mot at jeg lover ikke å bruke ordet «pule» når jeg skriver et kåseri for P1. Papirskribenter jobber bare med tekst. Bloggere har ansvar for alt.

Det er ikke vanskeligere å skrive blogg enn å skrive for papir. Tvert i mot. Å blogge er lett som en plett i forhold. Man skriver i trygge omgivelser, man henvender seg til et publikum som kjenner en fra før, som er velvillig innstilt til deg, man preiker for koret. Eventuell kritikk er (som regel) mild og vennlig. Terskelen for hva man kan legge ut er lav, det er bare å harve ned det man tenker og hive det ut. Leserene forventer ikke at det alltid skal være dypt, interessant eller tankevekkende. Å blogge er å befinne seg i komfortsonen, og det er vel og bra det, men det er ikke særlig vanskelig på noen måte.

I hvert fall ikke når man har etablert seg, og opparbeidet seg en leserskare, det er den biten som kan være krevende, men det er en litt annen diskusjon.

Det er mye vanskeligere å skrive for papir. Plutselig er det andre som bestemmer om det du skriver er bra nok for å publiseres. Du må forholde deg til formelle krav og tidsfrister. 3500 tegn innen onsdag? Greit! Men da holder det ikke lenger bare å harve ned noe. Språklige slappheter blir påpekt og må rettes opp. Er du for personlig, for “bloggete”, eller er du kanskje for upersonlig? Holder argumentasjonen din? Er det interessant? Har det vært skrevet før?  Kanskje må du kaste hele det fordømte utkastet som du har jobbet og svettet med i tre dager i søpla og begynne helt på nytt?

Når du skriver for blogg så skriver du for folk som allerede vet hvem du er. Du kan ta deg friheter som du ikke kan når du skriver for et publikum som ikke aner hvem du er eller hvor du kommer fra. Det skjerper kravene. Du må bevege deg utenfor den polstrede cella som bloggen din er, ut av den trygge sonen. Når du blogger så vet du stort sett hvem som leser, hvordan de vil reagere, hva du kan slippe unna med, hvilke tråder du skal trekke i om du ønsker å skape litt debatt. Skriver du for papir aner du ikke hvem som leser. Du stiller deg åpen for kritikk på en litt annen måte enn du gjør på bloggen din, for selv om det er lett å legge igjen en kommentar på en blogg, så er det allikevel sånn at terskelen for å kommentere på blogger for mange er ganske høy. Det er litt som å komme inn i stua til noen, det er lettere å koseprate enn å konfrontere.

Ja, responsen på det man skriver for papir kommer senere, og er gjerne mindre i omfang, men har man skrevet noe i avisa så tror folk at det man har skrevet om er noe man gjerne diskuterer i det vide og det brede. Både nårsomhelst og hvorsomhelst.

Og plutselig sitter du i telefonen og diskuterer helsepolitikk med gamle damer fra Bergen.

Min opplevelse er altså den motsatte av Virrvarrs. Jeg synes det er mye vanskeligere å skrive for papir enn å skrive for blogg. Men jeg tror man blir en bedre skribent av det, av å utfordre seg selv, bevege seg utenfor bloggens beskyttede rom?

En annen ting jeg er uenig med Virrvarr i er dette avsnittet:

Et blogginnlegg uten kommentarer ser stusslig ut, det er nesten mislykket på samme måte som en Facebook-oppdatering uten kommentarer eller tomler opp er kjipere enn en mye diskutert og omtalt. Å skrive i sosiale medier er å starte samtaler. Tekstene på bloggen har plass til lesernes innspill, de er åpne, de slutter med spørsmål og problemstillinger. Å skrive på papir, er å skrive ferdig.

For det første så er det jo ikke sant. Tekster skrevet for papir genererer ofte kommentarer på debattsidene, eller som i dette tilfellet, de kan genrerere blogginnlegg. I noen tilfeller blir teksten også publisert på nett, kanskje med kommentarfelt. I noen tilfeller kan, som nevnt, tekster skrevet for papir generere telefoner fra enige eller uenige lesere. Eller kanskje drapstrusler, om du har vært dristig nok til å skrive noe positivt om feminister, muslimer og  innvandrere. Men det er nå så, aller mest er jeg uenig i det der om at et blogginnlegg uten kommentarer ser stusselig ut, at en Facebookoppdatering uten kommentarer eller tomler opp er mislykket.

Vi bruker sosiale medier med forskjellige utgangspunkt. Og vi forandrer oss. Når jeg var nattevakt med føkka døgnrytme, ute av synk med resten av verden var det sosiale aspektet med bloggingen viktigere for meg enn det er i dag. Nå har jeg dagjobb og mye mindre tid til å delta. Når jeg nå vedlikeholder bloggen så er det andre årsaker til det enn før. Det handler om gleden ved å skrive, om å sortere tanker, det handler om mange ting egentlig. Det er alltid hyggelig med respons, men det er ikke lenger så viktig for meg. Jeg synes ikke et blogginnlegg har vært mislykket selv om det ikke er noen som kommenterer det.

Det er veldig mange blogger, og bloggposter, som genererer få eller ingen kommentarer. Det gjør dem ikke mislykkede. Det er ikke #fail. Det er faktisk helt greit.

Vi kaller det sosiale medier, men det betyr ikke at det trenger å være en konkurranse om hvem som har flest kommentarer eller tomler opp. Det må være rom for å være litt usosial selv om man skriver blogg eller er på Facebook. Jeg mener, det er ikke alle mine Tweets jeg forventer respons på. Jeg tror ikke antall kommentarer er noen god indikator på hvilke av bloggpostene mine som har verdi.

Det er greit at det å skrive i sosiale medier er å starte samtaler, men man er ikke nødvendigvis gæren selv om man av og til snakker mest med seg selv?

Hummer og kanari

Ignorer mer!


Creative Commons License photo credit: action datsun

Tre av fire Twitter-meldinger ignoreres sto det å lese i VG for noen dager siden, dette var basert på en dødsseriøs undersøkelse fra et dødsseriøst selskap som ingen hadde hørt om før, og bekreftet dermed det vi har trodd hele tiden. Livet på nett er omtrent akkurat som livet ellers. Mine egne empiriske undersøkelser tyder på at tre av fire meldinger ignoreres også her ute i RL. (Real Life for dere som ikke er kjent med sjargongen til oss netthoder) Med jevne mellomrom får jeg for eksempel tilsendt koselige tekstmeldinger med livsbejaende innhold fra velmenende kolleger eller familiemedlemmer. Tre av fire ganger ignorerer jeg dem fullstendig. Den fjerde gangen skriver jeg et svar der jeg ber vedkommende ta med seg pjattet sitt og dra til helvete. Disse sletter jeg så før jeg sender dem, for innerst inne er jeg jo en høflig mann. I hvert fall tre av fire ganger.

Jeg kan nevne i fleng. Når jeg følger min tre år gamle sønn i barnehagen om morgenen og det har regnet om natten, så ber jeg ham la være å hoppe i sølepyttene. Resultatet er at han hopper i tre av fire av dem, og dermed bare er 75 prosent så våt som han ville vært om jeg bare lot ham gjøre som han ville.

Det samme synes å gjelde for disse skribent-greiene. Nå har jeg holdt på i et drøyt år med å skrive spalter for Journalisten og Firdaposten, samt et par gjestespill i Bergens Tidende, og jeg føler at jeg har empirisk grunnlag for å hevde at det er den samme tre-firedelsregelen som gjelder her. Med unntak av redaktørens eventuelle pirking på detaljer, så er som regel responsen på setningene mine temmelig laber. Riktignok fikk jeg for litt siden skrevet ut skattekort på Ligningskontoret selv om det hang store lapper over alt der de hevdet at var det noe de ikke gjorde, så var det å levere ut skattekort over disk. Damen bak disken lot meg forstå at de kunne gjøre et sjeldent unntak fra reglene siden jeg skrev så morsomt i avisa. Joda, det er kjekt det, men hadde jeg fått beholde honoraret selv, i stedet for å måtte gi det til veldedighet slik redaktøren i Firdaposten fikk lurt meg med på, hadde jeg kanskje klart å betale restskatten min i år også. Tenkte jeg. Men jeg sa det ikke.

En annen gang ble jeg oppringt av NRK Sogn og Fjordane etter en av spaltene mine her i Journalisten. De ville ha meg med på debatt på radioens distriktssending, og siden jeg er veldig lite flink til å si nei, gikk det bare et par timer fra de ringte meg til jeg befant meg i studio. Jeg hadde aldri vært på radio før, og var så nervøs og tørr i munnen at jeg trev til meg et glass vann som sto ved siden av meg, selv om det åpenbart var noen andre som hadde drukket av det før, og tømte det i meg. Først etterpå begynte jeg å bekymre meg over hvem som hadde hatt det glasset før meg, og når programlederen trakk meg inn i debatten stotret og stammet jeg slik at jeg et øyeblikk ble redd for at det var Liv Signe Navarsete som hadde vært innom studio, og at sykdommen hadde spredd seg til meg med rekordfart. Men så gikk det over, og jeg tror jeg klarte å gjennomføre resten av sendingen uten verken å dumme meg ut, eller motta dyre smykker fra milliardærer.

Det var morsomt å være på radio, etter at nervøsiteten slapp var det litt som å komme hjem. På en muntlig eksamen for altfor mange kilo siden ble jeg bedt om lese et stykke høyt, og sensoren påsto at det gikk så bra at jeg burde vært på radio. Siden har jeg opptil flere ganger fått høre at jeg har radiostemme, så jeg synes jo at NRK burde kjenne sin besøkelsestid her. Aller morsomst var det at man følte seg så fordømt viktig etterpå. Helt til det går opp for en at det ikke var en levende sjel som hørte på programmet. Ingen som gledesstrålende kunne fortelle at de hadde hørt meg på radioen, og Gud for en deilig stemme jeg hadde. Ikke en eneste en. Jeg fikk bedre respons den gangen jeg solgte telefonabbonnement for Tele2 pr telefon og i det minste fikk et og annet slibrig tilbud fra ensomme hjemmeværende kvinner med et behov å fylle. Etterhvert begynner man å tenke at NRK like gjerne kunne dratt inn en hvilken som helst person rett fra gata til å debattere saken. Ja, sant og si så var det vel akkurat det de gjorde, og jeg kommer aldri til å være nervøs på radioen igjen. Om jeg slipper til da.

90 prosent av alt er dritt, ifølge Sturgeons lov. Jeg tror det er et riktig anslag, og dritt bør for en stor del overses. Hvis vi konkluderer med at det er riktig at tre fjerdedeler av alt blir ignorert, så har vi et forbedringspotensiale her. Skjerp dere folkens, ignorer mer!

Hummer og kanari

Privat og offentlig

Det hender jeg får lyst til å skrive om noe, selv om jeg ikke klarer å bli enig med meg selv om hva jeg egentlig mener. Ja, egentlig skjer det ganske ofte når jeg tenker etter. I dag er det dette med offentlig vs privat i sosiale medier jeg går rundt og tenker litt på.

Bakgrunnen er denne saken, der Eirik Junge Eliassen først var sint på Israel, ble sitert på det i iTromsø, og så ble sint på avisens sitatpraksis. Eliassen mener at å sitere fra Facebook kan sammenlignes med å sitere fra en samtale ved kafébordet ved siden av, mens redaktøren i iTromsø, Jonny Hansen, ser på Facebook som et massemedium.

Det er litt samme sak som Helge Øgrim skriver om her. Er en ytring på Facebook offentlig eller privat?

Og jeg vet ikke. Men jeg har tenkt en del på det der skillet mellom offentlig og privat, i likhet med mange andre så klart, men jeg klarer altså ikke å bli helt enig med meg selv.

Eller kanskje jeg blir det i løpet av denne posten? Den som lever får se…

Men jeg tenker på den der kafesamtalemetaforen. En ting er jo at det vel har skjedd at media har laget saker basert på at man har sett og overhørt folk i samtale ved et kafe eller restaurantbord. Som f.eks da Stein Ørnhøi reagerte kraftig på at Dagbladets journalister tok uskarpe bilder med mobiltelefon og lyttet ved bordene da de tilfeldigvis oppdaget Ørnhøi i samtale med lobbyister fra JAS Gripen. I et demokratisk samfunn må man kunne gå ut og spise middag sammen uten å bli avlyttet mente Ørnhøi.

Men han ble jo ikke avlyttet, han ble overhørt av journalister som tilfeldigvis satt ved nabobordet. Og sånn er det vel forsåvidt med denne iTromsø-saken også. Det var ikke avisa som overvåket Eliassens Facebook-konto, de fikk tilsendt en skjermdump fra en av Eliassens venner på Facebook. Man kan godt diskutere om denne ytringen har noen nyhetsverdi, men det blir en annen sak. Ingen hadde vel trukket iTromsøs rett til å bruke Facebook-ytringer i journalistisk øyemed om Eliassen hadde konspirert om å snikmyrde biskopen i Bjørgvin?

Som nattevakt på Byens Beste Hotell i åtte år har jeg overhørt en del samtaler i lobbyen. Jeg har sett kjendiser dra med seg damer på rommet samme uka som man står frem i sladderpressen og erklærer sin store kjærlighet til kona. Jeg har hørt skandalerammede politikere snakke om sine skandaler i helt annen og langt mindre ydmyk og selvransakende tone enn den man har fått presentert i media. Den offentlige fremtoningen er pyntet med glanset papir og silkebånd, den private fremtoningen er ikke behandlet med sadpapir, flisene stikker ut her og der.

Og da tenker jeg det er bra om skillet mellom offentlig og privat viskes ut. La oss bli kvitt gavepapiret og få se mennesket under. På godt og vondt. Det er jo det strenge skillet mellom offentlig og privat som gjør det så lett for menn å banke kona uten at noen bryr seg, så lenge fasaden er opprettholdt. Kunne noen av de familievoldssakene som VG skriver om vært unngått om skillet mellom offentlig og privat hadde vært mindre? Om terskelen for å gripe inn var lavere? La oss bli kvitt fasadene, skinnhelligheten, falskheten. Gi oss menneskene og alle deres svakheter i stedet for disse glansbildene som ingen tror på allikevel. Som ingen bør tro på. Gjør det akseptert å være svak på alle menneskelige måter, og vise det, så skal det nok bli et bedre land å leve i skal dere se.

Det er jo en forlokkende tanke, at bare vi alle opptrer som en stor og glad familie, løper rundt og planter trær, koser med kaniner, og ikke har hemmeligheter for hverandre, så vil alle problemer løse seg. Men det er nok ingen realisme i det dessverre. Vi trenger private rom, rom vi kan gå inn i, rom vi kan slippe noen inn i, og stenge andre ute i fra. Vi trenger rom der vi kan være store og sterke, men også rom der det er lov å være liten og svak. Noen ganger trenger vi rett og slett å gjemme oss, og vi kan ikke alltid være offentlige.

Uff, dette ble en sprikende og usammenhengende  post tror jeg, la oss se om jeg kan samle noen tråder mot slutten her. Formulere hva jeg egentlig tror jeg mener. Eller i hvert fall hva jeg mener i dag.

Så lenge man snakker om politikk, samfunn, eller sak på et eller annet vis, så synes jeg det bare er fint om skillet mellom privat og offentlig viskes ut. – Jeg tåler dette og står for utsagnet, men jeg ville nok ha uttalt meg offentlig på en annen måte, sier Eliassen til Journalisten etter sin Facebook-blunder, men hvorfor det? Drit i poleringen og kjedelige offentlige uttalelser, om man ønsker å sende israelittiske lederskap til Helvete, og er komfortabel med å si det på pøbben, så kan du si det til avisa også? Er det noe vi ikke trenger mer av så er det ferdigsamplede soundbites som er så polerte at de er blottet for innhold.

Riktignok så er det ofte slik at det som kommer rett fra levra ofte minner om avføring, men så får man da i det minste et glimt av hva slags rasshøl det egentlig er som uttaler seg.

Så jeg mener altså åpenbart at det er helt greit å sitere fra sosiale medier om man finner noe med nyhetsverdi å sitere fra. Akkurat som det må være greit å bruke ting man tilfeldigvis overhører ved et kafebord til å bedrive journalistikk, så lenge man sier i fra, gir mulighet til imøtegåelse, og hva det nå er som er regnet for god journalistisk metode nå til dags.

Akkurat slik som man er påpasselig med å bare baksnakke kolleger som ikke er tilstede, så må vi lære oss å holde de frasparkene vi synes blir for sprelske unna Facebook og Twitter. Vi får ta dem på DM hvis vi absolutt må.

Det fine med nettet er ellers at det gir en muligheten til å åpne rom man kanskje ikke får luftet så ofte i hverdagen. Private rom kan gjøres offentlige, gjerne til stor glede for både avsender og mottaker. Det betyr ikke at alle private rom åpnes for offentligheten, vi velger hva vi vil blotte og hva vi vil skjule. De færreste, om noen, slipper vel folk til helt inn i våre mørkeste irrganger.

Skillet mellom offentlig og privat kommer altså ikke til forsvinne, vi må bare lære oss at Facebook-kontoen  ikke er privat. At vi må holde fasaden der også. Passe oss for å ikke slippe til for mye av det skjøre, skrøpelige mennesket vi har under den vellykkede fasaden. Ikke hisse oss opp. Fremstå som vennlige og tolerante verdensborgere. Så får vi passe på å hate svartinger, kommunister, kapitalister og kolleger hjemme i stua. Med vinduene igjen.

For vi trenger jo et privat rom også, vi må bare lære oss at det rommet verken heter Facebook, Twitter eller Hjørnevikbua.

Hummer og kanari

Twitterfitter

twitterfitter

Twitterfitter

Helt sanne historier om å mene noe om alt

Veil. pris: kr 299.00
ISBN: 9788248908944
Utg.År: 2009
Heftet/innbundet: Innbundet

Det er fem år siden blogging slo an i Norge og Sverige. Hva har skjedd siden da? Twitter har tatt bloggens plass som sosial arena, og blitt lekeplass for mediefolk, journalister og kommentatorer. 18 av dem skriver her om hvordan de opplever å tilhøre meningseliten i 2009.

Mediefolk har i dag tilsynelatende frihet til å mene hva de vil. De har vokst opp uten motstand. Så hva er det å være en irriterende bedreviter i dag? Hvilke grenser finnes, og hvem er det som setter dem? Bestemmer eliten mer enn folk flest, og er det bare muslimer, kjønn og Frp det er mulig å mene noe om i dag? Møter mediefolk i dag mange begrensninger? Hva er lov å gjøre, og hva er helt uakseptabelt? Er Norge mer enn Oslo, og er Oslo mer enn Grünerløkka, Grønland og Groruddalen?

«Jeg ønsker for øvrig å si noe om hvor heldig jeg er. Og hvor lite virkeligheten i bunn og grunn har stått i veien for noe som helst i mitt 28-årige liv.»

Page 1 of 3123
%d bloggers like this: