web analytics

Tag Archives: usa

Bok og Film

Hjorthen leser bok: It

Det var lenge siden jeg hadde lest noe av Stephen King nå, men når nyheten om at boka It skulle filmatiseres på ny fikk jeg en voldsom trang til å pusse støvet av den gamle skrekkmesteren igjen. Jeg pleide jo å sette ham ganske høyt, og It hadde jeg ikke lest, så hvorfor ikke like gjerne gi seg i kast?

Som sagt så lastet ned på Kindlen.

It er en skikkelig murstein. Selvfølgelig. King har aldri kunnet kunsten å beherske seg. Noe som ikke er så fryktelig farlig når han er på sitt beste. Når historien fenger, karakterene biter seg fast, og handlingen beveger seg fremover, gjør det ikke så mye om ordene bare renner på. Når ikke alt er på plass kan han derimot være ganske ulidelig, men det er ikke tilfellet med It. Her er Stephen King ganske nær toppformen.

It er historien om syv barn, rundt 12 år er de vel, og deres møte med et monster som holder til i kloakken under byen Derry, i Maine USA. Det er et monster som kan ta form etter hva ofrene frykter mest. En varulv. En kjempestor og sinna fugl. En statue som blir levende. Oftest tar den imidlertid form av klovnen Pennywise. Våre helter er de eneste som skjønner hva som skjer når barn begynner å bli drept, eller forsvinne, og det viser seg fort at de også er de eneste som kan stoppe det. Eller It da. Etter å ha nedkjempet monsteret i 1958 inngår våre unge helter en pakt. De kutter seg i hånden med en colaboks, holder hverandre i hendene, og sverger at om det noen gang begynner igjen skal de komme tilbake for å gjøre ferdig jobben.

Det er nemlig litt tvil om de tok livet av faenskapet eller ikke. Eller riktignok er det ikke noen tvil, for boka begynner med at en av  heltene våre, den eneste som har blitt igjen i Derry, ringer sine gamle venner. Det har begynt igjen, det er på tide at pakten oppfylles.Dermed har vi ingrediensene til en klassisk King-roman. Full av nostalgiske barndomsskildringer fra småby-Amerika. Dette er jo Kings paradegren, hvordan han maler et slik deilig bilde av trygge gode Amerika, men alltid med ondskapen på lur ikke så langt under overflaten. Dette gjør han minst like bra i It som han har gjort i flere andre av sine beste bøker.

King er dessuten veldig god på å få oss til å bry seg om karakterene sine. Kanskje særlig barna. I It er historien slik lagt opp at barna møter og bekjemper monsteret, og så når de har blitt voksne møter og bekjemper de monsteret på ny, men historien fortelles så nær parallelt som det går an i en bok. Tiden veksler altså slik at begge konfrontasjonene, den i 1958, og den i 1985, inntreffer i kapitler som kommer etter hverandre. Dette er fint turnert. I tillegg får vi en del tilbakeblikk til tidligere tider, det viser seg nemlig at klovnen Pennywise har hengt rundt Derry i årevis. Sånn cirka hvert 25-26-27 år skjer det en oppblomstring av drap og faenskap som gjerne kulminerer i en større ulykke med mange dødsfall. Sånn sett kan man godt strekke strikken litt og si at It egentlig er en historie om Amerika. Det voldelige Amerika bak den amerikanske drømmen.

Men vi gidder ikke strekke tolkningene for langt i dag. Vi nøyer oss med konklusjonen om at It er klassisk King, med plenty av de styrkene som gjør at vi liker ham og leser ham. Men også med de svakhetene som gjør at han også kan være en lidelse. Han er god så lenge monsteret er skjult, ikke fremme i lyset, men så nær at man kan se det bevege seg bak gardinene. Men når tiden kommer til å vise frem monsteret faller det hele ofte sammen og blir skuldertrekkende kjedelig. Sånn er det her også. Den siste konfrontasjonen er og blir et antiklimaks.

Alt som skjer henger vel ikke helt på greip heller. Som når vår eneste kvinnelige helt har sex med alle gutta i gruppa nede i kloakken slik at de kan finne veien ut igjen etterpå. Hva ER det for noe egentlig? Slutten, der helten over alle helter redder sin kone fra psykiatrien gjennom en siste heidundrende sykkeltur bikker vel også langt over det vi kan godta av sentimentalitet. Skjønt, da er det vel den sure gamle grinebiteren som snakker igjen. Jeg hadde nok slukt den glatt for 30 år siden, at jeg rynker litt på nesen nå betyr vel bare at jeg har mistet mitt barnlige sinn og at It hadde spist meg til frokost om det ville.

Men alt i alt, et fint gjensyn med Stephen King altså!

Hummer og kanari

Always look on the bright side of rape

Alle har sikkert fått med seg den noget konservative amerikanskje politikeren som her forleden hevdet at kroppen hadde sin egen måte å sørge for at den ikke blir gravid når kvinnen blir voldtatt. Eller utsatt for incest. Todd Akin het han, og er sikkert en kjekk kar. Nå fikk han vel på kjeften av de fleste for den uttalelsen, endelig noe som minnet om tverrpolitisk enighet i USA der altså, men den tidligere presidenkandidaten Mike Huckabee hadde også lyst til å ha noen ord med i laget. Det gjelder å se lyspunktene dere. Tenke positivt!

“Ethel Waters, for example, was the result of a forcible rape,” Huckabee said of the late American gospel singer. One-time presidential candidate Huckabee added: “I used to work for James Robison back in the 1970s, he leads a large Christian organization. He, himself, was the result of a forcible rape. And so I know it happens, and yet even from those horrible, horrible tragedies of rape, which are inexcusable and indefensible, life has come and sometimes, you know, those people are able to do extraordinary things.”

http://www.latimes.com/news/politics/la-pn-huckabee-horrible-rapes-created-some-extraordinary-people-20120820,0,7976008.story

 

Hummer og kanari

Sånn kan det også sies

USAs syvende president, Andrew Jackson, taler til Kongressen i Washington 1830. Temaet er indanerproblemet:

Our children, by thousands, yearly leave the land of their birth to seek new homes in distant regions. Does humanity weep at these painful separations from everything, animate and inanimate, with which the young heart has become entwined? Far from it. It is rather a source of joy that our country affords scope where our young population may range unconstrained in body or in mind, developing the power and faculties of man in their highest perfection. These remove hundreds and almost thousands of miles at their own expense, purchase the lands they occupy, and support themselves at their new homes from the moment of their arrival. Can it be cruel in this government when, by events which it cannot control, the Indian is made discontented in his ancient home to purchase his lands, to give him a new and extensive territory, to pay the expense of his removal, and support him a year in his new abode? How many thousands of our own people would gladly embrace the opportunity of removing to the West on such conditions! If the offers made to the Indians were extended to them, they would be hailed with gratitude and joy.

And is it supposed that the wandering savage has a stronger attachment to his home than the settled, civilized Christian? Is it more afflicting to him to leave the graves of his fathers than it is to our brothers and children? Rightly considered, the policy of the general government toward the red man is not only liberal, but generous. He is unwilling to submit to the laws of the states and mingle with their population. To save him from this alternative, or perhaps utter annihilation, the general government kindly offers him a new home, and proposes to pay the whole expense of his removal and settlement.

Hummer og kanari

Død over kapitalismen

Wall Street er i disse dager under angrep.  I tre uker har demonstranter okkupert New Yorks finansgate, og de har ikke tenkt å gi seg med det første. De protesterer mot grådighet, sosial og økonomisk ulikhet, og pengenes innflytelse på regjeringen. Mer om dette kan dere lese på OccupyWallStreet, We Are the 99 Percent, og hos Indregard.  Det fine med disse demonstrasjonene er at de så langt har vært ikke-voldelige.  Sånn har det ikke alltid vært.

IMG_7418
Creative Commons License photo credit: Brennan Cavanaugh

For noe sånt som 120 år siden var det også stor misnøye med finansfyrstene på Wall Street i USA. At noen få gjorde seg rike på de manges bekostning var det ikke alle som var like glade for. Henry Norcross var for eksempel ikke blid. Fjerde desember 1891 gikk han inn til resepsjonisten på kontoret til finansmannen Russel Sage, og krevde å få snakke med sjefen sjøl. Med seg hadde han en veske. Resepsjonisten, William Ladilaw,  fortalte at Sage var opptatt i et møte hele dagen, men da hisset Norcross seg opp såpass mye at Sage kom ut for å se hva som foregikk.

Norcross krevde å få snakke med Sage under fire øyne. Sage sa at dette ikke var mulig for øyeblikket, så Norcross ga ham et brev der han forlangte å få utbetalt 1.2 millioner dollar. Sage var ikke imponert, han ba Norcross forlate kontoret umiddelbart, hvorpå Norcross slang vesken sin på gulvet. Den inneholdt dynamitt. Eksplosjonen som fulgte skadet Sage, og en annen resepsjonist. Ladilaw overlevde, men ble ufør for resten av livet. Den eneste døde var Norcross selv.

Ladilaw hevdet etterpå at Sage, som var velkjent for å være steinrik, men også like kjent for å være en gjerrigknark, hadde gjemt seg bak ham. Brukt ham som et menneskelig skjold, og saksøkte ham. Han vant frem i retten i to omganger, men Sage nektet å betale. Ladilaw fikk aldri en krone, og måtte leve på søsteren i lange perioder av livet sitt.

Et halvt år senere var det duket for en av de mest alvorlige konfliktene i amerikansk arbeiderhistorie. I Homestead, Pennsylvania barket arbeidere sammen med hundrevis av bevæpnede Pinkerton-detektiver som var sendt dit av Henry Frick for å beskytte en av Carnegie Steel Companys fabrikker som var omringet av streikende arbeidere. Hvor mange som døde er det visst litt disputt om, kanskje 10 stykker, mange flere ble skadd. Det endte i første omgang med at Pinkerton-gutta overga seg, men allikevel ble rundjult på sin vei til trygghet i fengselet.

Alexander Berkman

Alexander Berkman hadde ingen direkte forbindelser til denne konflikten, men anarkist var han, og han bestemte seg for å ta ansvar. Gi kapitalismen en ørefik. Han dro til Pittsburgh, tok seg inn på kontoret til Frick, skjøt ham tre ganger, og knivstakk ham, før arbeidere kom til unnsetning og fikk dratt ham unna. De banket ham sanseløs, før han satt i fengsel for 14 år. Frick overlevde mordforsøket, og kapitalismen tok heller ikke nevneverdig skade av angrepet. Konflikten i Homestead endte med et kraftig nederlag for fagforeningen. De arbeiderne som ikke mistet jobben fikk lønna halvert. Og de var de heldige.

Berkman var forresten elskeren og sjelevennen til Emma Goldman, de bodde vel også sammen før Berkman måtte i fengsel for sitt mordforsøk.

I 1916 var han ute igjen, og skal ha vært en av planleggerene bak det mislykkede forsøket på å bombe hjemmet til John D. Rockefeller i Tarrytown New York. Siden han var ute på prøve valgte han imidlertid å holde seg i bakgrunnen. Plottet gikk til hundene når dynamitten eksploderte for tidlig, i en leilighet i Harlem. Fire stykker døde i eksplosjonen.

Året etter var det en kar ved navn Eric Muenter som gikk til egenhendig angrep på kapitalismen. Han hadde fått det for seg at mektige J.P.Morgan profiterte på den første verdenskrigen gjennom å organisere et syndikat av banker som lånte ut penger til de allierte. Muenter mente at om han bare fikk satt en stopper for dette, så ville han stoppe verdenskrigen. Så han tok seg en tur til Washington DC, plasserte en bombe i den tomme bygningen der Senatet holder til, og tok så toget tilbake til New York. Der tok han seg inn i hjemmet til Morgan på Long Island, og skjøt Morgan to ganger før han ble overmannet av tjenere.

Morgan kom seg igjen, Muenter tok livet sitt i fengsel.

Etterdønningene av bomben på Wall Street i 1920

Det verste angrepet var imidleritd det siste. 16 september 1920 smalt det skikkelig. En hest slepte en rød vogn full av dynamitt frem til 23 Wall Street, der verdens mektigste finansinstusjon hadde sine kontorer. J.P.Morgan & Co. Kusken ble observert flyktende fra stedet, og sekunder etter ristet hele nedre Manhattan av smellet. Hodet til hesten fant man like ved eksplosjonsstedet, men hovene dukket opp flere kvartaler unna, i hver sin retning. Et kvinnehode ble funnet fastsittende i en betongvegg, med hatten fortsatt på. Voksne menn ble slått i bakken av eksplosjonen, en av dem var Joseph P. Kennedy. Et øyenvitne forklarte:

It was a crush out of a blue sky—an unexpected, death-dealing bolt, which in a twinkling turned into a shambles the busiest corner of America’s financial center and sent scurrying to places of shelter hundreds of wounded, dumb-stricken, white-faced men and women—fleeing from an unknown danger.… Looking down Wall Street later I could see arising from the vicinity of the subtreasury building and the J.P. Morgan and Co. bank, a mushroom-shaped cloud of yellowish, green smoke which mounted to a height of more than 100 feet, the smoke being licked by darting tongues of flame.

Merker etter Wall Street-bomben i 1920

38 stykker døde, 143 ble skadd. Frem til Timothy McVeighs bombe i Oklahoma var dette det verste terrorangrepet på amerikansk jord. Ingen ble noen gang tatt for gjerningen. Ingen tok på seg skylden, men man tror at det var italienske anarkister som sto bak. Man kan fortsatt se merker etter eksplosjonen.

Nå har ikke dagens Wall Street-okkupanter all verdens til felles med anarkistene og terroristene fra perioden mellom 1890 og 1920. Det største fellestrekket er kanskje graden av misnøye i befolkningen med de finansielle institusjonene. Den var stor i årene før og etter det forrige århundreskiftet, akkurat som den er stor nå i årene etter det siste århundreskiftet. I 1920 snudde vinden. Dagen etter bomben i 1920 åpnet børsen som vanlig. Tusener av mennesker møtte opp ved stedet for eksplosjonen, der de sang “America”. General William J.Nicholson holdt en patriotisk tale der han erklærte at mennesker som kunne gjøre slike ting som dette ikke fortjente å bo i et sivilisert samfunn. De måtte drepes som slanger overalt hvor de stakk sitt stygge hode frem. Bandet dro i gang med “Star Spangled Banner”, folket sang med, og børsen nådde nye høyder.

Dagens okkupanter driver ikke med bomber. De smadrer ikke McDonalds-restauranter. De er vanlige mennesker som vil ha troen på fremtiden tilbake. De vil ha den amerikanske drømmen tilbake:

The American Dream has been stolen from the world. Workers are told that they aren’t allowed health care, shelter, food. Students are told that they aren’t allowed jobs, and that they will be in debt for the rest of their lives, unable to declare bankruptcy. The 1% has destroyed this nation and its values through their greed. The 1% has stolen this world. We will not allow this to occur.

Har de en sjanse? Det er lov å håpe.

Hvis Jan Garbarek var en revolvermann...

Politikk og pølser

Okay, jeg vet enda ikke helt hvem jeg håper ender opp som kandidater i neste presidentrace i USA, har ikke fulgt så nøye med i det siste. Men foreløpig heier jeg litt på Michelle Bachman. Det er dame som kan spise pølse i hvert fall!

%d bloggers like this: