web analytics

Tag Archives: usa

Hummer og kanari

I heart Huckabee

Tabloid er akkurat ferdig, og skal man dømme etter dem som ringte og/eller sendte inn SMS så er folk flest glad for at George W.Bush ikke kan gjenvelges. For oss bloggere er det kanskje litt mer tvetydig, vi har jo hatt mye moro med Goggen. Det blir nok ikke like moro med Hillary, Obama eller McCain.

Huckabee derimot, det er der vi må legge vårt håp nå.

Fyren er jo en mann av mange talenter. I tillegg til å se ut som Nixon, spille pønkebassgitar, og vanke sammen med Chuck Norris så har fyren faktisk skrevet slankebok.

Quit Digging Your Grave with a Knife and Fork, a 12-stop Program to End Bad Habits and Begin a Healthy Lifestyle er den korte og konsise tittelen på boka, og ja, det skal være 12-stop, ikke 12-step. Interessant.

Hablog viser oss i dag et bilde av den potensielle nye førstefamilien, og det er vel ting som tyder på at ikke alle familiens medlemmer har lest boka til pappa.

Såsåså, det er ikke pent å le av dem som har problemer med vekta. Uheldigvis har visst Huckabee junior andre problemer også. Ifølge Financial Times skal han ved en anledning ha blitt sendt hjem fra speideren etter at han angivelig hadde drept en hund, og nylig ble han hindret i å borde et fly med en ladd pistol.

I samme artikkel skriver forfatteren at han ved å fokusere på slike detaljer står i fare for å;

fall(ing) into the classic European trap of treating an American presidential election as an entertaining freak show, starring Bible-bashers and philanderers, in which the outside world barely exists and intelligent debate is all but impossible.

Her på Hjorthebloggen er vi selvfølgelig ikke bekymret for å falle i den fella…

Hummer og kanari

Natural Born Killers

Yes. I would like to thank all my friends and supporters, Anne West, who I love and respect. Gabrielle Uhl from Germany, and so many countless other friends. And of course my family, my mother and father, brothers and sisters, nieces and nephews, my wife Barbara and my children – Nadia, Amenia, Kira, and Noemi. I love my children. I love my family. That’s it.

Nei, dette er ikke en takketale fra en mann som har vunnet en pris for et eller annet godt utført arbeide, og benytter anledningen i rampelyset til å takke sine støttespillere. Dette er de siste ordene til Kevin Kincy som ble henrettet av delstaten Texas den 29 mars 2006.

Kincy var fra Houston i Texas, og han ble dømt til døden for å ha drept en kar ved navn Jerome Harville. Sammen med sin kusine Charlotte oppsøkte Kincy Harville, og siden Harville hadde hatt et forhold til Charlotte fra før slapp ham dem inn. Da trakk Kincy en .25 kalibers revolver og skjøt Harville i hodet. Charlotte skal så ha knivstukket sin tidligere kjæreste en rekke ganger før hun og Kincy lastet bilen til Harville full av møbler, stereoanlegg og en 9mm pistol og stakk av.

Omtrent to uker senere observerte en FBI-agent en Honda Accord som raste avgårde i rundt 160 kilometer i timen på motorveien øst for Beaumont. Han sjekket skiltene og oppdaget at det var bilen til Harville, og dermed var det en politijakt på gang. Kincy ble stoppet i en veisperring etter at politiet hadde punktert ett av dekkene hans. Han benektet ethvert kjennskap til drapet på Harville, men under biljakten hadde han kastet gjenstander ut av bilvinduet som ledet politiet til hans kusine Charlotte. Hun tilsto alt og ble dømt til 40 års fengsel.

Dette er vel strengt tatt en ganske ordinær historie når alt kommer til alt. Kincy var den syvende drapsmannen som ble henrettet i Texas dette året. Den 12 i USA. Siden USA gjeninnførte dødsstraffen i 1976 har man henrettet 1099 stykker, noen av dem sannsynligvis uskyldige. Kincy var nummer 1016 i den rekka. Du vil nok finne mange lignende historier blant disse skjebnene, og bryr vi oss? Kanskje ikke noe større? At Kincy og søsteren hans en gang gikk på skole i London, var unge og håpefulle, og at Kincy noen ganger skulle ønske at han aldri hadde vendt tilbake til USA gjør neppe noe større inntrykk på oss.

At Kincy hevder han skjøt Harville i selvforsvar låter ikke spesielt troverdig når vi kan se at han før drapet hadde dommer på seg for mordforsøk, biltyveri og salg av kokain. Det hjelper ikke noe større at han skal ha skrytt av drapet i etterkant heller.

Men Kincy hadde famile, foreldre som hadde vært gift med hverandre i 35-40 år. En bror og en søster. Tre barn. I denne tilfeldige og strengt tatt temmelig ordinære saken ligger det mange historier skjult hvis man bare vil se etter dem.

Kevin Kincys sak klikket jeg meg helt tilfeldig inn på via denne siden her. Der kan du finne lignende siste ord fra henrettede forbrytere i Texas, i tillegg til informasjon om hva de er dømt for. 405 saker er det der for å være nøyaktig, og bak hver eneste en av dem finnes det historier. Bak Robert J. Salazars siste ord:

Yes. Yes, I do. Do I just talk to the front? O.K. To everybody on both sides of that wall–I want you to know I love you. I am sorry that the child had to lose her life, but I should not have to be here. Tell my family I love them all and I will see them in Heaven. Come home when you can. I am done. Love you all.

Finnes det en historie om en atten år gammel gutt som passet sin kjærestes to år gamle datter. Av en eller annen grunn må han ha mistet besinnelsen og slått barnet så hard og så mange ganger at hun fikk skader som minnet patologen om ting han hadde sett i bilulykker. Barnet døde ikke umiddelbart, så atten år gamle Salazar la barnet i barnesengen og gikk for å kjøpe øl sammen med en kamerat. Moren kom hjem, fant barnet sitt bevisstløs, med ujevn pust, og blod i munnen. Barnet døde senere på kvelden.

Som sitt siste måltid ba Salazar om følgende: a dozen tamales, six brownies, refried beans with chorizo, two rollo candies, six hard shell tacos with lettuce, three big red sodas, ketchup, hot sauce, six jalapeno peppers, tomatoes, cheese, and extra ground beef.

Noen av dem gir uttrykk for at de angrer, som Robert Neville jr gjør her:

Yes. Ms. Carolyn Barker, and Tina, I would like to apologize to you all. To Amy’s sister, and everybody else here. I love you all. I hope you can find it in yourselves to forgive me and I hope all this here will kinda settle your pain and I hope the Lord will give you comfort and peace. And I just want you to know I am very sorry for what I have done. And if I see Amy on the other side, I will tell her how much you love and miss her and we will have a lot to talk about. Mom, Dad, and Charlotte – I am sorry for putting you through all this pain and stuff. I did talk to Brandon and I think I got a little stuff stopped. I love you all and I will see you on the other side. O.K

Amy som han refererer til her var jenta som Neville kidnappet sammen med Michael Wayne Hall. Hun var 19 år gammel, og hadde en kromosomfeil kalt for Turners syndrom. Neville og Hall jobbet sammen med henne i en dagligvarehandel. En morgen på vei til arbeid så de henne sykle langs veien, de plukket henne opp og tok henne med til et øde sted utenfor Fort Worth, og skjøt henne. Først gjentatte ganger med et luftgevær, deretter syv ganger med en 22 kalibers pistol. Så forsøkte de å rømme til Mexico, men ble stoppet ved grensen. Neville skrøt senere, både til etterforskere og media, av at han hadde ledd mens Amy lå på bakken og gispet etter luft.

Hvorfor drepte de henne? For adrenalinrushet og for å øve seg. Neville var overbevist om den hvite rases overlegenhet og skal ha hatt som ambisjon å bli en minoritetsdrepende seriemorder.

Og sånn kan vi fortsette. Med Kia Johnson som skjøt og drepte en nattevakt på en Stop’N Go i San Antonio for 23 dollar. Med Ivan Murphy som slo ihjel en 80 år gammel dame og kom unna med smykker for 7000 dollar. Eller Richard Hinojosa som ble overrasket under et innbrudd hos en 19 år gammel kvinne. Han kidnappet henne, tok henne med til et isolert sted og misbrukte henne seksuelt før hun ble stukket ihjel, antagelig med en skrutrekker.

Skjønt, kanskje Hinojosa eller noen av de andre var uskyldige?

Dette er ikke et innlegg verken for eller i mot dødsstraff. Egentlig er det ikke et innlegg for eller i mot noe som helst, jeg bare kom over denne siden med henrettede forbrytere i Texas og ble litt overveldet av alle skjebnene. Alle historiene. Alt det vonde i verden som vi vanligvis blokker ute av tankene våre. Jeg har holdt på med denne posten i hele dag, og kunne sikkert holdt på i et par dager til, men nå skal jeg prøve å avrunde:

Jeg er i mot dødsstraff, i likhet med nordmenn flest. I likhet med nordmenn flest har jeg også en litt sånn ufrivillig tendens til å bli mer opprørt av at USA henretter sine forbrytere enn at Kina og Iran gjør det. Det er fordi man forventer mer av USA som liksom skal være det frie verdens fyrtårn. Men allikevel. I USA er historiene tilgjengelige. Vi kan klikke oss rundt på nettet og finne ut at Frank Welch ble henrettet i Oklahoma den 21 august i år for å ha voldtatt og drept to kvinner på brutalt vis i 1987. Hans siste måltid var en super supreme pizza og to liter cola. For henrettede i Iran, Kina, Sudan eller Pakistan er det lite informasjon å finne. Historiene ikke så mange, eller så lette å grave frem. Og dermed også vanskeligere å engasjere seg i, eller kritisere.

Men det går rette veien. Registrerte henrettelser falt med 25 prosent på verdensbasis i 2006. FNs generalforsamling vedtok for et par uker siden et moratorium – en oppfordring til å utsette alle planlagte henrettelser, og New Jersey ble like etterpå den første amerikanske delstat siden 1972 til å fjerne dødsstraffen. Noe som forsåvidt var en relativt symbolsk handling, ingen hadde blitt henrettet i New Jersey siden 1963, men forhåpentligvis en viktig symbolsk handling.

…og til sommeren er det OL hos en av verstingene. Uten at det ser ut til å bekymre norske idrettsutøvere nevneverdig.

Hummer og kanari

Diego Garcia

Sjekk den snasne frøkna til høyre her da. Er det noen som kjenner henne igjen? Ingeborg Sørensen er navnet, og på det signerte bildet står det Miss Norway, Miss Europe, Miss World, til tross for at Ingeborg Sørensen vel aldri var noen av delene? Hun var Miss March i Playboy da, men det var ikke før i 1975, tre år senere.

Men dette skal jo ikke handle om Ingeborg Sørensen da, det er bare en ufin måte å få dere til å lese denne posten på. Klistre opp et bilde av en hot blondine, samt antyde noe snusk. Bare innrøm det, dere leser ennå!

Men altså nei, dette skal handle om Diego Garcia, og da spør sikkert dere: Hvem pokker er det? En av ex-kjærestene til Ingeborg Sørensen?

Men nei, Diego Garcia er en atoll beliggende omtrent midt i det indiske hav. 1600 kilometer sør for kysten av India. Det er britisk territorium, men omtrent det eneste som befinner seg på denne øya er en amerikansk militærbase. Camp Justice kaller amerikanerene den, og innbyggerne på øya består av ca 1700 militære, samt omtrent 1500 sivile som jobber opp mot militærbasen. Har du Flight Simulator på PC’en din kan du fly til Diego Garcia, men det er nok den eneste muligheten folk flest har til å besøke denne vakre lille plassen som ligger som et fotavtrykk langt der ute i havet.

Hva har Ingeborg Sørensen med dette å gjøre da? Ikke noe annet enn at dette signerte bildet som jeg har rappet fra en side med fotos fra Diego Garcia på tidlig syttitall. Da raste jo Vietnamkrigen for fullt, og bildet stammer fra en sånn support our troops turne som Ingeborg Sørensen var på i 1972 sammen med Bob Hope og en haug med andre vakre kvinner. Jepp. Ingeborg Sørensen var Norges bidrag til Vietnamkrigen, tør jeg foreslå at vi nå bytter ut soldatene våre i Afghanistan med Lene Alexandra Øyen?

Det som er det skandaløse med Diego Garcia er imidlertid det som skjedde forut for etableringen av den amerikanske militærbasen.

Amerikanerene kastet sine øyne på Diego Garcia i 1964, i etterdønningene av Cuba-krisen og eskaleringen av den kalde krigen. Diego Garcia var interessant strategisk sett, og den tilhørte Mauritius som fortsatt var en britisk koloni på den tiden. Mauritius var imidlertid på vei til å få sin selvstendighet, og fikk det på den betingelse at britene fikk beholde de øyene de ville. Diego Garcia, Aldabra, Desroches og Farquhar forble britisk eiendom, og dannet BIOT. British Indian Ocean Territory.

Og så bestemte britene seg for å lease BIOT videre til USA for femti år.

Så langt alt vel, men når amerikanerene skulle bygge basen sin så ville de ikke ha noen lokalbefolkning på stedet. De måtte fjernes. Det ble britenes oppgave.

Men vent litt! Lokalbefolkning? Ifølge Storbritannias forsvarsdepartement fantes det ingen lokalbefolkning. “There is nothing in our files about a population and an evacuation.” ble det påstått på syttitallet. Men det er jo en løgn så klart. Britene og amerikanerene hevdet overfor FN at de 2000 menneskene som befant seg på Diego Garcia på sekstitallet var kontraktarbeidere. Brikker som kunne flyttes dit stormaktene ville, etter stormaktenes eget forgodtbefinnende. Sir Paul Gore-Booth, undersekretær i utenriksdepartmentet skrev i 1966:

We must surely be very tough about this. The object of the exercise was to get some rocks that will remain ours. There will be no indigenous population except seagulls

Kontraktarbeidere ja. Selv om kirkegårdene kunne bekrefte at flere av familiene på Diego Garcia hadde bodd der i fem generasjoner. Men bort skulle de.

Først var man sleip, folk som hadde dratt til Mauritius for medisinsk behandling ble nektet å reise tilbake igjen til Diego Garcia. Så ble man skikkelig slem, Sir Bruce Greatbatch hadde fått ansvaret for å renske opp området, og hvorfor ikke begynne med kjæledyrene til befolkningen? Nesten 1000 hunder ble samlet inn og gasset ihjel med eksos fra amerikanske militærkjøretøy.

Og så ble resten av befolkningen lastet inn på skip og fraktet til Seychellene. Der ble de satt i fangenskap inntil de kunne fraktes videre til Mauritius, og der ble de satt i land på havna med beskjed om å klare seg selv heretter. På Diego Garcia etterlot de seg omtrent alt de eide og hadde. Møbler, hus og hjem. Først over ti år senere fikk de en slags kompensasjon fra britene. Skarve 3000 pund hver.

Britisk høyesterett har fastslått at deporteringen var ulovlig, dommen ble anket og oppretteholdt så sent som i mai 2007, men om øyfolket noen gang får lov til å returnere er fortsatt usikkert. Avtalen med amerikanerene forbyr nemlig enhver økonomisk aktivitet i området, annen enn den amerikanerene selv står for naturligvis.

…og hva betalte amerikanerene for å få bygge basen sin der ute i det indiske hav? Nja, det er ikke så godt å si, hele avtalen ble holdt hemmelig både for parlamentet i Storbritannia og kongressen i USA, men britene skal ha fått en svært så god rabatt på kjøp av atomvåpen fra amerikanerene.

Men alt dette visste nok ikke Ingeborg Sørensen noe om der hun bidro til å opprettholde de amerikanske styrkenes moral når hun besøkte Diego Garcia i 1972.

%d bloggers like this: